Trenger vi farmasøytisk industri?

Svaret avhenger av hvilke typer produkter man snakker om, hvilket tidsperspektiv man har og hvilke behandlingsprinsipper man ønsker å følge.

Tekst Iver Mysterud og Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Farmasøytisk industri utvikler, produserer og selger patenterte/patenterbare medikamenter som brukes for å lindre sykdommer og/eller plager hos mennesker (og dyr). Den selger også kosttilskudd, og noen produsenter har spesialisert seg på produksjon av generiske produkter; farmasøytika hvor patentperioden er utløpt. Farmasøytisk industri lager også vaksiner, et tema vi ikke følger opp her. Vi mener at uttrykket ”legemiddelindustri” er misvisende fordi syntetiske medikamenter som regel bare virker symptomdempende. Mange har bivirkninger som noen ganger er verre enn sykdommen de er ment å påvirke.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Kort fortalt»]● Farmasøytisk industri prioriterer aksjonærenes og toppsjefenes interesser framfor folks helse, noe som har vist seg å være uheldig for samfunnet som helhet. De bruker en rekke uetiske eller ulovlige virkemidler for å nå målet om maksimal profitt.
● Nye medikamenter har som regel få eller ingen fordeler framfor eldre. I en del tilfeller øker disse risikoen for bivirkninger.
● Forståelsen av sykdom må ta utgangspunkt i at vår art er blitt tilpasset miljøet etter millioner av års evolusjon. Sykdom skyldes hovedsakelig feil kosthold, livsstil og faktorer i livsmiljøet for øvrig (infeksjoner, miljøgifter, ulykker) og psykososiale miljøfaktorer.
●”God medisin” betyr å fjerne årsakene til sykdom, dernest å styrke kroppens mulighet for helbredelse.
● Farmasøytisk industri lager også nyttige produkter. Antibiotika motvirker mange infeksjoner og kan brukes forebyggende, men forstyrrer tarmfloraen og kan føre til resistensutvikling.
● Medikamenter kan bidra til ”brannslukking” for å få kroppen i balanse etter sykdom eller skade. En kombinasjon av farmasøytiske medikamenter og naturlige midler kan være hensiktsmessig.
● Konklusjon: Nyttige medikamenter kan produseres langt rimeligere hvis patentsystemet ble erstattet av fri konkurranse. Framtidas helsepolitikk bør ta utgangspunkt i vår evolusjonære arv og inkludere strukturelle endringer i samfunnet som gjør det mulig for flere å oppleve god helse fra vogge til grav.[/gdlr_box_icon]

Samfunnsansvar som drivkraft?

Forretningsideen bak farmasøytisk industri er å utvikle og selge medikamenter som samfunnet har nytte av og/eller etterspør, noe de gjerne uttrykker i visjoner, verdier og samfunnsansvar.¹ Imidlertid ønsker industrien å prioritere medikamenter som pasienter kan/må bruke over lang tid uten at de blir ”friske”, da dette er mest lønnsomt. Industrien prioriterer medikamenter som kan patenteres, slik at de får salgsmonopol i inntil 20 år og derved i større grad kan bestemme hvilken pris de skal selge dem for.²

Uttrykte mål om samfunnsansvar lyder hult når man tar i betraktning at industrien tilhører verdens mest lønnsomme, utbetaler gigantutbytte til aksjonærene og belønner sine ledere mer enn rundhåndet, mens mange ansatte ”på gulvet” kan ha svært lave lønninger.³ I 2005 mottok toppledere i de mest lønnsomme selskapene på gjennomsnittlig £916 000 (omkring kr 1 000 000) i basislønn. Inkludert diverse goder og bonuser var deres gjennomsnittslønn hele £3 352 000 (omkring 25 millioner kroner). Gjennomsnittlig lederlønn lå totalt på £418 000 eller godt over 4 millioner kroner. Bare lønningene innen olje og gass lå høyere enn dette.

Dagens patentsystem er følgelig en viktig faktor for å hevde seg i konkurransen om å selge medikamenter. Industrien arbeider under monopolistiske markedsbetingelser, det vil si at de konkurrerer med hverandre om å selge noen få produkter som ofte har relativt like egenskaper. I motsetning til dette er salg av kosttilskudd basert på fri konkurranse, akkurat som egg eller gulrøtter. Naturstoffer kan ikke patenteres fordi deres molekylstruktur er kjent av alle.

Et viktig spørsmål er hvem som tjener på patentsystemet og hvorvidt en avvikling av dette vil kunne føre til at industrien mister motivasjon til å utvikle nye, mer effektive medikamenter enn dem som finnes på dagens marked. Enkelte vil hevde at dette ikke vil få signifikante konsekvenser fordi det meste som kan tenkes å være til nytte, allerede finnes på markedet.⁴

Et alternativ til patentsystemet kunne være å stimulere til sterkere offentlig innsats for å finne effektive medikamenter. I denne forbindelse er en aktuell problemstilling om vi i det hele tatt trenger flere syntetiske medikamenter, eller om det finnes bedre eller likeverdige behandlingsmuligheter som per i dag ikke blir utnyttet.

Dessuten vil de medikamentene som allerede er utviklet, uansett ikke forsvinne og vil kunne markedsføres til en lavere pris av en såkalt generisk industri; selskaper som produserer medikamenter som ikke er patentbeskyttet fordi patentperioden er utgått.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Medisinsk utstyrsindustri»]Ved siden av medikamentell behandling utgjør medisinsk utstyr en stor utgiftspost for samfunnet. Dette gjelder for eksempel EKG- og røntgenapparater, CT- og MR-maskiner, kuvøser, kirurgisk utstyr og avanserte overvåkningsapparater og store mengder engangsutstyr som plastslanger, plaster, bandasjer og sprøyter. Sykehus og leger ordinerer store mengder smertestillende preparater, blodplasma og andre væsker innen akuttmedisin og ved operasjoner. Når vi i denne artikkelen diskuterer om vi trenger farmasøytisk industri, tenker vi ikke på medisinsk utstyrsindustri, selv om deler av den kan være overflødig, kun på industrier som produserer og selger patenterte medikamenter.[/gdlr_box_icon]

Hvorfor farmasøytisk industri?

Farmasøytisk industri har oppstått som svar på politiske beslutninger som har gitt fritt spillerom til interesser som markedsfører produkter og levesett som fører til sykdom. Dersom myndighetene hadde ført en bevisst helsefremmende politikk som la sterke begrensninger på salget eller forbud mot en del sykdomsfremmende produkter (slik som tobakk og hvitt sukker), ville en stor del av foreliggende farmasøytika aldri blitt etterspurt.

Så lenge det er flertall blant befolkninga om prinsippene for en fri, markedsbasert økonomi, kan ikke myndighetene nekte industrien å selge patentert farmasøytika. De kan imidlertid bidra til en allmenn bevissthetsendring som gjør det mulig for langt flere å holde seg frisk og smertefri uten bruk av produkter vi ideelt sett ikke burde ha bruk for. En slik politikk kan innebære omskolering av helsepersonell som i dag ikke kjenner til gode alternativer, jf. meldinger om at ”Apotekene er tomme for livsviktige medisiner”,⁵ et problem (?) som har vært økende de siste åra. En slik ”mangel” ville naturligvis ikke ha oppstått, dersom medisinsk behandling hadde prioritert naturlige helbredelsesmetoder som er vist effektive.

I nesten alle stater i verden kan produsenter lage et hvilket som helst produkt så lenge de kan få noen til å etterspørre det. Dette gjøres ved at omtale av effektive alternativer undertrykkes av industrien, mediene og statlige godkjent helsepersonell og ”eksperter”. Det er tillatt å reklamere for helseskadelige produkter på linje med helsefremmende, og med få unntak er det lov å holde tilbake informasjon om skadevirkninger. De siste tiåra har imidlertid en politisk erkjennelse sneket seg inn når det gjelder røyking og produktsikkerhet, slik at det er blitt stilt stadig strengere krav til sannferdig markedsføring. Den samme holdningen er i ferd med å befeste seg når det gjelder skadevirkninger forbundet med et høyt inntak av sukker (farin) og andre raffinerte karbohydrater, men dette har ikke fått de samme konsekvensene som for tobakk. Barn kan fritt kjøpe sukkertøy og andre søtsaker, og selv i offentlige institusjoner feires merkedager og andre begivenheten med kaker, boller og sukkerholdig brus.

Problemer med farmasøytisk industri

Selv om myndighetene stiller krav til omfattende forskning før de gir markedsføringstillatelse for ulike medikamenter, har dette vist seg utilstrekkelig for å få fram balansert og troverdig informasjon. Farmasøytisk industri er nemlig kjent for å hemmeligholde forskningsdata og informasjon om mulige bivirkninger og legers interessekonflikter. De driver heller ikke opplysningsarbeid om rimelige, virksomme alternativer, noe deres ideelle mål om ”samfunnsansvar” burde tilsi.

Mange artikler om patenterte medikamenter er skrevet av profesjonelle skribenter, såkalte ”spøkelsesforfattere”, men er signert av ledende fagfolk. Enkelte hevder at industriens bruk av profesjonelle skribenter bidrar til at forskningsdata i det hele tatt blir publisert i medisinske tidsskrifter og at de derfor er til nytte for allmennheten. Dette kan nok gjelde i enkelte tilfeller, men primært brukes profesjonelle skribenter til å få publisert data om medikamentforsøk på en slik måte at medikamentene settes i et mer positivt lys enn det uavhengige tolkninger av dataene skulle tilsi. Publisering av vitenskapelige artikler er et viktig ledd i industriens markedsføring av deres produkter, og det er viktig at slike studier finnes i anerkjente tidsskrifter som for eksempel The Lancet, New England Journal of Medicine, JAMA, BMJ og andre tidsskrifter som er godkjent av internasjonalt anerkjente databaser som PubMed i USA.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Kost- og hormontilskudd»]Farmasøytisk industri produserer også kosttilskudd som inneholder vitaminer, mineraler, fettsyrer og andre naturlige stoffer, ofte syntetiske varianter av slike. Det finnes tallrike eksempler på at farmasøytisk industri har kjøpt opp produsenter av naturmidler og økt prisen på deres produkter eller erstattet dem med billigere syntetiske varianter, noen ganger etter påtrykk av offentlige myndigheter som har ønsket strengere regulering av helsekostbransjen.

Industrien produserer også hormoner, som i de fleste tilfeller kunne selges til rimelige priser fordi patentene for lengst er utgått. Imidlertid opprettholdes høye priser i Norge fordi myndighetene stiller strenge krav til utskriving av resepter, noe som forhindrer fri konkurranse og opprettholder store profittmarginer selv om produksjonskostnadene er svært lave.

Her hjemme er alle hormontilskudd reseptpliktige, og brukere med mangler betaler en mindre egenandel. I land hvor utskriving av hormoner er mindre strengt regulert, er prisene langt lavere enn her. For eksempel selges ”søvnhormonet” melatonin og steroidhormoner som pregnenolon og progesteron fritt i USA, mens man i Norge ikke får slike ufarlige hormoner uten resept til flerdobbelt pris.

Hormontilskudd kan redde liv og virker foryngende hvis kroppens egenproduksjon er lavere enn optimalt. Lav hormonproduksjon kan imidlertid også være et symptom på for eksempel endringer i livsstil/livsmiljø. Produksjonen av kosttilskudd og naturlige hormoner er ønskelige enten den foregår i regi av farmasøytisk industri eller ikke og vil neppe forsvinne selv om patentinstituttet bortfaller.[/gdlr_box_icon]

Hederlige ansatte, feil struktur?

Vår intensjon er ikke å stigmatisere ansatte i farmasøytisk industri. Vi antar at flertallet av de ansatte i industrien er ærlige, redelige mennesker som ønsker å bidra til bedre folkehelse ved å framstille og selge medikamenter som mange har behov for. Like fullt arbeider disse menneskene innenfor et system som prioriterer aksjonærenes og toppsjefenes interesser (den økonomiske bunnlinja i firmaet) framfor folks helse, noe som har vist seg å være uheldig for samfunnet som helhet. En rekke tidligere redaktører i medisinske tidsskrifter, avhoppere fra farmasøytisk industri, forskere, fagfolk og journalister har avdekket og advart mot det spillet farmasøytisk industri driver overfor helse- og reguleringsmyndigheter, leger og pasienter.

Siden industrien har som overordnet formål å tjene mest mulig, bruker de kjente forretningsstrategier for å nå målet. En rekke av disse strategiene er imidlertid uetiske, andre faktisk ulovlige. Av den grunn havner farmasøytisk industri ofte i rettssaker, som de ofte taper og som straff blir ilagt bøter. I flere rettssaker er det kommet fram interne og hemmeligstemplede dokumenter som er blitt gransket av uavhengige forskere. Derfor vet vi i dag hvordan lederne av farmasøytisk industri tenker og handler, selv om folk flest ikke er kjent med i hvilken grad de mæler sin egen kake, selv om det går på bekostning av folkehelsa.

En av farmasøytisk industris fremste kritikere, den anerkjente fagmannen professor Peter C. Gøtzsche (f. 1949) fra Danmark, mener at farmasøytisk industri faktisk driver med organisert kriminalitet. Påstanden underbygges av tallrike referanser som inkluderer alt fra fagartikler til dokumenter som har sett dagens lys under rettssaker mot farmasøytisk industri.⁶

Det er dessuten vist at majoriteten av nye varianter av medikamenter har få eller ingen fordeler framfor eldre. I en del tilfeller øker til og med disse risikoen for bivirkninger. Ifølge beregninger utført av Gøtzsche utgjør lovlig bruk av medikamenter ikke mindre enn tredje største dødsårsak i vestlige land (etter hjerte- og karsykdommer og kreft).⁶

Evidensbasert?

Idealet i dagens medisin er at den skal være ”evidensbasert”, hvilket betyr at den skal være basert på pålitelig og reproduserbar dokumentasjon som viser at den virker uten vesentlige skadelige bivirkninger. Dette er ikke tilfellet for mange medikamenter, som i mange tilfeller er markedsføringsbasert: offentlig tilgjengelige kunnskapsbaser gir ikke fullt innsyn i underliggende data om produktene, og publikasjonene tjener primært markedsføringsinteresser. Eksempler på dette er vist av forskere som har offentliggjort granskning av interne dokumenter fra farmasøytisk industri i forbindelse med alvorlige bivirkninger og erstatningssøksmål mot industrien i USA. Dette gjelder blant annet medikamenter som brukes i psykiatrisk behandling.⁷

Et annet eksempel er manglende rapportering av bivirkninger i industrisponsede studier. Det er avdekket en rekke eksempler, blant annet for et beinvekststimulerende preparat kalt rhBMP-2 (”rekombinant humant beinmorfogent protein-2”).⁸ Manglende rapportering av komplikasjoner svekker tiltroen til at dagens medisin virkelig er ”evidensbasert”. For eksempel er en rekke bivirkningsfunn gjennom flere tiår forsøkt hemmeligholdt.⁹

Ledende farmasøytiske firmaer har godtatt gigantiske bøter for ulovlig markedsføring og manipulasjon av forskningsdata. For eksempel inngikk GlaxoSmithKline i november 2011 forlik med USAs regjering og godtok en bot på 18 milliarder kroner (3 milliarder dollar) for ulovlig markedsføring av en rekke medikamenter, inkludert Avandia.¹⁰

Politiske dilemmaer

Forebygging er som regel langt mer samfunnsøkonomisk lønnsomt enn å reparere i ettertid. Dette er vist i forbindelse med arbeidet for å forebygge lungekreft, der det er allment akseptert at ”god samfunnsmedisin” betyr å redusere folks muligheter til å kjøpe sigaretter og forby røyking på steder hvor allmennheten oppholder seg.

At det ofte foreligger uenighet om årsaken(e) til vanlige sykdommer, forstår vi når debatten avslører uenighet om hvordan ulike typer kosthold påvirker sykdomsrisikoen. Kombinert med begrensinger i fri offentlig debatt og forskning gjør dette det vanskelig å oppnå politisk enighet om politiske tiltak for å bedre folkehelsa.

Dersom det forelå større grad av faglig enighet, kunne myndighetene lettere sette i verk tiltak mot årsaken(e) og fremme en mer helsebringende praksis i befolkninga. Imidlertid er det heller ikke sikkert at faglig enighet er nok til at politikere kan enes om en felles strategi, siden de også har interesse av å markere seg i debatten for å kapre velgere.

Arv eller miljø?

En vanlig oppfatning er at arv spiller stor rolle for utvikling av sykdom. Dette er imidlertid ikke tilfellet: For det første skyldes 98 prosent av dagens sykdomsbelastning ikke enkeltgener, men et samspill mellom flere gener.¹¹ For det andre øker risikoen for å utvikle sykdom bare dersom gener samspiller med et gitt miljø. Uten disse miljøfaktorene (i vid forstand) fører selv ikke ”risikogener” til sykdom. Alvorlige sykdommer som forårsakes av genfeil, rammer generelt bare noen promille av alle fødsler fordi de som regel ikke videreføres til neste ledd, men oppstår på nytt i hver generasjon. Et eksempel er progeria, en ekstremt sjelden sykdom der aldringsprosessen starter allerede i toårsalderen og der forventet levealder er mellom 8 og 21 år.¹² De som har denne sykdommen, får naturlig nok ikke barn.

Mutasjoner (skader på DNA) spiller langt mindre rolle enn epigenetiske faktorer, det vil si miljømessige endringer som påvirker hvordan gener uttrykkes. Ødelagte gener ser faktisk ikke ut til å ha innflytelse på mer enn totalt rundt 10 prosent av alle sykdommer.¹³

Skal man finne de viktigste årsakene til sykdom, må man studere miljøet vi lever i og sammenlikne dette med det miljøet vår art er blitt tilpasset etter millioner av års evolusjon. De fleste evolusjonsforskere og mange andre fagfolk er enige om at årsakene til sykdom hovedsakelig skyldes feil kosthold, livsstil og faktorer i livsmiljøet for øvrig (infeksjoner, miljøgifter, ulykker) i tillegg til psykososiale miljøfaktorer.

Siden de viktigste sykdomsårsakene er kjent, er det viktig å endre nevnte faktorer i helsebringende retning før annen form for behandling settes inn. Dette betyr at vi må endre strukturelle forhold som gjør folk syke, før vi kan påregne mindre sykdom i befolkninga.

Mange som arbeider årsaksrettet, vektlegger individuelle livsstilsendringer før de anbefaler medikamenter. Dette er nødvendig, men minst like viktig som individorienterte tiltak er å øke mulighetene for å leve mer i pakt med våre genetiske forutsetninger ved tiltak på samfunnsnivå (se egen artikkel).

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Artikler om farmasøytisk industri i Helsemagasinet«]Etterfølgende er de viktigste artiklene vi har hatt om denne industrien. Siden 2010 er vi blitt stadig mer kritisk innstilt til farmasøytisk industri, i takt med ny kunnskap om hvordan den ledende delen av industrien driver for å tjene mest mulig penger. Det finnes selvsagt unntak og mindre bedrifter som i det store og hele er hederlige, men det er dokumentert problematiske sider ved alle store farmasøytiske firmaer.

● Poleszynski DV. Farmasøytisk industri under lupen. VOF 2011; 2 (6): 32–3.
● Mysterud I. Farmaindustriens forskningsfusk og leger til salgs. VOF 2011; 2 (6): 34–7.
● Mysterud I. Spøkelseskribenter. PR-byråer skriver artikler om medikamentforskning. VOF 2011; 2 (6): 38–41.
● Mysterud I. Slik jobber salgsrepresentanter for farmaindustrien. VOF 2011; 2 (6): 42–4.
● Mysterud I. Nye medikamenter har liten effekt. VOF 2011; 2 (6): 45–6.
● Hexeberg E. Bidrar farmasøytisk industri til en bedre folkehelse? VOF 2011; 2 (7): 100–1.
● Mysterud I, Poleszynski DV. Trenger vi farmasøytisk industri? VOF 2012; 3 (3): 44–9.
● Mysterud I. Interessekonflikter oppgis sjelden. VOF 2013; 4 (8): 70–1.
● Mysterud I. Skremmende om farmasøytisk industri. VOF 2014; 5 (3): 80–3.
● Engdahl FW. Sjokkerende rapport fra medisinens innside. VOF 2016; 7 (3): 38–9.
● Straus H. Kan vi stole på Wikipedia? VOF 2016; 7 (3): 88–91.
● Mysterud I. Myten om trygge og effektive medikamenter. VOF 2016; 7 (4): 28–33.
● Mysterud I. Statiner – bestselgende ”hjertemedisiner” med liten nytte og undervurderte bivirkninger. VOF 2016; 7 (5): 70–3.[/gdlr_box_icon]

Elementer for bedre helse

Dessuten trenger mange hjelp til å understøtte kroppens selvhelbredende prosesser for eksempel ved å legge forholdene til rette slik at folk flest får nok søvn og hvile og kan oppholde seg ute i frisk luft og under påvirkning av dagslys.

Mange syke trenger også hjelp til å korrigere funksjonelle defekter med tekniske virkemidler, slik som proteser eller pacemakere. Dette er ikke bare et mål for legene og helsevesenet, men også for store deler av alternativ eller komplementær medisin, som imidlertid prioriterer å stimulere kroppens selvhelbredende prosesser før man setter inn medikamenter eller tekniske hjelpemidler som demper ubehagelige symptomer.

Eksempler på lite brukt, men formålstjenlige terapier, kan være ortomolekylær medisin, energimedisin, inkludert elektromedisin, akupunktur, fysioterapi og kiropraktikk. Slike tilnærminger har få bivirkninger, i hvert fall ikke alvorlige (i motsetning til mange medikamenter), og noen av dem er i dag godkjent av helsevesenet.. Siden syke sjeldent blir friske av én behandling som styrker de selvhelbredende prosessene, må mange ha oppfølgende behandling over tid.

En stor utfordring for mange pasienter er å finne ut hvilken eller hvilke terapier som mest effektivt kan bidra til at de blir friske etter at årsaken(e) til plagene er fjernet og kostholdet og livsstilen er lagt om i helsebringende retning.

På samme måte som dokumentasjonen for effekten til flere medikamenter er mangelfull, møter deler av alternativ/komplementær medisin samme problemstilling. Uansett er styrking av kroppens selvhelbredende prosesser prioritet nummer to (førsteprioritet er å fjerne årsakene til sykdom) i en ”god medisin”. Enkelte medikamenter kan også brukes til å styrke kroppens selvhelbredende prosesser, for eksempel antibiotika, som inngår i den såkalte Marshall-protokollen.¹⁴ Denne er imidlertid lite kjent, anerkjent og brukt i norsk medisin.

Antibiotika?

Mange oppfatter antibiotika og andre former for medikamenter som dreper eller svekker mikroorganismer (bakterier, virus, sopp, parasitter), som årsaksrettede. Derfor er bruken av slike medikamenter relativt lite omdiskutert.

Antibiotika kan i enkelte tilfeller redde liv hvis kroppen ikke klarer å bekjempe en gitt bakterie. Dette gjelder selv om de underliggende årsakene er dårlig hygiene, et næringsfattig kosthold eller miljøgifter. Det er også mulig å bruke antibiotika forebyggende, altså for å hindre at man får en infeksjon.

Antibiotika kan imidlertid forstyrre tarmfloraen og derved bidra til dårligere helse på lengre sikt. En utbredt bruk av antibiotika kan også gjøre enkelte bakteriestammer resistente, slik at man stadig må introdusere nye varianter antibiotika for å holde følge med bakterienes evolusjonære tilpasning til sine ”fiender”.^15,16

Utenfra eller innenfra?

Det virker kanskje overraskende at det foreligger uenighet om at mikroorganismer er årsak til infeksjoner. Skadelige mikroorganismer kan imidlertid sjelden overleve, formere seg og drepe en frisk organisme som har et intakt immunforsvar. Imidlertid øker risikoen for at en mikroorganisme får fotfeste i kroppen og blir livstruende, dersom organismen på ulike måter er svekket, for eksempel på grunn av dårlig ernæring og/eller eksponering for giftstoffer.

Diskusjonen om hvordan infeksjoner oppstår og vedlikeholdes på kan spores tilbake til en debatt som utspant seg på 1800-tallet mellom den franske kjemikeren og bakteriologen Louis Pasteur (1822–1895) og den franske legen, biologen, kjemikeren, farmasøyten og fysikeren Antoine Béchamp (1816–1908).¹⁷

Pasteur mente at infeksjoner skyldtes at mikroorganismer utenfra trengte inn i kroppen, mens Béchamp mente at miljøet i kroppen (”terrenget”) gjorde det mulig for mikroorganismer å vokse og bli skadelige. Béchamp mente at det heller ikke alltid var mikroorganismer fra det ytre miljøet som ga sykdom, men at forløperne til skadelige mikroorganismer var til stede i kroppen og under gitte betingelser kunne endres slik at de framkalte sykdom: for eksempel næringsfattig kosthold eller psykososialt stress slik som trøtthet grunnet omsorg for mange små barn, gamle og pleietrengende foreldre, sorg, problemer i forhold, angst eller dårlig selvbilde. Tilsynelatende vant Pasteur denne debatten, og hans syn dannet grunnlaget for moderne mikrobiologi.

Mange naturmedisinere legger stor vekt på Béchamps syn, selv om de er enige om at mikroorganismer utenfra spiller en viktig rolle i infeksjoner (Pasteurs syn). En dypereliggende årsak til infeksjoner er uansett at kroppen er mottakelig for mikroorganismenes vekst. Dersom man ensidig fokuserer på mikroorganismer og smitte av disse som sykdomsårsak, kan man i noen tilfeller komme i skade for å velge en terapi som ikke er hensiktsmessig på lang sikt.

Som eksempel kan nevnes økt risiko for infeksjoner ved diabetes og alkoholisme. Både sukker og alkohol hemmer immunforsvaret og gir økt risiko for blant annet streptokokkinfeksjonen rosen.¹⁸ Streptokokker er normalt til stede i kroppen, men fører sjelden til sykdom dersom immunforsvaret er intakt.

På denne bakgrunn bør ikke antibiotika alltid være førstevalget ved enhver bakterieinfeksjon. I en del tilfeller er det mer hensiktsmessig å styrke kroppens selvhelbredende prosesser og/eller å redusere psykososialt stress, slik at kroppen blir bedre i stand til å slå tilbake infeksjonen. Erfaringer fra influensaepidemier viser at de som rammes hardest og eventuelt dør som følge av virusangrep, er de som på grunn av høy alder og annen sykdom har dårligst immunberedskap, for eksempel på grunn av mangel på vitamin C. En annen faktor er mangel på vitamin D i de månedene slike utbrudd når toppen.^19,20

I enkelte tilfeller kan en kombinasjon av medikamenter og naturlige tiltak være på sin plass. Hvilken behandling som er best på kort og lang sikt, kan bare forskning gi svaret på. Med stadig større utbredelse av antibiotikaresistens i store folkegrupper tvinges medisinske forskere uansett til å tenke i andre baner dersom behandling av framtidige infeksjoner skal bli vellykket på samfunnsnivå.

Medikament som brannslukking

Dersom man ikke kjenner årsaken(e) til at en person er syk og ingen ”naturlig” behandling foreligger, kan symptomdempende medikamenter være nyttige, for eksempel ved smerter. For mange er smertelindring nødvendige for å holde ut hverdagen, og ikke minst akutt ved skader og kirurgi.

TNF-alfa-blokkere (TNF = tumor nekrosefaktor) er eksempel på at medikamenter kan gi pasienter med Bekhterevs sykdom og leddgikt god smertelindring. Imidlertid er ikke ensidig medikamentell behandling en god, langsiktig strategi fordi slike medikamenter ikke fjerner årsakene til symptomene.²¹

Finne balansen

Leger gir ofte medikament(er) for å undertrykke ett eller flere symptomer, noe som kan hjelpe kroppen til å gjenvinne balansen: Hvis man for eksempel har et betent kne, kan en kortisonsprøyte dempe betennelsen. Dette kan være nok til at kroppens selvhelbredende krefter får overtaket og effektene blir varige, slik at kroppen kommer ut av en ”ond sirkel”. Det samme kan være tilfellet ved bruk av antikoagulerende midler mot blodpropp i beina (claudicatio intermittens), nitroglyserin mot hjertekrampe (angina pectoris) eller ved bruk av et smertedempende medikament etter en skade. Ved noen slike indikasjoner finnes imidlertid også effektive naturmidler, for eksempel store doser vitamin E mot blodpropp i beina eller arginin og L-karnitin mot hjertekrampe.

Det er heller ingen ting i veien for å kombinere medikamenter med en mer årsaksrettet strategi, verken innen psykiatri eller hjertemedisin.

I dag møter mange leger pasienter som ”krever” eller forventer å få ”en pille mot alt som er ille”. De ønsker enkle, raske løsninger og orker ikke å vente på at kroppen skal helbrede seg selv. Økt kunnskap og holdningsendringer blant allmennheten vil derfor være en betingelse for å utvikle ”god medisin” i framtiden.

Trenger vi farmasøytisk industri?

Deler av farmasøytisk industri er utvilsomt til nytte. Som nevnt kan antibiotika effektivt motvirke mange infeksjoner og også brukes forebyggende. Problemet er at en for omfattende bruk kan føre til resistensutvikling.

Medikamenter kan være hensiktsmessige til ”brannslukking” eller som hjelp for raskere å få kroppen i balanse etter sykdom eller skade. I en del tilfeller er en kombinasjon av farmasøytiske medikamenter og naturlige midler på sin plass.

I samfunn der et helsefremmende kosthold, livsstil og livsmiljøet prioriteres som ledd i å stimulere kroppens selvhelbredende prosesser, vil behovet for symptomdempende medikamenter være langt mindre enn i dagens samfunn.

Den dagen de fleste forstår hvilken rolle medikamenter og farmasøytisk industri har i medisinen, kan vi forvente at farmasøytiske spesialpreparater blir mindre etterspurt. Det vil også gjelde etter hvert som stadig flere forstår og tar konsekvensen av de kunnskapene vi nå har om årsakene til sykdom i dagens samfunn.

Vår konklusjon er at vi trenger farmasøytisk industri, men ikke i dagens omfang. De medikamentene vi trenger, kan produseres langt rimeligere hvis patentsystemet ble erstattet av fri konkurranse. Framtidas innsats for bedre helse bør ta utgangspunkt i vår evolusjonære arv ved strukturelle endringer i samfunnet som gjør det langt enklere å leve slik at så mange som mulig opplever god helse fra vogge til grav.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Anbefalte bøker»]Vi anbefaler følgende bøker som har et kritisk blikk på farmasøytisk industri:

● Abramson J. Overdo$ed America: The broken promise of American medicine. New York, NY: HarperCollins, 2004.
● Angell M. The truth about the drug companies: How they deceive us and what to do about it. New York: Random House, 2004.
● Bass A. Side effects: a prosecutor, a whistleblower, and a bestselling antidepressant on trial. Chapel Hill, NC: Algonquin Books of Chapel Hill, 2008.
● Goldacre B. Bad pharma. London: Fourth Estate, 2012.
● Gøtzsche PC. Dødelig medisin og organisert kriminalitet. Oslo: Abstrakt forlag, 2013 (norsk utgivelse, dansk tekst). (Engelsk versjon: Deadly medicines and organised crime. London: Radcliffe Publishing, 2013).
● Healy D. Let them eat Prozac: The unhealthy relationship between the pharmaceutical industry and depression. New York: New York University Press, 2004.
● Healy D. Pharmageddon. Berkeley, CA: University of California Press, 2012.
● Kassirer JP. On the take: How medicine’s complicity with big business can endanger your health. Oxford: Oxford University Press, 2005.
● Lanctôt G. The medical mafia. Waterloo, Canada: Here´s the key, Inc., 1995.
● Smith R. The trouble with medical journals. London: Royal Society of Medicine, 2006.
● Virapen J. Dødelige bivirkninger: Bekjennelser fra en legemiddel-direktør. Horten: Altshop.no, 2010.[/gdlr_box_icon]

Kilder:

1.  https://www.novartis.com/about-us/corporate-responsibility (25.8.2016).

2.  Sibbald B. Drug patent protection: How long is long enough? Canadian Medical Association Journal 2001; 164: 1331. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11341146

3.  Bailey E, Tanodn P. UK pharmaceutical executive pay. Piribo Ltd., 2005. http://www.nextpharmajob.com/common/content/docs/pharma_exec_pay_summary.pdf

4.  Le Fanu J. The rise & fall of modern medicine. London: Little, Brown Book Company, 2011.

5.  http://www.vg.no/forbruker/helse/helse-og-medisin/apotekene-tomme-for-livsviktige-medisiner/a/23554066/

6.  Gøtzsche PC. Dødelig medisin og organisert kriminalitet. Oslo: Abstrakt forlag, 2013 (norsk utgivelse, dansk tekst). (Engelsk versjon: Deadly medicines and organised crime. London: Radcliffe Publishing, 2013).

7.  Spielmans GI, Parry PI. From evidence-based medicine to marketing-based medicine: evidence from internal industry documents. Journal of Bioethical Inquiry 2010; 7 (1): 13–29. http://link.springer.com/article/10.1007/s11673-010-9208-8

8.  Brox JI. For godt til å være sant. Tidsskrift for Den norske legeforening 2011; 131: 2228–9. http://tidsskriftet.no/article/2168617

9.  Bass A. Side effects: a prosecutor, a whistleblower, and a bestselling antidepressant on trial. Chapel Hill, NC: Algonquin Books of Chapel Hill, 2008.

10.  Hanssen KF. Legene og legemiddelindustrien. Tidsskrift for Den norske legeforening 2012; 132: 386–7. http://tidsskriftet.no/article/2215434/

11.  Strohman RC. Ancient genomes, wise bodies, unhealthy people: Limits of a genetic paradigm in biology and medicine. Perspectives in Biology and Medicine 1993; 37: 112–45. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/8265331

12.  https://no.wikipedia.org/wiki/Progeria (26.8.2016).

13.  Appendix XIV. Everyone can now rest easy – it´s rarely genetic. I: Peskin BS, Habib A. 2010-2011 Updates. The hidden story of cancer. Houston, TX: Pinnacle Press, 2011.

14.  www.mpkb.org.

15.  Blaser MJ. Missing microbes: How killing bacteria creates modern plagues, London: Oneworld Publications, 2015.

16.  Blaser MJ. Antibiotic use and its consequences for the normal microbiome. Science 2016; 352: 544–5. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4939477/

17.  Hume, ED. Pasteur exposed. Denmark, Australia: Bookreal Australia, 1963.

18.  Det er en klinisk observasjon som er kjent fra sykehus at diabetikere og alkoholikere oftere får rosen. E-post til IM fra lege Geir Flatabø 8. februar 2012.

19.  Cannell JJ, Vieth R, Umhau JC mfl. Epidemic influenza and vitamin D. Epidemiology and Infection 2006; 134: 1129–40. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/16959053

20.  Moan J, Dahlback A, Ma L mfl. Influenza, solar radiation and vitamin D. Dermato-Endocrinology 2009; 1: 307–9. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21572876

21.  I dette tilfellet vil TNF-alfa utløses av bakterier, så forebygging eller årsaksrettet behandling vil i så fall være rettet mot dem.