Vinter og vitamin D: Studien fant at de som tok nok D-vitamin sparte samfunnet for åtte dollar daglig. Den ble publisert, men vakte ingen interesse.

Av Julia Schreiner Benito

Helsedirektoratet anbefaler tilskudd av vitamin D til spedbarn som ikke får morsmelkerstatning, gravide, eldre og personer med mørk hud.

Tar du nok tran? Hvor mye er nok? Du har neppe hørt om Cooper-studien, for både fra medier og myndigheter forble det taust.

Studien fra 2022 snudde paradigmet på hodet ved å teste intervensjoner på friske folk mot endepunkter i virkeligheten, ikke i et laboratorium: Hvor mange friske ble IKKE syke, i stedet for «hvor mange syke ble friske».

Da observasjonsstudien forelå, regnet forskerne ved Cooper University om helsefordeler av nok vitamin D til rene penger. Det kunne de ha spart seg, for interessen var og forble laber. Men la oss begynne med begynnelsen:

Transtudien som viste at «vitamin D ikke hjelper mot covid-19» ble feiret

Omtrent samtidig som norske medier feiret «Transtudien» i 2022 som selve beviset på at vitamin D «ikke virker mot covid-19», publiserte fagbladet «Nutrients» en amerikansk studie som viste at D-vitamin gir 70 prosent reduksjon av «influensalignende sykdom» (ILI). Den ble aldri feiret.

Forskjellen på den norske Transtudien og den amerikanske Cooper-studien er først og fremst dosen. Mens Transtudien tester 400 IE D-vitamin, tester Cooper-studien 5.000 IE.

Den andre forskjellen er at Transtudien tester på tilfeldige nordmenn, mens Cooper-studien tester på en gruppe helsearbeidere ved Cooper Hospital og sammenlignet med resten av helsearbeiderne på sykehuset.

Regnet om til sparte penger

At 5.000 IE D-vitamin i 11 måneder viste 70 prosent reduksjon i ILI er interessant nok, men det er ikke poenget her. For forskerne ved Cooper Hospital gikk videre. De analyserte om de samlede dataene kunne si noe om hva 5.000 IE D-vitamin kan bety for den økonomiske belastningen på helsevesenet.

Derfor telte de hvor mange i D-vitamingruppen som hadde vært innlagt på sykehus, og sammenlignet med resten. Og fant at blant de ansatte som IKKE fikk D-vitamin, hadde flere enn 100 vært innlagt på sykehus. I gruppen som fikk D-vitamin, var det ingen. Null.

Resultatet ble en ny studie med tittelen «Helsekostnader og bruk av helsetjenester ved daglig tilskudd av vitamin D3 på 5000 IE i løpet av en observasjonsperiode på 10,9 måneder innenfor en pragmatisk randomisert klinisk studie.»

Forskerne sier at hvis disse tallene skulle ha vært «statistisk signifikante», måtte de hatt 6.000 deltakere i studien. De hadde færre, så da er resultatet mer usikkert «større studier trengs.»

Forskerne ved Cooper regnet altså om «innsparingen» fra 5.000 IE D-vitamin til rene penger og fant at de som tok D-vitamin kostet 8 dollar mindre daglig. Studien ble publisert, men så ble det stille. Helt stille.

Gevinst for samfunnet, men tap for sykehuset

For de åtte hypotetiske dollarene handler neppe om innsparing. De handler om tap. Økonomidirektøren ved sykehuset vet at 5.000 IE D-vitamin kan bety at sykehuset taper åtte dollar i omsetning hver dag for hver innbygger som tar 5.000 IE D-vitamin. På ett år blir det 3.000 dollar i tapt omsetning per innbygger.

Omregnet til norske kroner blir det 30.000 kroner i tapt sykehusomsetning for hver nordmann som hadde tatt 5.000 IE D-vitamin.

Regner vi videre på disse tallene, beskriver studien et potensielt tap på 170 milliarder kroner for norske sykehus. Og så har du svenske sykehus, britiske, franske, tyske, amerikanske… Det blir potensielt uhorvelig store tap. For noen.

Ingen profitt i en frisk befolkning

Skulle tallene fra Cooper-studiene vise seg å stemme, risikerer sykehusene i praksis å bli nedbemannet til føde- og skadestuer. Og her ligger kjernen i problemet: Det finnes ingen profitt i en frisk befolkning. Heller ikke for stykkpris-finansierte norske sykehus.

Cooper-forskerne var pragmatiske. Mens legemiddelindustrien bruker RCT-er, randomiserte kontrollstudier, for å isolere én variabel i et sterilt miljø, testet Cooper i stedet D-vitamin i den virkelige verden. De viste at når man på helhet – ressursbruk og sykehusinnleggelser – i stedet for isolerte fragmenter, så vinner D-vitaminet overlegent. Cooper-studiene viser at 5000 IE D-vitamin daglig ikke bare endret en biomarkør i blodet, men selve statistikken for hvem som havnet på intensiven. Dette er helhet som ikke industriens snevre testregimer ikke belyser.

Derfor ble det stille.

Når løsningen blir for billig

Vil vi ha et samfunn som har råd til at vi er syke, eller har vi faktisk ikke råd til at folk holder seg friske?

Når løsningen er så billig at den truer milliardindustrier, er det ikke lenger helsen din som prioriteres, men systemets overlevelse. I regnearkenes verden er din gode helse en kostnad, mens din sykdom er inntekt.

Og akkurat nå ser det ut til at prisen for helse er altfor høy for dem som lever av sykdommen din. Derfor er det stille rundt Cooper-studien.

Hvis vi aksepterer Cooper-studiens pragmatiske resultater som «sann vitenskap», må vi samtidig innrømme at vi har bygget et medisinsk korthus. At vi foretrekker dyre, RCT-testede medisiner for å reparere skader som en rimelig, «ikke-vitenskapelig», ifølge industrien, robusthet kunne forhindret. RCT står for randomiserte kontrollerte studier, kjernen i «evidensbasert medisin» og med røtter til John Rockefeller.

Er det ikke paradoksalt at i det øyeblikket vitenskapen faktisk finner noe som er «selvfinansierende» og effektivt, så forsvinner den fra det offentlige rom?

Beslutningen om dobbelt blindede tester som selve ‘gullstandarden’ viser hvor langt vår medisinske vitenskap og sykehusdrift har innrettet seg etter industriens premisser.