Til dere som valgte å gå; jeg elsker dere. Dere vet hvem dere er

Jeg var desperat. Jeg søkte forklaring, en utstrakt hånd, et tegn på at jeg fortsatt hørte til.

Av Barbro Paulsen, først publisert på hennes Facebookprofil.

Det er nå fem år siden vi ble pålagt de mest inngripende tiltakene noensinne i kampen for å «slå ned» et virus som ikke kunne slås ned. Helsemagasinet belyser dette i en serie artikler i mars, hvorav dette er den fjerde. Den første artikkelen viser at mRNA-teknologien sviktet som beskyttelse, likevel omtales den som «framtidens» vaksine. Den andre viser at mange vaksineskadde ikke har fått sine liv tilbake og at de står alene. Den tredje dokumenterer hatske og diskriminerende ord fra akademikere, journalister, redaktører og debattanter mot uvaksinerte.

Mer enn tretti år med vennskap. Liv delt, minner vevd sammen, en tilhørighet jeg trodde var urokkelig. Det var noe som kom underveis, men i 2020, kom brevet. Brevet på seks sider fra hjembyen, fra Tromsø.

Ordene traff meg som stein kastet mot en islagt fjord. Jeg burde søke hjelp, sa dere. Min karriere var over, sa dere. Snart ville jeg stå alene, uten venner, til og med uten familie.

Jeg var desperat. Jeg søkte forklaring, en utstrakt hånd, et tegn på at jeg fortsatt hørte til. Jeg løftet telefonen, men stillheten svarte. Ingen invitasjoner, ingen latter over en kopp kaffe, ingen fortrolige blikk på en fest. Hjertet mitt blødde, lenge.

Så en dag sluttet det. Ikke fordi savnet ble mindre, men fordi noe større bar meg videre. Ensomheten lærte meg styrke, sorgen lærte meg aksept, og kjærligheten, ja, den lærte meg frihet. Jeg bærer ingen bitterhet, bare takknemlighet. For uten dere ville jeg aldri forstått hvem jeg virkelig er.

Så til dere som valgte å gå: Jeg elsker dere. Og jeg slipper dere i ren kjærlighet.