Kategorier
Siste innlegg
Vestlige medier støtter statsterrorisme mens millioner dør
Mange er ikke klar over hvor selektive ledende medier er når det gjelder å rapportere om dramatiske hendelser der liv står på spill. Fem akademikere har undersøkt medienes dekning av viktige, internasjonale konflikter i en artikkel som først ble sensurert og deretter avvist av en ledende liberal avis.1 Dette er nok et eksempel på hvor vanskelig det er for folk flest å vite sannheten om hva som skjer internasjonalt.
Tekst Metthew Alford, Florian Zollman, Alan Macleod, Jeffery Klaehn, Daniel Broudy
Oversatt/bearbeidet Dag Viljen Poleszynski
Da den amerikanske samfunnskritikeren, språkforskeren Noam Chomsky2 (f. 1928) første gang omtalte USAs angrep på Sør-Vietnam, avslørte han et særlig kjedelig tilfelle av mediekonformisme fra den tiden, nemlig at Vesten kjempet mot kommunister i Nord for å forsvare Saigon. Imidlertid fikk den unge professoren på spektakulært vis rett. Mot slutten av krigen var to tredeler av amerikanske bomber – det dobbelte av total tonnasje som ble detonert under 2. verdenskrig – sluppet over Sør-Vietnam.
Den ledende militærhistorikeren Bernard B. Fall (1926–1967) – som trodde på USAs tilstedeværelse der – uttalte den gangen at ”Vietnam som en kulturell og historisk enhet … er utrydningstruet … [da] utkantområdene bokstavelig talt dør under slagene fra den største militærmaskinen som noensinne er sluppet løs på et område av denne størrelsen.”
Likevel, som Chomsky hevdet,3 så ledende medier på amerikanske handlinger i Vietnam enten ”som en edel sak” som kunne blitt vunnet med mer dedikasjon, eller, på den andre siden av det politiske spekteret, talte kritikerne om ”et feiltrinn” som viste seg for kostbart.
Krigen fortærte alt som en malstrøm: Vietnam, Kambodsja, Laos og til og med Bernard Fall selv ble drept av en landmine.
Timor-konflikten
Tilsvarende, da Indonesia invaderte Øst-Timor i 1975, var Chomsky og hans medforfatter Edward Samuel Herman4 (1925–2017) alene om å påpeke at angrepet faktisk hadde skjedd.5 Bombing, massehenrettelser og påtvunget hungersnød krevde 200 000 liv, men okkupasjonen ble nesten ikke omtalt i USA.
Vi fant ut at rapporteringen av Øst-Timor i kanadiske aviser som The Globe and Mail stilnet hen etter invasjonen og nærmest forsvant da grusomhetene nådde sitt høydepunkt i 1978. I 1996 fortalte filmregissør og forfatter Elaine Brière6 historien i dokumentaren Bitter paradise: the sell-out of East Timor7, som ble kjøpt opp og deretter begravd av et stort kanadisk foretak.
Det andre unntaket var journalisten og filmprodusenten John Pilgers8 (f. 1939) dokumentar Death of a nation: the Timor conspiracy (1994),9 som ble sendt i Storbritannia av den uavhengige tv-kanalen ITV. Pilger, regissøren David Munro (1944–1999) og journalisten Christopher Wenner (f. 1954) hadde kommet inn i Timor ved å late som om de representerte et reisebyrå, og filmen avslørte vestlig medvirkning i det de fleste analytikere anser å være et folkemord.
I filmen siterte Pilger tidligere CIA-agent C. Philip Liechty, som var stasjonert i Jakarta, og som uttalte at den indonesiske presidenten Suharto
”Fikk grønt lys [av USA] til å gjøre det han gjorde. Vi forsynte dem med alt de trengte [fra] M16-rifler [til] amerikansk militær logistisk støtte… Da grusomhetene begynte å dukke opp i CIAs rapporter, håndterte de disse ved å dekke over dem så lenge som mulig.”
Parvise eksempler
Som medieforskere som sterkt støtter Herman og Chomskys arbeid om propaganda,10 er vi spesielt interessert i perspektiver som blir oversett av ledende medier, særlig de mest progressive nyhetskanalene.11
I løpet av de siste ti årene har vi i en
rekke fagfellevurderte studier om vestlig
mediedekning av en rekke land lagt merke til at Vestens fiender fortsatt blir framstilt veldig annerledes enn de allierte, slik som diktaturene i kald krig-perioden i Sør-Vietnam og Indonesia.12
Forbrytelser begått av ‘anti-vestlige’ regimer på steder som Serbia/Jugoslavia, Afghanistan, Iran og Syria, utløser rutinemessig mediekampanjer for å gripe inn utenfra. Selv om slik moralsk forargelse kan rettferdiggjøres, begår USA og Storbritannia – sammen med allierte som Israel, Egypt og Colombia – grusomheter som blir framstilt som konstruktive tiltak eller bare gis symbolsk dekning.
Noen kupp er kule
Våre undersøkelser viser for eksempel hvordan Venezuela er blitt demonisert i media13 som et ‘sosialistisk diktatur’ siden 1998, da den ekstremt populære Hugo Chávez14 (1954–2013) ble valgt til president.
Etter et kupp i 2002 ga for eksempel New York Times sin tilslutning til et kortvarig, USA-støttet diktatur i Venezuela som en ”forfriskende manifestasjon av demokrati”.15 Den etablerte pressen – for ikke å glemme noen blodkoagulerende videospill – har fortsatt å gå inn for nok et kupp mot Chavez´ etterfølger Nicolás Maduro16 (f. 1962), som vant presidentvalget i 2013. Dette rettferdiggjør mediene begrunnet med hans påstått elendige økonomistyring.
Da opposisjonspolitiker og selvutnevnt president Juan Guaidó17 (f. 1983) 30. april 2019 oppfordret det venezuelanske militæret til å styrte Maduro, var vestlige medier til og med tilbakeholdne med å kalle dette et kuppforsøk.
En meningsmåling foretatt av den amerikanske medievakthunden Fairness and Values in Reporting (FAIR) fant at bokstavelig talt ingen elitekommentatorer motarbeidet kuppforsøket i april 2019,18 men beskrev det som et ”opprør”, en ”protest” eller til og med en ”opposisjonsledet protest støttet av militæret”.
Nyere sanksjoner fra USA/Storbritannia er blitt feiret i ledende medier, selv når de forverrer krisen.19 USA har blokkert importen av insulin, dialysemaskiner, kreft- og hiv-medisiner, inkludert de Venezuela allerede hadde betalt for.
Som et konkret resultat av sanksjonene døde 40 000 venezuelanere mellom august 2017 og desember 2018 alene ifølge en rapport20 produsert av ledende økonomer ved det Washington-baserte Senteret for økonomisk og policyforskning (CEPR). Rapporten fastslår i detalj hvordan en stat uten sanksjoner med så ”enorme oljereserver… ville være i stand til å unngå denne typen økonomisk krise”.
Som medlem av en delegasjon til Venezuela fra Veteraner for fred (VFP) i mars 201921 tok Dan Shea, en Vietnam-veteran fra Portland, Oregon, opp følgende problemstilling:
”Hvis Amerika er der av humanitære årsaker, er det slik at USA sanksjonerer mot befolkningen for å sulte dem ut, for å frarøve dem deres medisiner, for å nekte dem en smule livskvalitet? Det er imot Genève-konvensjonene å forhindre at medisinske forsyninger og mat kommer inn. De stanser alt fra å komme inn, og deretter snur USA seg rundt og legger skylda på Maduro-regjeringa.”
Sanksjonene ble formelt fordømt av FN,22 der en tidligere sekretær for FNs menneskerettighetsråd anså dem som å være i slekt med en middelaldersk beleiring og en ”forbrytelse mot menneskeheten”. Ingen av disse opplysningene har dukket opp i noen ledende nasjonale publikasjoner i USA eller Storbritannia, bortsett fra i en rapport for Independent.23
Altruistisk krigføring
Venezuela representerer bare regelen, ikke unntaket. Tilbake i februar 2011, da det brøt ut konflikt mellom Libyas regjering og opposisjonsgrupper, beskrev våre nyhetsmedier den libyske regjeringens handlinger som vilkårlige forbrytelser, beordret av høyeste regjeringsnivå. Imidlertid viste det seg at de libyske sikkerhetsstyrkene tross alt ikke hadde angrepet demonstranter på måfå, noe det britiske underhuset seinere bekreftet.24
En av bare to New York Times-artikler som var kritiske til den påfølgende
franskledete NATO-intervensjonen i Libya, noe som ble dokumentert i en masteroppgave,25 beklaget ”dårskapen” til ”endeløse kriger om altruisme”. Artikkelforfatterne motsatte seg også krigen av taktiske grunner, men overså synspunktene til akademikere som var kritiske til inngrepet på et langt mer grunnleggende nivå.
Det spilte dermed neppe noen rolle for nyhetsmediene da NATO-intervensjonen, ifølge en studie i det høyt rangerte tidsskriftet International Security,26 økte dødsfallene i Libya minst sju ganger.
Midtøsten-drap
Etter at militæret den 3. juli 2013 hadde styrtet Egypts første demokratisk valgte president, Mohammed Mursi27 (1951–2019), okkuperte demonstranter Rab´a al-Adawiya-plassen i Kairo og ba om at Mursi ble gjeninnsatt.
Den 14. august 2013 drepte egyptiske sikkerhetsstyrker under general Abdel Fattah al-Sisi28 (f. 1954) – en verdifull vestlig alliert som skulle bli president i 2014 etter et kupp – 817 mennesker mens de ryddet sitt ned-demonstrasjonen i Rab’a al-Adawiya.29
Human Rights Watch kalte det ‘et av verdens største drap på demonstranter på en enkelt dag i nyere historie’ – men det førte bare til milde irettesettelser i de vestlige nyhetsmediene og blant det diplomatiske samfunnet.
Tross alt ble al-Sisi ansett å være en mer stabil leder av samme støpning som den tidligere presidenten Muhammad Hosni Mubarak30 (f. 1928). Fortsatt unngår New York Times å kalle al-Sisi en ”diktator” – til tross for at han er forventet å regjere til 203431 – og i stedet omtaler ham som et ”bolverk mot islamistisk militarisme”.
Vesten er ikke motstandere av islamske fundamentalister i seg selv. En annen vestlig nøkkelalliert, Saudi-Arabia, begynner først nå å slite med sin menneskerettighetshistorie. Saudi-Arabias krig mot folket i Jemen er blitt til verdens verste humanitære krise.
På samme tidig konkluderte USAs etterretning med at landets diktator ga ordre om drapet på Jamal Khashoggi.32 Det grusomme mordet og parteringen av Washington Post–journalisten ble flittig rapportert og fordømt i mediene, men dekningen av krigen i Jemen har vært mangelfull, spesielt i de første årene av konflikten.
En utrolig rasjonalisering som slapp kommentarer, var at Storbritannias utenriksminister Jeremy Hunt (f. 1966) i Theresa Mays regjering i magasinet Politico insinuerte at siden UK er Saudi-Arabias nest største våpenselger, er landet i en enestående posisjon i å kunne bidra til å stoppe volden.33 Det skal skje på en eller annen måte en gang, men etter fire år teller vi fortsatt.
Krig er faktisk fred.
Avledningsmanøver (rød sild)
Og så er det ”Russland-saken”, den sjokkerende historien som USAs demokrater lenge har utbasunert, om at den russiske presidenten Vladimir Putin (f. 1952) kontrollerer USAs president Donald Trump (f. 1946) ved å true med å avsløre hans hemmeligheter. Putin skal ha påvirket resultatet av presidentvalget i 2016 og på sosiale medier ha manipulert USAs utenrikspolitikk.
Den etterlengtede rapporten34 fra spesialrådgiver Robert Swan Mueller35 (f. 1944) om disse påstandene svekket Trump-Russland-konspirasjonsteorien betydelig, selv om langt mer åpenbare påvirkninger er blitt nedtonet – slik som av store selskaper, Israels regjering og den enorme innflytelsen USA faktisk har på andre lands demokratiske systemer.
Historien om ”Russland-gate” faller også sammen når vi undersøker dataene om politisk reklame. Ifølge Facebook brukte et russisk firma, Internet Research Agency, rundt 10 000 dollar på Facebook-annonser i forbindelse med USAs presidentvalg i 2016. Som kontrast til dette brukte Hillary Clinton (f. 1947) og Donald Trump (f. 1946) 81 millioner dollar på Facebook-annonser.
I motsetning til det russiske selskapet, samarbeidet dessuten Trump og Clintons kampanjegrupper med sosiale mediegiganter for å fremme sine profiler på nett. Facebook sendte til og med flere ansatte for å bidra til Trump-kampanjen, som brukte flere titalls millioner på denne plattformen.36
Ifølge Daniel Kreiss37 og Shannon McGregor38 har…
”Facebooks rolle39 under presidentvalget 2016… vært under ekstraordinær granskning… Men forskningen vår viser at et annet, mindre diskutert aspekt ved Facebooks politiske innflytelse fikk langt større konsekvenser for valgresultatet. Den rutinemessige bruken av Facebook av Trump og andre – en dominerende andel av 1,1 milliarder dollar betalt for digital annonsering i løpet av perioden40 – har sannsynligvis hatt langt større rekkevidde enn russiske ´bots´ [automatiserte programmer41] og falske nyhetssider.”
(De $1,1 milliardene inkluderer utgifter fra politikere og grupper utenom Trumps og Clintons kampanjer.)
Siste gang en ”Russland-gate”-skeptiker slapp til på tv-kanalen MSNBC, den mest liberale i USA, var imidlertid i januar 2017, akkurat da Trump tiltrådte som president.
”Russland-gate” har framprovosert en ny Kald krig. Dessuten har medienes besettelse med Russland skiftet medie-oppmerksomheten enda lenger bort fra Trump-administrasjonens enda farligere initiativ i saker som klimaendringer, abortrettigheter og storselskapene makt.
Ikke alt av nyhetsverdi bestemmes av mektige krefter.42 Det er heller ikke overraskende eller nødvendigvis skadelig at det dannes konsensus omkring visse ideer. Men maktforhold er ytterst relevant, og konsensussynspunkter samsvarer klart med eliteinteresser.
Mens globale massebevegelser reagerer på tallrike utenrikspolitiske fiaskoer i en tid med vanstyre, støtter fremdeles store medieinstitusjoner rutinemessig sine egne lands versjoner.
Masseavledning
Kanskje gjorde de det mest spektakulært i forbindelse med Irak og fiaskohistorien om landets masseødeleggelsesvåpen. Viktige studier av USAs og britiske mediers rapporter om Irak-krigen tyder på at nyhetsdiskursene gjenspeilet synspunktene til mektige politiske og militære eliter. Det var neppe på medienes dagsorden at invasjonen og okkupasjonen av Irak utgjorde aggressive handlinger, den største internasjonale forbrytelsen i henhold til folkeretten.
Når det er sagt, snurret i det minste kameraene da 2003-invasjonen var starten på en militær kampanje som bidro til et sekssifret antall voldelige dødsfall – selv i henhold til de mest konservative anslagene.43
Man kan spørre hvor de store, vestlige pennene og kameraene var i forrige tiår, da sanksjonene førte til en eksplosjon i barnedødsfall. Antallet diskuteres fortsatt, men de mest pålitelige overslagene tyder på at de kan sammenliknes med det ekstremt høye antallet drepte som følge av invasjonen i 2003 og påfølgende okkupasjon.44
Tilsvarende antyder vårt arbeid at krigen i Syria er blitt rapportert på en meget partisk måte, noe som gjenspeiler medienes dårlige dekning av Irak-krigen. Ifølge den erfarne, irske korrespondenten Patrick Cockburn45 (f. 1950) har ”vestlige nyhetsorganisasjoner nesten helt satt bort dekningen til opprørssiden” av konflikten. Som konsekvens, ifølge Cockburn
”har fabrikkerte nyheter og ensidig rapportering overtatt nyhetenes dagsorden i en grad som sannsynligvis ikke er sett siden 1. verdenskrig.”
Syriske løgner
Her er nok et eksempel: Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen46 (OPCW) fikk i 2014 oppgave å undersøke påståtte kjemiske angrep i den syriske konflikten ved hjelp av dens fakta-gruppe (FFM). I 2019 lekket anonyme OPCW-varslere interne opplysninger om FFMs undersøkelser samt en OPWC-undergruppes vurdering som tilsynelatende ble holdt tilbake.47
Slike lekkasjer til den UK-baserte Arbeidsgruppa om Syria, propaganda og medier (WGSPM), kombinert med andre fakta som ble samlet inn, indikerer48 at noen av OPCWs rapporter var blitt manipulert av det tekniske sekretariatet som leder FFM. Nevnte kilde antyder at det tekniske sekretariatet er blitt kooptert av en allianse av statlige deltakere ledet av Frankrike, Storbritannia og USA. Dette antyder videre at noen av OPCWs rapporter har ekskludert eller oversett bevis for at noen av de påståtte kjemiske angrepene i Syria kan ha vært iscenesatt.
Avsløringene indikerer at syriske opposisjonsstyrker kan ha fabrikkert grusomheter for å oppfordre til ‘humanitær’ militær intervensjon fra Vesten.
Et av de angivelige kjemiske angrepene hvis forfatterskap man stille spørsmål ved, var angrepet i Douma i april 2018 og som utløste en serie angrep fra Frankrike, USA og Storbritannia.49
Historien om OPCW-lekkasjene har eksplodert i uavhengige medier, men har i stor grad vært begrenset i ledende medier til kolonnene til Peter Hitchens50 (f. 1951) i Daily Mail og Robert Fisk51 (f. 1946) i The Independent (historien har også vært rapportert av France24/AFP og Fox News).
Misbruk, ikke sannhet
I stedet for å utfordre statlig-korporativt misbruk, hevder nasjonale medier alltid at de rutinemessig forsvarer dem. Dette er et problem i diktaturer og demokratier både i øst og vest. Situasjonen samsvarer med spådommene til Herman og Chomskys propagandamodell når det gjelder mønsteret for medienes atferd.52
Millioner dør. Det dreier seg om unngåelige dødsfall forårsaket av mektige individer og institusjoner i Vesten grunnet de forutsigbare konsekvensene av økonomisk og militær krigføring. Ikke noe av dette berører blodsporene som er etterlatt i kjølvannet av visse oppblåste, favoriserte industrier som opererer fra våre kyster – særlig tobakk, gruvedrift og våpen, eller den uforholdsmessige negative virkningen Vestens militære har på forurensning og global oppvarming, eller hvilket helvete som kan slippes løs når som helst over Iran eller til og med Kina og Russland.
Etablerte fakta, pålitelig analyse og velformulerte alternative forklaringer finnes i en rekke kilder, slik som Media Lens,53 men selv de prisverdige mediehusene forteller bare brokker av sannheten. Mediene er medskyldige, og det skjer hele tiden.
*****
Hvordan denne artikkelen ble sensurert
Våren 2019 skrev vi en kort, lettlest artikkel beregnet på dominerende medier der vi kritiserte deres behandling av vestlig utenrikspolitikk. Som en skjebnens ironi var en av de ledende, liberale publikasjonene begeistret for prosjektet. Ikke bare det, de jobbet tett med oss i flere uker for å lage en versjon vi alle syntes var eksepsjonelt velskrevet.
Redaktøren fant til og med en enestående klar overskrift: ”Hvordan vestlige medier forsterker og rasjonaliserer statssanksjonert krig og vold – mens millioner dør”. Artikkelen skulle offentliggjøres en torsdag morgen i april, men sjefredaktøren ønsket en siste sjekk. En time seinere ble vi oppringt av den første redaktøren, som sa at det var et problem og at saken ble forsinket.
”Mens millioner dør” var blitt slettet fra tittelen. Alle henvisninger til vestlig engasjement i Øst-Timor, Vietnam, Indonesia og Venezuela var fjernet. Våre referanser til Ed Herman, Noam Chomsky og til og med vår egen status som fagfolk på propaganda var fjernet.
Sjefredaktøren var forvirret over vår kritikk av New York Times og antok at deres vridde kritikk av NATOs angrep på Libya (som beklaget ”dårskapen” forbundet med ”endeløse, altruistiske kriger”) var en ”god sak” basert på våre forutsetninger. Ville det være en god eller legitim kritikk av, for eksempel, den syriske diktatoren Assad, svarte vi, å gi ham det glatte lag for å ha delta i ”den ene krigen etter den andre i altruismens navn”?
Vårt avsnitt om NATO-bombingen av Libya ble kommentert med: ”Her trengs en setning om Gaddafi-regimets natur. Kan ikke se bort dets grusomheter.” Som svar viste vi til at offisielle kilder gjorde det klart at det var vår side og våre ”opprørere” i Libya, og konkret ikke Gaddafi-regjeringen, som begikk storstilte menneskerettighetsbrudd og etnisk rensing – mot svarte afrikanere.
Vår artikkel lenket til de grundigste, mest pålitelige kildene tilgjengelig, inkludert våre egne originale, fagfellevurderte tidsskriftartikler. Vi besvarte alle spørsmål som ble reist, og opprettholdt ukentlig kontakt med forlaget i over en måned før vi til slutt fikk beskjed om at vi måtte publisere artikkelen et annet sted. Underveis skrev Noam Chomsky følgende:
”Litt av en historie. Selv om disse uttalelsene [om USAs historiske krigsforbrytelser] var svært kontroversielle den gangen, tenkte jeg at selv det etablerte kanskje kunne tolerere dem i dag – ved å omtale dem som fortidshistorier, feilgrep og så videre.”
Midt i Chomskys ”sjokk” og ”‘overraskelse” over det uvanlig klare, veldokumenterte tilfellet av vår publiseringsopplevelse, la han til at ”’dessverre er dette normen”.
Om forfatterne
Florian Zollmann (f. 1976) fra Frankfurt/Main har studert idrett, medier og kommunikasjon ved Det tyske idrettsuniversitet i Köln, har en mastergrad i pedagogikk ved Liverpool Hope universitet (2015) og en PhD i journalistikk fra Universitetet i Lincoln (2013). Han arbeidet som frilansjournalist og rådgiver for det tyske sosiopolitiske tidsskriftet Publik-Forum, der han har spesialisert seg på undersøkende journalistikk basert på offentlige dokumenter. For tiden underviser Zollmann i journalistikk ved Newcastle universitet i Storbritannia,54 der han forleser i journalistikk og er programdirektør for bachelorgraden i journalistikk, media og kultur. Han har publisert en rekke vitenskapelige artikler innen journalistikk og propaganda og bøkene Peace journalism, war and conflict resolution (201055) og Media, propaganda and the politics of intervention (201756). E-post: florian.zollmann@ncl.ac.uk
Matthew Alford har en PhD der han bruker Noam Chomskys propagandamodell på dagens mediesituasjon. Han har skrevet noveller og produsert en dokumentarfilm som ble vist i Toronto i 2014, der den vant flere priser. Han foreleser for tiden i film og medier, amerikanske studier og internasjonale forhold ved Universitetet i Bath, Storbritannia. Alford er medforfatter av boka Union Jackboot: What your media and professors won´t tell you about British foreign policy (201857).
Daniel Broudy var førsteamanuensis ved Universitetet i Maryland 1994–2005 og har en doktorgrad i psykolingvistikk ved Deakin universitet i Victoria, Australia (2006). For tiden er han professor i anvendt språkvitenskap ved Okinawa Christian universitet, Okinawa, Japan. Han er blant annet medforfatter av boka Okinawa under occupation. McDonaldization and resistance to neoliberal propaganda (201758). Han snakker blant annet koreansk.
Jeffery Klaehn, PhD, er en uavhengig akademiker i Canada, mens Alan MacLeod (f. 1976) fra Frankfurt/Main har en bachelor i miljøbiologi og en PhD i jordbruksteknologi. Han jobber som journalist for rettferdighet og nøyaktighet i rapportering i Storbritannia.
Daniel Broudy og Jeffery Klaehn er tilknyttet stiftelsen Organisation for propaganda studies59 (OPS) i Bristol, UK, hvor Florian Zollmann er daglig leder (deputy director). Et internasjonalt råd er under oppbygging med blant annet Noam Chomsky og John Pilger som medlemmer.
E-post: piers.robinson@propagandastudies.ac.uk
Kilder:
1 Alford M, Zollmann F, Macleod A mfl. How the Western media support state terror – while millions die. TMS 19.8.2019. https://www.transcend.org/tms/2019/08/how-the-western-media-support-state-terror-while-millions-die/
2 https://en.wikipedia.org/wiki/Noam_Chomsky
3 Chomsky N. ”Losing” the world: American decline in perspective, part 1. 14.2.2012. https://chomsky.info/20120214/
4 https://en.wikipedia.org/wiki/Edward_S._Herman
5 Klaehn J. Canadian complicity in the East Timor near-genocide: a case study in the sociology of human rights. Portuguese Studies review 2003; 11: 49–65. https://www.academia.edu/819418/Canadian_Complicity_in_the_East_Timor_Near-Genocide_a_case_study_in_the_Sociology_of_Human_Rights
6 http://www.elainebriere.ca/index.html
7 Bitter paradise: the sell-out of East Timor av Elaine Brière. http://www.elainebriere.ca/bitterparadise.html
8 https://en.wikipedia.org/wiki/John_Pilger
9 http://johnpilger.com/videos/death-of-a-nation-the-timor-conspiracy
10 Prodnik JA. ”Well, friends, let´s play jazz”. An interview with Cees J. Hamelink. 27.3.2017. https://www.triple-c.at/index.php/tripleC/article/view/861
11 George Monbiot´s strange and shameful silence on U.S./U.K. atrocities in Syria. 11.6.2019. https://interventionswatch.wordpress.com/2019/06/11/george-monbiots-strange-and-shameful-silence-on-u-s-u-k-atrocities-in-syria/?fbclid=IwAR2-DwQ_KLL3nSha_DmqyCot__s-mSehJFhu4py-D112_hxk7ClNe3As5N4
12 Klaehn J. A critical review and assessment of Herman and Chomsky´s ”propaganda model”. European Journal of Communication 2002; https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/0267323102017002691
13 McLeod A. Manufacturing consent in Venezuela: media misreporting of a country, 1998–2014. Critical Sociology 2018; desember. https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/0896920518820934
14 https://snl.no/Hugo_Chávez
15 McLeod A. A force for democracy? Representations of the US government in American coverage of Venezuela. 29.1.2019. https://www.frontiersin.org/articles/10.3389/fcomm.2018.00064/full
16 https://en.wikipedia.org/wiki/Nicolás_Maduro
17 Chavez N, Romo R. Who is Venezuela´s Juan Guaidó? 24.1.2019. https://edition.cnn.com/2019/01/23/americas/juan-guaido-venezuela/index.html
18 Ostrow T. Zero percent of elite commentators oppose regime change in Venezuela. 30.4.2019. https://fair.org/home/zero-percent-of-elite-commentators-oppose-regime-change-in-venezuela/
19 Shupak G. Exonerating the empire in Venezuela. 22.3.2018. https://fair.org/home/exonerating-the-empire-in-venezuela/
20 Weisbrot M, Sachs J. Economic sanctions as collective punishment: the case of Venezuela. CEPR-rapport, april 2019. http://cepr.net/publications/reports/economic-sanctions-as-collective-punishment-the-case-of-venezuela
21 VFP members visit Venezuela with U.S./Canada peace delegation. 22.3.2019. https://www.veteransforpeace.org/pressroom/news/tag/dan-shea
22 UN General Assembly. Human rights Council. Thirty-seventh session 26 February–23 March 2018. Agenda item 3. Promotion and protection of all human rights, civil, political, economic, social and cultural rights, including the right to development. 37/… Human rights and unilateral coercive measures. https://undocs.org/A/HRC/37/L.34
23 Buncombe A. US sanctions on Venezuela responsible for ´tens of thousands´ of deaths, claims new report. 26.4.2019. https://www.independent.co.uk/news/world/americas/venezuela-sanctions-us-excess-death-toll-economy-oil-trump-maduro-juan-guaido-jeffrey-sachs-a8888516.html
24 UK Parliament. Libya: examination of intervention and collapse of the UK´s future policy options contents. https://publications.parliament.uk/pa/cm201617/cmselect/cmfaff/119/11905.htm
25 LaPrairie R. Libya, The New York Times, and a propaganda model of the mass media. Western Michigan University, 12/2017. https://scholarworks.wmich.edu/masters_theses/1995/
26 Kuperman AJ. A model humanitarian intervention? Reassessing NATO´s Libya campaign. International Security 2013; 30: 105–36. https://www.mitpressjournals.org/doi/10.1162/ISEC_a_00126
27 https://no.wikipedia.org/wiki/Mohammed_Mursi
28 Zeidan A. Abdel Fattah al-sisi. https://www.britannica.com/biography/Abdel-Fattah-al-Sisi. Nedlastet 6.9.2019.
29 Amnesty International. Egypt: five years after Rabaa massacre, impunity continues to fuel unprecedented rights crisis. 14.8.2018. https://www.amnesty.org/en/latest/news/2018/08/egypt-rabaa/
30 https://snl.no/Muhammad_Hosni_Mubarak
31 Walsh D. El-Sisi may rule Egypt until 2034 under parliamentary plan. The New York Times 14.2.2019. https://www.nytimes.com/2019/02/14/world/middleeast/egypt-sisi.html
32 Chulov M. Jamal Khashoggi: murder in the consulate. The Guardian 21.10.2018. https://www.theguardian.com/world/2018/oct/21/death-of-dissident-jamal-khashoggi-mohammed-bin-salman
33 Hunt J. Yemen crisis won´t be solved by UK arms exports halt. 26.3.2019. https://www.politico.eu/article/conflict-war-un-yemen-crisis-wont-be-solved-by-uk-arms-exports-halt/
34 https://www.justice.gov/storage/report.pdf
35 https://en.wikipedia.org/wiki/Robert_Mueller
36 Bump P. ´60 minutes´ profiles the genius who won Trump´s campaign: Facebook. The Washington Post 9.10.2017. https://www.washingtonpost.com/news/politics/wp/2017/10/09/60-minutes-profiles-the-genius-who-won-trumps-campaign-facebook/?noredirect=on
37 https://danielkreiss.files.wordpress.com/2018/06/kreiss_webcv.pdf
38 http://www.shannoncmcgregor.com/pagecv
39 Kreis D, McGregor S. Forget Russian trolls. Facebook´s own staff helped win the election. BussFeedNews 3.10.2017. https://www.buzzfeednews.com/article/danielkreiss/forget-russian-trolls-facebooks-own-staff-did-more
40 Williams CB, Gulate GJ. Digital advertising expenditures in the 2016 presidential election. Social Science Computer Review 2017; 36: 406–21. https://journals.sagepub.com/doi/full/10.1177/0894439317726751
41 https://techterms.com/definition/bot
42 Harcup T, O´Neill D. What is news. News values revisited (again). Journalism studies 2017; 18: 1470–88. https://www.tandfonline.com/doi/pdf/10.1080/1461670X.2016.1150193
43 Burnham G, Lafta R, Coocy S mfl. Mortality after the 2003 invasion of Iraq: a cross-sectional cluster sample survey. The Lancet 2006; 368: 1421–8. https://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736(06)69491-9/fulltext
44 Horton S. 5/18/18 Richard Garfield on the excess death rate of the 1990s U.S. sanctions in Iraq. The Libertarian Institute, 18.5.2018. https://libertarianinstitute.org/scotthortonshow/5-18-18-richard-garfield-on-the-excess-death-rate-of-the-1990s-u-s-sanctions-in-iraq/
45 https://en.wikipedia.org/wiki/Patrick_Cockburn
46 Syria and the OPCW. https://www.opcw.org/media-centre/featured-topics/syria-and-opcw
47 McKeigue P, Miller D, Robinson P. Assessment by the engineering sub-team of the OPCW fact-finding mission investigating the alleged chemical attack in Douma in April 2018. 13.5.2019. http://syriapropagandamedia.org/working-papers/assessment-by-the-engineering-sub-team-of-the-opcw-fact-finding-mission-investigating-the-alleged-chemical-attack-in-douma-in-april-2018
48 McKeigue P, Miller D, Robinson P. How the OPCW´s investigation of the Douma incident was nobbled. 26.6.2019. http://syriapropagandamedia.org/briefing-notes-3/how-the-opcws-investigation-of-the-douma-incident-was-nobbled
49 ”Truths vanishes in a cloud of poison gas”. Postert 19.5.2019. https://timhayward.wordpress.com/2019/05/19/truth-vanishes-in-a-cloud-of-poison-gas/
50 https://en.wikipedia.org/wiki/Peter_Hitchens
51 https://en.wikipedia.org/wiki/Robert_Fisk
52 Zollmann F. Bringing propaganda back into news media studies. Critical Sociology 2019; 45: 329–45. https://journals.sagepub.com/doi/pdf/10.1177/0896920517731134
53 http://medialens.org/
54 https://www.ncl.ac.uk/sacs/staff/profile/florianzollmann.html
55 https://www.peterlang.com/view/title/21270?format=HC
56 https://www.peterlang.com/view/title/22749
57 https://www.amazon.co.uk/s?k=Union+Jackboot&ref=nb_sb_noss
58 https://www.amazon.co.uk/s?k=Okinawa+under+occupation&ref=nb_sb_noss
59 http://propagandastudies.ac.uk/about/
/wcm_restrict]
