Skip to main content

Vaksiner – det mest kontroversielle temaet i dagens helsedebatt?

Få temaer er så polariserte og følelsesladde som vaksinering. En årsak er at mange helsearbeideres oppfatninger om vaksiner ofte er svært unyansert. Dette skyldes dels medienes sterkt positive vinkling til vaksinering som medisinsk strategi, dels den offisielle historien om vaksiner, som fortelles i alle helsefaglige utdanninger og faglige fora. Valget av vaksiner som tema i dette nummeret av Helsemagasinet er gjort for å nyansere debatten med argumenter og forskning som sjelden kommer ut i den offentlige samtalen.

  OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.

Tekst Iver Mysterud og Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Så fort temaet vaksiner kommer på banen, kommer det ofte fram sterkt polariserte meninger. I den ene enden av skalaen finnes de som mener at vaksiner er en dårlig medisinsk strategi, mens det i den andre enden av skalaen befinner seg en stor gruppe som mener at vaksiner ikke bare er uunnværlige, men bør være obligatorisk for alle.1 Det finnes mange ulike standpunkter mellom disse to ytterpunktene. For eksempel mener noen at vaksiner har sin berettigelse, men at det gis for mange vaksiner, eventuelt over for kort tid, eventuelt at de gis for tidlig i barns utvikling. Andre argumenterer for at noen vaksiner er helt unødvendige, særlig for dem som har god ernæringsstatus, og i land med et effektivt helsevesen hvor man kan legge smittede personer i isolat, er spredningsfaren liten. Andre trekker fram at tryggheten av vaksiner er for dårlig testet i vitenskapelige studier og/eller at effekten er for dårlig. En indikasjon på at dette kan være korrekt, er at det finnes flere eksempler på utbredt smittespredning av de samme sykdommene som nesten alle har mottatt vaksine for.

Forutsetningen for en rasjonell, god debatt om hvordan vi skal kunne forebygge infeksjonssykdommer, er at alle argumenter – for og imot – tillates å komme på banen uten å bli latterliggjort eller undertrykket. Innen vitenskapen er nesten enhver hypotese av interesse dersom den kan bli forsøkt falsifisert i kontrollerte studier. Det finnes eksempler på at de som har fremmet hypoteser som går på tvers av rådende oppfatninger, eller uttaler seg kritisk til visse aspekter ved vaksineforskningen, blir latterliggjort eller utstøtt av det vitenskapelige miljøet.


Dessverre preges den offentlige samtalen i fjernsyn, radio, aviser og på ledende/offisielle nettsider nesten utelukkende av argumenter for vaksiner. Motargumentene og argumentene som bør fram for å få et mer realistisk bilde av denne saken, kommer sjelden fram. Dette er bakgrunnen for artiklene som følger.

LES OGSÅ  Kritisk blikk på den kunstige kjøttindustrien

Artikler om vaksiner i dette heftet

Temaet starter med en diskusjon av vaksiners plass i offentlig helsepolitikk, med eksempler fra blant annet Verdens helseorganisasjon (WHO), Norge og enkelte andre land. Her klargjør vi også hvilke mikroorganismer som er ansvarlig for ulike infeksjonssykdommer.

Den neste artikkelen diskuterer filosofien bak bruk av vaksiner og debatten som foregikk mellom kjemikeren Louis Pasteur (1822–1895) og legen Pierre J. A. Béchamp (1816–1908) på midten av 1800-tallet. Vi dokumenterer at infeksjonssykdommer først ble et problem for menneskeheten etter overgangen til jordbruk og framveksten av store bysamfunn. Den tette bosetninga la grunnlaget for omfattende smitte og epidemier med mange dødsfall i de fleste land. Kombinert med en rekke forhold forbundet med fattigdom gjorde dette at relativt ufarlige virus og bakterier ble livstruende for store folkegrupper. Velstandsøkninga som skjedde utover 1900-tallet, medførte at de fleste infeksjonssykdommenes betydning for sykelighet og dødelighet falt sterkt og etter hvert spilte liten rolle for folkehelsa. Likevel ble en rekke vaksiner tatt i bruk i nasjonale programmer for massevaksinering lenge etter at de store epidemiene var blitt historie.

I en artikkel om ”flokkimmunitet” går vi inn på hva dette begrepet innebærer og viser at bruken er blitt endret siden det først ble definert i 1933, til å beskrive den teoretiske beskyttelsen som vaksiner kan tenkes å ha dersom 90–95 % av befolkningen er vaksinert. Den opprinnelige betydningen av ”flokkimmunitet” var at en smittsom mikroorganisme (virus, bakterie) er blitt ”utbrent” i en befolkning fordi alle som hadde gjennomlevd sykdommen, var blitt livsvarig immune. Erfaringer viser imidlertid at vaksiner ikke gir noen garanti mot å bli smittet selv om alle i en folkegruppe er vaksinert. Vi gir dessuten mange eksempler på gode alternativer til vaksiner for dem som ikke ønsker at de selv og/eller deres barn skal vaksineres.

LES OGSÅ  Flere bivirkninger av noen partier av koronavaksine

Deretter følger et intervju med den amerikanske vaksineeksperten, legen Suzanne Humphries, som for omkring ti år siden startet nitide studier av vaksiner: den historiske bakgrunnen for starten på vaksinering, effekten, bivirkningene og lovgivning i USA og andre land. Vi har bedt henne oppklare en del spørsmål i forbindelse med vaksinepolitikk, hvilke aktører som tjener på vaksiner og hvorfor vaksinemotstandere så ofte blir utsatt for hets.


Etter dette følger et intervju med den britiske legen Jayne Donegan. Hun har offentlig uttalt at vaksiner verken er trygge eller effektive, og har fått mye motbør av den grunn. Donegans kritiske utsagn om vaksiner førte til at hun ble anklaget av sin egen tilsynsmyndighet, General Medical Council (GMC), for alvorlig profesjonell uredelighet og for å ha brakt legestanden i vanry. Hun ble imidlertid frikjent i en rettssak: Juryen fant henne ikke skyldig i alvorlig profesjonell uredelighet.

I tre korte artikler ser vi først på et mye omtalt dødsfall av meslinger i USA i juli 2015. Deretter sammenfatter vi argumentene til henholdsvis en norsk og en amerikansk lege som begge argumenterer mot at vaksiner bør være obligatoriske.

Bivirkninger

Et tema vi denne gangen ikke dekker, gjelder bivirkninger av vaksiner. I den offentlige debatten tones disse ofte ned, eller det argumenteres for at bivirkninger er sjeldne og/eller forbigående og noe vi må regne med for at flertallet skal få en antatt fordel (ikke å bli smittet). Få medisinske tiltak eller behandlinger er helt trygge for alle mennesker, og fra et samfunnsperspektiv må man følgelig veie mulige fordeler av en behandling mot de mulige ulemper en behandling kan innebære for enkelte. En etisk tilnærming er da å kompensere det eventuelle mindretallet som får ulempene og økonomiske ekstrautgifter på grunn av en medisinsk intervensjon som flertallet ikke har ulemper av. Dessverre viser praksis at det kan være vanskelig å få medhold og økonomisk kompensasjon for vaksineskader.

Det er imidlertid ikke korrekt at bivirkninger av vaksiner nødvendigvis er sjeldne. I hvert fall har farmasøytisk industri betalt ut store summer som erstatning til vaksineofre de siste tiåra. For eksempel har industrien siden 1989 betalt 2,3 milliarder dollar (nesten 19 milliarder norske kroner) for vaksineskader i USA.1 Etter 2011 slipper imidlertid industrien å betale erstatning til vaksineskadde i USA. Høyesterett bestemte nemlig at farmasøytisk industri skal fratas alt ansvar for skader forårsaket av vaksiner som myndighetene har bestemt er obligatoriske, selv om firmaene kunne ha utviklet tryggere vaksiner. Hvis en person blir lam av en influensavaksine eller får en alvorlig reaksjon på en vaksine som er obligatorisk for å gå på skolen, eventuelt utvikler læreproblemer, epilepsi, autisme, astma eller diabetes, må foreldrene ikke bare bære den følelsesmessige byrden, men også selv betale de økonomiske konsekvensene som slike bivirkninger medfører. Loven ble vedtatt til tross for at det forelå en rekke publiserte studier om bivirkninger, noen meget alvorlige, av vaksiner til barn og voksne.1

LES OGSÅ  Vaksinepass er en usedvanlig dårlig idé

Denne loven gjelder heldigvis ikke i Norge, men den indikerer hvordan myndighetene og lovverket ofte er på parti med farmasøytisk industri og ikke befolkningen. Det er velkjent at farmasøytisk industri bruker store summer på å overbevise leger og helsemyndigheter om vaksiners fortreffelighet. Denne industrien er dypest sett mest opptatt av bunnlinja og aksjonærenes interesser, ikke dine og mine barn.1

Tilsetningsstoffer

Vaksiner har ulike tilsetningsstoffer på grunn av holdbarhet eller for å gjøre dem mer effektive. Dette kan for eksempel være aluminium, kvikksølv, antibiotika, formaldehyd og natriumglutamat (MSG). En sentral del av debatten rundt vaksiner handler om slike tilsetningsstoffer og om det er de, eventuelt i tillegg til andre forurensninger i vaksiner, som bidrar mest til bivirkninger. Dette er ikke et tema vi dekker i dette heftet, men vi har tidligere hatt artikler om blant annet problemer med aluminium i vaksiner (se ramme).

Vi håper med etterfølgende artikler å bidra til en mer nyansert debatt om vaksiner og hvordan vi best – både som enkeltindivider og samfunn – kan forebygge og behandle infeksjonssykdommer.

Kilde:

1.  Campbell AW. Vaccines: Both sides of the same coin. Alternative Therapies 2015; 21 (4): 8–10. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/26030109


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…?