Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2011 > Vitaminenes historie

Vitaminenes historie

Den kanadiske psykiateren Abram Hoffer (1918 – 2009) og kolleger rapporterte i 1957 at cirka 75 % av alle med schizofreni kunne bli klinisk friske av store tilskudd vitaminer, særlig niacin (vitamin B3) og vitamin C.1 Vitaminterapi mot psykiatriske lidelser brukes i hvert fall ikke i det offisielle Helse-Norge. De som er frustrerte over at det går lang tid før nye oppdagelser blir allmennkunnskap, kan trøste seg med at det gikk mye langsommere før i tida.

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Sammenhengen mellom ernæring og helse har vært kjent i årtusener. Skjørbuk var for eksempel kjent allerede for 3000 år siden, noe som er klarlagt ved hjelp av arkeologiske utgravninger.2, s. 26. Oldtidens vise egyptere beskrev skjørbuk i egyptiske papyrusmanuskripter som omhandler medisin, årsaken var trolig ukjent og behandlingen deretter. Mest kjent er Ebers-papyrusen fra cirka 1550 før vår tidsregning (fvt),3 som ble funnet vinteren 1873-74 av den tyske egyptologen og forfatteren Georg Ebers. Tilsvarende beskrivelser finnes i de vel 2400 år gamle Hippokratiske skriftene,4 og Jesus skal ha brukt et ordtak om at mennesket ikke lever av brød alene. Kanskje hadde dette sin bakgrunn i gamle, folkemedisinske erfaringer.

En stor svakhet ved oldtidens europeiske medisin var at gyldig erfaringsbasert kunnskap ofte ble blandet med filosofiske spekulasjoner og forsøk på forklaringer som ikke stemte. Dette ble enda verre da biblioteket i Alexandria ble ødelagt (i år 390) og Vestromerriket ble ødelagt av ”kristne horder” under folkevandringstidens politiske kaos. Som konsekvens gikk mye av den akademiske tradisjonen fra oldtiden tapt.5

Ernærings-mangler oppsto før i tiden på grunn av en kombinasjon av fattigdom, manglende kunnskaper om riktig kosthold og at man på lange reiser tok med mat som mistet mye av ernæringsverdien. Etter introduksjon av stålmøller og annen teknologi fra slutten av 1700-tallet bidro industriell bearbeiding av matvarer til at næringsinnholdet ble ytterligere redusert.6 Kjente eksempler er raffinering av grovt til hvitt mel og raffinering av råsukker til hvitt sukker (farin).

Annonse:

Stillehavsbeboere har i århundrer visst at et næringsrikt kosthold kan redusere risikoen for fødselskader.7 I vår del av verden mente noen forskere at det var gode holdepunkter for at tilskudd av B-vitaminet folat kunne forhindre ryggmargsbrokk omkring 1980.8,9,10Likevel ble dette for eksempel i Norge først offisielt erkjent i mars 1998,11 etter at Statens Ernæringsråd og Statens helsetilsyn hadde sendt ut en pressemelding hvor de anbefalte gravide og kvinner i fruktbar alder å ta folattilskudd for å redusere muligheten for å få barn med ryggmargsbrokk.12

Tradisjonelle folkegrupper visste bedre

Skjørbuk var i århundrer en uforklarlig og utbredt sykdom i Vesten. Samtidig unngikk jegere og sankere vitamin C-mangel ved å spise bestemte mat-varer. En annen årsak var deres lave inntak av sukker, som hemmer opptaket av vitamin C i mange celler og øker tapet gjennom nyrene fordi dehydroaskorbat (oksidert vitamin C) og glukose likner mye på hverandre.

Australske aboriginere brukte blant annet en grønn plomme som er usedvanlig rik på askorbinsyre: Terminalia ferdinandiana inneholder 3150 mg askorbinsyre per 100 gram, mot omkring 55 mg i appelsin og 10 mg i et vanlig eple.13 Asiatiske bønder spiste spirte bønner og korn, inuitter innmat fra reinsdyr og annet storvilt eller ukokt fisk,14 og nordamerikanske indianere brukte næringsrike bjørke-blader og granskudd.15 Slike matvarer inneholdt nok vitamin C til å unngå skjørbuk.

I 1250 beskrev Jean de Joinville (1224-1317) skjørbuk da troppene til Louis IX (1214-70) beleiret Kairo. Symptomene på skjørbuk er lett gjenkjennelige: Energiløshet, opphovninger i beina og infeksjoner i hårrøttene, løse tenner, gamle sår som går opp, infeksjonsutsatthet og etter hvert kramper, koma og død. 

Kunnskapen om symptomene på skjørbuk fikk imidlertid liten praktisk betydning for forebygging og behandling. Da den franske oppdagelsesreisende Jacques Cartier (1491-1557) i 1535 forsøkte å finne en nordlig rute gjennom Amerika (Newfoundland), ble han stanset av ismasser. Selv om ekspedisjonens over 100 menn hadde mer enn nok mat, var likevel en fjerdedel døde på grunn av skjørbuk halvveis gjennom vinteren, mens resten var døden nær.16, 17,18, s. 33 Cartier lærte imidlertid å lage te av nålene på et spesielt tre som indianerne visste kunne kurere sykdommen, og etter kort tid var samtlige av de gjenlevende fullt restituert.7, s. 279 

Etter at de to franske oppdagelsesreisende Pierre du Guast, Sieur de Monts (ca. 1560-1630) og Samuel de Champlain (ca. 1567-1635) grunnla en koloni ved Fundybukta,19 døde 35 av 79 kolonister av skjørbuk vinteren 1604-05, og året etter ytterligere 12. Nordamerikanske indianere unngikk skjørbuk blant annet ved å spise binyrer fra storvilt13, s. 50 og visste hvordan man kunne unngå blindhet ved å spise matvarer som inneholdt det vi nå vet er vitamin A. 

En europeisk naturforsker med store smerter var nesten blind etter en strabasiøs marsj gjennom Alaska da han fikk uventet hjelp av en indianer som ”kastet fisken på elvebredden og ba geologen om å spise kjøttet i hodet og bak øynene, inkludert øynene, med det resultat at innen noen få timer hadde smerten forsvunnet. I løpet av en dag begynte synet raskt å komme tilbake, og på to dager var øynene nesten normale.” 7, s. 81

Den britiske kapteinen Sir Richard Hawkins (ca. 1570-1600) rapporterte i 1593 at han hadde sett omkring 10 000 dødsfall av skjørbuk i løpet av sin tjenestetid, men at sykdommen kunne unngås ved å spise lime eller appelsin. Dette budskapet ble oversett av legestanden, og 150 år senere døde flere sjøfolk av skjørbuk enn i krig. 

Den britiske militærkirurgen John Woodall (1570-1643), som i en medisinsk lærebok fra 163620 skrev at lime kunne forhindre skjørbuk, ble også oversett. Senere trodde den berømte nederlandske botanikeren, legen Hermann Boerhaave21 (1668-1738) – kalt “legenes Newton” – at skjørbuk var forårsaket av en “meget smittsom gift”.5, s. 226 På grunn av sin store autoritet og imponerende produktivitet ble bøkene hans brukt i undervisningen i nesten 100 år.22

Vitaminfattig sukker

På 15. og 16.-hundretallet var sukker en etterspurt luksusvare blant rikfolk.23, s. 55 Elisabeth I (1533-1603), dronning av England og Irland, spiste så store mengder sukker at tennene ble svarte.24, s. 134 Omkring 1800 var finmalt, hvitt mel blitt så vanlig i England at også fattige kunne kjøpe det, og forbruket av farin steg til 5-6 kg per innbyg-ger per år. 

På 1800-tallet forsto man ikke de helsemessige konsekvensene av å spise mye raffinert sukker, tross tidligere beretninger blant annet fra England, 25 hvor et høyt sukkerforbruk lenge hadde vært vanlig. Et sitat fra 183826, s. 87. indikerer hvor lite skolemedisinen visste om matens helse-messige betydning: ”Sukker er nå blitt en viktig del av europeernes mat. Det inneholder trolig en større andel næring enn noen andre plantesubstanser med samme volum. Hvis vi tror på dr. Rush [fra Philadelphia], er en rikelig bruk av det en av de beste forebyggende tiltak mot sykdommer forårsaket av ormer. Det har lenge vært antatt at det har en tendens til å skade tennene; men denne fordommen er nå gitt opp.”

Hundre år senere hadde folk flest råd til sukker og spiste flere titalls kilo hvert år, noe som fikk alvorlige følger for helsetilstanden i sin alminnelighet og for forekomsten av tannråte i særdeleshet.27,28

Tidligere eksperimenter

William Stark29 (1740-70) fra New Hampshire var trolig den første legen som utførte eksperimenter på seg selv for å finne årsakene til ernæringsmangler. Etter å ha levd på vitamin C-fattig diett i lengre tid kon-sulterte han den berømte, skotske legen Sir John Pringle30 (1707-82), grunnleggeren av moderne militærme-disin, for å få råd mot en gradvis progredierende skjørbuk. Pringle hadde stor erfaring med skjørbuk, men anbefalte likevel å redusere inntaket av salt og å unngå mat rik på vitamin C. Tragisk nok døde Stark av skjørbuk ni måneder etter at eksperimentet var påbegynt.5, s. 236

Gjennombruddet

Skotten James Lind31 (1716-94) var lege for den britiske marinen og tillegges mye av æren for oppdagelsen av at skjørbuk skyldtes en faktor i maten. I 1754 publiserte han Treatise on scurvy [Avhandling om skjørbuk] og ble umid-delbart utsatt for sterk kritikk av sine kolleger, som var solid opphengt i læren om kroppsvæskene [humoralpatologi], årelating og esoteriske forestillinger om syrer og baser. Men én mann tok ham på alvor: Sjøkapteinen James Cook32 (1728-79), som 3. april 1769 ankom Tahiti uten ett eneste tilfelle av skjørbuk blant mannskapet.

Cook hadde proviantert frukt og grønnsaker ved hvert landligge, men i likhet med Lind ble han regnet som en kjetter til sin død. Det var lettere å vise at sitroner og appelsiner kunne kurere skjørbuk enn å overbevise myndighetene om å ta kunnskapen i bruk. Selv om et vitenskapelig grunnlag nå var lagt for å kunne eliminere skjørbuk, ble ikke Linds anbefalinger godtatt av britiske admiraler før 1795, og sitroner ble først innført av den amerikanske marinen i 1812. 

Det britiske handelskam-meret begynte å anbefale limesaft som skipsproviant i 1865, og i 1884 beordret den britiske marinen alle sjøfolk å spise en lime om dagen.5, s. 223 Dette er årsaken til at britiske sjøfolk fikk kallenavnet limeys.

Etter 1796 sank forekomsten av skjørbuk blant sjømenn raskt. Mye av æren for dette tilskrives den skotske legen Sir Gilbert Blane33 (1749-1834), som fra 1795 var formann i Styret for syke og sårede sjømenn og i den sammenheng fikk gjennomført en rekke reformer for å bedre helsetilstanden.5, s. 23-35 Den britiske bakteriologen og immunologen Sir Almroth Wright34 (1861-1947) mente imidlertid at skjørbuk skyldtes syreforgiftning av blodet og at natriumlaktat [laktat = melkesyre] var bedre enn limesaft for å normalisere blodets pH.5, s. 36Slike misforståelser forklarer til en viss grad at skjørbuk forble et utbredt helseproblem blant folk flest til langt inn i forrige århundre, og fortsatt ikke er utryddet i vår egen tid.35

Tross kunnskaper om kostholdets betydning døde i 1912 den britiske polarfareren, kaptein Robert Falcon Scott36 (1868-1912) og alle hans menn av utmattelse og feilernæring etter et mislykket forsøk på å komme før Roald Amundsen37 (1872-1928) til Sydpolen. I ettertid kan man lure på om de hadde et tilstrekkelig fettrikt kosthold og nok vitamin C…

Fridtjof Nansen38 (1861-1930) kan nevnes som et godt eksempel på det motsatte. Mannskapet kunne ikke ha kommet levende fra Framferden i 1893, da skuta i tre år drev med isen over Polhavet, uten et godt kosthold om bord.

At det gikk så bra med Roald Amundsen som det gjorde både under Gjøaferden og da han dro til Sydpolen i 1910-12, kan trolig ha hatt sammenheng med at han kunne bygge på Nansens erfaringer når det gjelder kostholdet under polarekspedisjoner.

Vitamin D

På 1850-tallet hadde den franske legen Armand Trousseau (1801-67) funnet en faktor i fiskeleverolje som kunne forhindre “engelsk syke” eller myke bein. Tran var kjent på bygdene omkring Nordsjøen, men hans oppdagelse førte til at fiskeolje ble brukt mot skjelettmisdan-nelser hos barn i Kontinental-Europa. I årene 1886-1920 fikk millioner av barn i industrilandene skjelettdeformiteter pga. mangel på vitamin D fordi ortodokse leger hadde akseptert Louis Pasteurs16, s. 42 (18), Joseph Listers39, s. 77-8 (1827-1912), Armauer Hansens40 (1841-1912) og Robert Kochs39, s. 78 (1843-1910) teorier og trodde at slike tilstander skyldtes mikrober.

Engelsk syke ble ikke anerkjent som mangelsykdom før 1921, til tross for at fiskeoljens forebyggende verdi var dokumentert i 1917. Trousseau trodde selv allerede i 1854 at difteri var forårsaket av mikrober, men ble fullstendig oversett inntil den franske kjemikeren Louis Pasteur i 1876 (22 år senere) publiserte sin teori om mikrobenes rolle i sykdom.13, s. 42

Beriberi og tiamin

Omkring 1880 var de nederlandske koloniene i Indonesia blitt hjemsøkt av en ny, ukjent syk-dom kalt beriberi. Sykdommen kjennetegnes av alvorlig muskelsvekkelse, nervelidelser og en døde-lig utgang. I 1883 fikk en gruppe forskere ledet av den kjente patologen professor Cornelius A. Pekelharing41 (1848-1922) i oppdrag å finne årsaken til sykdommen. I 1887 opprettet regjeringen et laboratorium på Java, på samme tid som Pekelharing annonserte oppdagelsen av “bacillus beriberi”.42, 116-17

Den unge, nederlandske legen Christiaan Eijkman43 (1858-1930) nektet imidlertid å undertegne Pekelha-rings rapport og fikk ansvar for forskningen. Han fant da at kyllinger ble immune overfor “basillen” hvis de fikk risskall og at de ble syke hvis de bare fikk hvit ris. Eijkman gjennomførte derfor forsøk med 10.000 fanger som spiste brun ris og fant ut at ingen av dem fikk beriberi, mens nesten ti prosent av 3.900 andre fanger på hvit ris var døden nær. Da hans rapport nådde Europa, reagerte legestanden ’pavloviansk’:44 De påstod hardnakket at beriberi var en infeksjonssykdom – i likhet med alle andre sykdom-mer.14, s. 44

Et viktig, oversett poeng den gangen var at inntaket av karbohydrater i raffinert sukker, hvit ris og hvitt brød, som inneholder svært lite vitamin B1, samtidig øker behovet for dette vitaminet. 

Japaneren Kanehiro Takaki45 (1849-1920) var utdannet lege ved St. Thomas Hospital i London ti år før Eijkman. Da han kom tilbake til Japan, ble han utnevnt til generaldirektør for marinens medisinske avdeling. I årene som fulgte, dokumenterte han at sjømenn som hovedsakelig spiste polert ris, fikk beriberi, men det fikk de ikke hvis de spiste kjøtt, fisk, grønnsaker, brød og melk. I 1883 overbeviste han myndighetene om at risrasjonene skulle suppleres med annen mat, og snart var sykdommen overvunnet: Fra 1236 tilfeller av beriberi i 1883, hvorav 40 døde, sank antallet til 718 (8 døde) i 1884 og til null i 1887 – på samme tid som Pekelharing mente å ha funnet en “Beriberi-basill”.

Takaki publiserte sine studier i det britiske medisintidsskriftet The Lancet i 1906, men fikk lite oppmerksomhet, trolig fordi han ikke var europeer. I Europa hadde Van de Scheer i 1901 rapportert at han hadde funnet et beriberivirus, og i 1903 påsto Edmund Laurence Maurer (f. 1878) at sykdommen skyldtes en muggsopp. Men da den polske kjemikeren Casimir Funk46 (1884-1967) i 1911 fant et vannløselig stoff som kurerte beriberi og som i 1924 ble kjemisk isolert, måtte mikro-beteoriene vike.

Ernæringsmedisin ”alternativt”

Ernæringsfaget vokste fram som vitenskap fra 1930-tallet,5, s. 231 og mange ventet at ernæring snart ville få en dominerende plass innen medisinen. Det skjedde imidlertid ikke. Åtti år seinere er ernæring fortsatt delegert til medisinens utkant, hvor den er blitt holdt i hevd av en håndfull idealister og som del av folkemedisinen. Også leger her i Norge er i stor grad blitt marginalisert, dersom de foretrakk ernæring framfor vanlig skolemedisin.

De som konsen-trerte seg om dyreforsøk, slik som de medisinske forskerne47 professor Axel Holst48 (1860-1931) og dr.med. Theodor Frölich (1870-1947) ved Universitetet i Oslo, fikk stort sett være i fred. Deres oppdagelse av at skjørbuk skyldtes en ernæringsmangel ble publisert i 1907 i Journal of Hygiene, men det skulle gå mer enn 60 år før de ble anerkjent for sitt arbeid. Holst hadde besøkt Eijkmans laboratorium i Indonesia for å lære mer om beriberi, og etter å ha lett etter en egnet dyre-modell valgte han marsvin. Da Holst selv oppdaget tegn til skjørbuk, kontaktet han Frölich, som var interessert i skjørbuk hos spedbarn. Sammen fant de ut at skjørbuk hos marsvin kunne induseres av en mangelfull diett og kureres av fullverdig mat. 

Senere forskning har klargjort at bare noen få dyrearter ved siden av mennesket mangler evnen til å lage vitamin C i kroppen, nærmere bestemt apene, marsvin, en fruktspisende flaggermus og visse tropiske fuglearter.2, side 50, 49

Vær tålmodig, menneske!

Til tross for alle oppdagelsene om sammenhengen mellom kosthold og helse så langt tilbake som 1500-tallet godtok ikke leger flest fullt ut før langt ut på 1900-tallet at en rekke sykdommer var forårsaket av feilernæring og ikke hadde noe med mikroorganismer å gjøre. Så sent som i 1929 fikk Eijkman Nobelprisen i medisin – 45 år etter at den britiske marinen hadde påbudt å bruke lime i sjømannskosten, nesten 300 år etter at Casal beskrev pellagra50 [niacinmangel, først beskrevet etter introduksjonen av mais til Europa], nesten 400 år etter Jaques Cartiers erfaringer med nordamerikanske indianere, 2300 år etter Hippokrates og 4000 år etter at egyptiske skriftlærde skrev om mat som medisin.

Generelt virker kunnskapene om ernæring å være mangelfulle hos den norske legestanden, selv om det finnes eksempler på det motsatte. Etter VOFs oppfatning er det på tide at medisinstudiet legger mer vekt på det forebyggende og helbredende potensialet i riktig ernæring. Uten et sterkt press fra folk flest og politikerne kommer det til å gå atskillige år før et paradigmeskifte skjer innen medisinsk forskning og praksis. 

 

Les også:

Vitaminer – livsnødvendige milligram

Milepeler i ernæringsvitenskapens historie

Biokjemisk individualitet

 

 

Kilder:

1.  Hoffer A. Adventures in psychiatry. Caledon, Cd: Kos Publishing Inc., 2005.

2.  Stone I. The healing factor. Vitamin C against disease. New York: Perigee Books, 1982.

3.  http://no.wikipedia.org/wiki/Ebers’_papyrus

4.  Hippokrates skal ha levd på den greske øya Kos 466-377 fvt.

5.  Bernal M. Black Athena. Afroasiatic roots of Classical Civilization. Volume II: The Archeological and Documentary Evidence. Rutgers university Press, New Brunswick, New Jersey 1991.

6.  Cleave TL. The saccharine disease. The master disease of our time. New Canaan, CT: Keats Publishing, Inc., 1975.

7.  Price WA. Nutrition and Physical Degeneration. La Mesa, CA: The Price-Pottenger Nutrition Founda­tion, Inc., 1945, 1970, 2008 (18. utg.).

8.  Werbach MR. Nutritional influences on illness. A source­book of clinical Research. New Canaan, CT: Keats Publishing, Inc., 1993.

9.  Wild J, Read AP, Sheppard S mfl. Recurrent neural tube defects, risk factors and vitamins. Archives Disease in Childhood 1986; 61: 440-4.

10.  Tell GS, Vollset SE, Lande B mfl. Folat og helse – ny kunnskap og nye anbefalinger. Tidsskr Nor Lægeforen 1998; 118: 3155-60.

11.  Lie W, NTB. Gravide bør ta folattilskudd. B-vitamin kan forebygge misdannelser. Dagsavisen Arbeiderbladet 24. mars 1998.

12.  Statens Ernæringsråd. Nye anbefalinger – ekstra folatinntak ved graviditet. Oslo 19.3.98.

13.  Brand JC, Rae C, McDonnell J mfl. The nutritional composition of Aus­t­ralian Aboriginal bushfoods. I: Food Technology in Australia 1983; 35: 293-8.

14.  Magner LN. A history of medicine. New York, Hong Kong: Marcel Dekker, Inc., 1992.

15.  Källman S. Näringsinnhåll i svenska vilda växter. Svensk Botanisk Tidskrift 1991; 85: 397-406.

16.  Martin W. Medical Heroes & Heretics. Old Greenwich, CT; The Devin-Adair Co., Publishers, 1977.

17.  Cameron E. Vitamin C and cancer cachexia: The carnitine connection. I: Huemer RP, red. The roots of molecular medicine. A tribute to Linus Pauling. New York: W. H. Freeman and Company, 1986.

18.  Rorty J, Norman NP. Tomorrow’s food. New York: The Devin-Adair Company, 1956.

19.  Champlain fikk i 1608 æren for å ha grunnlagt Quebec, den første franske kolonien i Nord-Amerika.

20.  Boka The Surgeon’s Mate, or Military and Domestic Medicine ble først utgitt i 1617, jf. http://en.wikipedia.org/wiki/John_Woodall. Historien om Woodall er gjenfortalt av O’Brian P. The surgeon’s mate. UK: Harper Collins, 1980; http://en.wikipedia.org/wiki/The_Surgeon%27s_Mate.

21.  http://en.wikipedia.org/wiki/Hermann_Boerhaave

22.  Institutiones medicae (1708), Book of Aphorisms (1709),  Index plantarum (1710) og Elementia chemiae (1732).

23.  Temple NJ, Burkitt DP. Western diseases. Their dietary prevention and reversibility. Totowa, JN: Humana Press Inc., 1994.

24.  Mintz SW. Sweetness and power. The place of sugar in modern history. New York: Viking Pen­guin Inc., 1985.

25.  En tysk reisende som møtte dronning Elisabeth I ved hoffet, levnet liten tvil om sukkerets skadevirkninger (Mintz 1985:134): “The Queen, in the 65th year of her age (as we were told), very majestic; her face oblong, fair but wrinkled; her eyes small, yet black and pleasant; her nose a little hooked, her lips narrow, and her teeth black (a defect the English seem subject to, from their too great use of sugar)”.

26.  McCollum W. A history of nutrition. The sequence of ideas in nutrition investi­ga­tions. Cambridge, USA: Houghton Mifflin Company, Boston, & The Riverside Press, 1957.

27.  Poleszynski DV. Food, Social cosmology and mental health: The case of refined sugar (sucrose). International Journal of Biosocial Research 1984; 6: 175-213.

28.  Poleszynski DV, Mysterud I. Sukker – en snikende fare. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2004.

29.  http://en.wikipedia.org/wiki/William_Stark

30.  http://en.wikipedia.org/wiki/John_Pringle

31.  http://en.wikipedia.org/wiki/James_Lind

32.  http://en.wikipedia.org/wiki/James_Cook

33.  http://en.wikipedia.org/wiki/Sir_Gilbert_Blane

34.  http://en.wikipedia.org/wiki/Almroth_Wright

35.  Dr.med. Thomas Bøhmer, dr.philos. Elisabeth Kind og dr.med. Morgen Mowe ved Aker Sykehus fant i 1990 at 35 % av eldre pasienter var “så underernært at de er sterkt utsatt for å bli rammet av alvorlige sykdommer. Hver tiende pasient har så høy C-vitaminmangel at de er skjørbuksutsatt.” Kilde: Norpress, Aftenposten 9.11.90.

36.  http://en.wikipedia.org/wiki/Robert_Falcon_Scott

37.  http://no.wikipedia.org/wiki/Roald_Amundsen

38.  http://no.wikipedia.org/wiki/Fridtjof_Nansen

39.  Lagerkvist, Ulf. Från Hippokrates til molekylær medicin. AB Fälths Tryckeri, Värnamo 1993.

40.  http://no.wikipedia.org/wiki/Armauer_Hansen

41.  Erdman AM. Cornelis Adrianus Pekelharing – A biographical sketch. Journal of Nutrition 1964; 83: 3-9.

42.  Crawford M, Marsh D. Nutrition and evolution. New Canaan, CT: Keats Publishing, Inc., 1995.

43.  http://en.wikipedia.org/wiki/Christiaan_Eijkman

44.  For beskrivelse av Ivan Petrovitsj Pavlovs (1849-1936) forsøk med hunder og klassisk betinging, se http://no.wikipedia.org/wiki/Ivan_Pavlov. Pavlov fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1904 for sin forskning på fordøyelsessystemet.

45.  http://de.wikipedia.org/wiki/Kanehiro_Takaki

46.  Johnsen AL, Poleszynski DV. Casimir Funk: Mannen bak begrepet “vitamin”. Helsemagasinet VOF 2010; 1: 94-5.

47.  Norum K. Axel Holst og Theorod Frølich – pionerer i bekjmepelsen av skjørbuk. Tidsskrift for Den norske Lægeforening 2002; 122: 1686-7.

48.  http://no.wikipedia.org/wiki/Axel_Holst

49.  Pauling L. Evolution and the need for ascorbic acid. Proceedings of the National Academy of Science USA 1970; 67: 210-12.

50.  Navnet skriver seg fra den italienske legen Frapolli, som i 1771 oppdaget at mangelsykdommen bl.a. ga seg utslag i dermatitt (pelle  = hud; agra = ru); jfr Davidson & Passmore (1986:318).

 

 

 

You may also like
Frukt bidrar til fedme- epidemien
Hvordan vi puster og går er viktig for helsa
Kraften i åtte personers fokuserte tanker
Nyrene – vår viktigste saltregulator

Legg igjen et svar