Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2016 > Sunnheten på bordet

Niels Christian Geelmuyden er en kjent forfatter som med denne boka har utgitt 31 bøker, hvorav tre om ernæring. Medforfatter René Zografos har utgitt ni bøker; denne er nummer to om ernæring.

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock


Om boka

Forfatter: Niels Christian Geelmuyden og René Zografos
Tittel: Sunnheten på bordet
Utgiver: Cappelen Damm AS
Utgivelsesår: 2016 (191 sider)
ISBN: 978-82-02-48440-8
Pris: Innbundet kr 349 (cappelendamm.no,  tanum.no); kr 305 (haugenbok.no)

VisBildeServletBøkene har fått stor oppmerksomhet i en tid hvor ernæring er på alles lepper. Sunnheten på bordet er på 191 sider og består av et forord og åtte kapitler (egg, grønnsaker og frukt, fisk og sjømat, kjøtt, brød, søtt og drikke), som alle oser av velvilje og kjærlighet til mat. Hvert kapittel inneholder eksempler på oppskrifter, som imidlertid stort sett inneholder alt for lite fett etter vår smak og som gjenspeiler forfatternes negative holdning til mettet fett.

Det er imidlertid ingen tvil om hva forfatterne brenner for: økologisk, hel mat med lavest mulig innhold av giftstoffer, muggsoppgifter, antibiotikaresistente bakterier og andre giftstoffer. Dette applauderes selvsagt!

Annonse:

Budskapet framsettes i velformulerte setninger, men dessverre er boka lett å angripe av fagfolk som ønsker nøyaktige kildehenvisninger og en mer vitenskapelig tilnærming til stoffet. Dessuten opprettholder de vrangforestillingene om at kolesterol og mettet fett er skadelig.

Her er noen eksempler:

Forfatterne skriver at egg er en næringsrik matvare, og per gram inneholder eggeplomme 3,4 µg B12, langt mer enn de fleste andre animalske produkter (planter mangler B12). Tallet burde imidlertid vært oppgitt og sammenliknet med lever, som er en langt rikere kilde: reinsdyrlever inneholder for eksempel 128 µg eller mer enn 37 ganger så mye per gram, storfelever 83 µg og lammelever 53 µg.

De legger vekt på at ”økologiske egg inneholder en tredjedel så mye kolesterol” (som konvensjonelle egg) – men hva så? Kolesterol er som kjent ikke farlig, noe heller ikke mettet fett er (egg inneholder ”en fjerde-del så mye mettet fett som konvensjonelle egg”).

Forfatterne diskuterer mulighet for salmonella i egg og bekrefter at vi i Norden ikke er rammet av dette. De nevner at det i USA er påvist ”777 prosent større sannsynlighet” for å finne salmonella i konvensjonelle egg enn i økologiske, noe som sier svært lite så lenge ingen andre tall oppgis.

I kapitlet om grønnsaker nevnes at spinat er en rik kilde til vitamin K og vitamin A. Planter inneholder bare vitamin K1 (fyllokinon), men ikke noe vitamin K2 (menakinon), som bare finnes i animalske og fermenterte produkter. Forskning har avdekket at disse to variantene har vidt forskjellige oppgaver i kroppen, og mye tyder på at mennesker trenger ferdigdannet K2 for best mulig helse – altså den varianten vi finner i animalsk eller fermentert mat.

Grønnsaker inneholder heller ikke vitamin A, men ß-karoten, som må omdannes til vitamin A i leveren. Det er slurv å skrive at vitamin A finnes i planter; det gjør det ikke.

Under omtalen av spinat nevnes at opptaket av jern hemmes av innholdet av oksalat. Forfatterne anbefaler ”brokkoli, ruccola og asparges” som gode jernkilder – men hvorfor ikke lever og kjøtt, som er overlegent mye bedre kilder?

Under avsnittet om poteter viser forfatterne til en diskusjon mellom to konvensjonelle ernæringsfysiologer og deres litt ulike syn på nytteverdien. Noen fakta ville vært bedre: poteter har meget høy glykemisk indeks (høyere enn sukker) og inneholder 5–17 mg vitamin C/100 g avhengig av sesong. Er dette en god kilde? Grønnkål inneholder til sammenlikning 120 mg/100 g!

Asparges inneholder ”vitaminene A og D”, skriver forfatterne. Næringsmiddeltabellen oppgir null for begge. Dessuten trenger vi vitamin D3, som kun finnes i animalske produkter.

Under sjømat påstår forfatterne at ”pescovegetarisk kosthold… gir særlig nedsatt risiko for tykktarmskreft”. Hvor har de det fra? I kulturer som sitter på huk på do, er tykktarmskreft svært sjeldent (se egen sak).

Diskusjonen av kjøtt preges av ønsket om ”politisk korrekthet”. De henviser til professor Rune Blomhoff, som hevder ”at rødt kjøtt øker risikoen for ulike kreftsykdommer og skader på arvestoffet DNA”, og ”Forskere ved Harvard School of Public Health konstaterte i 2012 [min uthevning] at en daglig porsjon med rødt kjøtt (84 gram) øker dødsrisikoen med 13 prosent…”. Slike påstander er for lengst tilbakevist, og det er heller ikke ”Innholdet av mettet fett, kolesterol, jern og nitritt” som forklarer økt dødelighet av kreft og hjerte- og karsykdom.

Under avsnittet om elg hevder forfatterne at vilt-kjøtt er særlig sunt, men det skyldes at det ”er magrere, med en bedre fettsyresammensetning” – presumptivt enn annet kjøtt. Det er aldri vist at norsk kjøtt er helseskadelig, og fettsyresammensetninga skiller seg relativt lite fra vilt.

Kapitlet om brød omtaler nøtter, hvor forfatterne skriver følgende: ”Fedon Lindberg fastslår at nøtter på mange måter er det samme som egg…”. Han har et poeng, men hvorfor ikke oppgi næringssammensetningen?

Avsnittet om mandler og mandelmel avslører manglende forståelse for hvordan kroppen regulerer fettdepotene… …”påvist at fiberinnholdet i mandler beskytter kroppen mot å absorbere fett [er det bra?]. Mandler er av den grunn godt egnet hvis man ønsker å redusere kroppsvekten”. Mandler inneholder vel 55 prosent fett og gir 620 kcal/100 g, hvilket innebærer at de har svært lav glykemisk indeks og øker blodets insulinnivå lite. Dette er en logisk forklaring på at man ikke blir feit av mandler eller nøtter generelt.

Avsnittet om valnøtter nevner at ”bare nyper inneholder mer” antioksidanter, hvilket er galt. Açai er bare ett eksempel på en plante som inneholder langt mer.

Under avsnittet om gresskarkjerner framheves nytten for prostataen: ”skribenten Terje Dørumsgaard forteller at han to ganger har halvert PSA-verdien ved en prostataprøve…” og at ”gresskarkjerner er gunstig for blant annet fruktbarheten, kolesterolnivået og søvnkvaliteten”. PSA er i beste fall en tvilsom markør for prostatakreft, og det er ikke nyttig å redusere blodets kolesterolnivå.

Ellers omtaler forfatterne (som mange andre) loppefrøskall som ”fiberhusk”, og framhever at det kan ”redusere blodsukkeret og kolesterolnivået”. Hvis man spiser lavkarbomat, har man ikke behov for noen av delene.

Kapitlet Søtt er stort sett nyttig, men strør irriterende nok om seg med ”ifølge professor” og andre navngitte personer i stedet for å oppgi kilder. Under Philadelphia-ost og kesam (søtt?)framheves det lave fettinnholdet, og følgende: ”Nyere forskning tyder på at melkefett ikke er så helseskadelig som andre typer mettet fett.” Gammel forskning har for lengst falsifisert påstanden om at mettet fett er skadelig, og melkefett er i flere studier for lengst påvist å ha gunstige helse-
virkninger.

Konklusjon

Mange av oppskriftene er svært sparsomme med fett. For eksempel brukes bare 75 g smør (60 g fett) til en torskerett til 2 personer, mens stekt flyndre til to bare får 1 ss olivenolje. Squashspagetti med kjøttboller i tomatsaus for 3 personer inkluderer ikke fett i det hele tatt.

Selv om forfatterne skriver enkelt, er henvisningene til at den eller den mener ditt eller datt, ganske enerverende: ”Anna Haug ved… vil heller anbefale…” osv. Det er bedre å oppgi kilder, særlig originalstudier, som imidlertid forfatterne sjelden konsulterer. Henvisningene på slutten av boka oppgir sidetall hvor man kan finne igjen begynnelsen på setninger, en høyst uortodoks og forvirrende praksis. Hvorfor brukes ikke for eksempel standardiserte kildehenvisninger som anbefalt av Tidsskrift for Den norske legeforening?

De fleste kildehenvisningene på 10 fulle sider er dessuten nettlenker til aviser og andre sekundærkilder; bare 14 originalartikler oppgis, og én henvisning til Helsemagasinet bruker vår grafiker som forfatter!

Alt i alt er dette en velmenende bok som kunne blitt mye bedre, dersom den enten hadde holdt seg til oppskrifter, eller hadde fått hjelp til å gjøre den faglig på høyden. Det er den dessverre ikke, selv om det finnes mange gullkorn i teksten og en del av oppskriftene kan inspirere.

You may also like
Myseprotein
Bikarbonat
Jevninger
Kumelk- og glutenfri sjokoladekake

Legg igjen et svar

Bitnami