Ytringsfrihet for professorer og universitetsansatte

Akademisk frihet og ytringsfrihet er grunnleggende rettigheter i Norge, men står under koronapandemien i fare for å svekkes. Denne faren gir seg først og fremst til kjenne gjennom selvsensur.

Tekst Halvor Næss

Jeg har siden mars 2020 vært kritisk til myndighetenes håndtering av koronapandemien og har skrevet mange kronikker, vært intervjuet på TV og av aviser samt holdt foredrag. Min kritikk har i hovedsak dreid seg om at mange av koronatiltakene innebærer alvorlige innskrenkninger av grunnleggende menneskerettigheter. Dessverre er jeg bare en av svært få kollegaer som har gjort det samme. Det kan skyldes at det overveldende flertallet er enig med myndighetene, men jeg vet at mange er uenige. Problemet er at mange ikke tør å gå ut offentlig med sine meninger. De er redde for karrieren, å miste jobben eller å bli utstøtt som en pariakaste. Personlig tror jeg risikoen er relativt liten, men det er fare for utbredt selvsensur.

Akademisk frihet har i lang tid vært sett på som grunnleggende, og ytringsfrihet er en forutsetning for et demokratisk samfunn. I senere år har imidlertid stadig flere ønsket å begrense ytringsfriheten. Ytringsansvar er et begrep som illustrerer dette.

Mine arbeidsgivere

Personlig er jeg mest bekymret for forholdet til mine arbeidsgivere. Det er velkjent at jeg fikk refs¹ av ledelsen på Haukeland universitetssykehus i november 2020 på grunn av en kronikk i Bergens Tidende.² Ledelsen påpekte at jeg har ytringsfrihet, men at det må gå klart fram at mine meninger ikke nødvendigvis er sammenfallende med oppfatningene til Haukeland universitetssykehus. Det ble derfor poengtert at jeg ikke kunne underskrive liknende kronikker med at jeg er ansatt på sykehuset.

Jeg er enig i at man så langt det lar seg gjøre, påpeker at det er egne meninger som forfektes. Samtidig er det viktig å være klar over at det er grenser for hvor langt man kan gå for å sikre dette uten at selvsensur blir uunngåelig. Jeg vil under komme med noen refleksjoner som følger av personlige erfaringer.

Refleksjoner

Jeg kan ikke hindre aviser å skrive om hva jeg har sagt eller hvor jeg jobber. Journalister gir seg ikke alltid til kjenne på foredrag. Jeg kan derfor ikke alltid sikre meg gjennomlesning på forhånd.

Aviser har også ytringsfrihet og må kunne skrive hva de vil om det jeg foreleser og hvor jeg er ansatt. Ytringsfriheten inkluderer retten til å skrive om mine foredrag uten først å måtte innhente tillatelse fra meg.

Det er en fordel for meg at jeg omtales som ansatt på Haukeland universitetssykehus eller Universitetet i Bergen fordi begge institusjoner har prestisje og respekt. Noen kan hevde at jeg utnytter dette, men hvorfor har disse institusjonene respekt? Jo, det er på grunn av fagfolkene som jobber der, og jeg tror at jeg har bidratt med min skjerv til denne respekten. Så denne respekten går begge veier.

Det er riktig at jeg har fordel av å omtales som professor og overlege, hvilket er titler jeg har fått av Universitetet i Bergen og Haukeland universitetssykehus. Imidlertid er det slik at jeg gjennom personlige studier og innsats har gjort meg fortjent til slike titler. Titlene er ikke en gave, men resultat av mange års studier og arbeid.

Arrangører av foredrag har ytringsfrihet, og det er vanskelig å se at dette ikke inkluderer retten til å skrive tittel og arbeidssted til den de inviterer. Dersom jeg er arrangør, stiller det seg annerledes. Da kan mine arbeidsgivere kreve at jeg ikke bruker tittel eller arbeidssted (selv om det til en viss grad fratar meg ytringsfriheten på dette området).

Det koster penger å arrangere møter, og bekjentgjøring av tittel og arbeidssted til foreleser kan være nødvendig for å skaffe tilstrekkelig publikum. Derfor er det vanskelig å se at en foreleser eller forelesers arbeidsgiver kan nekte bruk av tilknytning.

Jeg vet ikke hva mine arbeidsgiveres offisielle syn på koronapolitikken er eller om de i det hele tatt har et offisielt syn. Som offentlige monopolinstitusjoner bør de etter mitt syn være svært tolerante når det gjelder hva ansatte skriver og sier så lenge man holder seg innenfor medisinsk vitenskapelige og etiske prinsipper samt et politisk syn som står fast på den vestlige sivilisasjons grunnmur (hvilket inkluderer retten til kritikk av den sittende regjering). Denne toleransen må også gjelde fra sentrale myndigheter. 

Avslutning

Akademisk frihet og ytringsfrihet er grunnleggende rettigheter i Norge, men står i fare for å svekkes. Denne faren gir seg først og fremst til kjenne gjennom selvsensur. For å unngå dette er det etter min mening viktig at offentlige arbeidsgivere er svært tolerante overfor sine ansattes meningsytringer så lenge disse ikke er falske eller feilaktige. Ingen er tjent med at det brer seg en fryktkultur. 

Om forfatteren

Halvor Næss (f. 1957) er utdannet lege ved Universitetet i Oslo (1984). Han er overlege ved Nevrologisk avdeling, Haukeland universitetssykehus og professor ved Universitetet i Bergen. Næss sitter i Helsemagasinets fagråd.
E-post: halvor.ness@helse-bergen.no

Kilder:

1 Overlege får kritikk etter BT-innlegg: – Det blir tatt opp med ham. Bergensavisen 10.11.2020. https://www.ba.no/overlege-far-kritikk-etter-bt-innlegg-det-blir-tatt-opp-med-ham/s/5-8-1472451

2 Næss H. Debatt: – Tiltakene mot korona er ute av proporsjoner. Bergens Tidende 10.11.2020. https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/weejxd/tiltakene-mot-korona-er-ute-av-proporsjoner