Vannrensing og vannbehandling

Uten vann lever mennesker bare noen dager, mens vi kan faste i mange uker uten å få helseproblemer. For best mulig helse og velvære er vi avhengige av rent drikkevann, men vannkvaliteten kan påvirkes negativt av naturlige og tilførte giftstoffer. Her ser vi nærmere på hva den enkelte kan gjøre for å bedre kvaliteten på drikkevannet.

Tekst Iver Mysterud

Kort fortalt
Helsemagasinet har begynt en serie om vann og helse, der den første artikkelen om lettvann sto i nr. 5/2021. I den andre så vi nærmere på fire typer vann som alle påstås å være helsemessig gunstige: lettvann, alkalisk (basisk) vann, hydrogenvann og strukturert vann (nr. 6/2021). I denne tredje artikkelen ser vi nærmere på hva den enkelte kan gjøre for å bedre kvaliteten på drikkevannet. Dette handler dels om å installere ulike typer rensesystemer og å ta i bruk teknologi som påvirker vannets struktur og/eller ”energetiske” kvalitet.

70 prosent av jordas overflate er dekket av vann, noe som gjør at den ser blå ut fra verdensrommet. Bare 2,5 prosent av vannet på jorda er ferskvann, og bare en liten andel av dette er tilgjengelig fra elver, innsjøer og reservoarer. Siden menneskekroppen består av 65–70 prosent vann som kontinuerlig skilles ut via nyrene, huden og lungene, må vi hver dag drikke nok vann for å opprettholde god helse. Et voksent menneske har behov for cirka 2,5 liter vann per døgn, hvorav omkring halvparten bør inntas som drikke eller vekster med høyt vanninnhold. Avhengig av kostholdets sammensetning kommer ½ til én liter fra maten vi spiser og resten fra stoffskiftet (metabolsk vann).¹ Ved økt fysisk aktivitet og høy omgivelsestemperatur (og ved feber) trenger vi selvsagt mer vann. Tabellen viser vannbalansen med et alminnelig kosthold. De som spiser ketogent/høyfettkosthold, tilfører gjerne langt mindre via maten og danner mer i stoffskiftet.

Tabell.
Vannbalansen per døgn¹ 

Norge har et av verdens høyeste vannforbruk per innbygger. Hver dag bruker en nordmann i gjennomsnitt 200 liter vann til matlaging, drikke, hygiene og klesvask. 1523 registrerte vannverk for fastboende personer og 94 registrerte hyttevannverk sørger for at vi hver eneste dag får levert vann gjennom kraner innendørs og utendørs. Nitti prosent av landets befolkning er tilknyttet disse vannverkene. Av dem får 8 av 10 levert vann med tilfredsstillende farge og surhetsgrad, og 99 prosent får vann som ikke inneholder helseskadelige mengder tarmbakterier. Det er imidlertid registrert mange vannverk med store lekkasjer på ledningsnettet, og dette utgjør en hygienerisiko på grunn av faren for innsug av forurenset vann, inkludert kloakk, på vei fra vannverket til forbrukerne.

Mange får fortsatt vann med for høyt humusinnhold (jordpartikler), noe som kan gi bruksmessige problemer som uønsket lukt, smak, farge, utfelling, hardhet og misfarging av bl.a. klær og vasker. Dette anses ikke å være helsefarlig.²

Befolkningen oppfordres til å kontakte vannverk og helsemyndigheter for å få utbedret rørledningsnett og renseanlegg der det er nødvendig, men som kjent tar slike prosesser tid. I mellomtiden kan det være hensiktsmessig å ta egne forholdsregler. Hva kan folk selv gjøre for å bedre vannkvaliteten, enten fordi vannet smaker eller lukter dårlig eller inneholder uønskede stoffer? Er det mulig å ”gjøre noe” med ellers rent vann for å få vann som er enda bedre for kroppen? Svaret på det første kan være å installere et rensesystem, og det andre svaret omhandler teknologi som påvirker vannets struktur og/eller ”energetiske” kvalitet.

Vannrensemetoder

Det finnes en rekke metoder for å rense vann: destillasjon (fordampning), lufting, utfelling, ionebytting, filtrering, omvendt osmose og desinfisering, eller en kombinasjon av disse metodene.³ 

Ved destillasjon varmer man opp vannet til kokepunktet og fører vanndampen over i en beholder der den kondenseres. Prosessen dreper bakterier, virus og parasitter samt radioaktivt materiale og andre organiske og uorganiske partikler. Hovedsakelig brukes destillasjon til å desinfisere vannet og fjerne metallioner, slik at ledningsevnen går ned og vannet kan brukes for eksempel i bilbatterier. Destillasjon (eller omvendt osmose) brukes gjerne i forbindelse med spesielle forurensninger som arsenikk, fluorider, nitrater og selen.

Lufting kan fjerne uønsket lukt, radongass eller gjøre vannet mindre etsende. Man kan tilsette kjemikalier for å fjerne partikler og få fargestoffer til å samle seg i klumper. Disse kan så skilles ut i et filter eller et flotasjons- eller utfellingsbasseng.

Det finnes en rekke former for filter. De enkleste består av en finmasket duk eller en fylling med sand eller aktivt kull som vannet passerer gjennom. Ionebyttere, omvendt osmose og membranseparasjon er avansert utstyr som fjerner ønskede stoffer fra vannet. Dette kan dreie seg om kalsium (kalk), jern, mangan, kobber, aluminium, bly, kadmium, fluorider, salt (natrium), fargestoffer, insektmidler og plantevernmidler. 

Ulike filtre og membraner har ulike maskestørrelser som fjerner partikler med ulike størrelser, på linje med at man kun kan få stor fisk i et grovmasket garn, mens man bare kan få mindre fisk i et garn med små masker. Såkalt vanlige filtre fjerner uønskede stoffer i størrelsen 1–10 mikron eller mikrometer (1 mikron = 1 mikrometer (µm) = 1 tusendels millimeter), for eksempel bakterier, insektmidler og sementstøv. Mikrofiltre fjerner partikler i størrelsen 0,1–1 mikron, for eksempel noen former for tobakksrøyk. Et ultrafilter fjerner stoffer i størrelsen 0,0001–0,1 mikron, for eksempel virus, sukkermolekyler, pigmenter og andre former for tobakksrøyk. En omvendt osmosemembran fjerner partikler i størrelsen 0,00001–0,0001 mikron, for eksempel metallioner. 

Ved omvendt osmose drives vannrenseren kun av vanntrykket og trenger ingen elektrisk installasjon. Vanntrykket presser vannet mot en membran som har porer på størrelse med et vannmolekyl. Vannmolekylet er det minste av alle flytende stoffer. Noen vannmolekyler trenger gjennom membranen og blir fanget opp som renset vann, mens resten av vannet og alle større molekyler blir ledet til avløp. Alle vannrensere som baserer seg på omvendt osmose, inneholder også ulike former for filtersystemer.

Desinfisering gjøres blant annet ved at det tilsettes klor (eller brom) i vannet. Klor er billig, og det har den fordelen at vannledningen ut til forbrukerne også desinfiseres. En annen måte for å desinfisere vannet er ved å tilsette ozon. Ozonet må imidlertid tas ut av vannet igjen før det tappes hos forbruker. En tredje metode for å desinfisere vann på er ved å bestråle vannet med ultrafiolett lys. Metoden er enkel i bruk og påvirker ikke vannet kjemisk. Hvis imidlertid rørledningene etter bestrålingen ikke er rene, kan det forekomme bakterier i ledningsnettet. Metoden er derfor mest effektiv når desinfiseringen gjøres der vannet tappes (i boligen eller et offentlig anlegg).

En fjerde metode er å desinfisere vann biokeramisk. Når man lager metallegeringer, blander man forskjellige metaller i smeltet tilstand. Når disse avkjøles, dannes en metallegering med andre egenskaper enn enkeltmetallene. Hvis metallene ikke lar seg blande til en legering i smeltet tilstand, kan man pulverisere metallene, blande dem og presse dem så hardt sammen at pulverpartiklene sveises til hverandre. Tilsvarende kan man gjøre med andre materialer også. Når pulver av zeolitt (aluminiumsilikat) behandles tilsvarende, får man keramisk masse hard som stein, men porøs med små ganger (diameter 1/2000 av et hårstrå) som vannmolekylene kommer gjennom, men ikke bakterier og virus. 

Ofte omfatter en vannrenser flere former for rensning.

Nyttig informasjon hos Folkehelseinstituttet
På nettsidene til Folkehelseinstituttet ligger mye nyttig informasjon drikkevann og vannkvalitet. Gå inn på fhi.no på temasiden ”Drikkevann”.⁶

Valg av rensesystem

Det kan virke vanskelig å finne fram til hva slags vannrensesystem som er best egnet til ens egne behov. Dette vil blant annet avhenge av hva som er problemet med vannet og hvor mye penger man vil legge i en vannrenser. Det er derfor viktig å vite om ulike typer forurensning som kan forekomme i vannet, hvilken virkning det har på vannet, hva årsaken er og hvilken rensemetode som vil løse problemet. Forhandlere av vannrenseutstyr vil kunne gi råd om dette. Merk at dette gjelder tradisjonell, kjemisk/mekanisk vannrensing, ikke det man kan kalle vannbehandling (som bruker andre former for teknologi for å påvirke vannets struktur og informasjonsinnhold).

Påvirkning på vannets struktur

Mange er opptatt av vannets indre, fysiske struktur fordi de mener det er viktig for helsa. For å skjønne dette kan man sammenlikne friskt vann fra en kilde i fjellet og tilsynelatende rent vann fra springen. Når vann strømmer fritt i naturen, renses det og får en ”krystallstruktur” som kan virke helbredende. Vann som renner gjennom lange, trange rør blir derimot ustrukturert, av noen kalt ”dødt”. Dette påstås å kunne belaste organismen. Slike forhold ble første gang systematisk utforsket av den østerrikske naturalisten og oppfinneren Viktor Schauberger (1885–1958).⁴

Når vann beveger seg fritt i naturen, beveger det seg i et virvelmønster eller en spiralbevegelse. Dette gjør at vannet blir strukturert på en bestemt måte, det vil si at vannmolekylene ordner seg i klynger eller klaser, slik at vannet får en flytende, krystallinsk struktur. Schauberger hevdet at når slikt vann fikk en temperatur på rundt fire grader, ble det ”levende”. Det var slikt vann, eventuelt temperert til åtte grader, han anbefalte å drikke.

Hvis vann skal virke helbredende på organismen, må vi ifølge Schauberger rense, restrukturere og temperere det ved å etterlikne naturens egne prosesser. Allerede på 1930-tallet utviklet han flere innretninger som skulle oppnå dette. Etter Schaubergers død har flere forskningsinstitutter i Europa videreutviklet hans teorier og teknikker, og i dag brukes denne kunnskapen av flere produsenter som selger vannbehandlingssystemer.

Schaubergers innsikt ble blant annet fulgt opp av østerrikeren Johann Grander, som etter mange års forskning utviklet en teknologi for å gi vann en optimal molekylstruktur.⁵ Grander-teknologien er i dag i omfattende bruk, og det finnes en rekke produkter. 

Drikkevannsforskriften
Forskrift om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften) finner du på Lovdata.no.⁷

Påvirkning på vannets ”energetiske” kvalitet

Homøopatien er basert på hypotesen at vann kan ta opp i seg egenskaper eller informasjon fra stoffer det kommer i kontakt med og at disse egenskapene ikke går tapt, selv om stoffene blir borte. Dette er kontroversielt i dagens naturvitenskap og er ikke en debatt vi skal gå inn i her. Poenget er at en rekke typer vannbehandlingsteknologi tar utgangspunkt i at vannet har en slik ”hukommelse” og at man kan få bedre vannkvalitet hvis man fjerner uønsket informasjon som finnes i vannet. Fysikeren Wolfgang Ludwig mener å ha påvist at vann som bare er mekanisk renset, fortsatt belaster organismen med den informasjonen som de utrensede stoffene har overført til vannet.³ 

Det er utviklet flere typer teknologi basert på at dette er reelle fenomener, for eksempel Grander-teknologien. Den er basert på at vann med gunstige egenskaper kan kapsles inn i en beholder som blir senket ned i eller legges i vanlig, ”sykt” vann, som på denne måten får overført riktig informasjon fra det ”friske” vannet. Vann som er påvirket på denne måten, angis å få en rekke gunstige egenskaper, noe som faktisk er påvist i en rekke forsøk, blant annet med Grander-vann.³ Det hevdes at slikt vann for eksempel gir mindre kalkavleiringer og korrosjon i rør.

Noen vannbehandlere gjør vannets pH mer basisk, og det finnes også systemer som gir vannet et høyere antioksidantpotensial, såkalt ORP (Oksidativt reduksjonspotensial), det vil si overskudd av negative ioner (elektroner). Det finnes også vannbehandlere som lager vann med høyt innhold av hydrogengass, såkalt hydrogenvann.

Valg av vannbehandlingssystem

På markedet finnes en rekke teknologier som påvirker vannstrukturen eller vannets ”energikvalitet, alt fra tradisjonell Grander-teknologi og teknologi der vann beveger seg i spiraler og strømmer gjennom virvler (basert på Schaubergers innsikt), til keramikk med spesielle egenskaper og produkter som påvirker vannet med magnetiske eller infrarøde frekvenser. Noe av det nyeste på markedet er teknologi som lager hydrogenvann.

Det finnes apparater som baserer seg på én type påvirkning av vannet og apparater som kombinerer ulike typer rense- og behandlingssystemer. Sistnevnte produkter er naturlig nok oftest dyrere.

Helsemagasinet ønsker ikke å framheve enkeltprodukter, men har i flere artikler tatt opp blant annet lettvann, strukturert vann, alkalisk vann og hydrogenvann. Dette utgjør en bakgrunn for hvordan man kan vurdere ulike teknologier. Enkelt sagt bør man holde seg unna alkalisk vann (høy pH), mens strukturert vann og hydrogenvann kan anbefales. Lettvann har lavt innhold av deuterium og er helsefremmende, men dyrt å kjøpe.

Kilder:

1 Bruset S. Vi kan ikke leve uten…vann. Mat&helse 2006; 5 (6): 32–5.

2 Personlig meddelelse fra Wenche Fonahn ved Fhi til IM 2009.

3 Mysterud I. Vann kan gjøre deg frisk. Mat&helse 2009; 5 (9): 18–31.

4 Laupsa-Borge J. Levende vann kan gjøre deg frisk. Mat&helse 2009; 5 (9): 38–42.

5 Poleszynski DV. Johann Granders helbredende vann. VOF 2010; 1 (2): 63–8.

6 https://www.fhi.no/ml/drikkevann/

7 https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2016-12-22-1868