Skip to main content

Ut av komfortsorten

Den amerikanske journalisten og antropologen Scott Carney har skrevet en tankevekkende bok, basert på erfaringene han høstet etter å ha blitt kjent med ”Ismannen” Wim Hof. Sistnevnte er blitt verdenskjent for å ha utviklet teknikker for å tåle ekstrem kulde og for å teste menneskelig ytelse til det ytterste. Carney oppsøkte Hof for å avsløre ham, men ble i stedet ”mer katolsk enn paven”.

Tekst Dag Viljen Poleszynski    Foto Privat

Ut av komfortsorten / 2018 / Helsemagasinet vitenskap og fornuft
 

Bokas tittel er What doesn´t kill you med undertittelen ”Hvordan isvann, ekstrem høyde og miljøbetingelser kan fornye vår tapte evolusjonære styrke”. Den starter med et forord av Wim Hof (f. 1959) fra Nederland, mest kjent som ”Ismannen”.1

Wim Hof har satt ni ulike verdensrekorder, inkludert det lengste isbadet noen har holdt ut og har gått til toppen av Kilimanjaro i bare kortbukse. I 1999 løp han halvmaraton 160 km nord for den arktiske sirkelen barfot, og i 2002 svømte han 80 meter under isen i bare badebukse. Han satte verdensrekord i å være neddykket til halsen i isvann i 2008 med 72 minutter. Hof hevder at alle kan gjøre tilsvarende hvis de følger hans metode, som består av tilvenning til kulde, en spesiell pusteteknikk og mental fokus/meditasjon.

Hof forteller om bekjentskapet med Scott Carney, som i januar 2013 reiste til Hofs treningssenter i Karkonosze-fjellene i Polen. Hof ble imponert over hvor raskt Carney lærte hvordan man kan bruke snø og is til å vekke til live urgamle egenskaper. Allerede andre dag etter ankomsten startet Carney på programmet med kuldetilvenning, en spesiell pusteteknikk og mental fokus – en form for meditasjon. Carney kom rett fra Los Angeles der været alltid er varmt, men lærte snart å stå med bare føtter og ligge naken i snøen med resten av gruppa. Hof forklarer at man ved hjelp av bevisst bruk av pusten og mental fokus setter i gang kjemiske endringer som gjør kroppen mer basisk, mens nedsenkning i kaldt vann gir et mentalt og fysisk speilbilde av oss selv i en tilstand av sloss eller flykt. Dette mobiliserer indre krefter mange tror at vi har mistet.

Carney beskriver i sitt forord en planlagt tur til toppen av Afrikas høyeste fjell, 5 895 meter høye Kilimanjaro, bare ikledd støvler, svømmebukse, en lue av ull og en sekk med nødutstyr og vann. Vanligvis bruker klatrere 5–10 dager for å nå toppen, noe som for de fleste er nødvendig for å unngå høydesyke og andre helseproblemer. Hof og hans gruppe planla å nå toppen på bare to dager. Scott beskriver deler av turen før han i et kapittel på 16 sider diskuterer (s. xvii-xxxii) vår forhistorie og fysiologiske evner. I denne introduksjonen forklarer han at evolusjon er en vedvarende kamp som pågår med ørsmå mutasjoner som gjør at bare de som er best tilpasset eller heldige, overlever og blir optimalt tilpasset miljøet. Anatomisk har moderne mennesker ifølge Carey levd på planeten i 200 000 år [nyere forskning antyder omkring 315 000 år, red.anm.], det vil si at vi stort sett er genetisk like våre forgjengere, som møtte utfordringer som rovdyr, frøs i snøstormer, søkte ly fra regn og uvær, jaktet og sanket mat og fortsatte å puste i tropisk, kvelende.

Gradvis oppfant våre forgjengere hjelpemidler som gjorde livet enklere – slik som kontroll over ilden, koking, steinredskaper, skinnklær og beskyttelse av føttene. For omkring 5 000 år siden tok vi i bruk arbeidsdyr, bygde bedre boliger og mer avanserte hjelpemidler. Først på 1900-tallet var den teknologiske utviklingen kommet så langt at vi kunne bryte med vår fundamentale biologiske tilknytning til miljøet. Vannledninger, oppvarmings-
systemer, supermarkeder, biler og elektrisk lys gjorde det mulig å kontrollere miljøet i en slik grad at vi kunne leve i en evig, behagelig homøostase. Uten fortidsmiljøets utfordringer forspiser vi oss, er understimulerte og late. Carney redegjør for mekanismene som tilsier at kroppen trenger å utsettes for stress for å holde seg frisk og for de siste åras debatt om hvordan vi bedre kan tilpasse vår genetiske arv til vår livsstil. Dette inkluderer alt fra å gå barbeint, sitte på huk på do og – for noen – å delta i konkurranser som krever ekstrem utholdenhet, forsering av iskalde kulper, elektriske gjerder og fysiske krevende klatring, hopping og løping. Han dykker ned i historien og viser eksempler på ekstrem viljestyrke, fysisk styrke og kuldetoleranse fra Sparta, Kina og Tibet, den nordamerikanske urbefolkningen og hvordan russiske religiøse på 1920-tallet helte isvann over kroppen for å motvirke infeksjoner og annen sykdom.

LES OGSÅ  Jakt i internettets tid

Carneys poeng er at alle egenskapene vi har med oss fra fortida, kan vekkes til live bare i løpet av et par uker. Vi har skjulte fysiologiske evner i kroppen basert på evolusjonær programmering, men som få av oss forsøker å vekke til live. Han forklarer også menneskets avhengighet av 10 billioner mikrober med 10 000 ulike arter, som utgjør omkring 1–3 prosent av vår kroppsvekt, og hvordan de samspiller med vårt DNA. I mesteparten av vår evolusjonære fortid var komfort en sjeldenhet og stress en konstant faktor i livet.

Boka omhandler det som skjer dersom vi revurderer vårt forhold til miljøet og ser oss som del av noe langt større enn vår komfortable tilværelse. Carney fant Wim Hof via nettet og planla å besøke ham for å avsløre at det ikke var mulig å trene opp folk til å overleve i et arktisk miljø nesten uten hjelpemidler. I stedet for å avsløre en ”sjarlatan”, ble Carney en av Hofs mest trofaste elever. Boka ble til etter en reise på fire år for å bli ”bare litt mer menneskelig”.

Bokas 13 hovedkapitler

På treningsleir i Polen

Kapittel 1 beskriver forfatterens erfaringer med Hofs spartanske treningssenter i Polen en uke i januar 2013. Her instruerer Hof seks menn i sine teknikker, først med 40 raske pust i et rom så kaldt at kondensen står ut av munnen. Etter siste pust kommanderer han deltakerne til å puste ut så dypt de kan og holde pusten så lenge de kan. – Det er helt ok å besvime, sier Hof. – Det betyr bare at dere gikk dypt. Hof lover at han kan lære folk å holde pusten i 5 minutter, å holde varmen uten klær i kulda og få kontroll over immunsystemet slik at man kan bli kvitt feilfunksjoner som leddgikt og lupus. Han lover deltakerne at de etter en uke skal kunne gå til toppen av Polens høyeste fjell Snezka (1 603 m.o.h.) på åtte timer i kortbukse.

En av deltakerne med Parkinsons sykdom har på 10 år halvert medikamentbruken etter trening med Hof, en annen med alvorlig astma har ikke brukt inhalator på en uke. Etter en times pusteøvelser øker Carey sin rekord i antall armbøyninger uten å puste fra 20 til 40.

Hvordan det hele startet

Hof ble født i Sittard, Nederland, i 1959 og vokste opp sammen med åtte søsken. Som ung ble han interessert i Østens filosofi, yoga and Zen-buddhisme og sammenhengen mellom kropp og sinn uten å finne det han lette etter. I en alder av 20 år fant han imidlertid svaret: En kald vintermorgen i 1979 spaserte han i en av Amsterdams parker og la merke til et tynt islag på kanalen. Som et eksperiment for å tilfredsstille sin nysgjerrighet tok han av alle klærne og hoppet uti. Hof opplevde et umiddelbart sjokk, men ikke av kulde – det var nesten herlig, og ett minutt i vannet kjentes som år fordi tida virket å gå mye langsommere. Etter dette gjentok han isbading nesten daglig, og hans spesielle pusteteknikk og evnen til å holde pusten lenge under vann kom naturlig.

Etter dette trente han i 15 år før han ble offentlig kjent etter at en avis lagde reportasjer om usedvanlige hendelser. Avisen kontaktet ham en kald vinterdag. Hof hogde hull i isen og hoppet uti, og dagen etter dukket et tv-mannskap opp. Under reportasjen falt en mann gjennom isen, og Hof reddet ham mens det hele ble filmet. Han ble en lokal helt og av en eller annen kalt ”Ismannen”, et navn som ble hans varemerke. Hof ble snart nasjonalt kjent, og et nederlandsk tv-program utfordret ham til å sette en Guinness-rekord i å svømme lengre under vann mellom to hull i isen enn noen hadde gjort. Dette skjedde noen uker seinere i et isbelagt vann i Finland like ved polarsirkelen. Hof svettet selv i bare badebukse med tolv kuldegrader. Han hoppet uti det første av tre hull med 25 meters mellomrom, men noe gikk galt: vannet var så kaldt at øynene begynte å fryse igjen. Han bommet derfor på begge hullene og svømte langt forbi 50 meter før han i siste liten ble reddet av en froskemann som dro ham tilbake.

LES OGSÅ  Boktips nr. 2 2017

Etter dette ble han internasjonalt kjent og gjentok tilsvarende bragder, blant annet å løpe maraton nord for polarsirkelen barfot og å bestige Mount Everest i bare kortbukse. Han var bare tre timer fra toppen på 7 805 meter da han på grunn av en nummen fot gjorde vendereis.

Naturen helbreder

Hofs bærende idé er at naturen har gitt oss mulighet til helbredelse. Blant annet kan vi lære å kontrollere immunapparatet. Hof opprettet treningssenteret ved foten av Korkonosze-fjellet, der han inviterte grupper for å lære dem teknikken. Ifølge Hof tar det bare noen få dager før man er kvitt avhengigheten av komfort: ”Bevisst pusting og mental fokus kan utløse kjemiske endringer som gjør kroppen mer basisk, mens å nedsenke seg i kaldt vann danner et mentalt og fysisk speil for å se oss selv i en tilstand av sloss eller kjemp”.

Ifølge Hof er det på tide å få naturens kraft tilbake i vår bevissthet og ta tilbake det menneskeheten har mistet, men som er iboende i oss alle. En detaljert beskrivelse av metoden og kursdeltakeres erfaringer finnes på nettsida Innerfire.2

Erfaringen fra kurset

Allerede på andre kursdag står deltakerne 15 minutter i snøen uten sko, og på ettermiddagen bader de i et iskaldt basseng. Fjerde dag merker Carney knapt kulda i snøen, og en time oppleves kortere enn de fem minuttene han orket noen dager før. Kapitlet gjennomgår flere eksempler som blant annet forteller at tibetanske munker og Wim Hof kunne regulere sin kroppstemperatur ved hjelp av visualisering og pusteteknikk og ender opp med en beskrivelse av hvordan toppturen til Szezka ble unnagjort på seks timer i bar overkropp. Like før toppen følte forfatteren seg utmattet i kulda, men vel oppe rullet deltakerne seg i snøen, og Carney var overrasket over hvor varm han kjente seg!

Dagen etter kjørte Hof forfatteren

til flyplassen, nå med vel tre kg mindre fett på kroppen og overbevist om at ”Ismannen” ikke var en sjarlatan.

Ekstrem yteevne

Kapittel 2 tar leserne med på en reise i hva mennesker er i stand til å gjøre. For oss vanlige dødelige er det lett å bli imponert over dem som har ekstreme sanser. Noen kan skille mellom smak bedre enn andre – omkring 25 prosent klassifiseres som ”supersmakere”, andre kan se mer enn 100 millioner farger mot 2,4 millioner blant folk flest. Noen har ekstremt god hørsel og absolutt gehør, og enkelte blinde kan navigere ved hjelp av klikkelyder som flaggermus. Blant urbefolkninger kunne stillehavsboere navigere uten kart, og den britiske oppdageren og navigatøren James Cook3 (1728–1779) rapporterte at australske urinnvånere var i stand til å orientere seg selv om de befant seg i lukkede rom uten lys.

Enkelte kan trene seg opp til å holde pusten i mange minutter – en fridykker satte i 2012 en umenneskelig rekord på 22 minutter under vann. Carney viser til apachehøvdingen Geronimo (f. 1829 eller tidligere, død 1909), som overlevde 30 års konflikter før han overga seg, samene, som sies å ha kunnet kommunisere telepatisk over lange avstander, og neandertalernes ekstreme fysiske styrke.

LES OGSÅ  Hyllest til norske lam

En interessant fortelling som lett lar seg verifisere, er fra 1620, da en gruppe religiøse som var utstøtt fra Europa, seilte inn på USAs vestkyst for å danne en koloni. De hutret seg gjennom en kald vinter i trekkfylte hus og var alene inntil det en dag i mars 1621 banket på døra, og en langhåret indianer i lendeklede steg inn og presenterte seg på engelsk. De forskrekkede pilegrimene tilbød ham klær, som han avslo. Mannen kalte seg Samoset og introduserte pilegrimene til den lokale wampanoag-stammen, som var like spartansk kledd. Det viste seg at stammen herdet barna fra de var nyfødt ved å legge dem nakne i snøen hver dag, og selv i dag er Massachusetts emblem prydet med en halvnaken innfødt i vinterklær.

