Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2011 > Synet – den siste sansen som utvikles

Synet – den siste sansen som utvikles

At lesevansker kan henge sammen med øyne og syn, er kanskje lett å forestille seg. For optometrist Pål Kolsrud er dette helt opplagt, og han forklarer det evolusjonært: – Vi er ikke skrudd sammen for å lese! Vi er skrudd sammen for å se på avstand. Kolsrud minner om at vi som art har brukt noen millioner år på å utvikle et avstandssyn, mens det moderne mennesket nesten ikke bruker øynene på avstand.

Tekst Anne Lene Johnsen     Foto Shutterstock

– Det er ingenting med de svarte strekene vi kaller bokstaver som egentlig betyr noe for oss – vi må lære at de har en betydning, minner han om. - Vi har i løpet av de siste tiårene valgt å prioritere et aktivt syn på avstander kortere enn en meter, for eksempel når vi snakker med andre mennesker, handler, finner fram ting eller rydder, for ikke å snakke om når vi leser.

– Vi jobber helt annerledes med øynene når vi leser enn når vi forholder oss til det vi egentlig er konstruert for, slik som å speide etter moskuser, sier han. Å lese er derfor en helt annen mental prosess enn når vi ser etter elger i skogbrynet.

Kolsrud ser slik på hvordan vi bruker øynene:

Alle (over cirka 5 år) har et forhold til lesing. Dette forholdet kan være godt eller dårlig. For å få et godt forhold til lesing må erfaringen vi har dratt med oss fra vi begynner å lære å lese, være entydig. Når vi lærer å lese, lærer vi først alfabetet. Vi tror vi har 29 bokstaver, men mange av dem er veldig like og er satt sammen av hverandre. Vi har en ”a”. Så setter vi på en ring på toppen, og da har vi plutselig en helt annen bokstav – en ”å”. Bokstaver skal så lage ord og setninger, og til sammen blir dette veldig mange varianter. Dette er viktige for perspepsjonsutbyggingen vår: At vi har en sammensatt virkelighet av tegnbegrepene. For å forstå dette kreves det at man har hatt en utvikling i forutsetningene for å lære. Vi utvikler hele tiden dette tegnbegrepet.

Annonse:

– I tillegg til at vi må forstå hvordan tegn settes sammen og brukes, må det være entydighet i lesingen. Det betyr at hver gang øynene ser de samme tegnene, må hjernen vite at det dreier seg om det samme. Dette er ikke alltid tilfellet hos dem som har lesevansker, for hjernen får feilinformasjon fra øynene og kan oppfatte en bokstav eller et ord ulikt fra gang til gang.


Enkel selvtest

Pål Kolsrud mener at så mange som mer enn halvparten av oss kan ha et forbedringspotensial når det gjelder lesing hvis vi hadde fått bedre muskelstyring i øynene. En enkel fingertest kan brukes for å sjekke dette: Hold fingeren stille foran deg på et bestemt punkt og lukk det ene øyet. Så bytter du øye: Lukk det som var åpent, og åpne det som var lukket. Beveger fingeren seg? Det er et tegn på at øynene ikke samarbeider optimalt. Hadde de gjort det, hadde fingeren holdt seg i ro!

Lesing stiller høye krav til øynenes muskler og samarbeid. Det holder ikke å ”se godt”, men vi må også klare å fokusere effektivt og koordinere øynene for å fange opp riktig informasjon fra det vi leser. Klarer vi ikke dette, kan vi komme til å slite både med å lese og å lære:

– De fleste tror at øynene gliiiir bortover linja når vi leser, sier Kolsrud. – Men det gjør de ikke. Når vi begynner å lese, flytter vi øynene ved hjelp av den viljestyrte øyemuskulaturen til første fokus på linja. Dette skjer i en rask bevegelse og innebærer dermed en beskjeden arbeidsinnsats fra øynene. Deretter overtar det autonome muskelsystemet som holder øynene på plass mens vi leser. Når vi har lest det vi er i stand til ved denne fokuseringen, kommer det viljestyrte inn og flytter til neste ”stopp”. Vi bruker veldig kort tid på forflytningen mellom lesestoppene, noen tusendeler av et sekund. En veldig god leser vil være nede i 0,16 sekunder på hvert fokus, mens det vanlige er 0,2 sekunder. En dårlig leser eller en som har akkurat begynt har kanskje 0,5 sekunder på hvert fokus. En god leser tar ofte inn halve setningen på ett fokus, men i starten leser vi ett og ett tegn.

Dette er det mest vesentlige når det gjelder leseproblematikk. De som sliter med lesevansker, har ofte ikke denne arbeidsfordelinga på plass og må bruke den motoriske muskulaturen som en medhjelper der den ikke skulle behøve å jobbe. Hvis så er tilfelle, vil vi blant annet slite med å holde konsentrasjonen, forklarer Kolsrud. 


Gjelder mange

Sannsynlig har over halvparten av befolkningen et forbedringspotensial i lesing, mener Pål Kolsrud, som er svært engasjert i hvordan leseopplæringen foregår i skolen.
– Skolene er verdensmestere i å skape disse problemene om til store problemer fordi de fokuserer på lesehastighet. Det fører ikke til annet enn å etablere betydelige problemer når det gjelder utviklingen av leseglede.
Det jeg prøver å forklare mine pasienter, er at når vi lærer å lese, er det nesten som å gi et barn et par hoppski til jul og ber ham hoppe i Holmenkollen 1. juledag. – Du lærer bokstavene, så begynner stresset med å få opp farta. Det er mange grunner til at man ikke kommer like raskt i gang med å lese – for eksempel reflekser eller bare at man er senere moden. – Istedenfor bør man først få kontroll på lesinga, deretter kan man trene hurtighet. Ta ned tempoet!
Vi begynner med grunntrinnene, og så utvikler vi oss. Når vi er blitt gode lesere, har vi et utall forskjellige lesemetoder til ulike situasjoner. Dette er en av feilene i skolevesenet – at man ikke lærer at det er forskjellige måter å lese på. Vi skulle snudd dette fokuset slik at vi jobber med det som er viktig for ungene og som de blir stolte av. De trenger mer en presentasjonslesning enn å kunne lese fort. Dette er mye mer oppnåelig for de fleste i klassen enn å gå ut med 400 ord i minuttet som rekord.
Det jeg syns er viktig og som skolen bommer totalt på, er at man ikke leser for skolen, man leser for seg selv. Å etablere et positivt forhold til lesing er avgjørende for videre glede.

Samme muskelproblem kan føre til at man ”vrenger” bokstaver som b og d: Når synsinntrykkene ikke ”treffer” eller vi tar i for mye når vi skal prøve å få øynene til å samarbeide, får man ikke en konsekvent visuell informasjon til hjernen og kan ende opp med en speilvending av bokstavene.

Symptomer på slike samsynsproblemer er blant annet at barnet beveger på hodet når det leser, sliter med å huske det som er lest, hopper over linjer eller deler av teksten, har lav lesehastighet eller blir fort sliten i øynene under lesing. 

Mange barn lukker igjen det ene øyet – da går det bedre. Men dette er naturligvis ingen varig og god løsning. Problemet rettes derimot ved å normalisere arbeidsfordelinga mellom øynene slik at den ekstrajobbinga som øynene blir belastet med, ikke er nødvendig. Dette gjøres med en brille.

Oppdages ofte ikke

Mange optikere avslører ikke synsproblemer som fører til lesevansker. Dette skyldes blant annet at en vanlig synstest er beregnet på å teste syn på avstand, ikke på nært – slik som er viktig når man leser. En optiker tester ikke muskulaturen i øynene godt nok og undervurderer øynenes reduserte samarbeid ved lesing. Dermed kan man gjerne få høre hos en optiker at man ”ser godt”, men likevel ha en utfordring i øynene som gjør lesing slitsom eller problematisk.

Kolsrud påpeker at selv om det kan være hensiktsmessig og nyttig med korrigerende briller, er det også viktig å rette den underliggende årsaken til problemet. Årsaken til at øynene ikke samarbeider som de skal, kan være ubalanser andre steder i sanseapparatet eller nervesystemet, som for eksempel spedbarnsreflekser som fremdeles er aktive (se egen sak) eller feilernæring (også egen sak).

Og vedrørende det siste: Sukker kan gjøre deg nærsynt. Når vi får for høyt sukkerinnhold i blodet, øker tettheten på glasslegemet i øyet, hvilket igjen øker nærsyntheten forbigående. Enda viktigere er at et kronisk forhøyet insulinnivå gjør at øyeeplet vokser for mye, slik at man ikke klarer å fokusere synsinntrykk på netthinna.16 Dette skjer ofte hos pasienter med sukkersyke. Å legge om til et kosthold med lite karbohydrater og mye fett kan med andre ord innvirke positivt også på synet. I tillegg kan det tenkes man husker bedre det man leser ved å gå over til et mer næringsrikt lavkarbokosthold. Det vil nemlig kunne bedre næringstilførselen til hjernen og føre til forbedring i kognitive evner som oppmerksomhet og hukommelse.


Pål Kolsrud

Pål Kolsrud er utdannet optometrist på optometrilinjen Kongsberg Ingeniørhøyskole17 med påbyggingskurs fra City University. Han har siden starten i 1982 drevet en optisk bedrift med tilpasning av synshjelpemidler. Han innehar en høy kompetanse innen arbeidsplassoptometri. Pål driver Norsk Optisk Synsklinikk i Idrettsveien 6, 1400 Ski, tlf. 64 87 46 71.

Les også:

Hvorfor så vanskelig?

Hvorfor læring ikke bare sitter i hodet

Hvor skal vi lete? Det vestibulære systemet

Hva er lærevansker?

Auditiv persepsjon – ikke bare å ”høre”

Reflekser som kan hindre

God læring krever riktig næring

Pedagogikk ved lærevansker: Systematisk begrepsundervisning

 

 

 

 

 

You may also like
Myseprotein
Jevninger
Kumelk- og glutenfri sjokoladekake
5G: Er Ericssons redning folkehelsas dødsstøt?

Legg igjen et svar

Bitnami