Skip to main content

USA – en mislykket stat?

På 1800-tallet virket Amerika som en magnet på mange nordmenn, som i tusentalls solgte gård og grunn (de som hadde det), brente alle broer og søkte lykken over havet. Et flertall har slektninger i USA, hvor det finnes flere etterkommere med norske gener enn i Norge. Mange som søkte lykken på bekostning av dem som eide landet (indianerne), ble velstående i “mulighetenes land”, andre lenget hjem og kom tilbake, mens for noen ble ”den amerikanske drømmen” en tragedie. Johan Galtung ser nærmere hvordan verdens mektigste land fungerer: 416 år etter at Columbus “oppdaget” Sør-Amerika har USA utviklet seg i gal retning og kan derfor ses på som et mislykket prosjekt – men med håp om en bedre framtid.1

OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.

Tekst Johan V. Galtung     Redigert/oversatt Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Graden av vellykkethet avhenger selvfølgelig av hvilke kriterier man bruker. En stat har et indre system for sine borgere og en fasade utad i form av statssystemet, med andre ord en innenriks- og utenrikspolitikk. Det betyr at den kan svikte på to måter: ved ikke å være god mot sine borgere og ved ikke å komme til enighet med andre stater. Som ofte påpekt, er de to egentlig nært beslektet fordi et regime (som styrer staten) kan kompensere for manglene på hjemmebane med seire i utlandet. Og motsatt: kompensere for fiaskoer i utlandet ved å ta godt vare på sine borgere. Suksess på hjemmebane pleide å mobilisere takknemlige borgere for patriotiske kriger i utlandet.

Amerika, eller snarere USA, tar i dag ikke særlig godt vare på sine borgere. En fersk studie viser at omkring halve befolkningen befinner seg under eller nær fattigdomsgrensa.2 Economic Policy Institute3 har beregnet at en gjennomsnittlig familie på tre trenger en inntekt på $ 48 000 per år (omkring kr 300 000) for å dekke sine grunnleggende behov, det vil si veldig nær medianfamiliens samlede inntekt på $ 51000 [median = i midten, dvs. like mange over som under]. Siden 1978 er utgiftene til mat blitt fordoblet, bokostnadene tredoblet, de medisinske kostnader er seks ganger høyere, og skolepengene elleve ganger høyere – fire viktige, grunnleggende behov. Mat, bolig, helsetjenester, barnepass, transport og skatter utgjør til sammen nesten hele medianinntekten – utenom høyskoleutdanning – derav konklusjonen ”halvparten av alle amerikanere er fattige eller nær fattigdomsgrensa”. Og den nederste halvparten av USAs befolkning eier bare 1,1 prosent av landets totale rikdom, like mye som de 30 rikeste – mens de nederste 47 prosent ikke eier noe som helst. De har ingenting å falle tilbake på. Statlige sikkerhetsnett som sykeforsikringa Medicare4 (gjelder fra fylte 65 år for dem som har betalt premie og yngre med visse sykdommer) og inntektsstønad fra Medicaid,5 matkuponger, offentlige boliger og suppekjøkken hjelper litt. Men mange er ikke i stand til å dra nytte av dem, og alle disse tiltakene er politisk truet.


Legg til sikkerhetsrisikoen på grunn av selvmord, drap og ulykker; hvor en viktig årsak er lett tilgjengelige håndvåpen. Legg til de fallende pensjonsytelsene til mange på grunn av tap som skyldes spekulasjoner. Svarte familier lider mest, inkludert når det gjelder inntektsreduksjon.

LES OGSÅ  Fredsprisen 2021, CIA og USAs globale mediekrig

Alt dette gjør at den viktigste kilden til identitet, den amerikanske drømmen, som en gang var tilgjengelig for så mange fra fjernt og nært, visner bort. Men hva med landet for de frie, det frie landet? Ytringsfriheten finnes det nok av så lenge ingen, bortsett fra USAs nasjonale sikkerhetsråd (NSA6) lytter. Økonomisk frihet til å bruke penger for å tjene mer penger er det også rikelig av – for dem som har penger. Resultat: et munnkurvsamfunn fullt av ulikhet.

Dernest utenrikspolitikk. Med nærmere 250 intervensjoner i utlandet siden Thomas Jefferson (1743–1826), må forekomsten av hat på leting etter voldelig hevn – revansj, ”utilsiktede konsekvenser” – være betydelig. ”Vi har aldri følt oss så trygge”, sier noen i dag, grunnet ”krigen mot terror” og NSAs spionvirksomhet i inn- og utland. Men hevn kan finne nye og svært kreative veier, slik den gjorde 11. september 20017 (9/11). USAs utenrikspolitikk har påført amerikanere både en betydelig risiko hjemme og når de er på reise i utlandet.

I det siste har den aggressive utenrikspolitikken også vært usedvanlig lite intelligent. Bare et tiår etter at USA klarte å overlevere Irak til landets sjiamajoritet – Irans drøm takket være W. George Bush (f. 1946) – og Libya, sannsynligvis snart også Syria til Al Qaida, en sunni-arabisk bevegelse – takket være president Barack Obama (f. 1961). Takket være begge går Afghanistan tilbake til status quo.

Vi har vært her før. Stormakter behandler borgerne godt, mobilisere dem for krigføring, først med hell, men så sklir de utfor og taper kriger og borgernes tilfredshet. Navn som amerikanere generelt ikke liker, dukker opp: Frankrike under Napoleon (1769–1821), Tyskland under Hitler (1889–1945). Nylig kom det ut en bok av en tidligere fransk statsminister, Lionel Jospin (f. 1937), om Napoleons ondskap.8 I begynnelsen styrket han revolusjonen med å gi store fordeler for folk flest og gjorde mye for å forene de to delene av Frankrike med sivilrettslige ordninger.9 Deretter fulgte en autoritær og korrupt fase,10 deretter imperiet med kroningen av seg ​​selv i 1804, vellykte slag (se Paris´ metrostasjoner) – og deretter Waterloo i 1815. Det markerte slutten.

LES OGSÅ  Hvordan få et mer effektivt helsevesen?

Etter det snublet Frankrike fra den ene krisen til den neste.

Under Hitler fikk vanlige tyskere et bedre liv med jobb, identitet og friheter som familier i lavere sosiale sjikt aldri tidligere hadde opplevd; de ble lette å mobilisere, å rive med i krigsbegeistring, for å gjenopprette Tysklands plass i verden. Seierrike slag fulgte; i likhet med Napoleon forsøkte han å vinne, men tapte til slutt.

De tre tilfellene har én viktig faktor felles: verken Hitler, Napoleon eller USA visste når de skulle slutte å ekspandere, men fulgte manuset til siste slutt. Hitler kunne ha stoppet i 1941 uten å angripe Sovjetunionen; Napoleon i 1807 etter hans vellykkede slag; USA kunne i 1945 kommet til en forståelse med Sovjetunionen i stedet for med Churchills Storbritannia. Poenget med krigene er at vendepunktene var Moskva for Napoleon og Stalingrad for Hitler – begge mot russerne – slutten for Napoleon og Hitler var Waterloo og Berlin, begge mot allianser. For USA kom vendepunktet først med Korea i 1953 – seieren som uteble.


Russland overlevde Napoleon og Hitler og inntok både Paris og Berlin etter enorme tap. Hvis Putin vet hvor han skal stoppe akkurat nå, kommer Russland også til å overleve USA. Kommer Putin til innta Washington? Neppe. Skulle USA angripe Russland, er slutten på landets supermaktstatus garantert – men så dum er Obama neppe.

Hva Washington kunne gjøre i stedet, er veldig tydelig, men ikke så lett, gitt at så mange på toppen i USA ønsker både mer krigerskhet og mer forskjellsbehandling uten bremser og revers: Stopp krigføring, organiser fredskonferanser med alle parter, også de som faktisk ikke er etter Washingtons smak, forstå hva de ønsker, søk etter en ny orden som imøtekommer alle legitime mål – inkludert USAs egne – rimelig godt. Gi mulighet for forsoning ved å erkjenne feil, vær åpen for en viss kompensasjon. Løft bunnen i det amerikanske samfunnet og start med de fattigste av de fattige; stans spekulasjoner – krigføringens tvillingbror – reverser kostnadene for å dekke grunnleggende behov ved å la flere mennesker dyrke mat i borettslag og offentlige boliger. Lær om folkehelse av Vest-Europa; gjør høyere utdanning billig over alt ved å invitere pensjonerte, erfarne professorer til å undervise. Så enkelt, men som å kjøre hodet mot en steinmur av fastlåst ideologi. USA som sin egen verste fiende.

LES OGSÅ  En verden i ubalanse

Er USA en mislykket stat? Ingen tvil om det, i likhet med Napoleons Frankrike og Hitlers Tyskland. Nettopp fordi det er et demokrati, tok det lengre tid å mislykkes. Siden USA fortsatt er et slags demokrati, kan det også ta lengre tid å reparere. Men repareres må det. Og – som noen en gang sa: ”Ja, det kan vi!”

Kilder:

1.  Galtung J. America – a failed state? TRANSCEND Media Service, 31. mars 2014. https://www.transcend.org/tms/2014/04/america-a-failed-state/

2.  Buchheit P. Overwhelming evidence that half of America is in or near poverty. AlterNet, 23. mars 2014. http://www.alternet.org/economy/overwhelming-evidence-half-america-or-near-poverty

3.  http://www.epi.org/resources/budget/

4.  http://en.wikipedia.org/wiki/Medicare_(United_States)

5.  http://en.wikipedia.org/wiki/Medicaid

6.  http://www.nsa.gov

7.  http://no.wikipedia.org/wiki/Terrorangrepet_11._september_2001

8.  Jospin L. Le Mal napoleonéen. Paris: Éditions du Seuil, 2014. http://www.amazon.co.uk/Le-mal-napoléonien-Lionel-Jospin/dp/2021163172/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1396871874&sr=8-1&keywords=Jospin

9.  http://no.wikipedia.org/wiki/Code_civil_des_français

10.  ”Napoléon, quel désastre!” Le Nouvel Observateur, 6. mars 2014 s. 91; på nett 15. mars: http://tempsreel.nouvelobs.com/tag/lionel-jospin


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner