Skip to main content

Trosforhold, religioner og fred

[wcm_restrict]

Johan Galtung har i årtier studert hvordan trosforhold og religioner påvirker menneskets tilværelse. Norge er gradvis blitt mer sekulært, blant annet vist ved økende toleranse for personer med en annen seksuell legning enn ”normalen”, fallende medlemskap i statskirken, flere sivile ekteskap/samboskap, færre sivile dåpsseremonier og konfirmasjoner og færre medlemmer i religiøse sekter som begrenser medlemmenes friheter. Globalt lever likevel autoritære religioner i beste velgående. Galtungs skille mellom ”harde” og ”myke” varianter av trosretninger og religioner kan bidra til innsikt: Noen retninger bidrar til positiv fred, andre til fysisk og psykisk vold.1

Tekst Johan Galtung     Oversatt/tilrettelagt Dag Viljen Poleszynski

Nedenfor følger en tabell med 15 trosretninger organisert fra mono- via poly- til pan-ateisme. Tabellens fokus er konkrete følger av ulike trosretninger for dagens verden.

Tabell 1.  Grunnsyn, religioner og trosforhold blant sanne troende

Trosforhold, religioner og fred / 2020 / Helsemagasinet vitenskap og fornuft

Monosentrisk abrahamisme indikerer en sentrisme som kunne tjene Vesten. Jesus Kristus universaliserte stammens jødedom til global kristendom, uttrykt institusjonelt i katolisismen, av amerikanske evangelister i deres verdenssyn om god-ond dualisme, og endte i en voldelig Armageddon og Kristus´ andre gjenkomst. Selv etter å ha sett Sannheten, finner allierte en aggressiv allianse av jødedom og (statlig) shintoisme, kjennetegnet ved oppfatningen om et monosentrisk, utvalgte folk. Men sentrismen er for selvopptatt og skiller dem fra hverandre; dessuten er deres sentre – som for islam – ikke i Vesten.

Ustabil allianse

Det finnes også ortodoks kristendom, mer 

lik katolisisme, med sentrum i det tredje Roma, Moskva – men som heller ikke finnes i Vesten.

Hinduismen er polysentrisk, en motsetning til monosentrismen til jødedom, evangelisering og (statlig) shintoisme i hinduistisk form med universelt innhold, og som både har mono-, poly-, pan- og ateistiske trekk.


Buddhismen er multisentrisk, ofte partner til stater som ødelegger buddhistiske budskap om samhold i livet, lindring av lidelse (dukkha) og økende indre ro (sukha). ”Polynesiaisme” er også multisentrisk, verdensomfattende og lokal, som kami-landsbyer i shintoismen.

Kinesisk sivilisasjon = daoisme + konfusianisme + buddhisme; konfusianisme er sosialt vertikal, buddhismen horisontal, mens daoismen åpner for endring fra det ene til det andre i denne helheten med motsetninger og overskridelse. Daoismen skiller seg ut som verdensbildets motsetning til evangelisering; Holisme-Dialektikk-Transcendens (HDT) versus Dualisme-Manikeisme-Armageddon (DMA); jf. tabell 1, som ligger til grunn for så mye av dagens spenning mellom Kina og USA.

Imidlertid hadde Vesten nok et kort i ermet da kristendommen gikk tilbake: sekularisme, verdensoppfatningen i opplysningstiden.


Humanisme – mennesker som mål på alle ting (Protagoras,3 490–420 f.Kr.) og hellige for hverandre, er universell, ikke vestlig, men menneskerettighetene har med seg et særpreg av Oksidenten I: individualisme. Heller ikke liberalisme og marxisme som formulert her, inkluderer ideen om globale sentre i Vesten, slik Marked og Plan gjorde, med USA for Marked og Sovjetunionen for Plan, et viktig aspekt ved Den kalde krigen.

LES OGSÅ  Bør tros- og livssynssamfunn få statstilskudd?

Den endte med at en etter en falt, ikke rart ettersom Marked hindrer individuelt valg for mange, med klassekamp overalt og uten likevekt; og Plan hindrer historien fra å gå sin gang, noe som fører til sin egen omvelting. De forenes i samarbeidet mellom Brasil, Russland, India Kina og Sør-Afrika (BRICS4).

Så er det naturen, med et verdenssyn kalt naturisme, et budskap – ikke for himmelens skyld – men for naturens: beholde mangfoldighet med symbiose, ikke for ”bærekraft”, men for kompleksitet, evolusjon. Sammen med buddhisme og daoisme er dette fornuftens stemme.

Refleksjonene ovenfor setter hard mono opp mot myk poly-pan-ateisme, som trosteologi i politikken, økonomien og i teorien. Hvordan ville det vært med et slikt perspektiv inni religionene, ikke mellom dem?

Religioner generelt: harde og myke

La oss tenke oss variantene av religiøs erfaring som et sirkulært felt fordelt på sektorer, en for hver religiøse diskurs; jødedom, kristendom, islam, hinduisme, buddhisme, daoisme, konfusianisme og shinto (som har mono-, poly- og panteistiske trekk); og andre. Antall underinndelinger er uendelig.

Det som betyr noe, er den religiøse temperaturen i denne religionsfæren: maksimalt i sentrum av den mystiske foreningen med alt liv, alle mennesker, med den allmektige, uansett religiøs diskurs, som går utover ethvert språk og kultur og tradisjon. Bare enheten av skremmende og fascinerende mysterium, som definert av Rudolf Otto5 (1869–1937), blir igjen i midten.

Se for deg alle sektorene som kommer fra dette senteret, kjernen i det religiøse landskapet, i alle retninger. Tenk deg videre to konsentriske sirkler rundt sentrum: den ene i nærheten av sentrum, den andre lenger vekk fra mysteriet, med fallende religiøs temperatur når vi beveger oss bort fra sentrum av intens forening med det transpersonlige, men likevel tatt med i de religiøse formene som menneskeheten kjenner til. 

Inne i den indre sirkelen finner vi myk religion, følelsen av enhet i dagliglivet, ikke som en mystisk opplevelse. Religion er medfølende og når alle, hele verden; den ser jøder, kristne, muslimer, hinduer, buddhister, osv. i alt, uten forbehold og unntak – alle som brødre og søstre, slik Frans av Assisi6 (1182–1228) gjorde. 

Grensene mellom religiøse sektorer har ingen forestilling om nær eller fjern, god eller ond; de er bare etiketter, lett gjennomsyret. En analogi er folk som snakker forskjellige språk, men som lett deler oversettbare meldinger. Dette er veldig pan-teistisk, en panteisme som er latent i alle religioner.

Imidlertid koster det lite å bekjenne kjærlighet til hele menneskeheten og føle nærhet selv over store avstander sosialt og/eller geografisk. Likevel koster det enda mindre å hate selv når de andre faktisk er veldig nærme; gi etter for deres følelse av å være utvalgte: min religion er rett, din er feil, verden ville vært bedre uten deg!


På den andre siden av den indre sirkelen er den ytre sirkelen av hard religion, det harde aspektet av enhver religion. Det er ikke sant at noen religioner bare er myke og milde, mens andre bare er harde og strenge.

LES OGSÅ  Arabisk-muslimsk oppvåking og USA-Israel

Inkluderende i stedet for polarisering

Det er ingen skarp grense mellom de myke og harde sidene ved en religion, men når vi beveger oss bort fra varmen fra episentret som smelter forherdede sjeler, endres det religiøse landskapet seg dramatisk. Avgrensningslinjene mellom trosforhold og undertrosforhold blir klarere, skarpere, skjerpet. Mens vi beveger oss ytterligere ut, faller temperaturen; hjerter blir kalde; folk ser det som skiller, men ikke hva som forenes.


Eksklusivitet kommer til deres sinn gjennom dogmer og inn i deres oppførsel gjennom eksklusive organisasjoner. Når det gjelder forholdet mellom tankens struktur og strukturen i organisasjonen som produserer og reproduserer den tanken, gjelder at jo mer aksiomatisk-deduktiv tankestrukturen er, desto mer vertikal er organisasjonen.7

Dogma og organisasjon tar sine egne liv langt borte fra nøkkelbudskapet om union, forening; vedlikeholdt av kalde, frosne sjeler. Vold og krig spirer lett der enhet har dødd, og hat oppstår der kjærlighet har dødd.

Akkurat som den indre kretsen av religionlandskapet er panteistisk, er den ytre sirkelen mono, ikke nødvendigvis -teistisk, men mono-religiøs; med muligheten for å gjøre dem alle mer inkluderende, panteistiske.

Når vi beveger oss lenger ut, kommer vi til menneskehetens grense. Hva er på den andre siden av den ytre sirkelen? Dyreriket? Hvordan våger vi å antyde at dyr ekstrapoleres fra det onde som ble praktisert i den harde religionens navn! Ateisme, humanisme, ideologi? Nei, dette er andre trosretninger, også med union i sentrum, noen ganger samlende, andre ganger ekskluderende. Nei, utenfor er ren ondskap. Satan.


Hvilke kjennetegn ved religioner henger sammen med denne avstanden fra kjernen, denne dikotomien mellom myk-hard, forene-skille, inkludere-utelukke?

Hypoteser i en religiøs diskurs

Her er noen hypoteser knyttet til den religiøse diskursen: Guds natur, Satans eksistens, gudene i polyteistisk religion eller mytologi (panteonet), virkelighetens natur og forholdet til andre religioner og staten:

Alt kontroversielt, men de gir konkret mening til hard-myk.

Dermed er en transcendent Gud utenfor mennesker, som en Far-sky selv utenfor planeten. Hvis han i tillegg er utvalgt og foretrekker noen mennesker framfor andre (”alle mennesker er hans barn, men noen mer enn andre”), foreligger ikke bare splittelse, men også hierarki:

  • Mennesker over resten av naturen (art-isme) 
  • Menn over kvinner (sexisme)
  • Voksne over barn (alders-isme)
  • Hvite mot ikke-hvite (rasisme) 
  • Overklasser mot lavere klasser (klassedeling) 
  • Egen nasjon mot andre nasjoner (nasjonalisme) 
  • Egen stat mot andre stater (patriotisme)

Hard religion har harde standpunkter på disse sju skillelinjene og deler verden i god versus ond; gir åpning for det endelige slaget: DMA-syndromet (Dualisme-Manikeisme-Armageddon) av abrahamske fundamentalister.

Tabell 2. Harde og myke religioner

Trosforhold, religioner og fred / 2020 / Helsemagasinet vitenskap og fornuft

Myk religion har en tendens til innta myke standpunkter; å se skillene som yin/yang, ikke som aristotelisk-kartesisk; de er selv myke, ikke harde. Grensene er porøse, osmotiske, ikke smidd i jern. Immanens plasserer Guds hellighet inni oss, mindre som subjekter og mer som substans som løfter oss alle; panteisme.

Her kommer dualisme inn, som et kompromiss mellom en ideell verden i Himmelriket og den virkelige verden av mennesker som er som ulver overfor andre, der alle kriger mot alle.

LES OGSÅ  Forståing og grensesetting for religion og barnas beste

I denne verden favoriserer hard religion harde tilnærminger for å beskytte Guds eget folk til hans lære rår og hans folk tar kommandoen. Men den tiden har ennå ikke kommet: derav myk religion for overskridende eksistens ved siden av en metafysisk, opphøyet Gud, og hard religion for realitetene i denne verden; de to regimene.

En person kan være nærmere eller lenger borte fra Gud, men har også mer eller mindre av Guds kjennetegn. En Gud i himmelen kan stråle ned til verden; guder inni oss har ikke den rekkevidden. De er mer lokale, språklige, bosatt i stammen, klanen, gruppen. Gudematerialet kan være jevnt fordelt i gruppen, men bare der.

Når mennesker velger sine egne guder, noe som er mer vanlig i Midtøsten, er pluralisme ikke bare mangfoldighet blant mennesker, men eklektisisme i individer; som en japansk buddhist som også er kristen. Dette utelukkes av singularismen: én, og bare én sann trosretning.

Polyteisme, flere guder innen en religion, har en fleksibilitet som skiller den fra pluralisme: tro på mer enn én religion. Den kristne hellige familien kommer inn i indikatorlisten; hos tre – Faderen, Sønnen, Den hellige ånd – eller fire, med moren, Maria.

Med flere guder og helgener kan noen være vanskeligere, noen mykere; som Gud og Maria i katolisismen, eller Tor og Balder i nordisk religion. Under polyteisme er det usannsynlig at hellig krig også er hellig fred, bortsett fra i livet etter døden, under dualismens logikk. Monisme tvinger de troende til å finne ut hvordan fred kan utøves på denne jorda under én Gud hvis fred er ønsket, noe som ikke gir mulighet for en enkel flukt fra to regimer.

Må vi foreta et grusomt valg mellom en transcendent, fundamentalistisk Gud som hevder universell gyldighet som den eneste, og immanente guder-som-substans som bor i alt og strekker seg til andre grupper? Det er klart at den myke siden må styrkes. Problemet er, hvordan?

Ved bevisst dialog innen, ikke bare mellom religionene.

Om forfatteren

Professor i fredsstudier Johan Galtung (f. 1930), dr.hc.mult., er grunnlegger av TRANSCEND, Nettverk for fred, utvikling og miljø og rektor for TRANSCEND Fredsuniversitet (TPU).

Han har publisert omkring 1 700 artikler og bokkapitler, skrevet mer enn 500 ledere for TRANSCEND Media Service og utgitt mer enn 170 bøker om fred og relaterte temaer. Av disse er vel 40 oversatt til 35 språk, inkludert 50 Years-100 peace and conflict perspectives, utgitt av TRANSCEND University Press-TUP. Han bor i Alfaz del Pi, Alicante, Spania, der han arbeider med flere ulike bokprosjekter.

Kilder:

1. Galtung J. Faiths, religions and peace. TMS 3.2.2020. https://www.transcend.org/tms/2020/02/faiths-religions-and-peace/

2. https://no.wikipedia.org/wiki/Evangelikalisme

3. https://en.wikipedia.org/wiki/Protagoras

4. https://en.wikipedia.org/wiki/BRICS

5. https://en.wikipedia.org/wiki/Rudolf_Otto

6. https://no.wikipedia.org/wiki/Frans_av_Assisi

7. Galtung J. Social structure and science structure. I: Methodology and ideology. København: Ejlers, 1977: 13–40. 

/wcm_restrict]

Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner