Vitamin C – et universalmiddel mot sykdom?

Verken mennesker eller andre primater (aper), en fruktspisende flaggermus og marsvin kan danne vitamin C i kroppen. Uten tilførsel oppstår skjørbuk, en alvorlig mangelsykdom som ender i døden. Skjørbuk er uvanlig i vår tid, men mange inntar langt mindre vitamin C enn optimalt. Store doser tar knekken på virus i doser på flere titalls gram om dagen!

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Vitaminforskningen tok gjerne utgangspunkt i dyr, basert på observasjoner på mennesker. Hensikten var å forstå mekanismene som lå til grunn. De første forsøkene med å framkalle skjørbuk hos marsvin ble for eksempel utført av de norske legene Axel Holst¹ (1860-1931) og Theodor Frölich i Oslo i 1907. Forskerne fant ut at dette skyldtes mangel på en ernæringsfaktor som skulle bli kalt vitamin C eller askorbinsyre. Æren for første gang å ha isolert askorbinsyre fra binyrer, appelsiner og kål er kreditert den ungarske legen dr.med. Albert Szent-Györgyi² (1893-1986). I 1937 fikk han Nobelprisen i medisin eller fysiologi for blant annet å ha vist at askorbinsyre fungerer som et kraftig reduksjonsmiddel (antioksidant), men det var kjemikeren Charles Glen King³ (1896-1988) som i 1932 for første gang kalte stoffet vitamin C.

Tidlige erfaringer med mennesker

De første forsøkene på mennesker med doser langt høyere enn minimumsbehovet ble foretatt på slutten av 1930-tallet. I 1941 undersøkte forskere blant annet hvorvidt vitamin C påvirket blodsukkernivået hos diabetikere og andre pasienter. De fant at 300-1 200 mg per dag ga enkelte lavere blodsukker, mens andre opplevde økt styrke og utholdenhet uten at sykdomsforløpet hos sukkersyke ble merkbart påvirket.⁴ Forsøk med 300 mg vitamin C intravenøst viste fall i blodsukkeret og at virkningene av insulin ble forsterket.⁵

Et forsøk i 1950 med 16 diabetikere viste at vitamin C (10 mg/kg kroppsvekt) reduserte insulinbehovet og stabiliserte blodsukkeret.⁶ Hos 10 av pasientene ble spor av glukose borte (glykosuri) tre uker etter tilførsel av vitamin C. Forsøkene ble etterprøvd i 1973 av en diabetiker type 1 (ungdomsdiabetes) i to identiske forsøk som varte i vel tre uker. Han inntok fastende gradvis økende mengder askorbinsyre og reduserte insulindosen fra 32 til 15 enheter da dosen nådde 11 gram vitamin C per dag.⁷

Etter årtiers prøving og feiling fant klinikere og forskere ut at dagsdoser på flere titalls gram og oppover har helbredende virkninger. Megadoser betyr et daglig inntak på 100-1 000 ganger mer enn det som kreves for å motvirke mangler og brukes for å behandle sykdommer farmakologisk. Det kan bety å aktivere ”trege” enzymer, ikke å dekke minimumsbehov for å overleve. Det totale antallet enzymer i menneskekroppen er ukjent, men Linus Pauling anslo i 1986^8:65 at det kan finnes omkring 50 000, hvorav flere tusen trenger kofaktorer i form av vitaminer og/eller mineraler for å fungere optimalt. Alle mennesker er biokjemisk ulike,⁹ og noen trenger mye mer enn det som er vanlig av en gitt kofaktor (vitamin, mineral) for at et enzym skal virke.

Konvensjonelt anes ett gram vitamin C å være en høy dose. De som har erfaring med megadoser, kan imidlertid bruke 200 gram om dagen intravenøst (se ramme for oppskrifter for høydoserte blandinger) etter behov i tillegg til flere titalls gram i munnen.

Pioneren Klenner

En av pionerene i klinisk utprøving av store doser vitamin C var legen Frederick Robert Klenner¹⁰ (1907-84) fra Johnstown, Pennsylvania. Han studerte først biologi (mastergrad) og utdannet seg deretter til lege (1936) ved Duke Universitet i Nord-Karolina, hvor han startet legepraksis etter tre år som sykehuslege.

Klenner begynte allerede på 1940-tallet å eksperimentere med megadoser vitamin C som terapi mot en rekke sykdommer inkludert polio og skrev 28 forskningsartikler om sine erfaringer i løpet av karrieren.¹¹ Han ble kjent for å ha gitt fødselhjelp til de første identiske firlingene som overlevde i Sørstatene. Dette var de første blant over 300 vellykte fødsler hvor mor fikk store doser vitamin C under graviditeten.

På Medline finnes bare fem av hans totalt 28 publikasjoner,¹² blant annet en av hans første artikler som omhandler behandling av virus (lungebetennelse) med vitamin C.¹³

I løpet av sin karriere som lege fant Klenner at store doser vitamin C ikke bare var nyttig, men også kunne redde liv. Han brukte store doser vitamin C mot mer enn 40 sykdommer og var den første som brukte vitaminet intravenøst i doser på inntil 300 gram per dag.

Ifølge Klenner kan injeksjon av 50-150 gram i venen dempe en sykelig tilstand i løpet av få minutter.^14,15 I løpet av 30 år behandlet han systematisk mer enn 3 000 pasienter mot alt fra polio og hepatitt til leddgikt, kreft, hjertesykdom, alvorlige skader, forbrenninger og sår, øyesykdommer, insektstikk, multippel sklerose (MS) og tretthet. Generelt kunne alvorlig virussykdom helbredes om pasienten fikk 65 mg vitamin C per kilo kroppsvekt (dvs. 4,5 gram for en på 70 kg) hver 2. til 4. time, altså en døgndose på inntil 55 gram! Alvorlige bakterieinfeksjoner krevde inntil 350 mg per kg kroppsvekt (24,5 g) enten i venen eller intramuskulært med antibiotika.

Cathcarts titreringsprotokoll 

Dosering av vitamin C mot infeksjonssykdommer er basert på
over 25 000 pasienter:²⁴

Stafettpinnen går videre

Omkring 1970 begynte en annen amerikansk lege, Robert F. Cathcart (1932-2007), å behandle pasienter etter Klenners anvisninger. Etter å ha behandlet mer enn 20 000 pasienter i løpet av 23 års praksis publiserte han i 1992 en artikkel som forklarte prinsippet for hvordan man kan øke inntaket av vitamin C i munnen inntil man når grensen for hvor mye magen tåler.¹⁶ Erfaringene viste at den mengden en pasient tåler uten å få diaré, øker omtrent proporsjonalt med hvor alvorlig sykdommen er – jo sterkere smerter eller ubehag, desto mer tåler magen. Dette er forklaringen på at dosering til magetoleranse lindrer symptomer nesten uansett hvor alvorlig en sykdom er.

Moderate doser har liten effekt på akutte symptomer, men bidrar til å motvirke stress og kan redusere sykeligheten. Cathcart fant at med mindre det gis store nok doser til å tilfredsstille behovet, tømmes først lokale vev for askorbat (dvs. askorbinsyre som har gitt fra seg et proton, slik at den har en positiv ladning), deretter blodet og til sist hele kroppen. Pasienten står dermed i fare for å få forstyrrelser i askorbatavhengige metabolske prosesser (se faktarute).

Universalmiddel?

Etter hvert ble det klart av vitamin C motvirket alle slags virusinfeksjoner og mange bakterier, det virket smertelindrende, nøytraliserer en rekke giftstoffer (insektstikk, slangebitt), får sår til å gro raskere, demper astma og motvirker kreft, hjerte- og karsykdom og alle former for betennelser i muskler, ledd og tarmsystemet.

Tross overveldende dokumentasjon¹⁷ er vitamin C lite brukt av dagens skolemedisin. Det er hovedsakelig tre årsaker til dette: For det første er det blitt utført en rekke forsøk med vitamin C i alt for lave doser til at det har virket.¹⁸ Dårlig utførte forsøk har gitt vitamin C et ufortjent dårlig rykte. For det andre har en mektig farmasøytisk industri produsert en rekke potente antibiotika og andre sterktvirkende stoffer som blir gitt i nøye tilmålte doser som er funnet effektive. Et tredje poeng er at finansiering av forsøk med effektive doser har uteblitt i og med at den mektige farmasøytiske industrien ikke ønsker konkurranse fra et naturmiddel som selges i fri konkurranse.

Hvor mye vitamin C trengs?

Offisielle anbefalinger for vitamin C varierer fra land til land.¹⁹ I Norden anbefales 75 mg per dag for voksne,²⁰ mens anbefalingen i USA er 90 mg. Anbefalt inntak skal være nok til at 97,5 prosent av befolkningen unngår mangelsymptomer, men er ikke ment å gi best mulig helse. Forskere som Irwin Stone,²¹ Matthias Rath og Linus Pauling²² mente at en såkalt preskorbutisk tilstand – hvor man  nesten har utviklet skjørbuk – blant annet viser seg i form av aterosklerose eller hjerte- og karsykdom.

Skjørbuksymptomer oppstår først hvis kroppens totalbeholdning av vitamin C  blir mindre enn 300 mg. Mangel på vitamin C gir kronisk tretthet, opphovnet og blødende tannkjøtt, blødninger under huden og leddsmerter, og gamle sår og arr åpner seg. Etter hvert svikter immunapparatet, binyrene og andre organer. Til slutt revner blodårene, og man blør i hjel.

Fravær av skjørbuk betyr ikke at alle kroppens enzymer fungerer best mulig. Noen forskere mener at et optimalt inntak av et vitamin tilsvarer en mengde som gir den høyeste  vevskonsentrasjonen som er mulig å oppnå. En studie av en gruppe friske, unge menn i en metabolsk enhet på sykehus beregnet hvor mye vitamin C som måtte til for at mengden  vitamin C i hvite blodceller var maksimalt stor. Det viste seg at kurven for maksimal konsentrasjon begynte å avta når inntaket nærmet seg 200 mg/dag og fortsatt steg opp mot 1 500 mg. Dette tilsvarer 20 mg/kg kroppsvekt. Andre forsøk viser at det er mulig å øke konsentrasjonen langt mer ved hyppige inntak. Dosen kan økes betydelig under psykisk og fysisk stress fordi kroppen da har behov for mye mer vitamin C.²³

Friske personer tåler normalt ca. 15 gram vitamin C per dag fordelt på 4 doser à litt under 4 gram (en teskje pulver), mens en alvorlig infeksjon kan kreve over 200 gram fordelt på doser à 8-10 gram. Dette er illustrert i en egen figur som viser hvordan symptomene tenkes å forsvinne i det man nesten når opp til diarégrensen. Interesserte lesere kan logge seg inn på Cathcarts hjemmeside, hvor flere av hans artikler kan lastes ned gratis.²⁵

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Oppgavene til vitamin C i kroppen»]- Viktigste vannløselige radikaloppfanger (antioksidant) i plasma
– Øker nedbrytningen av kreftframkallende og andre giftstoffer først i magen og så i leveren
– Reduserer treverdig jern (Fe3+) til toverdig jern (Fe2+) og øker dermed opptaket fra tarmen av ikke-hemjern (jern fra animalske kilder)
– Nøytraliserer virkningen av histamin, dvs. molekylet som utløser allergi og astma
– Stimulerer de hvite blodcellene slik at man blir mer motstandsdyktig mot sykdom
– Stimulerer produksjonen av immunglobuliner, en viktig del av immunforsvaret
– Stimulerer komplementsystemet, en viktig del av immunforsvaret
– Stimulerer syntesen av interferoner, en viktig del av forsvaret mot kreft
– Øker tilhelingen av sår og stimulerer veksten av nytt vev
– Motvirker tannråte og beinskjørhet (danner matrise av bindevev)
– Stimulerer syntesen av åreutvidende eikosanoider (PgE₁), en gruppe hormonliknende stoffer som dannes av den essensielle omega-6-fettsyra linolsyre
– Reduserer blodets innhold av LDL-molekylet og motvirker oksidasjon
– Øker blodets innhold av HDL-molekylet, en nødvendig kolesteroltransportør
– Senker blodets innhold av nøytralfett (triglyserider)
– Bidrar til jevnere blodglukose og øker cellenes insulinfølsomhet, hvilket reduserer insulinbehovet ved diabetes type 2
– Fremmer syntesen av glykogen (animalsk stivelse), kroppens lager av glukose
– Hindrer at sædceller klumper seg sammen og gir dermed økt fruktbarhet
– Nødvendig kofaktor i syntesen av binyrebarkhormonene adrenalin og noradrenalin
– Nødvendig for å danne kollagen, kroppens bindevev
– Fremmer dannelsen av elastiske fibre, som holder huden elastisk
– Nødvendig for å danne l-karnitin, et vitaminliknende stoff som frakter fettsyrer inn i mitokondriene, cellenes ”energifabrikker”
– Bidrar til å omdanne kolesterol til gallesalter[/gdlr_box_icon]

Er megadoser av vitamin C farlig?

Det framholdes gjerne i gamle lærebøker at vitamin C i høye doser kan føre til nyrestein, noe som imidlertid ikke er dokumentert i forskning.^21:94 Vi anbefaler imidlertid ikke dagsdoser på 50 gram hele livet, men at man bruker store doser etter behov. Hvis man hele tida bruker mer enn magen tåler, vil man plages av gass og løs mage. Til daglig vedlikehold virker derfor anbefalingene til nobelprisvinner Linus Pauling fornuftige. Han mente at noen kunne klare seg godt med ett gram per dag, mens andre trenger 15-20 gram.⁸ Grunnen til at anbefalingene spriker, er at vi er biokjemisk unike. Noen trenger bare litt vitamin C for god helse, mens andre må ha store doser. For store doser gir ufarlig ubehag som løs mage og gass.

Prøv deg fram

Hvis man skal bruke Cathcarts magetoleransemetode, må man bruke vitamin C i pulverform. Selv foretrekker jeg å innta 2-3 gram med hyppige mellomrom hvis jeg kjenner at en forkjølelse kommer ”kastende på”. Vitamin C kan inntas så ofte som hvert 15.-20. minutt, men dosen reduseres hvis magen protesterer. Siden det ikke alltid er lett å ”treffe” korrekt dose (like før man får diaré), er det lurt å eksperimentere. Ta ½ teskje fastende om morgenen og øk dosen hver morgen inntil løs mage. Dette kalles å titrere. Metoden kan brukes for å finne ut omtrent hvor mye magen tåler. Hvis man venter 30-60 minutter, tåler man gjerne samme dose igjen.

Titrering med økende doser viser hvor mye magen tåler. Eksperimenter mens du er frisk og øk dosen når du blir syk. Til daglig kan man bruke et naturlig konsentrat av nyper eller frukt tilsatt syntetisk vitamin C. Dersom man blir syk, duger det ikke med piller på 200 mg eller å spise appelsiner. Da må man bruke syntetisk vitamin C i pulverform eller eventuelt i form av LypoC,²⁶ som ikke gir diaré. Til barn på 20 kg kan man bruke omtrent samme mengde som angitt av Cathcart, dividert med fire og til et barn på 10-12 kilo halvparten av det igjen. Brusetabletter kan også være et godt alternativ eller supplement.

Prinsippet for barn er det samme som for voksne: gi en dose som ikke gir diaré eller ubehagelige luftsmerter. Fordi små barn ikke kan kommunisere så godt, anbefales å dosere litt lavere enn til voksne. Ved alvorlig sykdom bør man finne en lege som er villig til å injisere vitamin C intramuskulært (barn) eller i en vene. Dersom legen ikke vet hvordan man kan lage en infusjonsløsning, kan du vise oppskriften nedenfor (se egen boks).

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Oppskrift på infusjonsløsning»]Frederick R. Klenner publiserte sin første artikkel om massive doser mot virussykdommer i 1948. Slik beskrev han hvordan en infusjonsløsning vitamin C lages for injeksjon i en vene:

“Når vitamin C brukes intravenøst, er det best å bruke natriumaskorbat og holde løsningen fri for tilsetninger bortsett fra natriumbisulfitt. Mengden vitamin C i ­infusjonsvæsken bør være mellom 350 mg og 400 mg/kg kroppsvekt. Til eldre pasienter eller når man trenger svært  høye doseringer, kan vitamin C tilsettes 5% glukoseløsning i vann, i salt­vannsløsning eller i Ringers løsning. Konsentrasjonen bør være omkring ett gram til 18 milliliter væske. Flaskeinjeksjoner trenger omkring 1 gram kalsiumglukonat en eller to ganger per dag for å erstatte kalsiumioner som skilles ut ved høydoserte infusjoner”.

Kalsium inntas oralt som kalsiumsitrat, kalsiumorotat eller aminosyre­bundet (for eksempel kalsiumaspartat). Man kan også bruke ca. 3/4 liter per dag av syrnede melkeprodukter som yoghurt, surmelk eller kefir.

Legen Robert F. Cathcart III (1932-2007) anbefalte følgende oppskrift for pasienter med AIDS:²⁷

“Natriumaskorbat buffret til pH 7,4 uten tilsetninger tilsettes sterilt vann med en konsentrasjon på inntil 60 gram per 500 milliliter (½ liter). Pasienter med små vener behandles best med løs­ninger som inneholder 60 gram per liter. Infusjonstiden bør være minst tre timer, gjerne lengre. Så mye som tre flasker daglig, 180 gram per 24 timer, kan være nødvendig ved akutte sykdommer, dvs. alvorlige bakterieinfeksjoner eller virusangrep. Tilstrekkelig askorbat bør gis til å avgifte pasienten. I tillegg bør man ta askorbat i munnen”.

I store doser er det best å ta vitamin C i pulverform. Man kan enten blande natriumaskorbat med askorbinsyre i forholdet 1:3 og løse det i vann eller i uttynnet juice. Ta så mye som magen tåler (magetoleranse, dvs. litt under diarégrensen), for eksempel 3-4 gram om gangen (en teskje) hver time eller oftere etter behov.[/gdlr_box_icon]

Kilder:

1.  Axel Holst: http://en.wikipedia.org/wiki/Axel_Holst

2. Albert Szent-György:  http://en.wikipedia.org/wiki/Albert_Szent-Györgyi

3.  Charles Glen King: http://en.wikipedia.org/wiki/Charles_Glen_King

4.  Owens LB, Wright J, Brown E. Vitamin c in the treatment of diabetes. American Journal of Medical science 1941; 201: 636-42.

5.  Sylvest O. The effect of ascorbic acid on the carbohydrate metabolism. Acta Medica Scandinavia 1942; 110: 183-96.

6.  Banerjee S, Ghosh NC. Effects of ascorbic acid on the glucose tolerance test, and on the urinary excretion of sugar and ascorbic acid by diabetic patients. The Indian Journal of Physiology and Allied Sciences 1950; IV: 129-36.

7.  Dice JF, Daniel CW. The hypoglycemic effect of ascorbic acid in a juvenile-onset diabetic. IRCS International Research Communications System 1973; mars. http://www.seanet.com/~alexs/ascorbate/197x/dice-jf-ircs-1973-march-p41.htm

8.  Pauling L. How to liver longer and feel better. New York: W. H. Freeman and Company, 1986.

9.  Williams RJ. Biochemical individuality. Austin & London: University of Texas Press, 7. utg. 1979.

10.  Fred R. Klenner: http://en.wikipedia.org/wiki/Frederick_Robert_Klenner#cite_note-6

11.  Smith LH. The clinical experiences of Frederick R. Klenner, M.D. Clinical guide to the use of vitamin C. Tacoma, WA: Life Sciences Press 1988.

12.  http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed?term=Klenner%20FR

13.  Klenner FR. Virus pneumonia and its treatment with vitamin C. Southern Medical Surgeon 1948; 110: 36-8. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18900646

14.  Klenner FR. Observations on the dose and administration of ascorbic acid when employed beyond the range of a vitamin in human pathology. Journal of Applied Nutrition 1971; 23: 61-87.

15.  Klenner FR. Significance of high daily intake of ascorbic acid in preven­tive medicine. Journal of the International Academy of Preventive Medicine 1974; 1: 45-69.

16.  Cathcart RF. The third face of vitamin C. Journal of Orthomolecular Medi­cine 1992; 7: 197-200. http://orthomolecular.org/library/jom/1992/pdf/1992-v07n04-p197.pdf

17.  Levy TE. Vitamin C, infectious diseases, & toxins. USA: Xlibris corporation, 2002. www.Xlibris.com

18.  Douglas RM, Hemilä H, Chalker E mfl. Vitamin C for preventing and treating the common cold (Review). The Cochrane Library 2007; 4: 1-46. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17636648

19.  Truswell AS, Irwin T, Beaton GH mfl. Recommended Dietary Intakes around the world. A report by Committee 1/5 of the International Union of Nutritional Sciences. London: John Wiley & Sons Ltd., 1982. http://books.google.no/books/about/Recommended_Dietary_Intakes_Around_the_W. html?id=qaEDRAAACAAJ&redir_esc=y

20.  Alexander J, Andersen SA, Aro A mfl. Nordic Nutrition Recommendations 2004. 4. utg. NORD 2004: 13. Århus: Scanprint AS, 2004.

21.  Stone I. Vitamin C against disease. New York: The Putnam Publishing Group, 1982.

22.  Rath M, Pauling L. Hypothesis: Lipoprotein (a) is a surrogate for ascorbate. Proceedings of the National Academy of Sciences USA 1990; 87: 6204-7. http://www.pnas.org/content/87/16/6204.full.pdf

23.  Hickey S, Roberts H. Ascorbate. The science of vitamin C. USA: Lulu.com, 2004.

24.  Cathcart RF. Vitamin C, titrating to bowel tolerance, anascorbemia, and acute induced scurvy. Medical Hypothesis 1981; 7: 1359-76. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/7321921

25.  Publikasjoner av Robert F. Cathcart: http://www.orthomed.com/publications1.html

26.  https://www.lyposphericnutrients.co.uk/default.aspx

27.  Cathcart RF III. Vitamin C in the treatment of acquired immune deficiency syn­drome (AIDS).

Medical Hypothesis 1984; 14: 423-33. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/6238227