Skip to main content

Tvilsom forskningsformidling fra statlig stråleutvalg

Kan stråling fra mobiltelefoner, basestasjoner og trådløse nett være helsefarlig? Nei, svarte Folkehelseinstituttet i en rapport i fjor høst. En motrapport fra Foreningen for eloverfølsomme (FELO) mener at det offentlig oppnevnte utvalget var skjevt satt sammen og brukte kilder selektivt.

Tekst Ida Solheim og Solveig Glomsrød     Foto Shutterstock


Kronikk

I denne spalta publiserer vi kronikker med faglig tyngde. Ida Solheim og Solveig Glomsrød har satt seg grundig inn i forskning på helseeffekter av ikke-ioniserende stråling.


Nesten et tiår var gått siden rapporten Mobiltelefon og helse1 fra Folkehelseinstituttet (FHI) konkluderte at det ikke var grunnlag for å si at slik stråling var helseskadelig. I løpet av disse årene hadde trådløs teknologi spredt et usynlig strålefelt over hjem og arbeidsplasser. Pressen har omtalt forskning som både varslet om kreftfare og frikjente stråling fra helseskader. Dette har gjort at mange ble bekymret, særlig med tanke på barns eksponering for mobiltelefoni og trådløse nettverk. Behovet for en avklaring var derfor påtrengende.

Ekspertutvalg med slagside

Dette var bakgrunnen for at Helse- og omsorgsdepartementet i 2010 ba Folkehelseinstituttet om å nedsette et utvalg for å utrede mulige helseskader av stråling fra mobiltelefoner, basestasjoner og trådløse nettverk. Etter to år la utvalget fram rapporten Svake høyfrekvente elektromagnetiske felt2 høsten 2012. Utvalget har bestått av forskere og tekniske eksperter fra Norge og tre forskere fra Sverige. Foreningen for eloverfølsomme (FELO) deltok med en observatør.

Sammensetningen av utvalget viste en tydelig slagside. Deltakerne besto nemlig hovedsakelig av forskere fra den ene siden av fagfolk som internasjonalt er dyptgripende uenige om helsevirkninger av elektromagnetiske felt. Den nevnte fløyen har sitt tyngdepunkt i ICNIRP,3 stiftelsen som har gitt retningslinjer om grenseverdier. WHO anbefaler disse grenseverdiene, og noen land, blant annet Norge og Sverige, har valgt å følge dem til tross for at grenseverdiene kun beskytter mot akutte helseskader fra korttidsbestråling (maksimalt 30 minutter).

Utvalgsmedlem Maria Feychting fra Sverige er nestleder i ICNIRP. Hun og hennes kollega ved Karolinska Institutet, Lena Hillert, var de eneste helseforskerne som ble hentet fra utlandet. Som vi vet, er det ingen god idé å la bukken passe havresekken. ICNIRPs samrøre med mobilbransjen ble belyst i NRK-programmet Brennpunkt høsten 2008.4

Interessekonflikter

Internasjonalt er det tegn til at forskere og myndigheter vil distansere seg fra dette åpenbart inhabile miljøet. To sentrale personer blant ICNIRP-forskerne måtte avstå fra å delta i WHOs kreftpanel våren 2011 på grunn av interessekonflikter i form av økonomiske bindinger til mobiltelefonindustrien. Den ene er professor Anders Ahlbom. Han leder Enheten for epidemiologi ved Institutt for miljømedisin ved Karolinska Institutet i Stockholm og er sjefen til Maria Feychting, som har sittet i det norske ekspertutvalget. Ahlbom har i mange år vært sentral i svenske ekspertutredninger om stråling og helse. Den andre er professor Alexander Lerchl, som er medlem av det tyske strålevernet, og som lenge har hatt oppdrag for tysk mobilindustri. WHOs kreftpanel klassifiserte i mai 2011 mobilstråling og stråling fra trådløse nett som mulig kreftframkallende.

Skadevirkninger

Mot ICNIRP-kretsen står forskere som har funnet skadelige effekter av stråling langt under ICNIRPs, og Norges, grenseverdier. Stadig gir nye funn grunn til bekymring, ikke minst fordi flere forskningsmiljøer har funnet det samme: skadevirkningene dreier seg blant annet om negativ stressrespons, endring av genuttrykk og proteinuttrykk i cellene, dannelse av frie radikaler, endringer i hormonbalansen, åpning av blod-hjerne-barrieren, atferdsproblemer blant barn og unge, samt overhyppighet av hjernesvulster hos voksne og barn – på den siden av hodet man har pleid å holde mobiltelefonen.

LES OGSÅ  For mye nytt, for lite av det vi er vant til

Slagside i forskningsgrunnlaget

Utvalget skulle gå igjennom forskningen fra 2003. Istedenfor å lese originalartiklene valgte de å ta utgangspunkt i oppsummerende rapporter fra ICNIRP, fra EU-kommisjonen og fra Sverige, bygge på deres konklusjoner og deretter vurdere enkeltarbeider av nyere dato (etter 2009). Folk flest forstår at ICNIRPs vurderinger ikke kan legges til grunn for en kritisk gjennomgang av det samme organets anbefalinger. Like fullt har dette nå skjedd i Norge, akkurat som i Sverige, Storbritannia og EU. Mange av ekspertene som sitter i disse komiteene, tilhører ICNIRP-kretsen, de anbefaler og velger hverandre til ulike verv og viser til hverandres rapporter. Dermed er ringen sluttet.

Det er også verdt å merke seg hva FHI-utvalget har sett bort fra: Et ekspertutvalg nedsatt av det franske helsedirektoratet gjennomgikk et stort antall enkeltstudier i 2009. Basert på dette utvalgets konklusjoner forbød den franske regjeringa mobiltelefoner i barne- og ungdomsskolen. I tillegg oppfordret regjeringa til et prøveprosjekt for lavere strålegrenser (1/10 000 av Norges). Interessen var overveldende: Av 238 byer og kommuner som meldte sin interesse, ble 16 plukket ut til å være med. På grunn av de strenge kvalitetskravene som ble lagt til grunn, regnes den franske rapporten som viktig, men den er ikke engang nevnt i Folkehelseinstituttets rapport.

Slagside i forskningsformidlingen

Det var forutsigbart at utvalget ville konkludere med “ingen risiko”. Likevel, med så mye ny forskning som viser skadelige virkninger, ble utvalgets vei til denne konklusjonen både kronglete og lang. Vi ser en rekke problemer med FHI-rapportens forskningsformidling, blant annet:

● Underrapportering av resultater som viser signifikant økning av risiko for svulst i hodet etter langvarig mobilbruk. Signifikante resultater omtales som ikke-signifikante

● Villedende gjengivelse av studier av hvor godt folk husker sin mobilbruk. Slik feiltolkning brukes til å så tvil om alle befolkningsstudier som viser forhøyet kreftfare

● Påstander om at resultater som viser enkelt- og dobbelttrådbrudd på DNA, ikke er reprodusert, til tross for at mange studier har gjort dette

● Nyere kritikk av tidligere forskning på eloverfølsomhet er oversett

Motrapport

Stilt overfor så tvilsom forskningsformidling ønsket vi å informere om hva som faktisk finnes av forskningsresultater. I FELO-rapporten Helsevirkninger av elektromagnetiske felt5 presenterer vi resultatet av et dypdykk i forskningslitteraturen som ekspertutvalget viser til, og vi tar også med noen relevante artikler som de har unnlatt å vise til. Fra dette gravearbeidet trekker vi her fram noen konkrete eksempler på hva vi vurderer som villedende forskningsformidling i FHI-rapporten.

På hvilken side av

hodet holder du mobilen?

Dette spørsmålet har vært stilt til mange pasienter med svulst i eller ved hjernen. Professor Lennart Hardell ved Universitetssjukehuset i Örebro har i flere studier funnet statistisk holdbare sammenhenger mellom langvarig mobilbruk (over 10 år) og svulster i hodet på den siden av hodet hvor pasienten pleide å holde telefonen. Risikoen ved langvarig mobiltelefonbruk var opp til mangedoblet sammenliknet med risikoen for dem som ikke hadde brukt mobiltelefon, eller hadde brukt den lite. Spenningen var derfor stor da EUs INTERPHONE-studie, som omfattet 13 land, ble publisert. Hovedrapporten6 meldte om 40 % risikoøkning for ondartet hjernesvulst (gliom) hos dem som hadde snakket i mobiltelefon i gjennomsnitt en halvtime om dagen i 10 år. Dette var en beskjeden risiko sammenliknet med hva som ble rapportert i vedlegget7, der man hadde brukt en forbedret metode. Her var det over dobbelt så høy risiko (118 % økning) for å få en svulst på samme side som man holdt telefonen, etter mer enn 10 års mobilbruk. Enkeltstudier fra INTERPHONE hadde dessuten vist forhøyet risiko etter mer enn 10 års mobiltelefonbruk for svulst på hørselsnerven og i ørespyttkjertelen på samme siden som man holder den.

LES OGSÅ  Hva skaper influensaepidemier?

FHI-rapporten avfeide disse funnene med å hevde at pasientene lett glemmer på hvilken side av hodet de har pleid å holde telefonen. FHI-rapporten begrunner dette ut fra to forskningsartikler av Vrijheid og medarbeidere.8,9 Imidlertid skriver Vrijheid at minnefeil ikke kan brukes til en slik argumentasjon, for det var ikke systematiske forskjeller på pasienter og friske når det gjaldt å huske hvor mye de hadde snakket i mobiltelefon. På dette punktet har altså FHI-utvalget brukt grunnløse argumenter for å avfeie statistisk holdbare sammenhenger mellom mobiltelefonbruk og svulster i hodet.

Får flere svulst i hodet nå enn før?

FHI-rapporten forteller at det bare har vært ubetydelig økning av kreft i hodet de siste årene, sammenliknet med tida før mobiltelefoner ble allemannseie. Det stemmer, men i Sverige og Danmark har leppekreft gått sterkt tilbake fordi mange har sluttet å røyke. Dermed må tilfellene av annen kreft i hodet ha økt. Kreftregistrene legger ikke vekt på å informere om hva som holder kreftforekomsten i hodet oppe. FHI-rapporten legger vekt på at forekomsten av hjernesvulst ikke øker, og bruker dette som et argument mot risiko ved mobiltelefonbruk. Men det er ikke et godt argument. Faktisk er det registrert en økning av gliomer i Australia og en økning av hjernesvulst generelt i Danmark, USA og blant norske jenter og gutter i alderen 519 år. På toppen av dette meldte den danske kreftforeningen i november 2012 at antallet gliomtilfeller hos menn var nesten fordoblet i løpet av det siste tiåret. Kreftforekomsten i befolkninga kan altså ikke brukes som argument mot forskningsfunn som peker på kreftrisiko.

Kan arvestoffet skades?

I en oppsummeringsartikkel gjør Phillips, Singh og Lai10 rede for egne og andres undersøkelser som har vist enkelt- og dobbelttrådbrudd i DNA etter eksponering for svake, radiofrekvente felt. Lai og Singhs oppsiktsvekkende resultater på 1990-tallet ble frambragt ved bruk av en bestemt metode (kometmetoden) som stiller store krav til nøyaktighet. Også Phillips benyttet denne metoden. Han fant noe enda mer oppsiktsvekkende, nemlig at ulike mobiltelefonsignaler, intensiteter og eksponeringstider kunne øke eller redusere DNA-skade, noe som tyder på at cellens reparasjonsmekanisme blir påvirket.

Folkehelseinstituttets rapport bygger på ICNIRP11 og skriver om arbeidene til Lai og Singh: Resultatene har ikke latt seg reprodusere. Dette stemmer ikke, for Phillips, Singh og Lai viser til 10 andre studier som har funnet DNA-skader etter eksponering for mobiltelefonliknende stråling. Det seriøse magasinet Microwave News lister opp 13 studier som har funnet DNA-skader og tre studier som har funnet kromosomendringer etter mobiltelefonstråling, samt seks studier som har dokumentert endringer i DNA etter eksponering av mobiltelefonliknende stråling12. I tillegg er det utført en rekke studier som ikke har funnet noen effekt. Spesielt gjelder dette Motorola-finansierte studier ved Washington universitet, som ifølge Phillips, Singh og Lai har brukt en annen variant av kometmetoden.

Er eloverfølsomhet reelt?

Flere forskere har prøvd å finne ut dette, men få har lykkes. En vanlig metode har vært å teste om personer som hevder å være følsomme for elektromagnetiske felt, får sykdomstegn (for eksempel hodepine) eller dårligere søvn etter eksponering for et elektromagnetisk felt. Slike tester gjøres med spesialutstyr i laboratorier. Typisk har både de følsomme og kontrollgruppa fått ubehag og plager, og forskerne har da ikke kunnet se forskjeller mellom gruppene. En annen metode har vært å teste om selverklært elfølsomme virkelig kan kjenne hvorvidt et elektromagnetisk felt er slått på eller av. Svarene fra forsøkspersonene har stort sett ikke vært bedre enn gjetning. Er det da slik at ingen kan bli påvirket av strålingen, eller går det an å bli syk av stråling uten å kjenne den? En studie av McCarty og medarbeidere13 viste – med en forbedret metode – helt klart at det går an. Med én forsøksperson og mange dobbeltblindtester observerte forskerne at personen konsekvent fikk helseplager når et pulset elektrisk felt var på. Men når hun skulle fortelle hvorvidt feltet var på eller av, bommet hun kraftig.

McCartys forskningsrapport må ha voldt FHI-utvalget hodebry fordi de anfører innvendinger som det ikke er hold i. Blant annet antyder de at forsøkspersonen var i stand til å kjenne feltet, men å kunne kjenne et såpass svakt felt er jo tidligere vært brukt i studier som kriterium for eloverfølsomhet. FHI-rapporten bruker dermed eloverfølsomhet som et argument mot at en slik tilstand finnes.

LES OGSÅ  Foreldres mobilbruk kan forstyrre barns språkopplæring

Åpen høring trengs

Konsekvensen for befolkninga er stor dersom politiske beslutninger tas på grunnlag av FHI- rapporten: Utviklinga fortsetter som før, og sårbare grupper som barn og unge blir ikke beskyttet mot skadelig stråling. Eloverfølsomme må fortsatt tåle den uverdige situasjonen det er å bli mistrodd og latterliggjort, og for manges vedkommende, å bli utestengt fra arbeidsliv og vanlig sosialt liv. Det er svært betenkelig at Helse- og omsorgsdepartementet ikke er informert om den internasjonale kontroversen på dette feltet, ei heller om økonomisk samrøre og inhabilitet i nasjonale og internasjonale komitéer som vurderer stråling og helse. Det trengs snarest en åpen høring der politikere og allmennheten kan få balansert informasjon om både kreftfare, eloverfølsomhet og andre helsevirkninger av elektromagnetiske felt.


Om forfatterne

Ida Solheim (f. 1957) er geograf (cand.scient. 1993) og arbeider til daglig som IT-rådgiver.

Solveig Glomsrød (f. 1950) er sosialøkonom (cand.oecon. 1978) og arbeider til daglig som forsker ved CICERO Senter for klimaforskning. Hun leder Foreningen for eloverfølsomme (FELO), www.felo.no.


Kilder:

1.  Folkehelseinstituttet. Mobiltelefon og helse. Rapport fra en ekspertgruppe opprettet etter oppdrag fra Helsedepartementet. Rapport 2003:8. http://www.nrpa.no/dav/a8431e84e9.pdf

2.  Folkehelseinstituttet. Svake høyfrekvente elektromagnetiske felt – en vurdering av helserisiko og forvaltningspraksis. Rapport 2012:3. http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5583&MainArea_5661=5583:0:15,1359:1:0:0:::0:0&MainLeft_5583=5603:99198::1:5585:1:::0:0

3.  International Commission on Non-Ionizing Radiation Protection. www.icnirp.org

4.  NRK Brennpunkt 23.9.2008. En strålende dag. Krigen om grenseverdiene. http://www.nrk.no/programmer/tv/brennpunkt/1.6230873 (16.2.2013).

5.  Glomsrød S, Solheim I. Helsevirkninger av elektromagnetiske felt. Oslo: FELO, Foreningen for eloverfølsomme, 2012. http://www.felo.no/index.php-%7Cfelo%7Cmedia%7Cfiles%7Chelsevirkninger_av_elektromagnetiske_felt2.html

6.  INTERPHONE Study Group. Brain tumour risk in relation to mobile telephone use: results of the INTERPHONE international case-control study. International Journal of Epidemiology 2010; 39: 675-94.. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/20483835?dopt=Abstract

7.  http://ije.oxfordjournals.org/content/suppl/2010/05/06/dyq079.DC1/Interphone_Appendix2.pdf

8.  Vrijheid M, Cardis E, Armstrong BK mfl. Validation of short term recall of mobile phone use for the Interphone study. Occupational & Environmental Medicine 2006; 63: 237-43. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/16556742

9.  Vrijheid M, Armstrong BK, Bédard D mfl. Recall bias in the assessment of exposure to mobile phones. Journal of Exposure Science and Environmental Epidemiology 2009; 19: 369-81. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18493271

10.  Phillips JL, Singh NP, Lai H. Electromagnetic fields and DNA damage. Pathophysiology 2009; 16: 79-88. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19264461

11.  International Commission on Non-Ionizing Radiation Protection. Exposure to high frequency electromagnetic fields, biological effects and health consequences (100 kHz-300 GHz). ICNIRP 16/2009

12.  Microwave News. Science Gets It Wrong on DNA Breaks. September 3, 2008. http://microwavenews.com/news-center/science-gets-it-wrong-dna-breaks (10.10. 2012).

13.  McCarty D, Carrubba S, Chesson AL Jr mfl. Electromagnetic hypersensitivity: Evidence for a novel neurological syndrome. International Journal of Neuroscience 2011; 121: 670-6. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21793784


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner