Skip to main content

Smittesporing og karantene – de største feilgrepene?

Smittesporing og karantene av hovedsakelig friske personer har dominert myndighetenes innsats mot pandemien. Denne strategien mangler epidemiologisk grunnlag og har ikke vært forholdsmessig til pandemiens alvor. Resultatet har vært store negative konsekvenser for enkeltpersoner, for samfunnsøkonomien og den generelle folkehelsen. 

Tekst Dag Bratlid

Helt siden pandemien startet, har helsemyndigheter brukt ”antall smittede”, det vil si hvor mange personer man med en PCR-test kan påvise viruset hos, som det viktigste målet på pandemiens alvor. Alle som har fått påvist covid-19, og alle som disse har vært i kontakt med som man kan identifisere, har blitt satt i karantene. Dette har hatt alvorlige konsekvenser for skoler og universiteter, og til tider også medført stengning av sykehusavdelinger med store konsekvenser for den generelle pasientbehandlingen.

Smittet, men ikke syk

Smittesporing og karantene er imidlertid en alvorlig forenkling av smitteproblematikken. Alle mennesker har til en hver tid millioner av ulike ”farlige” bakterier og virus på og i kroppen uten å være syke, selv om infeksjonssykdommer på verdensbasis er en av de viktigste dødsårsakene. Vi bruker likevel ikke begrepet å være smittet på de av oss som ikke har tegn på sykdom fra de bakterier og virus som ”bor hos oss”. Er man ikke syk, er man ikke smittet av disse mikroorganismene, man er (bare) bærer av et slikt virus eller bakterie. Når vi fødes, er vi alle sterile, men i løpet av de første leveukene blir vi kolonisert av alle mulige virus og bakterier fra nærmiljøet. Som voksen har vi cirka 3 kg slike smittestoffer i og på oss. Disse smittestoffene gjenspeiler det miljøet vi er i og kan derfor variere med ulike faser av livet, og mange av disse smittestoffene kan være farlige. Mange er for eksempel bærere av den meget farlige meningokokkbakterien uten å være syke, og mange friske barnehagebarn er bærere av luftveisvirus som også kan gi alvorlig sykdom.

Denne bærertilstanden kan by på problemer når man skal stille diagnose på en syk person. Ofte finner man i bakterieprøver og blodprøver smittestoffer som ikke passer med forventet diagnose, og dette er da ”forurensning” fra den ”floraen” av smittestoffer som denne pasienten er kolonisert med. Man må derfor vurdere hvorvidt de smittestoffene man påviser, ”passer” med pasientens symptomer. Hvis de ikke gjør det, må pasientens symptomer skyldes noe annet. Det er imidlertid sjelden at en slik bærertilstand kan overføre sykdom til andre personer. De fleste som har fått påvist covid-19 uten å være syke, er altså ikke smittet av dette viruset, men er bærere av det. Antall personer som er bærere av covid-19, har derfor ingen betydning for pandemiens alvor. Det som betyr noe, er hvor mange som blir syke og særlig hvor mange som dør. 

Smittesporing av friske bærere har vært en avsporing

I tidligere epidemier og pandemier, fra Svartedauden i 1348–50, pesten i London 1665–66, spanskesyken 1918–19. meningokokkepidemien i Nord-Norge 1974–75 og Ebolaepidemien i Vest-Afrika i 2014–16, ble antallet syke og antall døde brukt som mål på epidemiens alvor og grunnlag for smitteverntiltak. Under slike epidemier undersøker man ofte også, dersom det er mulig, om smittestoffet finnes hos den nærmeste familien og andre som pasienten hadde hatt jevn og tett kontakt med. Dette gjøres først og fremst for å være forberedt på om disse også kan bli syke. Under pandemien har det viktigste fokuset imidlertid vært på ”smittetallene”, som omfatter både syke og friske. Friske covid-19-personer som tester positivt for covid-19 ved PCR-test, blir også betraktet som ”nye smittede”. Siden det imidlertid er vist at man kan være bærer av viruset lenge etter at man har blitt ”smittet”, kan de som er friske men tester positivt, ha blitt ”smittet” langt tidligere i forløpet av pandemien. Når til og med vaksinerte personer kan være bærere av viruset, sier det seg selv at en positiv test hos en frisk person ikke gir noen informasjon om pandemiens utvikling. WHO har også gått ut med advarsel om at resultatene med PCR-testen må brukes med forsiktighet, fordi den overdiagnostiserer antall smittede.1

LES OGSÅ  To selvinnlysende erfaringer fra covid-pandemien

Ved en slik ”smittesporing” kan man derfor ikke konkludere at indekskasus har ”smittet” mange andre, slik man har gjort. Det mye omtalte R-tallet som mål på hvor mange en covid-19-positiv smitter andre, og som blant annet beregnes ut fra hvor mange som tester positivt for viruset, blir derfor helt galt. Skulle R-tallet hatt betydning i vurderingen av pandemien, burde det blitt beregnet ut fra hvor mange av nærkontaktene av de som var syke, som også utviklet sykdom. 

karantene
Det finnes ingen infeksjonsmedisinske grunner til å sette store grupper mennesker i karantene fordi én eller to personer, kanskje til og med helt friske personer, har fått påvist covid-19.

Misbruk av karantene

På denne bakgrunn er det klart at det under pandemien har vært brukt krav til karantene på feilaktig grunnlag. Det finnes ingen infeksjonsmedisinske grunner til å sette en hel skole med lærere og elever eller sykehusavdeling i karantene fordi én eller to personer, kanskje til og med helt friske personer, har fått påvist covid-19. En slik handling er dessuten langt mere inngripende i folks hverdag enn det som er hjemlet i smittevernsloven. Det er grunn til å tro at koronaviruset som gir covid-19 (SARS-CoV-2), i likhet med de fleste andre virus, vil fortsette å dukke opp med jevne mellomrom i de fleste land. Vi må derfor håpe at myndighetene retter oppmerksomhet mot de som faktisk er syke, og ikke på alle friske bærere av viruset. 

Covid-19 er lite smittsomt

Hvor gal denne strategien har vært, blir enda tydeligere når man ser nærmere på hvor smittsomt dette viruset egentlig er. Særlig i media er smittefaren blitt omtalt som stor, og forskjeller i smittefare ved de forskjellige virusmutantene er blitt diskutert hyppig. Selv ikke i de største pandemitoppene vi har hatt, har imidlertid mere enn 1–3 prosent av befolkningen testet positivt for covid-19, med noen forskjeller mellom aldersgruppene. 

Per 27. mai 2021 hadde her i landet totalt 123 903 personer testet positivt for covid-19. Dette høres veldig mange ut, men det er faktisk ikke flere enn 2,3 prosent av befolkningen, det vil si 2–3 personer blant hundre tilfeldige du møter. Dersom du selv ikke har testet positivt, er det altså små sjanser for at du skal kunne treffe på en smittet person i dagliglivet. På en full T-bane eller tog vil det kanskje være mere enn 1–2 smittete personer, på en full trikk eller buss kanskje én smittet på annenhver buss som stopper på den holdeplassen du vanligvis bruker. Risikoen for å skulle komme i nærkontakt med en smittet person i vanlig sosialt liv er derfor svært liten. 

LES OGSÅ  Poleszynski: – Dette gjør jeg for å unngå virus!

Aftenposten hadde 21. mai. 2021 en oversikt over smittetrykket i flere land akkurat da. Oversikten viste at Sverige hadde det høyeste smittetrykket i Europa med 577 smittede per hundre tusen, det vil si 0,5 prosent, mens Norge var nummer 24 på listen med et smittetrykk på 108 smittede per hundre tusen. Det tilsvarer at det nå, mens myndighetene teller på knappene om hvor fort vi kan åpne opp, er så lite som én (1) smittet per tusen. Det er altså nå nesten umulig å treffe på en smittet person i vanlig sosial omgang. Det er derfor grunn til å tro at omtalen av covid-19 som et svært smittsomt virus, ikke medfører riktighet. Selv i land som omtales som katastrofeland, har ikke utbredelsen av viruset vært voldsom. I USA har riktignok 10 prosent av befolkningen fått påvist covid-19, men i andre hardt rammede land som India og Brasil, er covid-19 bare blitt påvist hos henholdsvis 1,9 og 7,6 prosent av befolkningen. De fleste europeiske land har heller ikke påvist covid-19 hos flere enn 4–6 prosent av befolkningen. 

I tillegg viser tall fra Norge at bare halvparten av de som har fått påvist covid-19, har hatt symptomer på sykdom, hvilket er det man vanligvis krever for å kalle en person smittet. På den bakgrunn er smitterisikoen av covid-19 altså bare halvparten av det smittesporingen betegner som smitte. 

Covid-19 kan likevel være farlig

Likevel har covid-19 ført til en økt dødelighet i mange land, selv om medienes omtale av dette ofte gis en feilaktig og dramatisk framstilling. I flere land, deriblant Norge, har de årlige influensaepidemiene tatt livet av flere enn covid-19. Den meget kraftige influensasesongen 2016/2017, som WHO også karakteriserte som en pandemi, førte blant annet i Italia til nesten like mange dødsfall som man har hatt under koronapandemien. Det er også overraskende at ikke dødstall blir omtalt på en måte som blir forståelig for folk. Etter å ha blitt fôret på TV med likbål fra India, som et ekstremt uttrykk for koronaens herjinger, blir man litt forundret når man oppdager at dødstallene i India, som hittil (27.5.) er på 318 750 eller 228 per million, ikke er dramatisk forskjellig fra Norge med 150 dødsfall per million. Det er mye å kritisere mediene for under pandemien, og for lite objektiv og korrekt informasjon er kanskje det viktigste ankepunktet.

syk
Langt færre mennesker har oppsøkt lege og helsevesen i 2020. Det kan føre til at alvorlig sykdom ikke blir oppdaget.

Uklare myndigheter og medier

Det er også overraskende at ikke helsemyndighetene, og kanskje også media, har vært klarere i sin omtale av hvem som virkelig rammes hardt av koronaviruset. Totalt har det fra pandemien startet til 28. mai 2021 vært innlagt 4 472 pasienter i norske sykehus, Det utgjør bare 0,5 prosent av de innleggelsene som norske sykehus ellers ville hatt i løpet av dette tidsrommet. Totalt har det vært 783 dødsfall på grunn av covid-19, med en gjennomsnittsalder på 82 år. Det generelle inntrykket man sitter igjen med, er at det er de gamle som risikerer å dø og da særlig menn, mens det er usikkert i hvilken grad andre sykdommer utgjør en tilleggsrisiko. Det er imidlertid klart både fra Sverige og Norge at personer med annen kulturell og etnisk bakgrunn, har betydelig økt risiko for å dø, noe også myndighetene har vært opptatt av. Det er likevel klart at generelt friske personer under 50–60 år har svært liten risiko for alvorlig sykdom. 

LES OGSÅ  Ytringsfrihet for professorer og universitetsansatte

Av de 783 dødsfallene har omtrent halvparten skjedd på sykehjem og pleieinstitusjoner og resten på sykehus, om lag 400 totalt. I løpet av hele pandemien er totalt 860 pasienter blitt behandlet på intensivavdelinger. Det innebærer at dødeligheten av covid-19 blant intensivpasientene har vært så høy som 46 prosent. Nesten annenhver intensivpasient har altså dødd. Dette er en ekstremt høy dødelighet i forhold til det som er vanlig for intensivpasienter, man kan lure på om myndighetene har latt være å kommunisere dette til befolkningen for ikke å skape unødig engstelse. Den ekstreme dødeligheten for enkelte, kombinert med lav risiko for resten av befolkningen, synes således å skille denne pandemien fra tidligere pandemier. Det kunne derfor tenkes at klarere opplysninger om dette ville ha dempet befolkningens frykt for å bli smittet, ved samtidig å vise at folk flest ikke har noen grunn til å frykte covid-19. 

Negative konsekvenser for folkehelsen

I tillegg til de direkte negative følgene den feilaktige bruken av smittespring og karantene har hatt for enkeltindividet, er det klart at den også har vært negativ for befolkningens generelle helse. Selv om hensikten var å beskytte befolkningen mot sykdom og helseskade av covid-19, har konsekvensene sannsynligvis medført mye større helsetap for befolkningen på alle andre områder. Spesialisthelsetjenesten har rapportert om en reduksjon i sykehusinnleggelser, polikliniske konsultasjoner og vanlige operasjoner på mellom 22 og 32 prosent i alle fylker. Som en følge av dette har ventelistesituasjonen blitt forverret, og Kreftforeningen har rapportert at det i 2020 var en nedgang på totalt 13 prosent i diagnostiserte krefttilfeller, dels fordi folk har blitt oppfordret til ikke å belaste helsevesenet unødig, dels på grunn av karantenestengte sykehusavdelinger.

De samfunnsøkonomiske konsekvensene med nedstengning og permitteringer har i betydelig grad også vært en psykisk belastning for mange, og det er tydelig dokumentert at stengte skoler og fritidstilbud har ført til økning i alvorlige psykiske problemer hos barn og unge. Myndighetenes innsats mot helseskadene av pandemien har derfor utvilsomt vært en belastning for den generelle folkehelsen. Som i så mange andre situasjoner er dette et eksempel på at ”det beste” ofte blir ”det godes” fiende. En slik situasjon bør ikke gjenta seg. 

Smittesporing og karantene – de største feilgrepene? / 2021 / Helsemagasinet vitenskap og fornuft

Om artikkelforfatteren

Professor emeritus Dag Bratlid (f. 1944) er utdannet lege fra Universitetet i Oslo (1969) og tok en medisinsk doktorgrad innen nyfødtmedisin samme sted 1973. I 2002 avsluttet han en mastergrad i helseadministrasjon ved Universitetet i Oslo. Han var fra 1993–2014 professor i barnesykdommer ved NTNU og overlege ved Barne- og ungdomsklinikken ved St. Olavs Hospital/Universitetssykehuset i Trondheim. Bratlid sitter i Helsemagasinets fagråd.
E-post: bratlid@vikenfiber.no

Kilde:

1 WHO. Nucleic acid testing (NAT) technologies that use polymerase chain reaction (PCR) for detection of SARS-CoV-2. WHO information notice for IVD users 2020/05. 13.1.2021. https://www.who.int/news/item/20-01-2021-who-information-notice-for-ivd-users-2020-05


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner