Under pandemien skulle PCR-testene symbolisere vitenskapelig presisjon. Men nylig kom enda en studie som utfordrer tallene som myndighetene styrte etter.

Av journalist Julia Schreiner Benito

En test som ikke måler sykdom: Millioner av PCR-tester skulle anslå hvor mange som var smittet av SARS-CoV-2. Kurver over «nye tilfeller» ble daglig oppdatert og vist i media, og myndighetene baserte tiltak på tallene. Det er lett å glemme at PCR bare påviser virusets DNA, ikke nødvendigvis en aktiv infeksjon.

En positiv test kan skyldes rester av virus etter at kroppen allerede har bekjempet smitten, eller den kan fange opp ubetydelige mengder virus som aldri ville ført til sykdom. Høye testsykluser og tidspunkt for prøvetaking kan påvirke resultatet vesentlig.

Derfor har PCR alltid vært et analytisk hjelpemiddel, ikke et klart bilde på utbredelse av sykdom.

Ny studie kaster nytt lys over tallene

I en fersk studie publisert i Frontiers in Epidemiology (2025) sammenlignet tyske forskere – Günther, Rockenfeller og Walach – resultater fra PCR-tester og antistoffmålinger (IgG). De analyserte data fra et stort laboratorium som utførte rundt 90 prosent av alle PCR-tester i Tyskland mellom 2020 og 2023.

Forskerne fant at bare omtrent 14 prosent av dem som testet positivt på PCR, utviklet antistoffer som tydet på reell infeksjon. Testene har altså overvurdert hvor mange som faktisk var smittet.

Studien viser også hvor mye teststrategi og utvalg betyr: PCR ble i hovedsak tatt av personer med symptomer, smittekontakter eller reiseplikt. Det var aldri et representativt snitt av befolkningen. Dermed forteller teststatistikken mer om hvem som ble testet, enn om hvor mange som faktisk var syke.

Kritikk og usikkerhet

Resultatene i studien har noen svakheter: Forskerne hadde bare tilgang til aggregert statistikk, ikke individuelle data, og antistoffmålingene stoppet våren 2021. Dermed bygger deler av analysen på modellberegninger og antakelser. I statistikk betyr aggregering å kombinere eller slå sammen data om enkeltindivider, grupper eller perioder til større grupper eller lengre tidsperioder. 

Dessuten kan antistoffresponsen variere: Noen utvikler ikke målbare nivåer, og antistoffer forsvinner gradvis. Derfor er det vanskelig å fastslå hvor mange som egentlig har vært smittet, selv med mye data.

Den tyske RKI-SOEP-2-undersøkelsen fra samme periode viste riktignok at rundt 90 prosent av befolkningen hadde antistoffer ved inngangen til 2022, men at bare ca. 11 prosent skyldtes naturlig infeksjon. Altså helt andre tall enn de Frontiers-forskerne legger til grunn. Likevel må også RKI-studien tolkes med forsiktighet fordi den er basert på egne testmetoder, antistofftyper og tidsvinduer.

Poenget er at usikkerheten gjelder alle studier: både de som finner høy og lav andel infeksjon. Valg av test, tidspunkt, definisjon av «positiv» og utvalg av deltakere gjør at to studier kan vise motstridende resultater, men begge kan ha rett innenfor sine rammer.

En lærdom for framtiden

Som mål på «hvor mange som var infisert i befolkningen» var PCR-testene utilstrekkelige: en positiv test betyr ikke nødvendigvis sykdom eller smittefare.

Den nye forskningen minner oss om at vitenskapen ikke var så entydig som myndighetspersoner og media ga inntrykk av under pandemien.

Vi trenger mer ydmykhet i møte med data og såkalt «god vitenskap».

Slik fungerer en PCR-test

• PCR står for polymerase chain reaction og brukes til å påvise små mengder genetisk materiale.
• Testen kopierer og forsterker deler av virusets RNA slik at de kan måles.
• Jo flere kopier som trengs for å gi utslag (antall sykluser, «Ct-verdi»), jo mindre virusmateriale var til stede i prøven.
• En høy Ct-verdi betyr derfor ikke nødvendigvis at personen er smittsom, men at testens følsomhet har fanget opp svært små mengder RNA.

Kilder:
Frontiers in Epidemiology (2025); Robert Koch-Institut (RKI-SOEP-2);
WHO; Sciensano (Belgia);
Statens Serum Institut (Danmark).