Skip to main content

Trening av helsepersonell – god butikk for kommunene?

Muskel- og skjelettplager er vanlige årsaker til fravær i yrkeslivet generelt. En stor trussel mot arbeidstakeres helse er fysiske belastninger som vedkommende ikke tåler. Mange er rett og slett fysisk for svake. En mulig løsning for å redusere sykefraværet i helsesektoren er å ta i bruk styrketrening, personlig veiledning og individuell tilpasning. Forfatteren diskuterer en metode for å bekjempe sykefraværet i den sektoren som blir hardest rammet, men som har størst potensial for utbedring: offentlige eldre-, syke- og pleiehjem.

Tekst Ronald Judson     Foto Shutterstock

Dette er en kjent historie:
en sykepleier på et pleie-hjem kjenner at det ”smeller” i ryggen idet hun flytter på en pasient. Hun blir sykemeldt og beordret å ligge i ro i en måned. En annen sykepleier i hjemmetjenesten har lenge vært plagd av diffuse smerter i skulder og nakke og besøker kiropraktor regelmessig, men blir aldri frisk. Hun må også sykemeldes en lengre periode. En tredje sykepleier, en godt voksen mann, må redusere sin stilling på grunn av kroniske ryggsmerter etter mange års feilbelastninger.

Alle tre sliter psykisk med redusert arbeidskapasitet og lever på ytelser fra NAV. De må erstattes av vikarer til dobbel kostnad for kommunen. Hvis ikke risikerer kommunen å begå lovbrudd, enten ved å belaste eksiterende arbeidskraft med ulovlig overtid, eller ved at vaktene går udekket. Kvaliteten i pasientomsorgen reduseres. Sist, men ikke minst, kan alle tre tilfellene forebygges eller reverseres med enkle tiltak.

Sykefravær er en mangfoldig og kompleks utfordring som rammer både offentlig og privat. Det preges av en dominoeffekt som påvirker ikke bare arbeidsgivere og arbeidstakere, men også samfunnet generelt. Sykefravær medfører høye kostnader i form av utgifter for både arbeidsgiver og NAV.

Ingen bransjer eller yrker merker effektene av høyt sykefravær så hardt som helse- og omsorgsektoren.1 Som underkategori utgjør sykepleiere, hjelpepleiere og liknende den største andelen sysselsatte i denne sektoren.

Nye tiltak påkrevd

Hva kan gjøres med sykefravær i helsesektoren utover det som nå blir prøvd? Hvilke konsekvenser kan vellykkete tiltak ha for arbeidstakere, pasienter og samfunnet generelt?

Første bud er å undersøke årsakene til sykefraværet, da dette vil si noe om hvordan den kan reduseres. Muskel- og skjelettplager er de vanligste årsakene til fravær i yrkeslivet generelt.2

Den største trussel mot arbeidstakeres helse er fysiske belastninger som vedkommende ikke tåler. Med andre ord er mange rett og slett muskulært for svake.

Når det gjelder ulike yrker, har helse- og omsorgsyrkene over tid fått endret status. Regjeringa har i denne sammenheng uttalt at ”Tradisjonelt har man assosiert fysisk arbeidsmiljø med fysisk tungt arbeid i industri, skogbruk og arbeidsplasser utsatt for forurensing, men det har vært en økende grad av erkjennelse for at fysisk tungt arbeid også bør knyttes til helse- og omsorgssektoren.”3 Det kan tenkes at arbeidsmiljøet i helse- og omsorgsektoren gjør at forekomsten av skademeldinger er så høyt. Begrepet ”sykefravær” blir da feil og burde heller kalles ”skadefravær”. Dette er viktig fordi muskel- og skjelettlidelser i mye større grad enn sykdom kan forebygges ved enkle tiltak.

LES OGSÅ  Hvordan holde huden ung

Arbeidsgivers rolle

Ifølge Arbeidsmiljøloven har arbeidsgiverne en viktig rolle i å bekjempe sykefravær ved å vedlikeholde ansattes helse. Blant krav til systematisk arbeid i denne sammenheng skal arbeidsgiver fastsette mål, kartlegge farer og risikoforhold og iverksette tiltak for å redusere disse, samt sørge for forebygging av sykefravær. Videre skal arbeidsgiver ”i tilknytning til det systematiske helse-, miljø-, og sikkerhetsarbeidet, vurdere tiltak for å fremme fysisk aktivitet blant arbeidstakere”.4

Hvordan denne utfordringa angripes, varierer fra arbeidsgiver til arbeidsgiver grunnet store variasjoner i arbeidsmiljøet generelt og et mangfold av forutsetninger fra begge parter. Å legge til rette for tilstrekkelig og målrettet fysisk aktivitet for alle krever ulike løsninger, skreddersydd den enkelte arbeidsplass og arbeidstakers behov. Kostnader, tilgjengelighet, individuelle preferanser og kunnskap om fysisk aktivitet må tas med i regnestykket, men med riktig planlegging og prioritering er det mulig å finne enkle, smidige løsninger.

Hvilke aktiviteter er best?

Arbeidsmiljølovens forskrift om vurdering av tiltak for å fremme fysisk aktivitet er lite krevende, vag og i verste fall vanskelig å følge opp systematisk. For det første skal det lite til fra arbeidsgivers side å ”vurdere tiltak”, men dette er et tema for en annen anledning. Viktigere er betydningen av begrepet ”fysisk aktivitet”, en samlebetegnelse for mosjon, sport, bevegelse, trening, m.m. Man tenker gjerne på ordet ”trening” i denne sammenheng, men dette blir ofte brukt på samme tilfeldige måte. Det man i dagligtale kaller trening, kan forstås som en av mange forskjellige aktiviteter, eksempelvis styrketrening, stavgang, løping eller skigåing. Også yoga, ballsport og friluftsaktiviteter blir kalt trening. Alt har sin plass, men her er definisjonen viktig fordi det kan være alt fra sløsing med ressurser til direkte farlig om en arbeidsplass satser på vilkårlige aktiviteter kalt trening, men som ikke svarer til jobbens fysiske krav.

Styrketrening i fokus

En økende mengde forskning peker ut styrketrening som en optimal treningsform for generell helse og funksjon. Med styrketrening mener vi målrettet, målbar og repeterende bevegelser som belaster muskler over hviletilstanden i et kontrollert miljø. Hovedmålet med denne formen for aktivitet er først og fremst å øke funksjon og kapasitet for belastning. I tillegg bidrar styrketrening til blant annet bedre bevegelighet, økt forbrenning og vektkontroll, sterkere skjelett, bedre fordøyelse, immunforsvar og psykiske lidelser. Ikke alle former for fysisk aktivitet gjør alt dette.

For sykepleiere som trenger sterkere rygg/kropp, og kanskje til og med selvtillit5 til å utføre en fysisk krevende jobb, kan så lite som 30 minutters styrketrening per uke (!) gi bedre resultater enn en daglig, 30 minutters gåtur i skogen, gruppetimer på treningsstudio eller bedriftsfotball hver tirsdag.

Typiske tiltak

Trening krever både tid, energi og planlegging. For de fleste krever det også penger, og økonomisk bidrag fra arbeidsgiver er vanlig. Som arbeidsgiver er kommunens, hvor en stor andel helsepersonell er ansatt, første prioritet ofte å overholde budsjettrammene. For å vedlikeholde ansattes helse til lavest mulig pris har man funnet på diverse løsninger, riktignok med blandede resultater. Satsingen varierer, men jo mindre penger en organisasjon må bruke, desto mer attraktivt framstår løsningen. I dette regnestykket bør man inkludere tilgjengelighet, og kanskje viktigst av alt, om det finnes kvalifisert veiledning og oppfølging.

LES OGSÅ  Trening øker sexlysten

Med dette bakteppet kan vi spørre hva som blir gjort allerede nå for å redusere sykefravær i helsesektoren. Hva funker, og hva funker ikke? Etterfølgende informasjon er hentet fra nettet og fra samtaler med ulike kommunerepresentanter og ansatte, både sykepleiere og øvrig helsepersonell.

Rammeavtaler

Kommuner og andre offentlige virksomheter slipper ofte til private aktører i nærområdene med kontraktavtaler. Ansatte får rabatt på medlemskap/tjenester, mens tjenesteyter får tilgang på en relativt stor mengde kunder. Dette virker som en smart økonomisk løsning, men for den enkelte bruker kan det likevel være mangelfullt. De ansatte må fortsatt betale egenandel og finne veien til senteret, oftest utenfor arbeidstiden. Noen når ikke sine mål på grunn av for liten eller ingen oppfølging eller instruksjon. Med andre ord må de selv finne ut hvordan de skal trene for å få ønsket resultat, noe som går ut over motivasjonen. Selv om arbeidsgiver har gjort det som ved første blikk ser ut til å være et bra tiltak, er det fortsatt uløst der det gir mest uttelling: hos den ansatte.

Hva slags behandling?

Mange yrkesaktive med muskel- og skjelettlidelser søker spesialister innen feltet. Kiropraktorer, fysioterapeuter og naprapater jobber én til én, et godt prinsipp. Men selv om de tilbyr tjenester som lindrer smerte, er ikke alltid deres behandling helbredende. Mange behandler symptomer, men går ikke til roten av problemet, som i vårt tilfelle er manglende fysisk styrke. Behandlinger koster mye og gir her liten effekt. Dessuten kan hyppige, gjentatte behandlinger i noen tilfeller øke sannsynligheten for sykefravær.3

En optimal løsning for å redusere sykefravær i helsesektoren ved fysisk aktivitet består etter min oppfatning av følgende kritiske elementer: styrketrening, tilgjengelighet til trening, personlig veiledning/mulighet for individuell tilpasning, og jevnlig oppfølging.

Ideelt sett bør arbeidsgiver gi mulighet for trening på eller i nærheten av arbeidsplassen, gjerne i arbeidstida for å gjøre trening maksimalt tilgjengelig. Bedriftsområder hvor mange store arbeidsplasser ligger geografisk tett, egner seg godt for treningssentre som er avhengig av et stort antall brukere. Helseinstitusjoner som sykehjem har ikke alltid denne fordelen, da de ofte er plassert i boligstrøk eller mer landlige områder hvor andre bedrifter ikke eksisterer. For å komme på trening må man ofte kjøre langt og bruke mye tid. I slike tilfeller kan mange helseinstitusjoner bli mer selvhjulpne.

Heldigvis er det ikke uoverkommelig for et sykehjem, sykehus, bo- og servicesenter eller kurbad å bli selvforsynt når det gjelder trening. Et slikt konsept krever kun 1) egnete fasiliteter og 2) en dedikert bemanning.

Mange institusjoner har allerede et lite treningsrom eller en plass med utstyr til fysioterapi. Dette er oftest tenkt til pasientenes bruk, men hvorfor ikke også de ansatte? En samtale med en hjelpepleier i en norsk kommune viste at det faktisk fantes et treningsrom på sykehjemmet han jobbet på, men ifølge hjelpepleieren var det ingen som brukte det fordi hjemmet manglet kunnskaper og kompetanse. Hjelpepleieren og flere av hans arbeidskolleger slet med diverse plager som lett kunne vært forebygget med hjelp av personell med riktig treningskompetanse. Dette er bare ett eksempel på en ubrukt ressurs som gjennom passivitet skader kommunens økonomi.

LES OGSÅ  Kroppsfett og toppidrett

En annen sykepleier hadde en sjef med treningskompetanse. Sjefens idé var å bruke egen tid og ressurser til å gi de ansatte gruppeinstruksjon. Dette tilbudet fungerte bra en periode, men bortfalt da gruppetimene ikke klaffet med forskjellige arbeidsvakter og logistikken ble for komplisert. Sykehjemmet sliter fortsatt med kommunens høyeste sykefravær på rundt 18 prosent.

Med tanke på disse og de førstnevnte eksemplene: hva om de hadde hatt en trener som var ansatt med oppgaven å gi instruksjon og oppfølging 1–2 ganger i uka? Jeg tror at man slik kunne spart kommunen for utgifter knyttet til sykefravær grunnet redusert forekomst av unødvendige skader. Trolig ville også en rekke andre fordeler bli realisert:

– Ikke bare skader, men sykdom generelt, vil reduseres på grunn av styrket immunforsvar.

– Motivasjonen for å jobbe vil øke og gi bedre trivsel på arbeidsplassen.

– Psykisk velvære vil øke fordi:

1. Regelmessig trening har veldokumentert positive effekter på psykisk helse.

2. Økt fysisk styrke gir økt jobbmestring.

3. Pleiere vil oppleve å bli pleid selv. Det er viktig at noen tar vare på dem også!

Lønnsom investering?

I og med at denne saken berører både økonomi og helse, er det av interesse å undersøke om en investering av denne typen vil være lønnsom. En kommune kunne for eksempel bevilge ett årsverk til treningsformål, inkludert utstyr og personell, og innføre rutiner for å redusere forekomsten av muskel- og skjelettlidelser blant de helseansatte. En prosjektgruppe kunne undersøke hvor lang tid det gikk før kommunens utgifter til sykefravær oversteg utgiftene til en slik satsing. Forskning og erfaringer fra andre land sannsynliggjør at et slikt prosjekt vil vise seg svært lønnsomt. Hvilken kommune tar et første initiativ?

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om forfatteren»]Ronald Judson fra Utah (f. 1976) flyttet til Norge i 2004 og bor i Moss med norsk kone og barn. Han har mastergrader i idrettspsykologi (USA) og ledelse og organisasjon (Norge), er utdannet personlig trener fra 2002 og har jobbet i treningsbransjen i Norge siden 2004. Han er opptatt av samspillet mellom fysisk og psykisk helse, effektivisering av arbeid gjennom vedlikehold av helse og redusert sykefravær. Arbeidet med flere helsearbeidere har vært inspirasjon til dette emnet.[/gdlr_box_icon]

Kilder:

1.  https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/sykefratot/kvartal/2014-12-11?fane=tabell&sort=nummer&tabell=210925

2.  NOU 2004: 5. Arbeidslivslovutvalget — Et arbeidsliv for trygghet, inkludering og vekst. Tabell 5.11. https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/nou-2004-5/id384819/

3.  NOU 2004: 5. Arbeidslivslovutvalget — Et arbeidsliv for trygghet, inkludering og vekst.. https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/nou-2004-5/id384819/

4.  http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-62/KAPITTEL_3?q=fysisk+aktivitet#KAPITTEL_3

5.  Dawson AP, Schluter PJ, Hodges PW mfl. Fear of movement, passive coping, manual handling, and severe or radiating pain increase the likelihood of sick leave due to low back pain. Pain 2011; 152: 1517-24. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21570184


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner