Tråkk ikke mobilbransjen på tærne med ubehagelig forskning

Noen industrier motarbeider forskning som kan skade deres omdømme eller interesser. Tobakksindustrien er et godt eksempel, i likhet med kjemisk industri og sukkerinteressene. De har diskreditert og forfalsket forskning, brukt bestikkelser og sørget for at forskere mister karrieremuligheter og/eller jobben. Mye av det samme gjelder for bransjen som produserer mobiltelefoner og annet trådløst utstyr.

Tekst Iver Mysterud

Det er ingen tvil om at mobilbransjens påvirkning på forskningen er stor. Da forskeren Henry Lai fra Universitetet i Washington gikk gjennom 326 studier fra 1990 til 2005 om effekter av radiofrekvent stråling, påviste han at halvparten viste skadelige biologiske effekter, mens den andre halvparten ikke gjorde det. Da han undersøkte hvem som hadde finansiert studiene, kom et mønster tydelig fram: Blant de studiene som var finansiert av uavhengige kilder, fant 70 prosent skadelige effekter, mot 30 prosent blant industrifinansierte studier.¹ Lai har senere oppdatert sine funn fram til 2020 og fant tilsvarende resultater.² I tillegg har andre studier funnet at industrisponset forskning har mindre sannsynlighet for å finne negative effekter av stråling.³ Dette går tydelig fram av data fra den ideelle organisasjonen ORSAA (Oceania Radiofrequency Scientific Advisory Association Inc.),⁴ figuren nedenfor. Industrisponset forskning har tendens til å gi resultater som setter deres produkter i et godt lys eller ikke sverter det.

Den amerikanske gravejournalisten Barbara Koeppel publiserte i The Washington Spectator 28. desember 2020 en god oversikt over ulike aspekter ved eksponering for stråling fra trådløse kommunikasjonssystemer.¹ Den omhandlet også hvilke problemer en rekke forskere har opplevd etter å ha funnet resultater som telekombransjen ikke liker. Her skal vi se nærmere på litt av dette.

Hjernevev

Forskere som ikke danser etter bransjens pipe, risikerer gjengjeldelse og mottiltak. Den fysiske kjemikeren John Allis og biofysikeren Carl Blackman var blant en gruppe forskere ved USAs miljødirektorat EPA og som studerte effekter av elektromagnetisk stråling med lav intensitet på hjernevev fra 1970-tallet til midten av 1980-tallet. Siden forskningen deres foregikk før mobiltelefoner kom på markedet, studerte de strålingen fra elektriske ledninger og militære radarinstallasjoner.

Da de eksponerte hjernene til nyklekkede kyllinger for slik stråling, fant de at dette endret hjernevevet. Det var en avgjørende oppdagelse som de ønsket å studere videre, men EPA stoppet deres tilførsel av midler. Blackman fikk deretter finansiell støtte fra Energidepartementet, men det opphørte også, og utstyret hans ble kastet.

Den sannsynlige bakgrunnen for dette var at Reagan-administrasjonen på 1980-tallet forsøkte å få gjennomført sitt stjernekrigprogram. Det ble antatt at dette trengte ikke-ioniserende stråling for å fungere. Administrasjonen i Washington ønsket ikke å vite om slik stråling kunne ha negative effekter. Dette var årsaken til at forskningsmidlene til Allis og Blackman ble stoppet.

Arvestoff

Professorene Henry Lai og Narendra P. Singh ved Universitetet i Washington eksponerte hjernen til rotter for radiofrekvent stråling med en intensitet som Den føderale kommunikasjonskommisjonen (FCC) sa var trygg. Etter bare to timer førte strålingen til brudd eller skader på arvestoffet (DNA), noe som antas å kunne føre til mutasjoner og bidra til kreftutvikling. Da de publiserte resultatene i 1995,⁵ kuttet Motorola deres forskningsstøtte og satte inn et motangrep mot dem. Firmaet skrev først til sitt PR-firma og fikk råd om hvordan de to forskerne kunne diskrediteres. 

Lai og Singh fikk deretter et stipend fra Wireless Technology Research (WTR) for å fortsette studiene. Imidlertid forsøkte WTR å diktere hvordan eksperimentene skulle utføres. Etter mange konfrontasjoner skrev lederen for WTR til rektor ved Universitetet i Washington og truet med rettslige tiltak og ba om at Lai og Singh ble sagt opp. Rektor nektet. De to forskerne hadde fremdeles finansiell støtte fra De nasjonale helseinstituttene (NIH) i USA til å fortsette sin forskning på ekstremt lavfrekvente felter. De publiserte en artikkel i 2005, men mottok etter det ingen finansiering.

Hodeskallens absorpsjon av stråling

Professor emeritus Om P. Gandhi ved Universitetet i Utah studerte hvordan mennesker absorberte mobilstråling og fokuserte på 1990-tallet på hvordan barn reagerte. Grunnen er at barn har tynnere hodeskaller enn voksne og derfor absorberer mye mer stråling. Gandhi fant at for hver millimeter nærmere hodet mobiltelefon ble holdt, ble absorpsjonsgraden 15 til 30 prosent høyere. Da han publiserte disse resultatene, stoppet finansieringen opp. Uten finansiell støtte måtte han stenge laboratoriet. Noen år senere skrev epidemiologen Devra Lee Davis en artikkel sammen med Gandhi. Hun sier at et fem år gammelt barns hodeskalle absorberer omtrent ti ganger så mye stråling som voksne hodeskaller. Når mobilselskaper tester telefoner, bruker de imidlertid en standardisert modell basert på hodestørrelsen til en voksen mann.

Davis mistet for øvrig selv sitt professorat da hun tross advarsler fra universitetets rektor deltok i et TV-program om mobilstråling og kreft. Hun er kreftspesialist, men universitetet mottok forskningsmidler fra telekombransjen. Erstatningen hun fikk, brukte hun til å bygge opp EHTrust, en stiftelse som i disse dager har gått til sak mot FCC.⁶

Hjernevev og arvestoff

Da biokjemikeren Jerry Phillips arbeidet ved Det medisinske senteret for veteraner (VAMC) i Loma Linda, California, fikk forskergruppa han ledet, midler fra Motorola til å studere effekter av elektromagnetisk stråling. Forskerne eksponerte rottefostre og nyfødte rotter for stråling og fant at signalene under visse forhold påvirket hjernevevet. Motorola ønsket ikke å høre dette og ba dem om å la være å publisere resultatene, men det gjorde forskerne uansett.

Etter dette ba Motorola forskergruppa om å studere DNA-bruddene som Lai og Singh hadde funnet. Selskapet ønsket at Phillips og hans gruppe skulle finne mer positive resultater enn Lai og Singh. Phillips og kolleger oppdaget at forskjellig eksponering både kunne øke og redusere skadene på DNA. Motorola likte ikke dette heller, siden de ønsket å høre at det ikke var noen negative effekter av mobilstråling. Firmaet ba forskerne om å undersøke mer og ikke publisere dataene. En venn hos Motorola rådet Phillips til å gi Motorola det de ønsket. Hvis ikke kunne dette skade hans karriere. Selv om Phillips visste at statlige midler ikke hadde vært tilgjengelig for slike studier i årevis, ville han ikke jobbe med Motorolas begrensninger og trakk seg derfor fra forskningsprosjektet. Hadde han ikke gjort det, ville Motorola ha fjernet ham. Phillips forlot California og har ikke gjort denne typen undersøkelser siden.

Ifølge Phillips ba Motorola flere andre forskere om å motbevise hva forskergruppa i Loma Linda, samt Lai og Singh, hadde funnet om skader på cellene. Noen gjorde som selskapet ønsket. Ifølge Phillips er dette mulig fordi det er mulig å utforme studier slik at de passer med oppdragsgiverens ønsker.

Publikum forvirres

Ifølge Phillips er det slik bransjen klarer å forvirre publikum. Den slutter å finansiere forskning den ikke liker, og promoterer resultatene den liker. Bransjen framhever også at studiene ”opphever” hverandre. Det vil si at hvis noen finner skadelige biologiske effekter og andre ikke, teller førstnevnte ikke. Ifølge Phillips er ikke dette riktig.

Lai påpeker at bransjeentusiaster alltid hevder at det mangler forskning på langtidseffekter, men dette er ikke sant: Over 500 epidemiologiske studier og dyreforsøk har vist at mobilstråling forårsaker biologisk skade. Bransjen påstår at halvparten av studiene ikke viser effekter. Selv om dette hadde vært korrekt, betyr dette ifølge Lai ikke at den andre halvparten nødvendigvis er dårlig forskning.

Konklusjon

Det kan se ut til at forskere kan få problemer dersom de finner – og publiserer – resultater som sponsorene i mobilbransjen ikke liker. Imidlertid kan offentlig støtte, for eksempel fra myndighetene i USA, bli borte dersom resultatene kan virke forstyrrende på militærets interesser. Alt dette understreker betydningen av finansiell forskningsstøtte fra uavhengige kilder om temaer som angår næringsinteresser, enten det handler om trådløst kommunikasjonsutstyr, kjemiske produkter, medikamenter/vaksiner eller mat/ernæringsprodukter.

Kilder:

1 Koeppel B. Wireless hazards. The Washington Spectator 28.12.2020. https://washingtonspectator.org/wireless-hazards/

2 https://bioinitiative.org/

3 Huss A, Egger M, Hug K mfl. Source of funding and results of studies of health effects of mobile phone use: systematic review of experimental studies. Environmental Health Perspectives 2007; 115: 1–4. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/17366811/

4 https://www.orsaa.org/

5 Lai H, Singh NP. Acute low-intensity microwave exposure increases DNA single-strand breaks in rat brain cells. Bioelectromagnetics 1995; 16: 207–10. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/7677797/

6 E-post fra Einar Flydal til IM 13.1.2021.