Statlige ernæringsråd overser menneskets evolusjonshistorie

Den 10. mai 2010 offentliggjorde Nasjonalt råd for ernæring forslag til nye råd til befolkningen om kostholdet, basert på et omfattende utredningsarbeid siden 2006.1 Tross kliniske erfaringer og en rikholdig vitenskapelig litteratur om evolusjonens betydning for vår helse, omtales ikke temaet på utredningens 347 sider. Debatten i forbindelse med TV-programserien ”Hjernevask” fikk de statlige utrederne heller ikke med seg.²

Tekst Dag Viljen Poleszynski   Tegning John Unsgård

Undertegnede publiserte sammen med Iver Mysterud, Stig A. Bruset og Fedon A. Lindberg høsten 2009 en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening³. Her påpekte vi at ingen offentlige myndigheter som de siste tiårene har gitt råd til befolkningen om kostholdet, virker å ha interessert seg for hva mennesket genetisk og evolusjonært er best tilpasset å spise.

I nevnte artikkel hevdet vi at de rådene myndighetene har utformet, i stor grad må ha vært påvirket av næringsinteresser, dvs. kornbønder, importører av kraftfôr, ferdigmatprodusenter, dagligvarehandelen og importører av ferdigmat, sukker, kaker og andre søtsaker. Hadde rådene vært utformet med tanke på at befolkningen skulle få best mulig helse, uten å ta hensyn til hvilke matvarer som ble produsert og importert i dag, ville et naturlig utgangspunkt vært å finne dokumentasjon på hvilke matvarer våre forgjengere siden tidenes morgen hadde tilgjengelig.

Fordi vi alle er ulike, er det ikke selvinnlysende at offentlige myndigheter skal gi folk råd om hva de bør spise – kanskje med unntak av å trekke fram hvilke matvarer og vaner som åpenbart skader folkehelsa. I det etterfølgende gjennomgår vi de viktigste argumentene for å endre utformingen av norske myndigheters ernæringsråd.

 Når utgangspunktet er feil…

Er utgangspunktet galt, blir resultatene sjelden å stole på. De første feilskjærene i etterkrigstidens velmenende, men lite vellykkede ernæringsråd, startet allerede i 1945. Da ble sosialmedisineren Karl Evang (1902-81) utnevnt til landets første helsedirektør. Året etter ble han leder av Statens ernæringsråd, en posisjon han beholdt til 1962. I denne perioden og helt til han gikk av som helsedirektør i 1972, utarbeidet Evang i samarbeid med statlig oppnevnte ernæringskyndige gradvis mer detaljerte råd om hva de mente at befolkningen burde spise for å unngå etterkrigstidens ”velstandssykdommer” som hjerte- og karsykdommer, kreft, diabetes, overvekt og leddgikt. 

Samtlige helsebyråkrater og statlige oppnevnte ernæringseksperter overså tilsynelatende betydningen av menneskets evolusjonshistorie for framveksten av slike sykdommer. Det de burde vektlagt, var at en art kan forventes å være best tilpasset å spise det den har gjort i lange tidsrom i fortiden. Hvis man avviker for mye fra dette utgangspunktet, vil det over tid ha lett for å oppstå sykdommer og andre problemer.

 Norge i verden

Samtidig med at norske ernæringsråd ble utformet, deltok norske myndigheter aktivt i internasjonal debatt om hvordan man kunne produsere nok mat til en voksende verdensbefolkning. For 35 år siden offentliggjorde Landbruksdepartementet Stortingsmelding nr. 32 (1975-76) om norsk ernærings- og matforsyningspolitikk i internasjonalt perspektiv. Her la statlige myndigheter premissene for hvordan de anså at definisjonen av hva som menes med et ”sunt” kosthold, bør være: Av matens energi anbefalte de at 55-60 % komme fra karbohydrater, 30 % fra fett og 12-15 % fra protein. Begrunnelsen er at en slik fordeling av makronæringsstoffene antas å være best for vår helse. Imidlertid legges det ikke fram noen studier som kan belegge en slik påstand.

Karbohydrater består av ulike sukkermolekyler og inkluderer stivelse i mel, poteter og andre grønnsaker (stivelse er kjeder satt sammen av glukose), farin (sukker), fruktose (i frukt og bær sammen med andre sukkerarter) og laktose (melkesukker). Meldingen nevnte ikke at menneskets forgjengere gjennom hele sin evolusjonshistorie hadde inntatt svært lite av slike sukkerarter.

De statlig oppnevnte medlemmene av Ernæringsrådet utarbeidet også anbefalinger for inntak av vitaminer, mineraler, aminosyrer, fettsyrer og kostfiber til ulike aldersgrupper. Myndighetene anbefalte folk å spise mye brød, poteter, frukt og grønnsaker (anbefalingen ble senere til ”fem om dagen”) og melk- og melkeprodukter, selv om enkelte verken tåler gluten (et protein som finnes i hvete, bygg og rug) eller kasein (et protein i kumelk).

I likhet med hva vårens kjønnsforskningsdebatt på programmet ”Hjernevask” viste, forble offentlige ernæringsråd stort sett upåvirket av ernæringsforskere og andre fagfolk utenfor Universitetet i Oslo, som er det universitetet helsebyråkratene oftest støtter seg til og rekrutterer ”eksperter” fra. Ikke overraskende manglet evolusjonsperspektivet på mat og helse helt ved det ernæringsfysiologistudiet som startet ved Universitetet i Oslo i 1965. Ingen studenter er i dette studiet på systematisk vis blitt presentert for en evolusjonær tankegang, som etter manges oppfatning er en nødvendighet for å forstå grunnleggende sammenhenger mellom ernæring og helse.

Hva menes med et evolusjonært basert kosthold?

Menneskelinjens utviklingshistorie har vart i millioner av år. Kostholdet til de første ”menneskeapene” (eller hominidene) var i flere millioner år dominert av planter, men fikk gradvis et økende innslag av animalia. For omkring 2,5 millioner år siden ble klimaet på jorda kjøligere, noe som førte til et seleksjonspress som favoriserte utbredelsen av slekten Homo, menneskets første fjerne slektninger.

Med seleksjonspress menes at de individene som er dårligst tilpasset et gitt miljø, får færre avkom enn de som er bedre tilpasset. Over tid vil de som er genetisk best tilpasset, komme i flertall og dominere sine respektive miljøer. Et eksempel på seleksjonspress kan være klimatiske endringer.

 Klimaendringer og hjernekapasitet

Etter klimaskiftet for 2,5 millioner år siden ble jordas klima mer ustabilt. De siste 700 000 årene før vår tid opplevde jorda hele ni istider som gjorde at tilgangen på frukt og grønnsaker i kjølige områder ble dårligere. Samtidig ble våre forgjengere mer og mer avhengige av kjøtt. Det er i denne perioden at evolusjonsforskere mener at våre forgjengere ble tilpasset matvarer med så lite karbohydrater at det totale inntaket ikke var på mer enn 10-125 g per dag. Med et energiinntak på 4000 kcal ville det høyeste inntaket ikke utgjøre mer enn maksimalt 12,5 prosent av matens energi, det laveste bare én prosent.

Den økte energitettheten og kvaliteten i det animalskdominerte kostholdet gjorde det mulig for Homo å utvikle større hjerne, en utvikling som skjøt fart da mennesket lærte seg å ta i bruk ilden for å gjøre maten lettere å tygge og fordøye. Overgangen til mer kjøtt og varmebehandlet mat favoriserte individer som var født med endringer i proporsjonene til visse kroppsdeler, særlig fordøyelsesapparatet.⁴ Et mindre fordøyelsesapparat ga mulighet for at andre kroppsdeler, slik som hjernen, kunne få tilgang på mer næring. Tilpasningen til inntak av mer kjøtt og et kjøligere klima favoriserte dem som hadde gradvis noe mindre muskelmasse og mer kroppsfett.

Etter avviklingen av siste istid for omkring 12 000-15 000 år siden migrerte folkegrupper gradvis helt til nord i Europa, hvor klimaet endret seg fra temperert til kjølig og arktisk. I nordlige strøk var de økologiske forholdene helt annerledes enn i Afrika og Sør-Europa, og matfatet ble dominert av feit fisk, skalldyr og annen sjømat (hval, sel, bever), ved siden av mammut, elg og hjort. Innmat og fettrike deler var særlig viktige deler av kostholdet.

Evolusjonsforskere har diskutert hvilken betydning sjømat og mat fra strandsonen hadde for menneskets utvikling i Afrika. En oppfatning er at sjømat først fikk stor betydning for 40 000 år siden, dvs. i tidsepoken etter at grupper av Homo sapiens sapiens hadde migrert ut til Europa og Asia. Arkeologiske funn tyder dessuten på at kjempestore dyr (megafaunaen) ble utryddet i løpet av noen årtusener etter våre forfedres kolonisering av Sørøst-Asia og Australia. Dette skjedde for 30 000-40 000 år siden. Samtidig ble det større lokale variasjoner i kostholdet.

Det er viktig å påpeke at mennesket fysiologisk og biokjemisk er tilpasset både planter og animalia. Studier av tradisjonelle folkeslag viser at de fleste har god helse selv om de lever på ulike blandinger av dyr, planter og insekter som mat. Mange folkeslag hadde svært god helse med en meny som i hovedsak besto av feite kjøttvarer.

 Overgang til jordbruk

For omkring 10 000 år siden begynte mennesker i Sør-Europa og Midtøsten systematisk å spise gressarter som etter årtusener ble foredlet til dagens kornsorter. De viktigste gresstypene var hvete, rug, mais og havre. I Norden ble kornsæd til dyrking av matkorn introdusert for ca. 6 000 år siden, men det gikk over 2 000 år før korndyrking fikk skikkelig fotfeste. Et klimaskifte for ca. 3 000 år siden satte korndyrkingen tilbake for alltid eller i flere hundre år i marginale områder, slik som i fjellet og langt mot nord.

Helt fram til ca. år 1800 ble korn (bygg og havre) helst brukt i velling, grøt og flatbrød. Dette var matvarer som hadde lav glykemisk indeks og liten effekt på postprandiell glykemi og insulinemi. Det betyr at de ga liten stigning i blodsukkeret etter et måltid og derfor bare økte utskillelsen av insulin fra bukspyttkjertelen i liten grad. Derfor opplevde folk flest heller ikke store svingninger i blodsukkeret.

Paleopatologisk forskning er granskning av helsetilstanden til mennesker basert på skjelettrester fra flere tusen år tilbake i tid. Forskere har konstatert at helsetilstanden etter overgangen til jordbruk ble dårligere, dvs. at de nye bøndene fikk redusert levealder, skjelettskader, jernmangelanemi og en redusert høydevekst på 10-12 cm.^5,6

En viktig årsak til at et kosthold som består av mye kornprodukter, ikke er optimalt, er at korn bl.a. mangler vitamin A, C, D₃ og K. Dessuten er opptaket av mineraler fra korn lavere enn fra animalia, og korn inneholder antibeitestoffer som gjør at beitedyr som spiser mye korn, får dårligere formeringsevne. Hvete inneholder et lektin (protein bundet til sukker) som har insulinliknende virkninger, og mange tåler ikke gluten. Forholdet mellom essensielle omega-6- og omega-3-fettsyrer i korn avviker dessuten sterkt fra det vår art er evolusjonært tilpasset, siden kjøtt og fisk inneholder relativt mye omega-3-fettsyrer. Blant mulige fordeler med kornjordbruket var at det førte til en større, mer stabil mattilgang og krevde en tettere bosetning som la grunnlag for raskere kulturell utvikling.

Flere problemer forbundet med kornspising ble gradvis overvunnet, men ikke alle. Mennesket lærte å bearbeide korn slik at næringsstoffene ble bedre tilgjengelige. Gjæring, spiring, risting og langtidsbaking økte opptaket av mineraler og reduserte effekten av antibeitestoffer som fytinsyre og lektiner, men gjenopprettet verken en fettsyrebalanse med for mye omega-6-fettsyrer eller manglende vitaminer. Nevnte vitaminer finnes rikelig i animalia – vitamin C særlig i binyrer, hjerne og lever.

Gamle gener møter ny mat

Overgangen til jordbruk og senere industriell matproduksjon økte matens glykemiske belastning sterkt og bidro til hyppigere, rask blodsukkerstigning og påfølgende insulinstigning. Dette antas å være hovedårsak til insulinresistens og utviklingen av metabolsk syndrom og diabetes type 2. Insulin motvirker høyt blodsukker ved å fremme lagring av glukose (som glykogen) i lever og muskler. Ved fulle glykogenlagre omdannes glukose til fett, som gir reserveenergi i perioder med lite mat.

En rekke evolusjonsforskere mener å ha belegg for at tilbakevendende istider og kjøligere klima gjorde at Homo før jordbruksrevolusjonen i lange perioder inntok lite karbohydrater. Over tid ga dette et seleksjonspress som førte til fysiologiske og biokjemiske tilpasninger for å sikre våre forgjengeres overlevelse.

Glukoneogenese (nydanning av glukose i leveren) er en fysiologisk mekanisme som sikrer tilførsel av glukose til organer og vev som ikke kun kan bruke andre energisubstrater, slik som hjernen, celler i nyrene, blodceller og hos kvinnens morkake og barnets hjerne. En del forskere mener at utvikling av insulinresistens var en hensiktsmessig mekanisme som motvirket glukoseopptak i musklene. Denne kan ha bidratt til å øke våre forgjengeres overlevelse ved at det samtidig bedret vår evne til å bruke fett som energikilde. Etter overgangen til høyglykemisk kosthold i moderne tid ga imidlertid en slik hensiktsmessig og nyttig insulinresistens mange negative helsevirkninger.

Under perioder med lite karbohydrat utviklet våre forgjengere hormonelle reguleringer som motvirket lavt blodsukker i perioder med akutt stress og matmangel. Hvis man spiser mat med lav glykemisk belastning, trenger man ingen nedregulering av blodsukkeret fordi det da aldri blir farlig høyt. Skulle dette skje en sjelden gang etter for eksempel å ha spist honning, slik at man opplevde et faretruende høyt blodsukker (hyperglykemi), kunne blodsukkeret justeres ned ved hjelp av insulin.

Vev som må ha glukose, har tilgang på reserver fra vel halvparten av kroppens aminosyrer (bestanddeler av protein) og glyserol (del av nøytralfett, som inkluderer fettsyrer). De hormonelle reguleringene som skjer i kroppen, er blitt til i løpet av vår lange evolusjonshistorie. Hypotesen om at våre forgjengere levde på et kosthold med lite karbohydrater og matvarer som i liten grad økte blodsukkeret på lavkarbokosthold, støttes av det faktum at mennesket har fire hormoner som raskt kan øke blodsukkeret etter behov: Glukagon, adrenalin, noradrenalin og kortisol, og i tillegg stimulerer veksthormon bruken av fettsyrer og ketonlegemer til energiformål, noe som hemmer bruken av glukose til energiformål. Imidlertid har mennesket bare ett hormon som kan senke blodsukkeret: Insulin. Alt i alt betyr det at vår fysiologi er godt tilpasset et kosthold med lite karbohydrater, men ikke dagens høyglykemiske matvarer.

Når forsvaret mot kronisk høyt blodsukker hos mennesket er mindre utviklet enn forsvaret mot lavt blodsukker, virker det rimelig å hevde at årsaken til dette var at høyglykemiske matvarer nesten ikke fantes i fortidsmiljøet. Honning har (som nevnt ovenfor) uansatt aldri utgjort noen stor del av energiinntaket over lengre tidsperioder i noe samfunn.

 Sykdom og kosthold

Fordi mange gener er involvert i livsstilssykdommer, tar det lang tid før genetiske endringer tilpasser seg nye miljøfaktorer. Livsstilssykdommer som utvikles sent, gjerne etter at man har fått barn, vil fortsatt komme til å oppstå i en gitt befolkning fordi de ugunstige genene videreføres fra generasjon til generasjon. Dessuten er det så få generasjoner siden jordbruksrevolusjonen startet (400-500 i Midt-Østen, 220-275 i Norden), at det ikke er å forvente at slike ugunstige gener kan ha blitt luket ut i store deler av befolkningen. Følgelig er de fleste av våre gener fortsatt tilpasset en livsstil som jegere og sankere. Merk at disse tre argumentene (mange gener, sykdom sent i livet og få generasjoner) gjelder tilpasning til korn, ikke kumelk (se nedenfor). 

I de fleste kulturer har korn i århundrer vært en del av et blandingskosthold som også inneholder kjøtt, fugl, egg og/eller fisk. Dette gjør at effektene av korn ble mindre enn om kornprodukter fullstendig dominerte kostholdet. Tidligere ble også mer av næringen i korn utnyttet, og den glykemiske belastningen var lavere. Det er vesentlige forskjeller mellom grovmalt mel fra tradisjonelle steinkverner og industrielt finmalt mel fra moderne valsemøller som først brukes etter lengre tids lagring. De fleste samfunn utviklet tidlig en rekke ulike mattilberedningsteknikker for å gjøre korn mer fordøyelig, slik som f.eks. spiring og fermentering. Dette gjorde korn bedre egnet som menneskemat, og slike teknikker øker i bare liten grad den glykemiske belastningen.

Tar vi hensyn til faktorene diskutert ovenfor, må korn fortsatt regnes som ”ny mat”. Dette gjelder også for kumelk og -melkeprodukter, som også har krevd genetiske tilpasninger for at et flertall av populasjonen skulle kunne dra nytte av dem. I samfunn hvor kumelk ble tatt i bruk, ble befolkningen utsatt for et seleksjonspress som innebar at de som tålte melk best, fikk flest barn. Tilpasningen til melkesukker (laktose) i voksen alder gikk trolig raskt fordi det er mye laktose i morsmelk, og bare ett gen koder for fortsatt laktaseproduksjon hos voksne. Laktase er et enzym som bryter ned laktose i tarmen til monosakkaridene glukose og galaktose. Merk at det er enklere å få til endringer som involverer ett (som ved laktoseintoleranse) enn mange gener (som ved hjerte- og karsykdom)!

Europeere flest og noen afrikanske stammer ble evolusjonært sett raskt tilpasset laktose i voksen alder. Melkefett var uproblematisk i og med at mennesket var vant til å spise fett fra byttedyr. Tilvenning skjedde i mindre grad for melkeproteinet kasein, som det – i motsetning til myseprotein – finnes lite av i morsmelk. Kasein krever flere enzymer (proteaser og peptidaser) for å spaltes ned til korte peptider, dvs. kjeder med noen få aminosyrer. Et problem med tilpasning til kumelk i et evolusjonært perspektiv synes å være særlig den nyere genetiske varianten betakasein A1.

Eksemplet kumelk viser at en evolusjonær tilpasning til ”nye matvarer” er mulig dersom det ikke skjer for raskt. Slike tilpasninger skjer raskest der hvor de hemmer reproduksjonsraten. Når mange av dagens mennesker er best tilpasset et ”steinalderkosthold”, skyldes det at seleksjonspresset ikke har vært sterkt nok til å utrydde ”ugunstige gener”, altså gener som dårlig tåler ”ny mat”. Årsaken er at bærerne av slike gener ikke ble syke før i voksen alder, etter at deres gener var videreført. De rakk altså å få barn som heller ikke var tilpasset denne nye maten. Med et evolusjonært utgangspunkt måtte myndighetene tatt hensyn til slike forhold i utformingen av generelle kostholdsråd.

 Nullhypotese for sunn mat 

Anbefalinger om hva vi bør spise, handler prinsipielt om å finne belegg for å avvise det man i forskningsmiljøer vil kalle den enkleste nullhypotesen: Mennesket er best tilpasset det kostholdet vår art spiste som jegere og sankere.

I forskningens verden beviser man ikke en påstand, man søker i stedet å motbevise den. Forsøk som viser at en slik hypotese kan avvises, er imidlertid aldri lagt fram av våre myndigheter. Våre myndigheter har dermed forbrutt seg mot et sentralt krav i forskningen ved å gjøre presis det motsatte av det en allment akseptert forskningsmetode foreskriver: De fremmer et helt annet kosthold enn det vi er evolusjonært tilvendt og forsøker å vise at deres anbefalinger er bedre for oss enn det våre forgjengere ble tilpasset gjennom årmillioner!

Moralsk sett burde våre myndigheter og deres ernæringsrådgivere – alle de som hevder at mennesket er godt tilpasset jordbruks- og industrimat – sannsynliggjøre at ”ny mat” er mer helsebringende enn det kostholdet våre forgjengeres gener interagerte med. Slik dokumentasjon er imidlertid ikke lette å framskaffe. Derimot er det lett å vise at dagens kosthold ikke er optimalt. Forskning har påvist at et høyglykemisk kosthold som inkluderer kornprodukter, bidrar til eller kan forårsake sykdommer som tannråte, hjerte- og karsykdommer, kreft, diabetes type 1 og type 2, sykelig overvekt, høyt blodtrykk og hjerneslag. Slike sykdommer er nå globalt utbredt.

Folkegrupper som spiser lite bearbeidet blandingskost, får sjelden slike sykdommer. Det gjelder både folkegrupper nær ekvator (masaier, samburuer, polynesiere) og i polare strøk (nordkanadiske indianere, inuitter, russiske reingjetere, samer i Norge, Sverige og Finland med tradisjonelt kosthold). Dette har bl.a. oppdagelsesreisende, antropologer, misjonærer, leger og geografer observert. Den amerikanske forskeren, tannlegen Weston A. Price (1870-1948), fant etter åtte års reiser over hele kloden at alle folkegrupper som levde på ”tradisjonelt” kosthold, holdt seg friske selv i høy alder. Adoptering av et raffinert, karbohydratdominert kosthold førte uten unntak til dårligere helse, inkludert økt forekomst av fødselsskader.

 Nyere studier

Flere store intervensjonsstudier (hvor man gir en gruppe et bestemt kosthold eller tilskudd og ikke en annen som man sammenlikner med) svekker de offisielle anbefalingene om å ha et lavt inntak av fett, særlig mettet, i kostholdet. Noen av verdens største, framoverskuende (prospektive) studier med flere titusener frivillige, inkludert Malmö Kost Cancer og The Women’s Health Initiative, viser at man ikke oppnår helsegevinster ved å redusere inntaket av fett. Sammenliknende studier viser dessuten at lavkarbohydratkosthold med mye fett gir størst vektreduksjon og bedre helse, sammenliknet med kosthold basert på bare planter eller mye høyglykemisk, fettfattig mat. Disse resultatene er i samsvar med et evolusjonsbasert ernæringsperspektiv.

En rekke forskere har reist gode argumenter i tråd med dem vi har diskutert ovenfor. Av nyere forfattere som i sine bøker legger fram omfattende dokumentasjon, vil vi særlig nevne pioneren dr.med. Wolfgang Lutz,⁷ vitenskapsjournalisten Gary Taubes,⁸ dr.med. Uffe Ravnskov⁹ og ernæringsforsker Barry Groves.¹⁰ Ingen av disse bøkene eller forfatternes tallrike referanser til vitenskapelige studier som støtter argumentene vi har reist i denne artikkelen, er sitert i utredningen fra Nasjonalt råd for ernæring.

 Urealistisk?

Enkelte mener at et kosthold i tråd med vår evolusjonære bakgrunn er urealistisk fordi kostholdet i dagens samfunn avviker mye fra dette. Dette synes vi er et nokså merkelig argument, siden målet burde være å finne ut hvilket kosthold vi er best tilpasset! Andre hevder at et evolusjonært basert kosthold ikke kan være bærekraftig for verdens befolkning og at det derfor vil være usolidarisk å ha et slikt kosthold her hjemme.

Den første påstanden kan imøtegås ved å vise at man lett kan tilpasse jordbruket til et ”steinalderkosthold” i en rekke land som har ressurser til det, slik som f.eks. de nordiske, Canada, USA og Russland. Innbyggerne i slike land kan spise like mye eller mer animalsk fett og mindre kornprodukter uten at det reduserer matforsyningen i fattige land bl.a. fordi kraftfôr kan konverteres mer effektivt til fett enn til protein.

Det er heller ikke nødvendigvis riktig at verdens befolkning ikke kan leve på et kosthold som likner mer på det våre forgjengere spiste, selv om omlegging av verdensbefolkningens kosthold til et som er bedre tilpasset vår genetiske arv, trolig ikke kan realiseres for alle – i hvert fall ikke i løpet av vår generasjon. I et helseperspektiv er det imidlertid viktig å skissere på globalt nivå hvilke tilpasninger man kan foreta for å finne alternativer som er mer i tråd med vår evolusjonære arv enn det dagens korndominerte matforsyningssystemer er.

På oss virker det ikke bare uetisk, men også naivt å tilbakeholde evolusjonære perspektiver fra de generelle anbefalinger som gis til befolkningen. Vår spådom (hypotese) er nemlig at folk flest vil se at norske ernæringsrådgivere ekskluderer logisk konsistente argumenter og tviholder på en tankemodell som ikke bare for lengst, men i all tid, har vært avleggs.

Kilder

1.  Nasjonalt råd for ernæring. Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer i Norge. Helsedirektoratet, Oslo 9. mai 2010.

2.  Eia H., Ihle M. Født sånn eller blitt sånn? Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2010.

3.  Poleszynski DV, Mysterud I, Lindberg FA, Bruset SA. Myndighetenes ernæringsråd bør revideres. Tidsskrift for Den norske legeforening 2009; 129: 2382-4. Artikkelen kan lastes ned fra www.tidsskriftet.no/index.php?seks_id=1916562

4.  Wrangham R. Catching fire. How cooking mad us human. New York: Basic Books, 2009.

5.  Nickens PR. Stature reduction as an adaptive response to food production in Mesoamerica. Journal of Achaeological Science 1976; 3: 31-41.

6.  Cordain L. Cereal grains: Humanity’s double-edged sword. World Review of Nutrition and Diet 1999; 84: 19-73.

7.  Lutz W. Leben ohne Brot. 14. Auflage. Gräfeling, Tyskland: Informed Presse- & Werbe GmbH, Fachagentur für Medizin, 2004.

8.  Tabues G. Good calories. Bad calories. Challenging the conventional wisdom on diet, weight control, and disease. New York: Alfred A. Knopf, 2007.

9.  Ravnskov U. Fett och kolesterol är hälsosamt! Om gamla och nya kolesterolmyter. Sundbyberg, Sverige: Pagina Förlags AB/Optimal Förlag, 2008.

10.  Groves B. Trick and treat. How ”healthy eating” is making us ill. London: Hammersmith Press Ltd., 2008.