Forside > Arkiv > 2017 > En strukturell teori for aldring

En strukturell teori for aldring

I sitt 87. år vet Johan Galtung hva det vil si å ha levd livets faser inn i alderdommen. Selv om bevegeligheten er redusert, er hans tanker klare. Johan tenker eklektisk: han åpner for nye perspektiver i stedet for å ekskludere dem han uenig i. En gang i 1998 viste jeg ham boka Blodtypedietten av naturopaten Peter J. D´Adamo (f. 1956). En liten blodprøve viste at han (som jeg) hadde blodtype O, for hvem D´Adamo anbefalte et ”steinalderkosthold” med mye fett. Vi gjennomgikk listene for ”tillatte” matvarer, og dette var mat Johan likte! Han var åpen for å prøve noe nytt og kuttet  inntaket av karbohydrater. I dag har han en trivselsvekt mange kan misunne ham uansett alder. En god aldring krever imidlertid mer enn et helsefremmende kosthold, og Johan har sju leveregler han deler med oss.1

Tekst Johan Galtung     Oversatt/tilrettelagt Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Wikipedia har mye å tilby under ”aldring”. Sterkt anbefalt er helserådene til en av verdens lengstlevende menn, Walter Breuning, som i 2011 døde i en alder av 114 år2 – den tredje eldste nordamerikaneren etter danskættede Thomas Mortensen (1882–1998) og Mathew Beard (1870–1985). Imidlertid kjenner eldre personer, som meg på 86, sin egen aldring best. Jeg har trolig mindre problemer med ”oksidativt stress” som en viktig årsak etter blant annet å ha brukt antioksidanter basert på blåbærskinn – ingen kjemikalier – i flere tiår. 20 000 stamceller fornyer blodet mitt, men de er døende. Problematisk.

Regel nr. 1: Hold kropp og sinn aktive; oppretthold en god ernæring.

Dette er innlysende tiltak for å motvirke aldring, men like viktig:

Regel nr. 2: Vær åpen for de positive sidene og fordelene forbundet med aldring.

Den britiske filosofen Bertrand Russells (1872–1970) ”Om å være 90” i The Observer forbigår de åpenbare ulempene til fordel for sine fortrinn: oversikten. Da han var fem år gammel, satt han på kneet til en mann som hadde kjempet mot Napoleon ved Waterloo i 1815. Jo lengre vi har levd, desto flere hendelser har påvirket oss. ”Oversikten” kjennetegnes ved noen koblinger, en fortelling, en felles faktor. Slike kjennetegn blir ofte referert til som ”visdom”.

Men aldring har noen kostnader: lårmusklene svekkes, gangen blir ustødig, tretthet, syns- og hørselshemming inntreffer. Trening hjelper, men aldring er uunngåelig.

Regel nr. 3: I det minste forsøk ikke å falle; ikke bryt skjøre bein, ikke end opp sengeliggende på sykehus hvor du kan få nye sykdommer. Utstyr rommet, hjemmet og andre steder med håndtak og rekkverk.

Deretter de kognitive kjennetegnene ved aldring: minner som svinner hen, ikke bare om nylige hendelser, og mindre evne til å håndtere mange og samtidige stimuli. Som resultat  følger mange og flere feil som forsterker følelsen av aldring.

Regel nr. 4: Gjør omgivelsene enklere, trekk sammen sirkelen du lever i. Vær realistisk, gjør endringer i hverdagslige strukturer, begrens sirkelen til det som enkelt kan håndteres: til lokalsamfunnet, konteksten, hjemmet, rommet – men utstyr det maksimalt med musikk, bøker, sosiale medier, så berikende som mulig. Hvis du kjører bil, hold deg til kjente  veier med lite trafikk i småbyer/landsbyer.

Regel nr. 5: Fellesskap. Et samfunn med mye ensomhet for unge eller gamle er et dårlig samfunn. Få eldre sammen med en ektefelle eller samarbeidspartner. Mange samtaler vil omhandle smerter man lider av, men ikke dvel ved det. Fokuser på det positive, på vakre landskaper, hager, musikk, litteratur. Felles nytelse er mer enn dobbel glede.

Gjør felles måltider til en så stor nytelse som mulig. Evnen til å nyte god mat vedvarer; våre lukt- og smakssanser vedvarer. Ingen røyking naturligvis, og måtehold med alkohol, sukker og  korn- og brødmat. La god mat og drikke oppholde seg en stund i munnen der smaksløkene er, knyttet til lukten; ikke bare svelg og ”skyll det ned”.

Regel nr. 6: Lev både virkelige og virtuelle liv. Vår postmoderne livsstil har to virkeligheter; ikke bare det vi føler, men også en virtuell virkelighet, IT, med vennskap og berikende utvekslinger som aktiverer tankene. IT tilbyr alt dette – uten risiko for å falle! – i den enkle omgivelsen av en datamaskin. Dette gjelder særlig når du legger til Skype, som til og med er gratis!

Regel nr. 7: Ingen pensjonisttilværelse. Finn en jobb der eldre kan dele erfaringer med yngre, selv om du ikke lenger dukker opp på jobben. En arbeidsplass stengt for eldre er en dårlig arbeidsplass. I postmodernitet er dette mulig på måter vi ikke har tenkt oss, for gjensidig nytte. Hvor mye, betalt eller ubetalt, kan forhandles om. Å være produktiv er det som teller.

Si nei til dette: Å trekke deg tilbake, kutte alle forbindelser, å leve bare én virkelighet, alene/ensom, i en kompleks verden med fysiske og psykiske risiki, intet positivt, passivt, ingen trening, dårlig ernæring. Brutalt, slemt, kort.

Det er bedre å trekke seg fra makrosamfunnet i form av land-region-verden til et rikt mikrosamfunn som består av en sirkel rundt en selv og partner(e), og forholde seg til andre sirkler. Men det trenger ikke å være smått.

Vi kan argumentere for at alt dette er på høy tid. Å bli født inn i mikrosamfunn, så makrosamfunn med utdanning og arbeid, for å ende opp i et dårlig mikrosamfunn i form av pensjonisttilværelse er ikke godt nok. Tradisjonelt fortsetter kvinner å jobbe, i hjemmet, lenger enn menn, og de lever mer menneskelige liv. Er det derfor kvinner lever lenger?

På grunn av bedre helse og familieplanlegging som favoriserer to barn, har vi nå en aldrende befolkning, og enda flere vender tilbake til mikrosamfunn i form av aldershjem. Tidligere  svelget den enorme veksten til makrosamfunnet mikrosamfunn som landsbyer; nå vender vi tilbake til landsbyer og barndommen når vi blir gamle. Makro blir enda mer makro, regionalt, globalt, noe som marginaliserer gamle enda mer. Dette er umenneskelig; noe helt annet enn pensjonerte bønder som fortsatt bor på gården for omsorg og deling av erfaringer.

Store strukturelle endringer ligger til grunn for denne strukturelle teorien om aldring.

I de eldres mikrosamfunn, med sykepleiere og andre som driver ”livshjelpsassistanse”, vet alle at hensikten med fortsatt å leve er å dø. Før det skjer, kommer kanskje fysisk og psykisk lidelse. Umenneskelig!

Bekjemp det; praktisere Regel 1-2-3-4-5-6-7. Aldring er ikke noe å være redd for, men framsynthet og planlegging er uunnværlig. En viss makrotilknytning kan opprettholdes. Et ektepar her og en ugift der, der hver klarer seg på sin måte, kan forholde seg til hverandre, utveksle erfaringer, også til aldershjem som på lengre sikt kan være svaret på de aldrende. Slik mikro til mikro kan bokstavelig talt til og med krysse grenser og gjenvinne liv på makronivå.

La meg avslutte med en subjektiv kommentar. Etter å ha levd et begivenhetsrikt liv inkludert møter med mange mennesker ”høyt oppe”, husker jeg å ha tenkt: ”hvordan kan jeg leve uten dette når jeg blir eldre?” Jeg er nå eldre og tenker: ”hvordan kan jeg leve uten det fantastiske livet jeg har nå?” Lurer jeg meg selv i begge tilfeller, ved å lukke øynene for alt negativt? Kanskje. Men kanskje er en del av et godt liv å lukke øynene av og til.

Jeg finner meg selv flytende, navigerende gjennom tiden og livet, mens jeg prøver, ikke alltid vellykket, å gjøre mer godt og mindre skade. Ikke konkluderer jeg at nåtid er den beste perioden selv om det ofte føles sånn. Det er annerledes og veldig bra. En positiv side er åpenbar: med mindre arbeid i betydningen av en jobb er det mer tid til arbeid i betydningen av å være kreativ – med hender og sinnet, på datamaskinen.

Takk, Liv, den beste av alle gaver. For hver dag.

Kilder:

1.  Galtung J. A structural theory of aging. TRANSCEND Media Service, 13.3.2017. https://www.transcend.org/tms/2017/03/a-structural-theory-of-aging/

2.  https://en.wikipedia.org/wiki/Walter_Breuning#Health_history_and_habits

Legg igjen et svar

Bitnami