Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2016 > Snusk med akademisk forfatterskap

Snusk med akademisk forfatterskap

Den svenske legen Per Aspenberg, professor ved Linköping Universitet i Sverige, ble nesten lurt til å stille sitt gode navn og rykte til rådighet for et amerikansk firma som produserer medisinsk utstyr. Han viser oss hvor lett det er for fagfolk å gå på limpinna.1

Tekst Iver Mysterud     Foto Shutterstock

Akademikeres status måles etter antall publikasjoner de er medforfattere på i så gode fagtidsskrifter som mulig. I medisinsk forskning har det vist seg at en del forskere tar snarveier og setter sitt navn på artikler de ikke skulle vært medforfatter på. I slike tilfeller knytter en farmasøytisk bedrift til seg en flink og erfaren person for å lage et manuskript som firmaet ser seg tjent med.

Forfatteren er gjerne en ”spøkelsesskribent” som er ansatt i et medisinsk markedsføringsbyrå (medical education and communication company, MECC). Denne skribenten utformer manuskriptet som så blir lagt fram for en ekspert på det temaet studien handler om. Hvis eksperten mener at artikkelen er godt skrevet og er enig i budskapet, eventuelt etter å ha kommet med noen innspill til revisjon, sier vedkommende ja til å stå som medforfatter. Dette er en vinn-vinn-situasjon for forskeren og den farmasøytiske bedriften: Forskeren får med liten egeninnsats være med på en publikasjon, og bedriften får en ledende fagperson til å gå god for innholdet i en studie bedriften har utformet og gjennomført. Dette er et viktig ledd i bedriftens markedsføring. Ikke uventet framstiller artikler som er skrevet av ansatte i medisinske markedsføringsbyråer, medikamenter i et langt bedre lys enn de fortjener.

”Spøkelsesskribenten” står imidlertid ikke på forfatterlista i artikkelen, noe som er et brudd på normale regler. Fagfolk som har kommet med et vesentlig bidrag til en artikkel – som å skrive utkast – skal navngis og stå på forfatterlista. En fagmann som ”låner” sitt navn til en publikasjon, har oftest hatt så lite å gjøre med planlegging, gjennomføring, dataanalyse og skriving av sammendraget at vedkommende ikke er kvalifisert til forfatterskap.

Annonse:

Bruken av ”spøkelsesforfattere” til å utforme manuskripter, der artiklene signeres av ledende fagfolk, er et utbredt fenomen og problem i medisinsk forskning.2,3 I det etterfølgende skal vi se hvordan Per Aspenberg nesten ble lurt til å låne ut sitt navn til en medisinsk publikasjon. Han skrev selv om hendelsen i det anerkjente medisinske fagtidsskriftet BMJ i desember 2015.1

Invitert til å holde foredrag

I februar 2015 ble Aspenberg invitert til å være med i en akademisk arbeidsgruppe for å analysere prosedyrer for å øke knokkelmasse, -struktur og -styrke ved hjelp av en ny teknikk som skulle stimulere nydanning av bein innenfra. Gruppa besto av noen av verdens ledende forskere på beinskjørhet, og arbeidsmøtet skulle skje på et sveitsisk luksushotell i forkant av en verdenskongress om samme tema. Aspenberg er professor i ortopedi, som er læren om bein, beinskader, beinsykdommer og deres behandling.4 Han ble invitert til å holde et foredrag om ”nåværende, tilgjengelige ortopediske prosedyrer for å styrke knokkelmassen.

Aspenberg syntes at dette var merkelig all tid det ikke finnes noen slike prosedyrer. Men han ble smigret av invitasjonen og sa ja. Han brukte deretter flere dager på å forberede en presentasjon der han konkluderte at forebyggende kirurgi ved beinskjørhet ikke var noen god idé.

En uke før arbeidsmøtet mottok Aspenberg en e-post fra en profesjonell medisinsk skribent. Som vedlegg lå et kortfattet sammendrag for møtet der det sto at Aspenberg var positiv til forebyggende kirurgi på uskadd knokkel og særlig til ideen å injisere knokkelsement inn i øvre del av lårbeinet for å gjøre det sterkere. Aspenberg kjente ikke til en slik sementeringsprosedyre, og da han studerte bakgrunnsinformasjonen, fant han ut at det kun var testet på studier av døde mennesker. Han reviderte deretter sitt eget foredrag til å omfatte litt om injeksjoner av sement, der han fullstendig avviste prosedyren som alt for risikabel sett i forhold til en mulig marginal fordel.

I papirene sto det at ni personer skulle være med på arbeidsmøtet. Seks av dem skulle holde foredrag, og Aspenberg var den eneste med ortopedisk bakgrunn. Da han ankom arbeidsmøtet i juni, var tre ekstra personer til stede. De introduserte seg som representanter for et amerikansk firma som produserer medisinsk utstyr. Det ble snart klart for Aspenberg at dette firmaet utviklet et produkt for å injisere sement inn i lårbeinet, med mål om å forebygge brudd.

Aspenberg protesterte øyeblikkelig. Han var blitt invitert til et akademisk arbeidsmøte og opplevde å være del av en rådgivningsgruppe for et amerikansk firma. Møtelederen roet Aspenberg ned og sa han ikke trengte å være nervøs fordi møtet skulle ha ren akademisk profil. Deretter holdt Aspenberg sitt foredrag. En av verdens ledende eksperter på beinskjørhet deltok på arbeidsmøtet og presenterte firmaets sementprodukt ved hjelp av upubliserte data fra firmaet, og dets representanter fylte inn med detaljer. Deretter fulgte en generell diskusjon av produktet og mulighetene for markedsføring. Hele møtet varte mindre enn fire timer. Før oppbrudd ble deltakerne informert om at alle ni ville være medforfattere på en ”statusoversikt” (position paper) som ville bli utformet og sendt til et tidsskrift om beinskjørhet. Redaktøren av tidsskriftet viste seg å være en av møtelederne.

Tvilsomt manuskript

Aspenberg mottok utkast til manuskript 20. juli. Her ble faglitteraturen feilsitert for å ”hausse opp” behovet for produktet som et amerikansk firma solgte. Dette var det eneste produktet som var nevnt i manuskriptet, og det ble omtalt som ”lovende”. Aspenbergs innvendinger om risiko versus nytte var ikke med i teksten. Han konkluderte at denne ”posisjonsartikkelen” var bestilt for å skape et marked for sponsorens produkt og ba om å bli strøket av forfatterlista. Dette ble innvilget, og Aspenberg ble fortalt at han også ville bli strøket fra lista over foredragsholdere på verdenskongressen.

Lærdom

Aspenberg hadde blitt smigret av å bli invitert til Sveits. Han syntes det var artig å møte berømte fagfolk og å fly på første klasse. Det kunne vært fristende å få et ”lett arbeid” på sin publikasjonsliste. Aspenberg fant imidlertid ut at han ble invitert på falske premisser, noe som gjorde ham sint. Han medgir at om firmaets metoder hadde vært mer spissfindige, kunne det har vært vanskelig å unngå å utvikle lojalitet og bånd til arbeidsgruppa. Slike bånd er vanskelige å bryte, og så fort du er innenfor, er du en del av systemet. På vei til flyplassen hadde en av arbeidsgruppas medlemmer privat overfor Aspenberg uttrykt bekymring for det etiske med hele affæren. Han hadde ikke sagt et ord under hele møtet. Aspenberg tror at også andre var ille til mote med situasjonen, men så vidt han vet, har ingen andre trukket seg fra publikasjonen.

Aspenberg mener at samarbeid mellom akademia og industri kan være fruktbart og artig, og mener det ville vært katastrofalt å kutte båndene mellom dem. Løsningen på problemene han opplevde, er i følge ham selv ikke nødvendigvis å utforme strengere regler. Den beste metoden for å eksponere etisk betenkelig praksis er at flere mennesker snakker ut om slike opplevelser, selv om det er pinlig å innrømme at man nesten ble trukket inn i dem.

Helsemagasinet er mer skeptisk til farmasøytisk og annen industri som utformer medisinske produkter enn Aspenberg. Etter at medisinprofessor Peter C. Gøtzsche har påvist at det her dreier om en bransje som driver det han kaller organisert kriminalitet,5,6 er det all grunn til å være enda mer på vakt enn Aspenberg tror er nødvendig. Uansett er det viktig at alle fagfolk som opplever uetisk atferd i møte med industrien, avviser samarbeid med dem og at problemene tas opp offentlig.

Kilder:

1.  Aspenberg P. How I was nearly duped into “authoring” a fake paper. BMJ 2015; 351: h6605. http://www.bmj.com/content/351/bmj.h6605.full.pdf+html

2.  Gøtzsche PC, Hróbjartsson A, Johansen HK mfl. Ghost authorship in industry-initiated randomised trials. PLoS Medicine 2007; 4 (1): e19. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17227134

3.  Mysterud I. Spøkelsesskribenter: PR-byråer skriver artikler om medikamentforskning. VOF 2011; 2 (6): 38–41.

4.  Ortopedisk utredning. http://nhi.no/pasienthandboka/sykdommer/muskel-skjelett/ortopedisk-utredning-8985.html (7.1.2016).

5.  Gøtzsche PC. Dødelig medisin og organisert kriminalitet. Oslo: Abstrakt forlag, 2013 (norsk utgivelse, dansk tekst). (Engelsk versjon: Deadly medicines and organised crime. London: Radcliffe Publishing, 2013).

6.  Mysterud I. Skremmende om farmasøytisk industri. VOF 2014; 5 (3): 80–3.

You may also like
Jevninger
Trådløse nettverk? Ikke i skoler og barne- hager på Kypros
Oppdatering om stråling fra andre land
Danske skolejenter fikk rett: Mobilstråling hemmer frøspiring

Legg igjen et svar