Moderne ekstremsport, tilbakeblikk og toppturen

Kapitlene 4–10 beskriver en rekke eksempler på at en gruppe moderne mennesker har satset på ekstremsport og hvordan forfatteren trente seg opp til å delta i en rekke halsbrekkende øvelser, samt eksempler på hvordan utøvere har lindret Parkinsons sykdom, brukne bein, leddgikt og Crohns sykdom. Vi overlater detaljene til de av våre lesere som har sansen for å løpe milevis i regn og søle og å strekke sin yteevne til det ytterste.

Avbrutt av et historisk tilbakeblikk i kapittel 11 om Napoleon og hans hærs strabaser fortsetter en beskrivelse i kapittel 12 med mer ekstremsport i form av ”Tough guy”-løp og liknende.

Kapittel 12 forteller om den vel planlagte turen til toppen av Kilimanjaro, der vi også får inn-blikk i hvilke prøvelser man utsettes for i slike høyder. Forfatteren er nå vel forberedt etter fire års trening. Blant annet har han redusert kroppsvekta fra 95 til 80 kg, og kontrollerte tester viser fin økning

i fettforbrenning og utholdenhet.

Konklusjon –noe vi kan forsøke?

Boka avslutter med en liste med vitenskapelige publikasjoner som forfatteren har basert seg på og et fyldig stikkordregister. På bare 240 sider har Carney grundig diskutert menneskets  evolusjonære fortid med eksempler som viser at ekstreme fysiske prøvelser er mulig å gjennomføre selv for relativt utrente personer. Hans vel fire sider med vitenskapelige referanser gir et godt grunnlag for videre studier, og en fyldig stikkordliste på 7½ sider gjør boka velegnet som oppslagsverk.

Vi anbefaler boka på det varmeste og ønsker velkommen erfaringer fra lesere som har utforsket noen av Hofs ideer/metode, gjerne i mindre ekstrem form. Selv har vi begrenset oss til å hente avisen i bar overkropp gjennom vinteren, man ser ikke bort fra at kalde bad kan innføres i mer moderat versjon enn det Hof har vist er mulig…

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om bokforfatteren»]

Scott Carney4 (f. 1978) har en mastergrad i antropologi fra Universitetet i Wisconsin, Madison, og bor for tida i Denver, Colorado. Carney er p.t.
seniorforsker ved Schuster-instituttet for under-søkende journalistikk ved Brandeis universitet i Massachusetts5 og forsker ved Senter for miljøjournalistikk ved Universitetet i Colorado, Boulder.

Ved siden av en akademisk karriere er Carney en prisvinnende, undersøkende journalist som blander fortellinger fra det virkelige liv med etnografi. Han har utforsket noen at de mest farefylte områdene i verden og har siden 2013 levd etter Wim Hofs lære.

Carney har utgitt flere bøker og publisert artikler i Mother Jones, Men´s Journal, Playboy, Foreign Policy, Discover, Outside og Fast Company. Hans undersøkende journalistikk og praktisering av Hofs lære har vært tema i en rekke radio- og tv-programmer inkludert National Geographic TV. I 2010 vant han Payne-prisen for etikk i journalistikken for historien ”Møt foreldrene”, som fulgte en liga som kidnappet og adopterte bort barn. Han har tilbragt flere år i Sør-Asia og snakker hindi, jf. 4,5

http://www.scottcarney.com/about/

E-post: sgcarney@gmail.com[/gdlr_box_icon]

Forfatter: Scott Carney

Tittel: What doesn´t kill us.

Utgiver: Cribe Publications, London/Victoria.

Utgivelsesår: 2017 (heftet, 240 sider).

ISBN: 978-1-911344193

Pris: £24.99 (Ca. NOK 270 inkl. frakt) fra amazon.co.uk

Kilder:

1. https://no.wikipedia.org/wiki/Wim_Hof

2. http://www.icemanwimhof.com/vice-documentary#vice-video

3. https://no.wikipedia.org/wiki/James_Cook

4. https://en.wikipedia.org/wiki/Scott_Carney

5.  http://www.schusterinstituteinvestigations.org


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner