Kvalitetsvarer // Fri frakt over kr. 1200,- // Rask levering på lagerførte varer

Tilståelser fra en frustrert farmasøyt

Mange som har forsøkt å kjøpe vitamin C i store doser på apotek, er blitt møtt med uforstand. Noen er blitt fortalt at gramdoser vitamin C kan være farlig, andre at det ikke har noen virkning. Avisene forteller gjerne om feilslåtte vitaminforsøk. Eksemplet fra USA viser at farmasøyter i USA kan pålegges å være tilbakeholdne med å anbefale vitaminer til kundene.

Tekst Stuart Lindsey     Foto Shutterstock

[gdlr_box_icon icon=”none” title=”Ortomolekylær medisin“]Stuart Lindsey er medlem av redaksjonsrådet for Orthomolecular New Service, som regelmessig lager pressemeldinger om terapeutisk bruk av ulilke kosttilskudd. Her avslører de kritikernes argumentasjon ved å vise at metodene de bruker for å diskreditere ortomolekylær medisin, ikke er gyldige. [/gdlr_box_icon]

Jeg er en offentlig godkjent farmasøyt som har det vanskelig i jobben. Jeg selger medikamenter som skal hjelpe folk med ulike helseproblemer. Noen av dem virker slik de skal, andre ikke. Noen typer er bedre enn andre. Min bekymring er at behandlingsresultatene jeg observerer, er så uforutsigbare at jeg alt for ofte må innse at hele behandlinga er et feilsteg.

Når en på innsiden bryter med farmasøytisk ortodoksi, er det på tide å lytte. ”Varsler” kan være et forslitt uttrykk, men artikkelen som følger, kan være vel verd å lese før man stiller seg i køen for å hente neste resept fra legen.1 Andrew W. Saul, redaktør av OMNS.

Hvordan det begynte

I 1993 tok jeg en bachelorgrad i farmasi fra Universitetet i New Mexico. Jeg ble bestyrer for et lite, uavhengig apotek i nabolaget, og i 2000 ble ernæring en integrert del av vår virksomhet. De anekdotiske tilbakemeldingene fra kundene som startet med vitamintilskudd, var ganske enkelt fenomenale. Samme år startet jeg klinisk rotasjonspraksis i forbindelse med at jeg startet på et doktorgradstudium i farmasi, og da hadde ønsket å lære mer om ernæring fått sterkt feste i min bevissthet.

Den andre dagen av min praksis fortalte studieveilederen på et sykehus like ved at han hadde alle mulige hensikter i å luke ut ”disse vitamingreiene” fra mitt sinn. Jeg fortalte ham at det neppe kom til å skje. Tre uker seinere ble jeg tatt ut av turnusprogrammet. Veilederen fortalte læreren min på universitetet at visse intellektuelle avvik ikke kunne innpasses i deres program. Hva hadde jeg gjort? Jeg forsøkte å få læreren til å lese en artikkel skrevet av en lege på et sykehus i staten Washington. Den viste at hvis en person ble mottatt på akuttmottaket med et udefinert problem og straks ble gitt en dose på 3-4 gram vitamin C, var det 57 % mindre sannsynlig at han kom til å dø i løpet av de neste 10 dagene på intensivavdelinga.2

Man skulle kanskje tro at en som er en aktiv medarbeider på et akuttmottak, ville finne dette interessant. Hans løsning på mitt forsøk på å få ham til å lese artikkelen var imidlertid å fjerne meg fra programmet.

Hakkeordenen

Den tradisjonelle rollen til en farmasøyt innen skolemedisinen er å være underordnet legen. Legen er ansvarlig for det meste av informasjonen som mottas fra og gis til pasientene. Farmasøytens ansvar er å underbygge legens anvisninger. Både legen og farmasøyten ønsker et positivt behandlingsresultat, men det finnes en lovregulert ”behandlingsstandard” som titter dem over skuldrene.

Treningen jeg gjennomgikk for å bli dr.pharm., motiverte meg til å bli mer interessert i disse behandlingsresultatene. Etter å ha brukt pasientens resept noen få ganger, ble det åpenbart at de forventede, positive resultatene ofte ganske enkelt ikke fant sted. Det er lett å finne en enkel forklaring som at ”pasienten ikke fulgte anvisningene”. Jeg er sikker på at dette kan forklare noen dårlige resultater, men ikke alle. Mange (faktisk de fleste) medikamenter som for eksempel blodtrykksregulerende midler kan kreve en rekke justeringer av dosen eller en kombinasjon med alternative medikamenter før man får et positivt resultat.

Feil medikament, feil sykdom

En kjent feilbehandling skjedde da man endret bruken av et medikament som opprinnelig ble lagd for en sjelden tilstand (0,3 % av befolkningen) kalt Zollinger-Ellisons syndrom, til de store farmasiselskapenes behandling for periodisk fordøyelsesbesvær. Disse medikamentene kalles protonpumpeinhibitorer eller -hemmere3,4 (PPI). Etter lengre tids bruk av PPI begynner kroppens virkelige problemer med manglende magesyre å vise seg.5,6 Disse medikamentene fører blant annet ofte til magnesiummangel.7 Selv USAs mat- og legemiddeltilsyn (FDA) advarer mot langvarig bruk av slike medikamenter.

Opprinnelig ble det anbefalt at disse medikamentene maksimalt skulle brukes i seks uker . . . inntil noen innen markedsføring fant ut at pasientene kunne bruke slike medikamenter i årevis. Medikamentbruken blir enda mer komplisert hvis man forstår at et overforbruk av antibiotika  kan være årsaken til de opprinnelige fordøyelsesplagene. Resultatet av å ta i bruk protonpumpehemmere i en slik situasjon er et mareritt for mage- og tarmkanalen. En bedre medisin i slike tilfeller er ofte å ta tilskudd av probiotika (eller yoghurt) og noen liter aloe vera-saft.

Mange leger innser at det er mange problemer med overforbruk av PPI-medikamenter, men fortsatt har mange ikke forstått dette. Et eksempel på dette er at min skole i New Mexico hadde en rekke studenter som fikk turnus i fattigkvarterer i nabolaget. De har streng lovgivning i slike områder med blant annet forbud mot alkoholsalg på søndager. Studentene så et mønster hvor pasientene kom til klinikkene mandagen etter at de hadde misbrukt løsemidler og til og med bensindamp, og fikk legene til å sette dem på omeprazol (dvs. Prilosec) over lengre tid fordi de fikk problemer med magen. Dette er medisinering i virkelighetens verden.

Troverdighet eller selektivt utvalg?

Skolemedisinen og farmasien formaner fra starten sine utøvere med å være forsiktige med hvor man henter informasjon. Medisinske tidsskrifter skryter av at de er fagfellevurdert. Hvis man diskuterer med andre helseprofesjonelle, kommer de før eller seinere til å spørre om hvilke tidsskrifter du henter informasjon fra.

Jeg tok faktisk et valgfritt kurs i farmasi om hvordan man vurderer sannhetsgehalten i en artikkel. Klassen ble strukturert omkring et bakenforliggende premiss om at når vi leste en artikkel, måtte vi være sikre på vi forsto at virkelig sannhet bare kommer fra noen få, anerkjente kilder. Når du blir klar over at mange av disse ”sannhetsbastionene” i virkeligheten har en skjult agenda, blir hele forutsetningen for kurset nokså suspekt.

En av mine veiledere på doktorgradsprogrammet insisterte på at jeg gjorde meg kjent med et spesielt medisinsk tidsskrift. Hvis jeg gjorde det, sa hun, ville jeg være godt på vei til å forstå ”det store bildet”. Da jeg uttrykte en viss skepsis til dette tidsskriftet, fortalte læreren meg at jeg kunne stole på det, siden det var et idealistisk tidsskrift uten profittformål og at det var helt uten finansielle bindinger.

Merkelig nok var det som hadde utløst vår diskusjon om troverdighet, en lunka brusflaske på skrivebordet hennes. Hun drakk av denne hele dagen. Jeg spøkte med henne og spurte om hun hadde sett noen kontroversielle artikler om farene forbundet med å innta store doser aspartam. Hun avfeide mine konspirasjonsladde synspunkter, og jeg trodde at temaet da var avsluttet. Neste dag ga imidlertid hun meg en oppgave: å pelle meg bort til biblioteket for å lese en artikkel hun forsikret meg om at ville få meg på bedre tanker når det gjaldt mine mistanker mot aspartam. Samtidig ville jeg få demonstrert verdien av å få korrekte opplysninger fra et uavhengig medisinsk tidsskrift. Det viste seg at den artikkelen hun ville at jeg skulle lese i det ”uavhengige medisinske tidsskriftet”, i helhet var finansiert av Foreningen for USAs farmasøytiske (stor)selskaper (American Pharmaceutical Manufacturers´Association8).

Glorete medikamentannonser

Da jeg leste litteraturen, oppdaget jeg at det finnes et klart skille mellom to typer informasjon: midler som kan patenteres versus de som ikke kan patenteres. De som kan patenteres, omtales profesjonelt i flotte, firefargede trykksaker som minner om kunstmagasiner. Denne vektleggingen av estetikk forleder noen til å tro at opplysningene som gis, representerer en indre sannhet.

Den globale farmaindustrien gjør en utrolig god jobb med å gjennomtrenge alle slags medier for å spre budskapet om sine produkter. Industriens publikum pleide å være begrenset til lesere av medisinske tidsskrifter og forretningspublikasjoner. Inntil 1997 var direkte markedsføring til forbrukere forbudt.9

Min personlige oppfatning er at denne typen presentasjoner bør forbys. Jeg har legevenner som sier at de ofte har pasienter som stiller sin egen diagnose basert på TV-reklame og forlanger at legen skriver ut resept på et produkt de har sett annonsert. Pasienten truer deretter legen med at hvis han/hun nekter å etterkomme ønsket, vil de gå til en annen lege for å få medikamentet. En av mine legevenner sier at han føler seg som en dressert sel.

Negative rapporter om vitaminer

En vitaminartikkel får vanligvis ikke samme flotte presentasjon. Derimot rapporteres ofte om tvilsom vitaminforskning, som slås opp utenfor enhver logisk sammenheng. Et viktig eksempel på dette var en påstand i pressen i 2008 om at vitamin E forårsaker lungekreft.10,11

Jeg studerte dette eksperimentet12 grundig og fant flere feil. Disse lå så opp i dagen at studien burde vært oversett, men artikkelen ble sitert nær sagt alle steder. Antivitaminoppspinn krever at denne typen forskning får bred dekning for å kunne vise hvor ”ineffektive” og til og med ”farlige” vitaminer er. Jeg oppsporet en av artikkelens bidragsytere og spurte ham ut om feilen de gjorde ved ikke å definere hvilken type vitamin E som ble studert. Ett enkelt litteratursøk viser store forskjeller mellom naturlig og syntetisk vitamin E. Dette er et viktig skille fordi mesteparten av de negative studiene og behandlingsfeilene er blitt utført med den syntetiske varianten, ofte fordi den er billig. Naturlig vitamin E med blandede tokoferoler og tokotrenioler koster to-tre ganger mer enn den syntetiske varianten.

Før jeg en gang hadde formulert spørsmålet, startet forskeren sin tirade: ”Jeg vet akkurat hva du vil si.” Han endte opp med å innrømme at de ikke en gang hadde tenkt på hvilken type vitamin E de skulle bruke i eksperimentet. Feilen ved ikke å definere typen vitamin E gjorde det umulig å trekke en meningsfull konklusjon. Jeg spurte forskeren om han var klar over hvor mye skade denne typen hyppig siterte artikler hadde gjort med troverdigheten til vitaminer. Jeg har fortsatt ikke sett et eneste dementi av studien.

Sykdom skyldes ikke medikamentmangel

Hvis du har lest så langt, har du oppdaget at jeg er positivt innstilt til vitaminargumenter. Jeg mener at de fleste sykdommer skyldes en eller annen form for feilernæring. Hvis utgangspunktet er at ernæring er grunnlaget for en sykdom, betyr ikke det at medisinsk praksis dermed blir enklere. Man må fortsatt finne ut hvem som har hva og hvorfor. Mange sykdomstilstander er vanskelige å identifisere hvis man leter etter en ”farmasøytisk løsning” på sykdommen. En medikamentell løsning er i teorien en fin tanke. Den forutsetter at årsaken til sykdom er så godt forstått at man gir et menneskelagd kjemisk produkt som gjerne kalles ”medisin” og at det effektivt løser helseproblemet. Realiteten er imidlertid at vår moderne form for medisin ikke forstår årsakene til de fleste helseproblemer særlig godt.

En person med forstyrret hjerterytme mangler ikke digoxin (Lanokxin), et aktivt virkestoff opprinnelig utvunnet fra revebjelle. Et barn med diagnosen AD/HD oppfører seg ikke slik fordi det mangler Ritalin. Samme logikk tilsier at en person med diabetes type 2 ikke mangler metformin. En stor feil som gjøres innen skolemedisinen, er forestillingen om at det er lurt å behandle (ikke helbrede) en gitt sykdom. Jeg har problemer med å finne en sykdomstilstand som hovedsporet innen dagens medisin har full kontroll over.

Den franske filosofen François-Marie Voltaire (1694-1778) skal ha uttalt følgende: – Leger er menn som ordinerer medikamenter de vet lite om, for å helbrede sykdommer de vet enda mindre om, til mennesker de ikke vet noe som helst om”. Kanskje overdrev han problemet, kanskje ikke.

[gdlr_box_icon icon=”none” title=”Om forfatteren“]Stuart Lindsey (1950) startet sin karriere som croupier i et spillekasino, men sluttet på grunn av helseproblemer som reduserte fingerferdighetene. Dette fikk ham til å starte en ny karriere som farmasøyt. Han studerte ved Universitetet i New Mexico og tok an bachelorgrad i farmasi i 1993 og en doktorgrad (PharmD) ved et utradisjonelt program samme sted i 2004. Hans interesse for ernæring startet i 2000 da han deltok på flere helseseminarer som ledd i et jobbtreningsprogram for å utvide næringsgrunnlaget for apoteket han var bestyrer for. Ernæring ble da en integrert del av virksomheten. Lindsey bor og arbeider i Las Vegas, Nevada, og er blitt en aktiv talsmann for ortomolekylær medisin.[/gdlr_box_icon]

Kilder:

1.  Lindsay S. Confessions of a frustrated pharmacist. Orthomolecular News Service, 30. januar 2012; http://orthomolecular.org/resources/omns/v08n05.shtml.

2.  Nathens AB, Neff MJ, Jurkovich GJ mfl. Randomized, prospective trial of antioxidant supplementation in critically ill surgical patients. Annals of Surgery 2002; 236: 814-22; www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1422648/pdf/20021200s00014p814.pdf

3.  Maton PN, Vinayek R, Frucht H mfl. Long-term efficacy and safety of omeprazole in patients with Zollinger-Ellison syndrome: a prospective study. Gastroenterology 1989; 97: 827-36;  www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/2777040

4.  Maton PN, Lack EE, Collen MJ mfl. The effect of Zollinger- Ellison syndrome and omeprazole therapy on gastric oxyntic endocrine celles. Gastroenterology 1990; 99: 943-50; jf. www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/1697548

5.  Laria A, Zilo A, Gremese E mfl. Proton pump inhibitors in rheumatic diseases: clinical practice, drug interactions, bone fractures and risk of infections. Reumatismo 2011; 63: 5-10; www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21509344

6.  Fohl AL, Regal RE: Proton pump inhibitor-associated pneumonia: Not a breath of fresh air after all? World Journal of Gastrointestinal Pharmacology Therapy 2011; 2: 17-26; www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21731913

7.  Proton pump inhibitor drugs (PPI): Drug safety communication – low magnesium levels can be associated with long-term use; jf. www.fda.gov/Safety/MedWatch/SafetyInformation/Safety AlertsforHumanMedicalProducts/ucm245275.htm.

8.  www.ampharma.org.

9.  Donohue JM, Cevasco M, Rosenthal MB. A decade of direct-to-consumer advertising of prescription drugs. The New England Journal of Medicine 2007; 257: 673-81; www.nejm.org/doi/full/10.1056/NEJMsa070502#t=articleResults

10.  Vitamin E may increase lung cancer risk; other vitamins fail to lower risk like fruit. 29.02.1008: http://seniorjournal.com/NEWS/Nutrition-Vitamins/2008/8-02-29-VitaminEMay.htm.

11.  Leder. Vitamin E prevents lung cancer. News media virtually silent on positive vitamin research. OMNS 29.10.2008: http://orthomolecular.org/resources/omns/v04n18.shtml.

12.  Slatore CG, Littman AJ, Au DH mfl. Long-term use of supplemental multivitamins, vitamin C, vitamin E, and folate does not reduce the risk of lung cancer. American Respiration and Critical Care Medicine 2008; 177: 524-30; jf. www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2258445/pdf/AJRCCM1775524.pdf.

Del gjerne med dine venner

forskning, ortomolekylær medisin, syntetiske medikamenter, vitamin C

0
    0
    Din handlekurv
    Din handlekurv er tomTilbake til butikken