Skip to main content

Vitamin D, sol og kroppens forsvar

Sol og vitamin D har viktige oppgaver i å opprettholde optimal immunitet og bidra til god helse. Frykten for hudkreft er overdrevet, siden helsevirkningene av å sole seg totalt sett gir betydelig bedre helse enn om man holder seg unna sola.

Tekst Johan Moan     Foto Shutterstock

Kort fortalt

En klassisk følge av vitamin D-mangel er rakitt (”engelsk syke”) hos barn og beinskjørhet hos eldre. Nå viser det seg at en rekke sykdommer er knyttet til en dårlig vitamin D-status, både psykiske og fysiske tilstander. For å unngå rakitt og beinskjørhet bør man ha over 20–30 nmol/L i blodet, mens et optimalt nivå for å beskytte mot de andre helseproblemer antakelig ligger på over 75 nmol/L.

Immunapparatet forsvarer kroppen mot bakterier, virus og andre mikroorganismer. Generelt kan vi si at immunapparatet noen ganger er for svakt mens det andre ganger blir for angrepsvillig og går løs på kroppens egne celler og strukturer og utløser autoimmune sykdommer.

Ved transplantasjon av organer (hjerte, nyre, lever) eller vev (netthinne, hud) må immunapparatet dempes så det ikke ødelegger vevet som blir transplantert, siden kroppen naturlig frastøter og angriper fremmed vev. Personer med et svekket immunforsvar er mer utsatt for sykdom enn personer med et normalt sterkt immunforsvar.

C-reaktivt protein (CRP) lages i leveren og er en generell markør for betennelser. Et høyt CRP-nivå er knyttet til hjerte- og karsykdom, svekket hjernefunksjon, schizofreni og psykoser. Vitamin D i tilstrekkelige mengder kan redusere CRP og dermed forekomsten og symptomene ved de nevnte sykdommene og betennelser generelt.

Flere detaljer om immunapparatet er presentert i en egen ramme.

Vitamin D og immunapparatet

Tre viktige observasjoner viser at vitamin D er viktig for immunapparatet:

1) De fleste immuncellene har molekyler som binder til seg vitamin D på overflaten (vitamin D-reseptorer, kalt VDR).

2) Immuncellene har et komplett synteseapparat for å lage den aktive formen for vitamin D: kalsitriol (vitamin D3).

3) Immuncellene har, i likhet med mange andre celler i kroppen, et vitamin D-responderende element (VDRE) i sine gener. Disse danner reseptorer for vitamin D (VDR) på overflaten. Mer enn 2 000 gener påvirkes av D-vitamin. Noen blir mer aktive, andre mindre.

Vitamin D i blodet kan bare binde seg til celler og vev med VDR på overflaten. Slike reseptorer finnes overalt i kroppen, blant annet på mange celler i immunsystemet. Immuncellene har også alle enzymer som trengs for å lage det aktive vitamin D-hormonet kalsitriol av vitamin D2 (kalsidiol). Når kalsitriol tas opp i immuncellene, binder det seg til VDR og får cellene til å sette i gang produksjon av infeksjonsbekjempende stoffer. Kalsitriol starter en kaskade av reaksjoner som produserer infeksjonsbekjempende proteiner i makrofagene.

Leger fant tidlig ut at både tran og soling motvirker tuberkulose fordi kalsitriol-VDR-komplekset fikk monocyttene til å lage en gruppe infeksjonsbekjempende stoffer. Hos personer med dårlig vitamin D-status er denne prosessen lite effektiv, noe som forklarer hvorfor de er mer utsatt for smittsomme sykdommer enn andre. Både det medfødte og det erhvervede immunsystemet (f.eks. T- og B-cellene) er med på den vitamin D-avhengige produksjonen av bakteriebekjempende immunstoffer. Kalsitriol setter også fart i de antigenpresenterende, dendrittiske cellene som har til oppgave å fange opp proteiner fra sykdomsfremkallende bakterier (antigener) og presentere disse for immunceller som kan ødelegge bakteriene.

Både T-, B- og hjelpercellene i det ervervede immunsystemet påvirkes av vitamin D. Ved siden av de nevnte cellene inneholder dette immunsystemet celletyper som monocytter og dendrittiske celler, særlig de Langerhanske cellene. Vitaminet kan aktivere så vel som bremse disse cellene, noe som forklarer hvorfor vitamin D virker gunstig på autoimmune og allergiske sykdommer. Begge tilstandene skyldes at immunapparatet ikke er riktig ”innstilt”.

Mange autoimmunsykdommer er sjeldnere nærmere ekvator. Mange av de ovennevnte sykdommene gir mildere symptomer om sommeren når mye vitamin D produseres i huden, enn om vinteren når sola ikke kan produsere vitaminet. Videre har følgende dårlig vitamin D-status: pasienter med MS, leddgikt, diabetes type 1, lupus, irritabelt tarmsyndrom (IBS), Crohns og Graves sykdom og myalgisk encefalitt eller ”kronisk utmattelsessyndrom” (ME).

Mange pasienter med autoimmunsykdom har lite vitamin D i blodet, noe som kan få sykdommen til å forverres raskere. Vitaminet kan redusere delingsevnen til B- og T-cellene. Regulerende T-celler skiller ut mindre av de betennelsesfremmende stoffene (cytokinene) og samtidig økte mengder betennelsesdempende stoffer. Produksjonen av betennelsesfremmende stoffer i monocyttene og i de dendrittiske cellene kan også dempes av vitamin D. Antigenpresentasjon av umodne, dendrittiske celler til T-celler øker immunsystemets toleranse av seg selv.

Immunceller hos pasienter med autoimmunsykdom kan altså modifiseres av vitamin D. B-celler fra lupuspasienter kan normaliseres av vitaminet ved at produksjonen av immunglobuliner reduseres. Stoffer som reagerer mot eget arvestoff (DNA), reduseres. Vitamin D virker på T-celler fra MS-pasienter og reduserer mengden betennelsesfremmende stoffer (dannet av monocytter) hos type 1-diabetikere. Vitamin D reduserer modningshastigheten av dendrittiske celler hos lupuspasienter og modifiserer også mengden interferoner, signalstoffer som sendes ut av celler i immunapparatet for å varsle om angrep av smittestoffer.

LES OGSÅ  Hodepine og migrene

Immunapparatet

Kroppens ytre immunforsvar består av hud og slimhinner, som normalt ikke slipper gjennom sykdomsframkallende organismer. Soling gjør huden litt sterkere om dosene ikke er for store. Det indre immunforsvaret kan klassifiseres i to: Det medfødte og det ervervede.

Medfødt immunforsvar
Alle pattedyr har et medfødt, uspesifikt immunforsvar til forsvar mot inntrengere som kan være sykdomsfremmende. Forsvaret er ikke innrettet mot bestemte smittestoffer og har ingen ”hukommelse” som gjør den forberedt på seinere angrep. Dette førstelinjeforsvaret inkluderer både celler og molekyler i blodet. Celler og giftstoffer som gjenkjennes som fremmede (ikke-egne), angripes og uskadeliggjøres. Immunsystemets immunceller bidrar til å skape betennelsesreaksjoner om noe sykdomsfremmende er i ferd med å trenge inn i kroppen: makrofager, dendrittiske celler (f.eks. Langerhanske celler i huden) og mastceller. Skadde celler og vev gir fra seg stoffer som får immuncellene til å reagere og slippe ut serotonin, histamin og prostaglandiner som får små blodårer til å utvide seg slik at huden blir rød og varm. Cellespisende fagocytter (”spiseceller”) og neutrofiler iler til. Sistnevnte ”hisser opp” andre forsvarsceller – leukocytter og lymfocytter – og trekker disse til det skadde området.

Hvite blodceller eller leukocytter er de viktigste immuncellene i det medfødte forsvaret. De kommer fra beinmargen, men formerer seg vanligvis ikke i blodet. Store leukocytter kalles makrofager eller ”storetere” fordi de omslutter (spiser) bakterier eller ødelegger dem med reaktive oksygenprodukter. I tillegg sender de ut stoffer som leder hjelperceller til det infiserte området.

Neutrofiler virker på liknende vis som makrofagene. Det dannes 100 milliarder av dem i beinmargen hver dag og ti ganger så mange ved en betennelse.

Immunsystemet har flere celletyper, blant annet naturlig dreperceller – NK-celler – som har til oppgave å tilintetgjøre skadde og virusinfiserte celler. Noen av immuncellene lager antistoffer, molekyler som hjelper til i kampen mot bakterier og virus.

Ervervet immunforsvar

Enda mer komplisert og imponerende er det ervervede immunsystemet, et system der hver aktør er innsiktet mot én bestemt fiende. Etter en vellykket kamp har det ervervede systemet fått en hukommelse som gjør det bedre skikket til å møte neste angrep av samme type. Dette kalles immunitet.

Immunsystemet skiller normalt mellom ”venn” og ”fiende”, slik at det ikke angriper noe som tilhører kroppen. Ved feilreaksjoner oppstår en lang rekke autoimmunsykdommer som Crohns sykdom (tynntarmbetennelse), ulcerøs kolitt (tykktarmbetennelse), cøliaki (glutenoverfølsomhet), diabetes type 1 (insulinavhengig sukkersyke), multippel sklerose (MS) og leddgikt (revmatoid artritt). Noen ganger overreagerer systemet på matvarer, parfymer og andre ellers uskadelige stoffer. Dette kalles allergiske reaksjoner

Mutasjoner

Arvede mutasjoner kan forekomme både i genene for vitamin D-reseptorer og i genene for vitamin D-bindende proteiner (DBP). Mutasjonene påvirker hvor effektivt vitaminet virker. Dette gjelder både mottakelighet for infeksjonssykdommer og forekomsten av autoimmune sykdommer.

Befolkningsstudier

I epidemiologiske studier undersøker man om forekomsten av sykdommene eller sykdomsforløpet er avhengig av vitamin D-nivået hos grupper med forskjellig vitaminstatus. Eksempelvis er forekomsten av MS i USA blant folk som bor sør for 35 grader, bare halvparten så stor som for dem som bor nord for denne breddegraden. MS-risikoen avtar med 40 prosent for hver 20 nM økning av kalsidiol (OH-vitamin D) i blodet. Folk som tar ekstra doser vitamin D, reduserer risikoen for MS og leddgikt. I Finland fant man at barn født av kvinner som tok 50 µg vitamin D per dag under graviditeten, hadde 80 prosent mindre risiko for å få diabetes type 1 i de første 30 årene av livet. I en studie fant man redusert forekomst av diabetes type 2 (aldersdiabetes) med et ekstra vitamintilskudd på 20 µg per dag.

I en periode da det anbefalte inntaket av vitamin D i Finland ble redusert, økte hyppigheten av diabetes type 1 drastisk. Vitaminets viktige rolle i forbindelse med diabetes fant man ved å observere at insulinnivåene økte når blodnivået ble redusert.

Bok

Dette er et bearbeidet utdrag av boka D-vitamin og helse som Johan Moan har skrevet for Pharma Nord. Den utgis i løpet 2016 og inneholder en rekke referanser.

Gravide

Det er særlig viktig for gravide kvinner å ha nok vitamin D. Under graviditeten skal alle organer i barnet bygges opp, og vitamin D er en viktig faktor. Man har funnet at 100 µg per dag gir nok i blodet (over 75 nM/L), mens 20 µg er for lite. Dette stemmer med våre undersøkelser, som viser at tilskudd av 20 µg per dag nesten ikke øker blodnivået.

Autisme

Autisme er en forstyrrelse av evnen til kommunikasjon og sosialt samspill med andre. Symptomene er mange og varierer fra person til person. Vi snakker derfor om et ”autismespektrum”, autismespekterforstyrrelse (ASD, autism spectrum disorder). Autister har en unormal måte å tenke på og å oppfatte og forstå omverdenen. Man regner med at forekomsten er 0,4 – 0,7 promille av befolkninga. Flere gutter enn jenter har autisme.

Autisme har sammenheng med avvik i hjernestruktur og/eller nervefunksjoner som kan ha oppstått under fosterlivet på grunn av infeksjoner eller andre miljøfaktorer, men lite eksakt er kjent. Risikoen for å få autisme er i betydelig grad arvelig eller epigenetisk betinget og øker med mors og (særlig) fars alder. Selv om genetikk spiller en rolle, er det ikke kjent hvilke kromosomer som er innblandet.

Man har funnet at vitamin D-status i fosterlivet kan spille en rolle fordi risikoen er størst når fødselen skjer når vitaminnivået er lavest. Solmangel kan innvirke; noen undersøkelser antyder at forekomster er høyere i nord enn i sør, og autismerammede har ofte lite vitamin D i blodet.

LES OGSÅ  Kan mors mobilbruk gi barnet hodepine?

Bakgrunnsinformasjon
To oversiktsartikler6,7 og nettsiden til Vitamin D council8 for årene 2014–2015 dekker de fleste utsagn i denne artikkelen.

Mekanismer

Vitaminet D demper betennelser, ikke minst de som er knyttet til nervesystemet. Personer med autisme har ofte forhøyde nivåer av prostaglandiner, en gruppe kortlivede hormoner som blant annet øker intensiteten av betennelsesreaksjoner. Noen autismetilfeller kan skyldes at immunsystemet angriper egen kropp, siden mengden av noen antistoffer som antyder autoimmunitet, er forhøyet hos en del autister. Slike antistoffer påvirkes av vitamin D.

Oksidasjon fører til nedbryting også av nerveceller. Vitamin D er en effektiv antioksidant og stimulerer dannelsen av en annen viktig antioksidant kalt glutation. Dette viser en mulig sammenheng mellom vitamin D og nedbrytning av nervevev.

En vitenskapelig publikasjon fra Sverige viser at lavt vitamin D-nivå hos kvinner før fødselen øker risikoen for at barnet skal utvikle autisme. Dette er i samsvar med den årstidsvariasjonen som finnes når det gjelder risikoen for å føde barn som blir autistiske.

Migrene

Migrene har antakelig noe med blodsirkulasjonen i hjernen å gjøre. Pasienter med denne lidelsen har ofte lave vitamin D-verdier og kan hjelpes av ekstra tilskudd. Mange blir for øvrig bedre på lavkarbokosthold.1,2,3,4

Metabolsk syndrom

Nær 40 prosent av befolkninga har denne plagen, som blant annet skyldes for høyt inntak av karbohydrat, eventuelt kombinert med høyt energiinntak, lite mosjon og arvelige eller epigenetiske faktorer. Syndromet inkludererr stor livvidde og stor risiko for hjerte- og karsykdom, diabetes type 2 og flere typer kreft, høyt blodsukker og lavt HDL-nivå i blodet (HDL er det et transportprotein). Vitamin D-nivået er ofte lavt, noe som i betydelig grad kan skyldes en høy fettprosent, siden vitaminet er fettløselig. I tillegg mosjonerer overvektige personer mindre og soler seg mindre enn andre. Et friskt uteliv med mye sol, mye mosjon og rett kost med mye vitamin D vil hjelpe mange. Overvektige bør ta ekstra tilskudd fordi de ofte har lite vitamin D i blodet, noe som kan skyldes at det de får fra sol og mat, for en stor del havner i fettvevet og ikke i blodet.

Det er tenkelig at vitamin D-mangel kan bidra til overvekt. Egne studier av krefthyppighet indikerer at overvektiges høye kreftrisiko i stor grad skyldtes vitamin D-mangel, og en studie viste at solariebestråling av dyr på fettrik kost medførte mindre vektøkning enn blant dyr som ikke ble solariebestrålt. Ikke bare vitamin D virket gunstig, men sannsynligvis førte i tillegg solariebruken til mer nitrogenoksid i blodet. Nitrogenoksid kan lette blodsirkulasjonen ved å gjøre blodårene mer fleksible og myke. En fettrik kost kan redusere kroppens insulinproduksjon og redusere sultfølelsen, slik at man spiser mindre.

En ny, dansk undersøkelse viser at risikoen for hjerte- og karsykdom øker når vitamin D-nivået kommer under 70–80 nM/L. Imidlertid antydet studien at svært høye nivåer (>125 nM) medfører en liten risikoøkning, men svært få personer hadde så høyt nivå. Det er mulig at disse hadde høye nivåer fordi de tok ekstra tilskudd.

MS

Ved multippel sklerose (MS) ødelegges myelinet rundt nervene. Myelin er sammensatt av fettvev og protein, beskytter nervene og sikrer overføring av nervesignaler. I hjernen og ryggmargen lages myelinslirene av spesielle celler som heter oligodendrocytter. I det perifere nervesystemet blir de lagd av såkalte Schwann-celler, som ligger utenpå myelinsliren de lager og som sikrer best mulig overføring av de elektriske signalene i nervene. Ødeleggelse av myelinslirene fører til langsom og upresis overføring av nervesignaler. Slik ødeleggelse kan skje via autoimmune reaksjoner (se ovenfor) eller på annen måte.

MS skyldes nedbrytning av myelinslirene, oftest ved betennelsesreaksjoner, som i noen tilfeller er av autoimmun karakter og skyldes svikt i eller overaktivitet av immunsystemet. Mest alvorlig er det når nerveceller i hjernen, i synsnervene eller i ryggmargen blir angrepet av kroppens eget immunforsvar.

På verdensbasis har cirka 300 per million mennesker MS, mens i Norge er den relative forekomsten cirka 1 600 per million, mer enn fem ganger høyere. Generelt er forekomsten høyere jo lengre bort fra ekvator man kommer. Når noen flytter fra et område med lav forekomst før de har nådd puberteten, øker risikoen for å få MS hvis de flytter til et område med høy forekomst. Etter puberteten forandres ikke risikoen.

Afrikanere og asiater er mindre utsatt for MS enn kaukasiere. Skandinaver er særlig utsatt, mens samer, urfolk i Australia og New Zealand, indianere og mennesker som bor det sørlige Sibir, ser ut til å være lite utsatt for å få MS. Vitamin D har en såkalt pleiotrop effekt på immunapparatet, hvilket vil si at flere gener påvirkes.

MS begynner oftest i alderen 20–40 år, og litt flere kvinner enn menn blir angrepet. Risikoen ser dels ut til å være arvelig, dels miljøbetinget. Flere studier viser at personer som er født seint på våren, har større risiko for å få MS enn andre. Videre antyder de fleste studiene at dårlig vitamin D-status hos mor tidlig i svangerskapet er en risikofaktor.

Forekomsten av MS har økt i mange land og regioner. Eksempelvis økte den i Hordaland fra 20 til 150 per 100 000 i perioden 1953–2003. Raskest økning fant sted fram til 1980. Dette kan ha sammenheng med at en stor del av befolkningen gikk over fra ute- til innearbeid, noe som medførte mye mindre soling. Da er det sannsynlig mulig at vitamin D-nivået gikk ned.

LES OGSÅ  Brystkreft og mangel på vitamin D

Noen av de mer enn 2 000 genene som soling påvirker, regulerer immunapparatet. Dermed er det sannsynlig at mindre sol kan være delvis skyld i MS-økningen. Noen hevder at hudkreftforekomsten har økt de siste tiår og at det tilsier økt soleksponering, men det kan også hende at mønsteret har endret seg fra jevnlig soleksponering under utearbeid til for sterk soleksponering i helger og ved sydenferier. I så fall har ikke totaldosene økt, men de er kanskje til og med blitt redusert.

Sammenhengen mellom lave vitamin D-nivåer og høy risiko for å få MS sees i de fleste studier. Det kan hende at MS-pasienter er mindre ute i sola enn andre, siden noen studier viser at nok vitamin D i blodet reduserer risikoen. I en studie ble det funnet at et ekstra inntak av vitamin D på 20 µg reduserte risikoen 40 prosent. Samme studie viste at risikoen avtok med 40 prosent for hver 50 nM/L vitaminnivået økte. Personer med tidlige, usikre symptomer på MS fikk utsatt utbruddet av sikker sykdom ved å ta 1 250 µg av vitaminet per uke. Intensiteten av symptomene av MS kan variere over tid. Inntak av vitamin D kan forlenge de gode periodene.

Nye data antyder at sol kan påvirke MS på andre måter enn via vitamin D: Adrenokortikotropt hormon (ATCH) brukes mot både MS og leddgikt, en oppdagelse som i 1950 førte til at blant annet Philip S. Hench (1896–1965) ble tildelt nobelprisen i medisin eller fysiologi for leddgiktbehandling med ACTH.5 Soling påvirker et spesielt gen som gjør at kroppen produserer mer ACTH. Altså produserer soling litt MS- og leddgiktmedisin! En studie der MS-pasienter ble fulgt opp med MR-undersøkelser, viste at sykdomssignalene var svakest i sommermånedene, samtidig som vitamin D-nivået da var høyest.

Vitamin D, sol og kronisk utmattelsessyndrom (ME)

Markører for god blodsirkulasjon og hjertefunksjon er svekket hos mange ME-pasienter, som ofte har de dårlig vitamin D-status. Tilstrekkelig D-vitamin bedrer både muskel- og hjertefunksjonen. Forsøk med å gi 2 500 µg vitamin D hver annen måned ga ikke særlig forbedring, men det er mulig at et slikt regime ikke var optimalt. Siden disse pasientene ikke orker å være mye ute i sol og lys, kan vi ikke se bort fra at andre effekter av solstrålingen er viktig, tilsvarende hva vi vet om MS. Stivhet i arterievegger er funnet hos ME-pasienter. Solprodusert nitrogenoksid (NO) og karbonoksid (CO) gjør åreveggene litt mer fleksible.

Avslutning

Man trodde lenge at de eneste effektene av god vitamin D-status var at bein og muskler ble styrket. Nå viser det seg at vitaminet påvirker en rekke helsetilstander. Forekomsten av flere andre sykdommer som er forbundet med vitamin D-status, har økt siden 1950-tallet, inkludert kreft, Alzheimers sykdom, diabetes og hjerte- og karsykdom. Derfor er det viktig å opprettholde god status. Mange innvandrere med mørk hud og mange ungdommer har lite vitamin D i blodet. Trolig ligger et optimalt nivå godt over 75 nM for de fleste.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om forfatteren»]Johan Moan (f. 1944) er professor emeritus ved Fysisk institutt, UiO, og tidligere leder for Gruppe for biofysikk og PDT (fotodynamisk terapi) ved Avdeling for strålebiologi, Det norske Radiumhospitalet (DNR) i Oslo. Moan har doktorgrad i lysbiologi og medisinsk fysikk fra 1975 og har forsket på lysbiofysikk og fotokjemisk behandling av kreft i 45 år. Han er tildelt en rekke priser for sin forskningsinnsats, blant annet Universitetet i Oslos og Forskningsparkens 1. pris i prosjektkonkurranse (1995), Radiumhospitalets og Forskningsstiftelsens ”Nyskapingspris” (1996), den nasjonale Bergesen-prisen for allmennyttig forskning (1998), Ærespris fra den Europeiske Forening for Fotobiologi (1999), Prisen ”Venture Cup” (2001), Birkelandprisen til Norsk Hydro (2003), og UiOs forskingspris (2010). Han har publisert over 500 fagfellevurderte artikler i internasjonale tidsskrifter og en rekke populærvitenskapelige artikler. E-post j.e.moan@fys.uio.no.[/gdlr_box_icon]

Kilder:

1.  Hexeberg S. Frisk med lavkarbo: nytt liv med riktig mat. Oslo: Cappelen Damm, 2010.

2.  Hexeberg S. Hodepine, magesmerter og lavkarbokosthold. Helsemagasinet VOF 2011; 2 (1): 106.

3.  Hexeberg S. Lavkarbokost mot migrene. Helsemagasinet VOF 2011; 2 (5): 106.

4.  Wirgenes M. Migrene og vanlig kostholdsrådgivning. Tidsskrift for Den norske legeforening 2011; 131: 1445. http://tidsskriftet.no/article/2122912

5.  http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/medicine/laureates/1950/

6.  Juzeniene A, Pål Brekke P, Dahlback A mfl. Solar radiation and human health. Reports on Progress in Physics 2011: 74: 066701. http://m.iopscience.iop.org/article/10.1088/0034-4885/74/6/066701/ meta;jsessionid=19365D6FAE50424B1CAB6E815A26485F.c2.iopscience.cld.iop.org

7.  Li M, Chen P, Li J mfl. Review: the impacts of circulating 25-hydroxyvitamin D levels on cancer patient outcomes: a systematic review and meta-analysis. Journal of Endocrinology and Metabolism 2014; 99: 2327–36. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/24780061

8.  https://www.vitamindcouncil.org/


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner