Skip to main content

Spis opp maten din!

Nedenstående artikkel er skrevet av styreleder i Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA),  en pådriver for natur- og miljøvern siden 1982, Gjermund Andersen. Vi har bearbeidet artikkelen fra NOAs medlemsblad Grevlingen1 fordi vi mener at synspunktene den inneholder, bør spres til et større publikum.

Tekst Gjermund Andersen     Foto Shutterstock og Arne Nævra

Natur- og miljøvernarbeidet drives på to plan: politisk og privat. Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA) har sterke tradisjoner for å jobbe politisk –  ikke så mye partipolitisk, men fagligpolitisk. Det meste av det som er oppnådd, har skjedd gjennom faglig arbeid og påvirkningsprosesser av mange slag. Hovedideen bak arbeidet har vært å tenke globalt og handle lokalt, det vil si å omsette de store utfordringene innen naturvern til lokale kampsaker.

Naturen er under stadig sterkere press, og en viktig årsak er vårt høye forbruk. Menneskets påvirkning av naturen er et produkt av antallet mennesker multiplisert med hver persons forbruk av ressurser og produksjon av avfall (økologiske fotavtrykk). Klodens begrensede økosystemer har lenge vist tegn til metning når det gjelder tap av artsmangfold og matjord, reduksjon av naturområder, mangel på viktige metaller og andre stoffer, forurensning av hav, jord og luft, og i form av menneskeskapte klimaendringer.

Som naturvernere kan vi vise til en del gode resultater lokalt, men de store utviklingstrekkene fortsetter i gal retning. Selvsagt må vi fortsette arbeidet med å påvirke politikken – fra det lokale, via det nasjonale til det globale. Men det er ikke nok – vi må gjøre mer, og vi må gjøre det alle sammen – også privat: Vi må gjøre våre gleder enklere, mindre ressurskrevende, med mindre økologisk fotavtrykk.

Selv om det er en moralsk pekefinger i et slikt budskap, inneholder det også muligheter til å finne nye gleder, til å finne en dypere mening med livet: Vi skal overlevere naturen til våre etterkommere i en minst like god stand som den vi selv fikk å forvalte. Utfordringen består kanskje aller mest i å vise at de nødvendige endringene ikke betyr tilbakeskritt, men nye muligheter, gleder og mål i livet.

LES OGSÅ  Ernæringspolitikkens muligheter

Hva slags gleder er det snakk om? Hver enkelt av oss må svare for seg selv; jeg kan bare gi noen smakebiter av hva som betyr noe for meg.

Kortreiste gleder

Det er mye spennende på baksiden av kloden, men vet du hvor Sandstrak er? Har du kjent vinden og hørt havdønningene som slår innover stranda der oppe under Dønnamannen? Har du opplevd den følelsen av kontinuitet som hviler over en forblåst kirkegård ut mot havet? Har du opplevd Hurrunganes spisse tinder og hvite fonner i rød aftensol, eller sett dem fra lysegrønne vårlier nede i dalen? Har du hørt om Trillemarka, om Pershusfjell eller Tonekollen? Det finnes masse flott natur i Norge og i våre naboland innenfor det som kan nås med tog.

Mange gleder ligger rett utenfor stuedøra. Hva med en sykkeltur på Ringerike før motorvei og jernbane flerrer opp det historiske landskapet? Hvorfor ikke ta en ukes padletur i Oslo-Marka? Ligge på øyer, veksle mellom fotturer eller klatring, dra opp din egen steikefisk eller plukke multer til dessert? Barnevennlig? Gjett om!

Vil du oppleve noe mer enn naturen, men også samspillet mellom mennesker og natur, behøver du heller ikke reise over bekken etter vann. Hva med å ta en ferieuke til sørlands­byene eller småstedene på Vestlandet eller i Nord-Norge utenom sesongen? Se hvordan de virkelig er, hvordan menneskene lever i dagliglivet etter at alle turistene har forlatt åstedet. Eller ta en tur med tog til storbyene i Europa for å oppsøke museer og teatre, eller bare traske rundt og suge inn atmosfæren.

Gleden kan gjøres mer langvarig ved å lese seg opp før man drar. Med internett kan vi forberede turen og få mye større utbytte, og når vi kommer hjem, kan vi gå ytterligere i dybden.

Dybde er stikkordet – ikke overflatisk reising hit og dit, ikke snarturer med fly, men reiser som i liten grad belaster miljøet og opphold som tilfører ny kunnskap, innsikt og forståelse. Liten tid til disposisjon – korte reiser. Lange reiser –  bruk mye tid, søk dybdeopplevelser.

Spis opp maten din!

Som kommende fossil vokste jeg opp i en tid da det ikke fantes overflod, da det var nødvendig å ta vare på maten og utnytte råvarene best mulig. God og sunn mat hadde vi på bordet hver eneste dag, og «liker ikke» var ikke en del av vokabularet – man spiste opp det man forsynte seg med. Mat skulle ikke kastes. «Magen blir mett før øynene», sa mor. Nå er det nær motsatt, med bugnende hyller med langreist mat i butikkhyllene. Utvalget skal være enormt, vi kjøper så vi er mer enn sikre på å ha nok og forsyner oss med mer enn vi greier å spise opp. «Magen blir mett før øynene», sa mor. Resultatet er at enorme mengder mat kastes fra butikkene, kjøleskapene og  tallerkenene.

LES OGSÅ  Kostråd på leirføtter

Hva er alternativet? Alle kan ikke dyrke sin egen mat eller lage retter fra bunnen av. Vi kan likevel være bevisste på hva vi kjøper, på matkvalitet, hvor maten kommer fra og hvordan vi kan bruke den. Vi kan finne glede i å lage delikate måltider med enkle råvarer, eller supplere ferdigmat med lokale tilskudd. Vi kan også bli flinkere til å ta hånd om rester og finne måter å bruke dem på.

Ser du utfordringen, gleden ved å kunne utnytte kortreist mat i spennende kombinasjoner og i passe mengder til velsmakende måltider? De virkelig gode kokkene klarer det!

Klær og gjenstander

Vi fortidsuhyrer husker at flinke foreldre stoppet strømper og satte nesten usynlige lapper på buksene. De ekstra flinke sprettet av kragene på skjortene når de var blitt slitt, og satte dem på med den uslitte siden ut. Da varte skjorta dobbelt så lenge. Forsterkninger på albuer og knær ga også plaggene lang levetid. Selv har jeg glede av skjorter som har vært i bruk mange år.  Med strykejern kan de få stadig nytt liv, først som finplagg, så en lang periode som kontorantrekk og til slutt arbeids- eller turtøy. Kvaliteten på plaggene er viktig dersom du skal reparere. Mye av det som selges billig, er ikke ment å vare lenge.

Det samme gjelder mange av gjenstandene vi omgir oss med. Før lærte man vedlikehold og reparasjon på skolen, nå må vi lære sånt selv. Selv upraktiske folk som meg kan klare ganske mange småreparasjoner på turutstyret, eller forbedringer. Slik får jeg det meste til å vare lenge.

Mulighetene

I alt vi driver med, er det en motsetning mellom kvalitet og kvantitet. Om vi snakker om trevarer eller mat, klær eller sportsutstyr: Masseproduksjon av billige forbruksvarer slår ut kvalitetsprodukter som varer lenger. Mye lar seg ikke reparere, og vi har heller ikke tid – det er enklere å kjøpe nytt.

Men noe er i ferd med å skje: Vi ser at holdninger endres. Ordet ‘kortreist’ er blitt et plussord, det samme er ‘delingsøkonomi’. Noen få, spennende aktører prøver seg utpå med kvalitet som forretningsprinsipp, og små bedrifter som lever av å reparere, vokser fram. Bøndene finner snarveier til forbrukerne for å tilby kortreiste kvalitets- og nisjeprodukter.

LES OGSÅ  Nøkkelhull – bare tull?

Det varer nok dessverre fortsatt en stund før ordet ‘billig’ degraderes til sin opprinnelige betydning – noe simpelt, noe som ikke har kvalitet. Konkurransen medfører ikke bare at den billigste av to likeverdige produkter overlever i markedet, men at det kommer drøssevis med enda billigere produkter, produsert under stadig sterkere konkurranse om råstoff, energi og arbeidskraft. Ordet ‘billig’ er ofte ensbetydende med dårlig og miljøfiendtlig.

Hva kan Naturvernforbundet bidra med? Kampanjen «Ta vare på det du har» er opplagt i tiden, men kan vi gå videre? Bør vi stille oss i spissen for lokal delingsøkonomi? Hva med en delingsmulighet for turutstyr, hytter i Marka, ved fjorden eller på fjellet? Kunne vi avtale med en annen familie å kjøre biler til to forskjellige turutgangspunkt, for så å bytte bil for hjemturen, slik at vi ikke måtte gå mye av samme turen tilbake? Eller enda enklere: Samkjøring på tur, til jobb eller på møter? Hva med kurs i enkel reparasjon av klær, av sportsutstyr eller sykler?

Her setter kun kreativiteten grenser. Det er mulig at dette ligger utenfor det NOA kan gjøre noe med, at fylkeslaget Oslo og Akershus ikke er den rette geografiske enheten for slike tiltak, men kanskje er det en idé for lokallagene eller for grupper av medlemmer. Her, som i mye av naturvernarbeidet for øvrig, gjelder det å la de tusen blomster blomstre. For hver og en av oss gjelder det å finne nye gleder i livet, gleder som er så bærekraftige at de kan oppleves igjen og igjen uten at vi bruker opp ressursgrunnlaget.


Om forfatteren

Gjermund Andersen (f. 1956) fra Oslo er utdannet agronom (Lien, 1980) og skogtekniker (Brandbu, 1984). Han har deltatt i natur- og miljøvern siden 1982 og er for tiden arbeidende styreleder i Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA). Han kan treffes på e-post gjermund@noa.no.


Kilde:

1.  Andersen G. Spis opp maten din. Grevlingen 2017; 1: 4–6.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner