Skip to main content

”Snåsamannens” nordnorske kolleger – i fortid og nåtid

Boka Sterke krefter av Ingjerd Tjelle handler om hjelpere, helbredere og healere i Finnmark. Disse personene angis å ha spesielle krefter som kan hjelpe andre mennesker. Sterke krefter er historien om den viktige, folkelige hjelpertradisjonen i nord, der vi både møter helbrederne selv og de som har fått hjelp.

  OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.

Tekst Iver Mysterud     Foto Shutterstock

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om boka»]Forfatter: Ingjerd Tjelle
Tittel: Sterke krefter: Om blodstoppere, lesere og hjelpere
Utgiver: ForfatternesForlag
Utgivelsesår: 2015 (innbundet, 297 sider)
ISBN: 978-82-8263-184-6
Pris: kr 349 (www.lagadus.org)[/gdlr_box_icon]

Tjelle_2015_Sterke-krefter_Forside_HøyoppløseligNorges kanskje mest kjente helbreder Joralf Gjerstad (f. 1926) fra Snåsa i Nord-Trøndelag er blitt oppsøkt av folk fra fjern og nær gjennom store deler av sitt liv. Dette ble kjent for hele Norges befolkning da Ingar Sletten Kolloens bok om ham kom i 2008: Snåsamannen: Kraften som helbreder.1 Den ble en bestselger, og ”Snåsamannen” ble et innarbeidet begrep hos det norske folk.


Gjerstad har hatt en rekke nordnorske kolleger som er mindre kjent utenfor landsdelen, der hjelpertradisjonen fremdeles står sterkt. Sterke krefter presenterer de mest kjente avdøde og nåværende hjelperne, primært i Finnmark, men også med eksempler fra Troms. Boka har som undertittel Om blodstoppere, lesere og hjelpere. En del av helbrederne ble brukt til å stoppe blødninger, i tillegg til å avhjelpe en rekke typer kroniske plager. Tjelle beskriver i boka litt om hvordan dette skjer, selv om deler av metoden er hemmelig. Den inkluderer gjerne å lese ulike religiøse eller andre vers (derav navnet ”leser”) i tillegg til ulike ritualer. Selv om det er likhetstrekk mellom hvordan mange av helbrederne går fram, har hver og en sin spesielle tilnærming til å hjelpe folk.

Hensikten med boka

Tjelle ønsker å få større oppmerksomhet om hjelpertradisjonen slik at den ikke dør ut. Hun mener at denne folkemedisinske arven, som har vært brukt i mange generasjoner, har mange gode sider ved seg og som vi i vår stressede hverdag vier liten tid og oppmerksomhet. Hennes håp er at boka kan bidra til at denne omsorgen og nordnorske måten å ta vare på hverandre på, lever videre.

Tjelle skriver i forordet til Sterke krefter at hun ikke har egenerfaring med bruk av hjelpere eller lesere og mener at dette kan ha gitt henne en viss distanse og åpen tilnærming til stoffet. Tjelle har i arbeidet med boka valgt å skrive om dem som fikk hjelp snarere enn å lytte til personer som ikke fikk hjelp. Hun skriver at det antakelig finnes like mange historier om folk som ikke fikk hjelp, på linje med at ikke alle som går til en lege, fysioterapeut, kirurg eller psykolog, blir friske eller bedre av deres behandling.

LES OGSÅ  Om hjernen og tarmen som samtalepartnere

Forfatteren poengterer at hun ikke er forsker og ikke forsøker å gi et absolutt, sannferdig, forståelig og balansert bilde av fenomenene hun skriver om. Hun er et menneske som formidler historier om levd menneskeliv, både i Sterke krefter og i sine øvrige bøker. Tjelle har valgt å bringe historiene ut i offentligheten fordi mange mennesker har brukt hjelpere og fordi disse er en del av vår kultur.

Redsel hos hjelpere og brukere

Tjelle påpeker at det før Kvakksalverloven ble opphevet i 2004 og erstattet av Lov om alternativ behandling, var mye tabu og fortielse forbundet med våre hjelpere. Derfor har det heller ikke vært lett å finne historiene om hjelperne og folk som har brukt dem. Det finnes lite skriftlig materiale om temaet, og noen er fortsatt redde for å fortelle om egne evner eller om ting de har opplevd i møte med en hjelper. Noen skal også være redde for ikke å bli trodd, andre for å miste anseelse eller for å bli latterliggjort.

Oppbygning

Boka innledes med et kapittel der hjelpertradisjonen settes i kulturhistorisk sammenheng. I neste kapittel tar Tjelle opp hva en hjelper er, mens tredje kapittel tar opp hjelpernes ulike egenskaper. Hun legger vekt på at healere generelt i Norge har fått lite oppmerksomhet, men at dette ikke gjelder i nord. I neste kapittel går forfatteren nærmere inn på hvem hjelperne er og diskuterer hvorvidt alle mennesker har evne til å helbrede andre. Deretter fokuserer hun på hjelpemidler og ritualer som brukes. Noen av hjelperne er tilsynelatende synske og kan ”se” hendelser før de skjer, og en del er med på å ”rense” hus for plagsomme ”energier”. Betaling for hjelpertjenester er viet et eget kapittel. Historisk har de fleste hjelperne ikke tatt seg betalt, men de har gjerne mottatt naturalia som gjenytelse. I nyere tid har en del hjelpere begynt å ta seg betalt, da de må ha en inntekt.


Et eget kapittel tar opp legenes forhold til hjelperne. Selv om leger generelt har vært og er skeptiske til deres virksomhet, viser Tjelle til at en del kjente hjelpere har hatt et godt forhold til legen i sitt nærområde. Siste kapittel i den generelle delen handler om en del dilemmaer helsearbeidere kan møte når det gjelder forholdet til hjelpere.

LES OGSÅ  Alene i kampen mot kreft

Mange kjente hjelpere

Neste hoveddel er bokas største og handler om de mest kjente, avdøde hjelperne i Finnmark. Her presenteres én i hvert kapittel. Fortellingene er basert på intervjuer med folk som husker dem, tidligere pasienter, arkivmateriale, publiserte artikler, bøker og undersøkelser. Vi får vite en del om hver enkelt hjelpers privatliv, helbredergjerning og eventuelle vitnesbyrd fra pasienter. De som omtales i detalj, er Ivar Unsgaard (1892–1967), Leonard Løvlund (1907–1986), Mikkel Gaup (”Mirakel-Mikkel”; 1922–2003), Nanna Persen (1909–2002), Johan Kaaven (”Trollmannen fra Porsanger”; 1835–1918), Ole Andreas Knutsen (”Knut Ovllá”; 1907–1988), Lars Pedersen (1873–1942), Johan Petter Hammari (1892–1967), Henry Hammari (1917–1986), Ragnvald Hammari (1925–2010), Anton Johansen (”Lebesbymannen”, ”profeten fra Finnmark”; 1858–1929) og Tude Paul Klemetsen (”Duddá”; 1901–1970).

Siste hoveddel handler om noen av dagens hjelpere. Disse fortellingene er i hovedsak basert på intervjuer med dem selv. Personene som omtales er Kari Bianca Klemetsen (f. 1971), Anneli Guttorm (f. 1972), Torfinn Hammari (f. 1948), Esther Utsi (f. 1950), Sigvald Persen (f. 1948), Bjarnhild Sjøveian (f. 1972), Ellen Marit Sara (f. 1956) og en person som ikke er ”moden” for å stå fram med navn.

På slutten av boka angis skriftlige og muntlige kilder. Den er gjennomillustrert av svart-hvitt-bilder.

Vår vurdering

Boka er en interessant innføring i en nordnorsk hjelpertradisjon som jeg selv hadde minimale kunnskaper om. Forfatteren viser hvordan folk i en tid med få leger og store avstander har fått hjelp for ulike akutte og kroniske plager av forskjellige kvinner og menn i lokalsamfunnet med påstått spesielle evner, og at denne tradisjonen lever videre, dels åpent, dels i det skjulte.

Det er tydelig at en del mennesker får hjelp hos personer som ”Snåsamannen” og hans nordnorske kolleger. Årsaken(e) til dette er imidlertid dårlig forstått, og her bør det settes inn forskning for å få bedre innsikt. Forklaringer som ofte trekkes fram, er at det dreier seg om ”placebo” og ”medrivning”. Det er velkjent at det finnes forbindelse mellom psyken og immunsystemet (fagfeltet psykonevroimmunologi), og fra medisinsk hold vil man trolig forklare mange av fenomenene i Sterke krefter med dette rammeverket: Noen karismatiske personer er flinke til å få pasientene til å tro at de skal bli bedre eller friske (medrivning), og dette medfører at pasientenes immunsystem påvirkes positivt. En annen forklaring som brukes av konvensjonelle leger, er at de fleste kroniske sykdommer varierer i styrke over tid, og pasientene har lett for å oppsøke hjelp når man er på sitt verste. Da er det stor sannsynlighet for at man uansett ville bli bedre etter en tid (såkalt regresjon til gjennomsnittet). Hjelperne selv antas ikke å avvise disse forklaringene, men innvender at deres helbredergjerning handler om mye mer, selv om heller ikke de kan forklare de teoretiske mulige virkningsmekanismene i et vitenskapelig perspektiv.

LES OGSÅ  Livserfaring fra en norsk kiropraktor

For eksempel beskrives i boka en rekke eksempler på hjelpere som ”har stoppet blod” (blødninger) i akutte situasjoner der det står om livet. Forutsatt at disse historiene faktisk er sanne, er det vanskelig å forklare slike fenomener med moderne vitenskap. Enten man er overbevist om slike fenomeners realitet eller ikke, bør det være mulig å teste slike fenomener vitenskapelig i blindete eksperimenter, for eksempel når man utfører operasjoner på et sykehus. Testbarhet er et sentralt kriterium i vitenskap, og mange av fenomenene som beskrives i Sterke krefter, kan testes i kontrollerte forsøk. Det forutsetter imidlertid at noen forskere tar fenomenene på alvor og ikke avviser dem fordi virkningsmekanismene er dårlig forstått.

Det er flott at Tjelle har samlet og oppsummert sentralt stoff om hjelpere og lesere i hovedsakelig Finnmark. Mye av dette stoffet har vært dårlig tilgjengelig for folk flest. Det er allment kjent at folk i Nord-Norge er mer åpne for folkemedisin og ulike alternative/komplementære tilnærminger til medisin enn oss søringer, men Sterke krefter har gitt viktig innsikt i hvordan folk har brukt og bruker dette i praksis.

Sterke krefter kan bli en bestselger i likhet med Kolloens bok om ”Snåsamannen”. Førsteopplaget på 2 000 ble utsolgt etter et par måneder, og boka er blitt solgt over hele landet.2 Vi antar at den vil være av interesse for en rekke av Helsemagasinets lesere.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om forfatteren»]Ingjerd Tjelle (f. 1963) er tidligere NRK-journalist og har de siste åra utgitt en rekke bøker. Hun er opptatt av de sterke historiene og har blant annet skrevet bøkene Omsorg og overgrep: Møter med barnehjemsbarn (2005) og Bortsendt og internert: Møter med internatbarn (2000). For sistnevnte fikk hun prisen ”Årets journalist” av Finnmark Journalistlag. Tjelle er også medforfatter av boka Kvinneliv i nord/Women’s lives inn the north (2013).[/gdlr_box_icon]

Kilde:

1.  Kolloen IS. Snåsamannen: Kraften som helbreder. Oslo: Gyldendal, 2008.

2.  E-post fra Ingjerd Telle til IM 5.1.2016.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…?