1. juli innførte helseministeren et eget takstsystem. Det er ikke «omsorg for sykefraværet», men en gjennomføring av EUs helse- og digitaliseringsstrategi under Protokoll 31.

Av Siri Hermo Foto Ralph fra Pixabay

Mange tror at helsevesenet i Norge er særnorsk og skjermet, men helse er underlagt EUs økonomiske mal. Norsk helsepolitikk ble solgt inn som «suveren», men Protokoll 31 har fungert som en juridisk trojansk hest siden 1996.

Gjennom denne har vi koblet oss direkte på EUs helseunion og overnasjonale kriseforordninger.

Siden EU samkjører sitt helseapparat med WHOs (FN-systemet) globale retningslinjer og pandemitraktater, blir resultatet det samme i praksis: Bestemmelsene om vår felles helse, beredskap og overvåkning dikteres utenfra, mens Stortinget sitter igjen som administratorer av overnasjonale vedtak.

Så lenge vi juridisk styres fra EU via EØS avtalen, så er det altså EU som bestemmer i hvor stor grad WHOs bestemmelser skal gjelde.

Storpolitikk i praksis

Slik fungerer det storpolitiske maktspillet i praksis, der EU og WHO låser hverandre. «Frivillige råd» fra WHO er bare en del av bildet. WHO er altså ikke et frittstående organ, men en direkte forlengelse av det globale FN-apparatet og Agenda 2030.

EU forhandler som én blokk.

Når Verdens helseorganisasjon (WHO) utformer det internasjonale helsereglementet (IHR) eller den nye pandemitraktaten, forhandler ikke EU-landene hver for seg. Europakommisjonen har i stor grad tatt kontrollen og forhandler på vegne av medlemslandene for å sikre at WHOs regler passer som hånd i hanske med EUs egne lover.

EUs helseunion blir WHOs utøvende arm.

WHO har i utgangspunktet ingen egne politistyrker eller sanksjonsmidler til å tvinge land til å adlyde. Det er her EU og EØS kommer inn som musklene:

Gjennom Protokoll 31 innlemmes de nye EU-lovene om grensekryssende helsetrusler i norsk rett.

Smittevern i kriser

Disse lovene gir EUs smittevernbyrå (ECDC) og legemiddelbyrå (EMA) myndighet til å erklære helsekriser og iverksette samordnede tiltak uavhengig av WHO.

Når EU sveiset WHOs traktater, reguleringer og resolusjoner inn i sine egne bindende forordninger, blir WHOs overordnede mål automatisk forvandlet til bindende EØS-rett som Norge har lojalitetsplikt til å innføre.

Beviset finnes i nær fortid:

WHO hadde en visjon om et globalt vaksinepass. Hvem var det som faktisk bygde, vedtok og tvang igjennom den teknologiske riggen? Det var EU.

EØS-avtalen pålegger Norge å innføre systemet

Da pandemien var over, ble EU-teknologien overført til WHO slik at det europeiske sertifikatet ble malen for WHOs globale digitale helsenettverk. Norge styres altså juridisk fra Brussel via EØS-avtalen, og det er EU som bestemmer i hvor stor grad WHOs bestemmelser skal gjelde for oss.

Når EU velger å binde sitt regelverk opp mot WHOs globale helsereglement og pandemitraktater, blir WHOs reguleringer automatisk sveiset inn i bindende EØS-rettsakter via Protokoll 31.

Stortinget har dermed fraskrevet seg retten til selv å vurdere om vi skal følge WHOs anbefalinger.

Når EU trykker på knappen, har Norge lojalitetsplikt til å lystre. Det er den ultimate overnasjonale kommandokjeden i funksjon:

• WHO tenker ut målene
• EU skriver lovene
• EØS-avtalen tvinger Norge til å betale og gjennomføre

Juridiske fakta

• Det overordnede målet med EØS-avtalen er å knytte Norge til EUs indre marked. Dette er basert på et felles regelverk med lik praksis.
• De fire frihetene -fri flyt- utgjør kjernen i det indre markedet: fri bevegelse av varer, tjenester, personer (arbeidskraft) og kapital mellom medlemslandene.
• En forutsetning for å opprettholde våre rettighetene i det indre markedet er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen.
• I 1992 vedtok vårt storting EØS-avtalen.
• Fra start underla Norge seg full lojalitetsplikt ovenfor EU, med en forpliktelse om ikke å lage norske lover eller ordninger i strid med EUs lovverk, der vi setter EUs ønsket resultat i fare. Dette kalles forvirkninger.
• I EØS-rett 3.utgave kan en på side 375/76 lese: «Dersom norske myndigheter skulle misbruke gjennomføringsfristen til å undergrave DEN FREMTIDIGE VIRKNINGEN av en rettsakt, vil dette kunne påtales av ESA(EFTAS overvåkingsorgan) i form av traktatbruddsøksmål for EFTA-domstolen.»
• På regjeringen.no kan en lese at norske myndigheter PLIKTER å følge EØS-avtalen.
• Denne lojalitetsplikten er nedfelt i EØS-avtalens art. 3 spesielt, og er rettet mot både staten og de norske domstolene.
  Artikkel 3 i protokoll 1 til EØS-avtalen er utformet for å sikre at avtalens intensjon og mål blir fulgt opp i praksis.
  Videre legger artikkel 7 i protokoll 1, føringer for hvordan rettsaktene skal gjennomføres i Norge, der Norge må tilpasse sin NASJONALE LOVGIVNING ved innføring.
  Disse er selvfølgelig bindende. (St.prp. nr. 100, 91/92)
• Sak C-129/96 viser at Norge er PÅLAGT en lojalitetsplikt til å følge EUs lovverk, både før og etter at lover vedtas i Norge.
  Saken belyser hvordan EØS-avtalen griper inn i den nasjonal lovgivningen, og etablerer klare grenser/begrensninger for våre myndigheters handlingsrom.
• I innledningen til EØS-avtalen står det at avtalen skal være «dynamisk og ensartet». Med dynamisk menes at EØS-avtalen utvikles i takt med at EU endres.
• Avtalen vokser, vi har forpliktet oss til å ta imot det som kommer fra EU.
• Det andre prinsippet er ideen om «ensartethet». Det er EUs overordnede mål at alle EU- og EØS-land skal ha samme regelsett og domstolsbehandling.
• For å håndheve kravet om «ensartethet» har Norge godtatt, og skrevet under på at EUs rettsakter har forrang foran norske avtaler og lovverk, dersom disse er i konflikt med hverandre. (EØS-lovens § 2)
• Det samme har Norge skrevet under på i protokoll 35 til EØS-avtalen.
• Det låser i praksis norsk lov og rett under EØS-avtalens virksomhetsområde.
• Det finnes ingen hjemmel for reforhandling i EØS loven. Innførte rettsakter kan kun reverseres hvis EØS-avtalen sies opp.
• Derimot finnes det hjemmel for oppsigelse av EØS avtalen, slik at makta igjen kan komme tilbake til det norske folket.

«Fun facts»

• Vi startet med 1875 rettsakter i 1992, der en nå, på stortingets fakta-ark om EØS avtalen, kan lese at vi siden da har innlemmet ytterligere 14700.
• Vår lojalitetsplikt til EU har altså vært der fra start og er førende for hele avtalen:
• Vi skal ikke sette EUs ønsket resultat i fare.
• Det gjelder også det som kommer i fremtiden.
• Lojalitetsplikten, samt et dynamisk og ensartet EØS setter i realiteten vårt handlingsrom sjakk matt. Det finnes ikke.

Veto eller reservasjonsrett

• Det er kun EU som kan legge ned veto. Altså stoppe en bestemmelse.
• Vi kan på papiret bruke vår reservasjonsrett.
• Bruk av reservasjonsretten bryter derimot med vår førende lojalitetsplikt til EU, for den setter EUs ønsket resultat i fare, og gir traktatbrudd.
• Reservasjonsretten er kun et ord på et papir for å holde det norske folk i ro, for det gir inntrykk av valgmulighet, der det intet finnes.
• Handlingsrommet er det som skal sikre at det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderetten bevares i møte med EUs krav.
• Det manglende handlingsrommet via EØS avtalen,gjør nå at vår hverdag detaljstyres fra Brussel, på alle områder.
• Våre folkevalgte har-med viten og vilje-vedtatt en avtale uten angrerett, med mindre den sies opp.
• Planen går tilbake til 40- tallet, der våre på tinget skal sikre at den følges.
• Vi har altså ikke rød, grønn eller blå politikk i Norge.
• Vi styres juridisk fra EU, via EØS avt.
• -jussen gjelder alle parti, uansett hvem som sitter i statsministerstolen og samarbeid på tinget.