Foredrag

Erling Braut Haalands kost vekker oppsikt. Både britiske tabloidaviser og internasjonale ernæringseksperter har vist interesse for hans spesielle kosthold.

Av Kjetil Tveit, først publisert på hans Facebook

Men hvor spesiell er Haalands kost, egentlig?

Jeg har en bok fra 1948 om kosthold og ernæring som heter Norsk helseverk. Du kan lese den på Nasjonalbiblioteket.

Den viser at Haalands kosthold er helt i tråd med det vi ble fortalt at vi skulle spise mye av i de tidlige etterkrigsårene:

Mye sikringskost og lite tilleggskost.

Sitat:

«En god kost kan settes sammen på mange forskjellige måter, men visse generelle prinsipper kan likevel stilles opp. Viktig er inndelingen av matvarene i sikringskost og tilleggskost.

Ved sikringskost forstår vi matvarer som er rike på salter (mineraler), vitaminer og høyverdig eggehvite (proteiner).

De viktigste av dem er: melk og melkeprodukter (fløte, smør, ost), egg, kjøtt, fisk (framfor alt fet fisk), blod, innmat, poteter, røtter, frisk frukt og friske grønnsaker, tran.

Ved tilleggskost forstår vi matvarer som er fattig på de nevnte næringsstoffene, slik som: mel og brødvarer (framfor alt fint mel og brød), sukker, sirup, flesk, margarin (ikke vitaminisert), tørrede erter og bønner, kaffe. Disse matvarene gir vesentlig kalorier.»

I dag lærer vi at grove kornprodukter er selve basisen i kostholdet, men i Norsk helseverk står det:

«Tilleggskosten skal vi bare bruke til å spe på med så det blir nok kalorier.»

Haaland spiser mye egg, kjøtt og innmat

Haaland er kjent for å spise mye egg, kjøtt og innmat, for eksempel hjerte, ekte smør (ikke margarin, som er tilleggskost), ost og ikke-homogenisert melk slik man også gjorde i 1948.

Videre står det:

«Viktig er det også at prisene på sikringskosten blir satt slik at selv de minst bemidlede får råd til å kjøpe den. Her er vi ved et vanskelig punkt, for det koster gjennomgående mer å produsere sikringskosten enn tilleggskosten.

En vesentlig grunn til at det er for stort forbruk av tilleggskost og for lite av sikringskost her i landet, er at store lag av befolkningen ikke har hatt økonomisk evne til å skaffe seg den dyre sikringskosten, men har måttet nøye seg med den billigere tilleggskosten.»

Her er vi ved sakens kjerne: «…det koster gjennomgående mer å produsere sikringskosten enn tilleggskosten.»

Når det koster mer å produsere noe, faller profitten til matvaregigantene.

Mest å tjene på søppelmat

Det er langt mer å tjene for oligarkene som regjerer verden og som «eier» forskningsmiljøene og mediegigantene ved å innbille folk at frukostblanding er den nye «egg og bacon». Dessuten at brødvarer er den nye sikringskosten og at korn hindrer kloden fra å krepere av for mye CO2.

Det sies at å definere fascisme er like vanskelig som å spikre gele på veggen. Men det som likevel er felles for fascistiske regimer, er at staten smelter sammen med de største private selskapene, som i dag sitter i lauget WEF (Verdens økonomiske forum).

Således smelter også forskningsmiljøene og medieimperiene sammen med det offentlige, og står sammen om å rundlure populas. Som å innbille oss om at vi bør spise mye tilleggskost. Det øker gigantenes profitt, noe som kan gi internasjonal karriere for politikerne.

Erlig Braut Haalands diett ikke er så spesiell. Den følger de gamle norske rådene som ikke er fascistiske. Dessuten promoterer Haaland dyrevelferd.

Heia sikringskost og antifascisme!

VM fascistisk fordi det er maskulint?

Nå forsøker globalistene (fascistene) å få deg til å tro at fotball-VM er fascistisk fordi det er maskulint! Ved å omdefinere fasicsme fra å hovedsaklig dreie seg om korporatisme til maskulinitet, blir du ute av stand til å gjenkjenne dagens ny-marxistiske, wokeistiske ny-fascisme.

For å endre på dette må vi ro sammen, spise som Haaland, legge bort janteloven og være stolt av vår nasjon.

1. juli innførte helseministeren et eget takstsystem. Det er ikke «omsorg for sykefraværet», men en gjennomføring av EUs helse- og digitaliseringsstrategi under Protokoll 31.

Av Siri Hermo Foto Ralph fra Pixabay

Mange tror at helsevesenet i Norge er særnorsk og skjermet, men helse er underlagt EUs økonomiske mal. Norsk helsepolitikk ble solgt inn som «suveren», men Protokoll 31 har fungert som en juridisk trojansk hest siden 1996.

Gjennom denne har vi koblet oss direkte på EUs helseunion og overnasjonale kriseforordninger.

Siden EU samkjører sitt helseapparat med WHOs (FN-systemet) globale retningslinjer og pandemitraktater, blir resultatet det samme i praksis: Bestemmelsene om vår felles helse, beredskap og overvåkning dikteres utenfra, mens Stortinget sitter igjen som administratorer av overnasjonale vedtak.

Så lenge vi juridisk styres fra EU via EØS avtalen, så er det altså EU som bestemmer i hvor stor grad WHOs bestemmelser skal gjelde.

Storpolitikk i praksis

Slik fungerer det storpolitiske maktspillet i praksis, der EU og WHO låser hverandre. «Frivillige råd» fra WHO er bare en del av bildet. WHO er altså ikke et frittstående organ, men en direkte forlengelse av det globale FN-apparatet og Agenda 2030.

EU forhandler som én blokk.

Når Verdens helseorganisasjon (WHO) utformer det internasjonale helsereglementet (IHR) eller den nye pandemitraktaten, forhandler ikke EU-landene hver for seg. Europakommisjonen har i stor grad tatt kontrollen og forhandler på vegne av medlemslandene for å sikre at WHOs regler passer som hånd i hanske med EUs egne lover.

EUs helseunion blir WHOs utøvende arm.

WHO har i utgangspunktet ingen egne politistyrker eller sanksjonsmidler til å tvinge land til å adlyde. Det er her EU og EØS kommer inn som musklene:

Gjennom Protokoll 31 innlemmes de nye EU-lovene om grensekryssende helsetrusler i norsk rett.

Smittevern i kriser

Disse lovene gir EUs smittevernbyrå (ECDC) og legemiddelbyrå (EMA) myndighet til å erklære helsekriser og iverksette samordnede tiltak uavhengig av WHO.

Når EU sveiset WHOs traktater, reguleringer og resolusjoner inn i sine egne bindende forordninger, blir WHOs overordnede mål automatisk forvandlet til bindende EØS-rett som Norge har lojalitetsplikt til å innføre.

Beviset finnes i nær fortid:

WHO hadde en visjon om et globalt vaksinepass. Hvem var det som faktisk bygde, vedtok og tvang igjennom den teknologiske riggen? Det var EU.

EØS-avtalen pålegger Norge å innføre systemet

Da pandemien var over, ble EU-teknologien overført til WHO slik at det europeiske sertifikatet ble malen for WHOs globale digitale helsenettverk. Norge styres altså juridisk fra Brussel via EØS-avtalen, og det er EU som bestemmer i hvor stor grad WHOs bestemmelser skal gjelde for oss.

Når EU velger å binde sitt regelverk opp mot WHOs globale helsereglement og pandemitraktater, blir WHOs reguleringer automatisk sveiset inn i bindende EØS-rettsakter via Protokoll 31.

Stortinget har dermed fraskrevet seg retten til selv å vurdere om vi skal følge WHOs anbefalinger.

Når EU trykker på knappen, har Norge lojalitetsplikt til å lystre. Det er den ultimate overnasjonale kommandokjeden i funksjon:

• WHO tenker ut målene
• EU skriver lovene
• EØS-avtalen tvinger Norge til å betale og gjennomføre

Juridiske fakta

• Det overordnede målet med EØS-avtalen er å knytte Norge til EUs indre marked. Dette er basert på et felles regelverk med lik praksis.
• De fire frihetene -fri flyt- utgjør kjernen i det indre markedet: fri bevegelse av varer, tjenester, personer (arbeidskraft) og kapital mellom medlemslandene.
• En forutsetning for å opprettholde våre rettighetene i det indre markedet er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen.
• I 1992 vedtok vårt storting EØS-avtalen.
• Fra start underla Norge seg full lojalitetsplikt ovenfor EU, med en forpliktelse om ikke å lage norske lover eller ordninger i strid med EUs lovverk, der vi setter EUs ønsket resultat i fare. Dette kalles forvirkninger.
• I EØS-rett 3.utgave kan en på side 375/76 lese: «Dersom norske myndigheter skulle misbruke gjennomføringsfristen til å undergrave DEN FREMTIDIGE VIRKNINGEN av en rettsakt, vil dette kunne påtales av ESA(EFTAS overvåkingsorgan) i form av traktatbruddsøksmål for EFTA-domstolen.»
• På regjeringen.no kan en lese at norske myndigheter PLIKTER å følge EØS-avtalen.
• Denne lojalitetsplikten er nedfelt i EØS-avtalens art. 3 spesielt, og er rettet mot både staten og de norske domstolene.
  Artikkel 3 i protokoll 1 til EØS-avtalen er utformet for å sikre at avtalens intensjon og mål blir fulgt opp i praksis.
  Videre legger artikkel 7 i protokoll 1, føringer for hvordan rettsaktene skal gjennomføres i Norge, der Norge må tilpasse sin NASJONALE LOVGIVNING ved innføring.
  Disse er selvfølgelig bindende. (St.prp. nr. 100, 91/92)
• Sak C-129/96 viser at Norge er PÅLAGT en lojalitetsplikt til å følge EUs lovverk, både før og etter at lover vedtas i Norge.
  Saken belyser hvordan EØS-avtalen griper inn i den nasjonal lovgivningen, og etablerer klare grenser/begrensninger for våre myndigheters handlingsrom.
• I innledningen til EØS-avtalen står det at avtalen skal være «dynamisk og ensartet». Med dynamisk menes at EØS-avtalen utvikles i takt med at EU endres.
• Avtalen vokser, vi har forpliktet oss til å ta imot det som kommer fra EU.
• Det andre prinsippet er ideen om «ensartethet». Det er EUs overordnede mål at alle EU- og EØS-land skal ha samme regelsett og domstolsbehandling.
• For å håndheve kravet om «ensartethet» har Norge godtatt, og skrevet under på at EUs rettsakter har forrang foran norske avtaler og lovverk, dersom disse er i konflikt med hverandre. (EØS-lovens § 2)
• Det samme har Norge skrevet under på i protokoll 35 til EØS-avtalen.
• Det låser i praksis norsk lov og rett under EØS-avtalens virksomhetsområde.
• Det finnes ingen hjemmel for reforhandling i EØS loven. Innførte rettsakter kan kun reverseres hvis EØS-avtalen sies opp.
• Derimot finnes det hjemmel for oppsigelse av EØS avtalen, slik at makta igjen kan komme tilbake til det norske folket.

«Fun facts»

• Vi startet med 1875 rettsakter i 1992, der en nå, på stortingets fakta-ark om EØS avtalen, kan lese at vi siden da har innlemmet ytterligere 14700.
• Vår lojalitetsplikt til EU har altså vært der fra start og er førende for hele avtalen:
• Vi skal ikke sette EUs ønsket resultat i fare.
• Det gjelder også det som kommer i fremtiden.
• Lojalitetsplikten, samt et dynamisk og ensartet EØS setter i realiteten vårt handlingsrom sjakk matt. Det finnes ikke.

Veto eller reservasjonsrett

• Det er kun EU som kan legge ned veto. Altså stoppe en bestemmelse.
• Vi kan på papiret bruke vår reservasjonsrett.
• Bruk av reservasjonsretten bryter derimot med vår førende lojalitetsplikt til EU, for den setter EUs ønsket resultat i fare, og gir traktatbrudd.
• Reservasjonsretten er kun et ord på et papir for å holde det norske folk i ro, for det gir inntrykk av valgmulighet, der det intet finnes.
• Handlingsrommet er det som skal sikre at det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderetten bevares i møte med EUs krav.
• Det manglende handlingsrommet via EØS avtalen,gjør nå at vår hverdag detaljstyres fra Brussel, på alle områder.
• Våre folkevalgte har-med viten og vilje-vedtatt en avtale uten angrerett, med mindre den sies opp.
• Planen går tilbake til 40- tallet, der våre på tinget skal sikre at den følges.
• Vi har altså ikke rød, grønn eller blå politikk i Norge.
• Vi styres juridisk fra EU, via EØS avt.
• -jussen gjelder alle parti, uansett hvem som sitter i statsministerstolen og samarbeid på tinget.

– Offentlige tjenestemenn ga uriktige opplysninger til offentligheten og folkevalgte om forskning som kunne innebære betydelig biologisk risiko, sa Tulsi Gabbard nylig.

Av Julia Schreiner Benito

Den avtroppende direktøren for FBI, Tulsi Gabbard, avdekket nylig 120 biologiske laboratorier som opererer i 30 land. Potensielt kan de være kilder til utvikling og spredning av sykdomsfremkallende organismer. Hun viste også hvordan Anthony Fauci presset fram forskning på såkalt «gain-of-function» og bidro til å dekke den til og lyve om den til Kongressen.

– Til tross for risikoen ved forskningen på farlige patogener i biologiske laboratorier, løy politikere, såkalte helseeksperter som dr. Fauci og aktører innen Biden-administrasjonens nasjonale sikkerhetsapparat. De truet også dem som forsøkte å avsløre sannheten, sa Tulsi Gabbard.

Avsløringene kom som en offisiell deklassifisering av dokumenter fra Office of the Director of National Intelligence (ODNI), ledet av Tulsi Gabbard. Hun kunngjorde 12. juni 2026 det hun beskrev som «tidligere usett etterretning» om amerikansk finansiering av flere enn 120 biolaboratorier i mer enn 30 land.

– Det er et demokratisk problem at sentrale myndighetspersoner visste mer enn de innrømmet om gain-of-function-forskning eller finansieringen av den, sa hun.

Rapporten viste blant annet til tilfeller som Kherson diagnostiske laboratorium, som mottok 1 728 822 amerikanske dollar i finansiering, samtidig som tillatelsen til å arbeide med bestemte patogener fortsatt var oppført som «under behandling». Som følge av disse funnene har Donald Trump offisielt avsluttet føderal finansiering av såkalt gain-of-function-forskning på verdensbasis.

Hva med Norge?

I dokumentasjonen som Tulsi Gabbards kontor har offentliggjort, er det ikke lagt fram noen fullstendig liste over alle 30 landene. De offentlig tilgjengelige dokumentene nevner særlig Ukraina. Ingen av dokumentene som hittil er offentliggjort nevner Norge.

Det betyr imidlertid ikke at Norge nødvendigvis er utelukket. Norge har i mange år deltatt i internasjonalt samarbeid om smittevern, biosikkerhet og forskning på infeksjonssykdommer gjennom blant annet:

• World Health Organization, WHO
• NATO
• European Centre for Disease Prevention and Control

Tilsyn og kontroll

Gabbard kritiserte tidligere administrasjoner og helsemyndigheter og sa at de hadde villedet offentligheten om eksistensen av disse USA-støttede biolaboratoriene. Igjen bekreftet hun etterretningsmiljøets forpliktelse til å kontrollere laboratoriene og sikre patogenene som oppbevares der for å redusere risikoen for global helse.

Sentrale spørsmål dreier rundt:

• offentlig innsyn
• biosikkerhet
• gain-of-function-forskning
• at myndigheter ga et ufullstendig bilde av dette til offentligheten

Dersom laboratorier som håndterte potensielt pandemiske patogener hadde mangelfull overvåkning eller uklare tillatelser, reiser det en rekke kritiske spørsmål, men igjen unnlater verdens mediehus å stille dem.

Ifølge en nylig publisert studie av Bendik Skinningsrud Hagen og kolleger ble 74 unge i Norge under 30 år rammet av myokarditt – hjertebetennelse – som en direkte følge av COVID-19-vaksinasjon.

Av professor Jarle Arstad, først publisert på hans Substack

Myokarditt er blant de dødeligste sykdommene som kan ramme unge, men den dystre statistikken blir først tydelig etter noen år. I tillegg har Legemiddelverket – Direktoratet for medisinske produkter – klassifisert 1453 av totalt 16085 innrapporterte bivirkninger etter COVID-19-vaksinasjon hos unge under 30 år som alvorlige.

Var COVID-19-vaksinasjon av unge verdt prisen?

På bakgrunn av de dystre tallene er det da legitimt å spørre: var COVID-19-vaksinasjon av unge verdt prisen? Svaret er ja hvis fordelene oppveier de betydelige ulempene. Dvs. at COVID-19-vaksinen forhindret mange COVID-19-dødsfall i den unge norske befolkningen.

Men gjorde den det?

Å få tak i eksakte årlige tall for hvor mange unge under 30 år som har dødd av COVID-19 i Norge er vanskelig, siden det gjelder få individer. Jeg spurte derfor Grok – som jeg ikke tror forfordelte svarene systematisk i en eller annen retning – og nedenfor presenterer jeg lave til høye genererte estimater:

COVID-19-assosierte dødsfall:

• 2020: 0-6 (ingen vaksine)
• 2021: 0-6 (vaksinering begynte blant de fleste unge i årets andre halvdel)
• 2022: 5-10 (vaksinering med minst en dose tilbudt de fleste unge)
• 2023: 3-6
• 2024: 0-3
• 2025: 0-3

Tallene er gjennomgående lave, men vi observerer en kraftig relativ økning i 2022, etter at de fleste unge hadde blitt tilbudt minst én dose. Noen vil kanskje hevde at dødsfallene økte i 2022 pga. høy spredning av omikronvarianten, men lite tyder på vaksineeffekt hvis så var tilfellet, verken mot spredning eller dødsfall, snarere tvert imot.

COVID-19-dødsfall hos unge omtrent som ved influensa

Det er også interessant å ha i bakhodet at mellom 2015 og 2019 døde i snitt mellom 2 og 5 personer i Norge under 30 år hvert år av influensa, hvor jeg igjen tror at Grok ikke har systematisk forfordelt estimatene i en eller annen retning.

Mao., influensa- og COVID-19-relaterte dødsfall avviker ikke særlig fra hverandre, med unntak av 2022 – etter COVID-19-vaksinasjon – da relativt mange unge døde av sistnevnte årsak.

Statistikk om dødsfall av influensa og COVID-19 blant unge sammenfaller ifølge FHI også med tilsvarende statistikk for hele befolkningen per desember 2020 – før vaksinen ble rullet ut – unntatt kraftige influensasesonger som historisk har tatt flere liv.

Så hva var da nytten av at unge tok COVID-19-vaksinen?

Ingen.

Smittespredning

Når det gjelder smittespredning og COVID-19-dødsfall, taler vaksinen snarere i disfavør enn i favør av å ha hatt en beskyttende effekt. Og ulempene? De var betydelige, som jeg har påpekt.

I tillegg har vi hatt kraftig overdødelighet blant unge i både 2023 og 2024, samt kraftig økning i bruk av hjertemedisin blant unge fom. 2021, det første året med COVID-19-vaksine. Og om ikke disse dystre tallene var nok, kan FHI nå fortelle – etter en nedgang i antall personer med hjerte- og karsykdom fra 2019 til 2020 – at det var økt forekomst av høyt blodtrykk og hjertesvikt fra 2021 til 2025 (aldersstandardiserte rater fra 2021).

Vi kan ikke nødvendigvis relatere all den dystre statistikken alene til COVID-19-vaksinen, men siden de dokumenterte ulempene var betydelige og fordelene i beste fall var fraværende, står jeg fortsatt ved min tidligere uttalelse om at unge som avstod COVID-19-vaksinen tok det beste valget.

Pfizers kliniske utprøvingsstudier av koronavaksine for mindreårige – en kritisk gjennomgang.

Jon A. Lindstrøm, førsteamanuensis, Senter for praktisk kunnskap, Nord universitet. Først publisert på hans Substack.

Bildet over viser Maddie og hennes mor Stephanie de Garay fra et ekspertpanel i 2021, hentet fra Odysee.

Madeleine «Maddie» de Garay var en sunn og livsglad ung jente på 12 år. Sammen med sine to eldre brødre gledet hun seg til å delta i Pfizers kliniske utprøvingsstudie av koronavaksine for 12-15-åringer, som blant annet ble gjennomført ved et barnesykehus i Cincinnati i USA. Den 30. desember 2020 fikk hun sin første dose med «nødutviklet» mRNA-vaksine uten å oppleve større bivirkninger.

Langt mindre bra gikk det etter den andre dosen 20. januar 2021. Mindre enn 12 timer hadde passert, før Maddie de Garay følte sterke smerter i mage, bryst, rygg og nakke. Hun ble videre rammet av hovne ekstremiteter, opplevelser av iskalde hender og nålestikk i føttene, samt takykardi, før hun til slutt mistet all følelse i kroppen fra livet og ned.

De neste ni månedene tilbrakte Maddie de Garay 64 dager på sykehus. Hennes samlede sykehusopphold inkluderte ni visitter på intensivavdeling, der hun også ble behandlet for en rekke andre komplikasjoner. I et brev til FDA, har Stephanie de Garay beskrevet hvordan datteren hennes i ettertid har blitt en rullestolbrukende pleiepasient med behov for sondeernæring m.m.:   

She is trapped in a body that doesn’t work remotely close to the way it did before. Her days now look like this…she is in a wheelchair with an ng tube and has to do 5 feeds, 4 water boluses and take multiple medications each day. She goes to school for 2 hours a day, which is all she can handle. She has 2 or more doctor’s appointments every week and needs help with simple things like showers, opening car doors, and lifting things. Somehow she still has her infectious sense of humor, hangs out with friends, and has more resilience than I ever had at her age.

Kun magesmerter og parestesi ble rapportert

I begynnelsen av juni 2021, tok foreldrene til Maddie de Garay kontakt med Dr. Robert Frenck Jr., som var lederen for Pfizers kliniske utprøvingsstudie av koronavaksine for 12-15-åringer. De ble forsikret om at alle mulige bivirkninger ble rapportert videre til reguleringsmyndigheten FDA. Men de eneste «alvorlige uheldige hendelsene» som ble rapport videre i Maddie de Garays tilfelle, var funksjonelle magesmerter og parestesi.

Noe av hovedproblemet var kanskje at Dr. Frenck Jr. var førsteforfatter på artikkelen i NEJM som hadde konkludert at Pfizer-vaksinen var effektiv og trygg for 12-15-åringer allerede i mai 2021? Dette er analogt til hvordan Dr. Fernando Polack, som var førsteforfatter på NEMJ-artikkelen som i desember 2020 konkluderte med at Pfizer-vaksinen var 95 % effektiv og trygg for voksne, feide under teppet at en av sine forsøksdeltakere ble rammet av alvorlig myokarditt, hjertemuskelbetennelse.

Maddie de Garay hadde en drøm om å bli barnesykepleier når hun ble stor. Hennes skjebne har blitt fulgt opp av senator Ron Johnson fra Wisconsin. Men i skrivende stund er det dessverre høyst uvisst hvorvidt hun noensinne vil bli frisk igjen.

Denne kronikken vil kaste et kritisk blikk ikke bare på studien Maddie de Garay deltok i, men på alle Pfizer (og deres tyske juniorpartner BioNTech) sine kliniske utprøvingsstudier av koronavaksine for mindreårige ned til bare 6 måneder gamle babyer.

Med bare en tjuendedel antall forsølsdeltakere, var disse metodisk sett langt svakere enn den relativt store, men likevel problematiske voksenstudien som undertegnede har kritisert i en tidligere kronikk.

Pfizers kliniske utprøvingsstudie av 12-15-åringer

I mai 2021, publiserte en gruppe forskere tilknyttet Pfizer en artikkel i NEJM med funn fra en kontrollert klinisk utprøvingsstudie for koronavaksinering av barn og ungdom i alderen 12-15 år. Noen få måneder tidligere var 2260 gutter og jenter i denne aldersgruppen blitt randomiserte og delt inn i to like store grupper, der den ene fikk to doser med koronavaksine og den andre to doser med placebo (saltvann).

I den vaksinerte gruppen var det ikke et eneste tilfelle av Covid-19, sammenliknet med 16 i placegruppen. Dette gir en relativ effektivitet på 100 %. Studien fant videre at vaksinen ikke var assosiert med lavere immunogenisitet (evne til å aktivere det ervervede immunforsvaret) for 12-15-åringer enn for 16-25-åringer (som Pfizer-vaksinen på dette tidspunktet allerede var blitt «nødgodkjent» for).

Studien kunne imidlertid ikke rapportere om et eneste alvorlig tilfelle av Covid-19 blant forsøksdeltakerne. Hva den i realiteten viste, er at vaksinen ga en viss beskyttende virkning mot en sykdom praktisk talt ingen i denne aldersgruppen risikerte å bli alvorlig syke av.

Det angivelige behovet for forskning på denne aldersgruppen

La oss se nærmere på hvordan Pfizer-forskerne likevel søkte å begrunne behovet for forskningen sin. Innledningsvis i NEJM-artikkelen skriver de:

Although children and adolescents generally have milder Covid-19 than adults, severe illness can occur in this population, especially in those with underlying medical conditions. Adolescents may play an important role in SARS-CoV-2 transmission. Thus, their vaccination may prevent disease and contribute to herd immunity. Furthermore, with immunization of older persons, younger persons account for an increased proportion of Covid-19 infections. The pandemic has interrupted the education and social development of students and has simultaneously burdened caregivers. Safe, efficacious vaccines for younger populations are therefore paramount (s. 240).

I noen svært få tilfeller kan barn og unge bli alvorlig syke av Covid-19. En studie fra England viste at barn og ungdom under 18 år hadde en risiko på 1 av 50.000 for å havne på intensivavdeling som en følge av Covid-19. Den absolutte risikoen for å dø av koronasykdom var enda mindre, ikke mer enn 1 av 500.000.

Måtte inkludert hundretusenvis i studie for å vise effekt

Hvis Pfizer-forskerne skulle designet en klinisk utprøvningsstudie som var i stand til å påvise en ørliten reduksjon i risikoen for å havne på intensivavdeling, måtte de inkludert hundretusenvis og kanskje millioner av forsøksdeltakere. For å kunne påvise en positiv effekt mht. dødelighet måtte de inkludert flere titalls millioner mindreårige. Av både forskningsetiske og andre praktiske hensyn, ville en slik utprøvingsstudie åpenbart være umulig å gjennomføre.

Det er i Norge rundt 1,1 millioner innbyggere i alderen 0-18 år. Hva de engelske tallene innebærer, er at hvis man hadde vaksinert alle disse for Covid-19, så ville man i teorien kunne reddet to mindreårige fra å dø av (eller med) koronasykdom – to mindreårige som antagelig ikke var spesielt friske i utgangspunktet.

Pfizer-forskerne uttrykker i sitatet ovenfor særlig bekymring for barn og ungdom med «underliggende medisinske tilstander». I artikkelen sier de imidlertid ingenting om hvor mange av de mindreårige forsøkskaninene deres som tilhørte denne undergruppen. Gitt at det var snakk om bare en liten brøkdel av de totalt 2.260 deltakerne i studien, hadde de aldri en sjans i havet til å oppdage noen positiv nytteeffekt for dem.

Søkt at «ungdom kan spille en viktig rolle i smitteoverføring»

Minst like søkt er vektleggingen av at «ungdom kan spille en viktig rolle i smitteoverføring», og at «vaksinering av dem derfor kan forhindre sykdom og bidra til flokkimmunitet», ikke minst fordi studien aldri var designet for å teste effekten på (asymptomatisk) smitteoverføring. Dette har gjeldt for kliniske utprøvingsstudier av koronavaksiner generelt, noe BMJ-redaktør Peter Doshi påpekte allerede i oktober 2020.

Vi blir fortalt at med «med immuniseringen av eldre personer, så kan yngre personer stå for en økt andel av de koronavirussmitte». Men vi får ikke forklart hvorfor dette eventuelt var et problem, gitt at eldre og relativt sårbare personer på dette tidspunktet var «immuniserte» ifølge forskerne, og yngre personer ikke hadde noen nevneverdig risiko for å bli alvorlige syke av koronavirussmitte. 

At pandemihåndteringsresponsen (et begrep som ikke uten videre må forveksles med «pandemien» som sådan), «forstyrret utdanningsløpet og den sosiale utviklingen til studenter, samtidig som den medførte en ekstra byrde for omsorgspersoner», er åpenbart riktig. Men det betyr ikke at det var maktpåliggende å vaksinere den yngre garden mot koronaviruset, slik Pfizer-forskerne insisterte på.

Alt dette ville ikke vært verdens undergang om Pfizer-vaksinen i det minste var trygg for 12-15-åringer. Men det er dessverre mye som tyder på at så dessverre ikke var tilfelle.  

Pfizer-vaksinens trygghet for 12-15-åringer

Med hensyn til såkalte «alvorlige uheldige hendelser», var det ifølge Pfizer-forskerne svært få av dem både i den vaksinerte gruppen og i placebo-gruppen. Ingen av disse leie episodene ble ansett for å være alvorlige bivirkninger av vaksinen, og det var heldigvis ingen dødsfall blant forsøksdeltakerne. Forskerne burde imidlertid vært langt mer bekymrede over mulig forekomst av uoppdagede alvorlige bivirkninger, spesielt med tanke på at antall forsøksdeltakere i studien deres bare var en tjuendedel sammenliknet med antallet i den store voksenstudien.

Med 44.000 forsøksdeltakere, kunne man i voksenstudien (for 16 år og eldre) ha en realistisk forventning om å observere noen «alvorlige uheldige hendelser» som kanskje rammet 1 av 1000. Med bare 2.200 forsøksdeltakere i barne- og ungdomsstudien (for 12-15-åringer), var det i utgangspunktet svært vanskelig å oppdage sjeldne alvorlige bivirkninger, selv om de måtte ramme 1 av 100.

I et appendiks til artikkelen som må lastes ned som et separat vedlegg, er det en tabell (S2) som viser at det var fire alvorlige uønskede hendelser blant vaksinerte 12-15 åringer mot bare en i placebogruppen. Man kan lure på hvordan forskerne slapp unna med å kommentere denne betydelige diskrepansen i hovedteksten.

Uansett: I teorien kunne denne overhyppigheten berodd på tilfeldigheter. Men som vi så innledningsvis, var minst én av disse hendelsene etter alt å dømme en svært alvorlig bivirkning av vaksinen.

Godkjenning og anbefaling for 12-15-åringer

Her til lands ble den betingede godkjenningen av Pfizers koronavaksine utvidet til å gjelde 12-15-åringer den 28. mai 2021, som en automatisk følge av at EU gjorde det samme. FHI anbefalte vaksinering av barn og unge i denne aldersgruppen i slutten av august s.å. fordi det angivelig var nødvendig for å redusere «tiltaksbyrden» i samfunnet (se særlig oppsummeringen på s. 36). Erna Solberg uttalte i den forbindelse:

De faglige rådene er at 12-15-åringene får flere fordeler enn ulemper ved en vaksinasjon. Det har vært avgjørende for regjeringen. Nå er det mye smitte blant barn og unge, og vaksine vil bidra til at også denne gruppen får en mer normal hverdag.

Man kan saktens forstå at det for en statsminister er vanskelig å stille spørsmål ved anbefalinger som kommer fra crème del la crème av medisinsk ekspertise, særlig i en global krisetid. Men FHI må kritiseres for å ikke å ha tatt inn over seg hvor uhyre svak Pfizer-studien var metodisk sett.

Pfizer-studie av 5-11 åringer

Den 9. november 2021 kunne NEMJ publisere nok en artikkel fra en gruppe forskere tilknyttet Pfizer, som evaluerte virkningene av koronavaksinering for 5-11-åringer. Denne randomiserte studien inkluderte 2268 barn, der 1517 fikk vaksine mens 751 fikk placebo. I løpet av de få månedene studien pågikk, observerte forskerne ingen alvorlige tilfeller av Covid-19, men ei heller noen alvorlige bivirkninger av vaksinen.

Metodisk sett led denne studien av de samme fatale svakhetene som Pfizers kliniske utprøvingsstudie av koronavaksine for 12-15 åringer. De enda yngre forsøksdeltakerne hadde ingen nevneverdig nytteverdi av koronavaksinering overhodet, selv på kort sikt. Studien hadde videre altfor svak styrkegrad til å konkludere med at vaksinen var trygg, særlig på lang sikt, selv om man (for argumentets skyld?) antar at ingen av de 1517 vaksinerte 5-11-åringene ble rammet av alvorlige vaksinebivirkninger.

Ifølge NEMJ-artikkelen var det et «prekært behov» («urgent need») for å utvikle en trygg og effektiv koronavaksine for barn under 12 år. Utover å gjenta retoriske kulepunkter som allerede er kritisert ovenfor, var Pfizer-forskerne særlig skremt av det rekordhøye antallet Covid-19-relaterte sykehusinnleggelser blant 5-11 åringer i USA i september 2021:

Covid-19–associated hospitalizations among children have increased steadily since early July 2021 in the United States; prevalence among 5-to-11-year-old children reached an all-time high of 1.1 per 100,000 population in late September. (s. 36)

En risiko på 1 av 100.000 er i denne sammenheng mikroskopisk liten, bare en hundredel av antall vaksinerte forsøksdeltakere i studien. Forskerne hadde ingen grunner til å ignorere muligheten for at risikoen for å bli innlagt på sykehus for alvorlige vaksinebivirkninger var vesentlig høyere enn dette. Jf. hvordan Maddie de Garay var 1 av drøyt 1000 vaksinerte forsøksdeltakere i studien av 12-15-åringer.

I en pressemelding datert 14. april 2022 anbefalte Pfizer likevel en tredje booster-dose til 5-11-åringer basert på en studie med ikke mer enn 140 forsøksdeltakere. Med et så ekstremt sparsommelig utvalg, er det bortimot umulig å avdekke alvorlige bivirkninger om de så måtte ramme 1 av 10. Ikke desto mindre har farmasøytgiganten så langt sluppet unna med sin fullstendig uansvarlige policy.

FHI om vaksinetilbud til 5-11 åringer med alvorlig grunnsykdom

Den 14. desember 2021 publiserte FHI «Veiledning for vaksinetilbud til barn i aldersgruppen 5-11 år med alvorlig grunnsykdom», som startet med følgende to avsnitt:

Koronavaksinen Comirnaty fikk 25. november 2021 utvidet indikasjonen til å inkludere barn fra 5 til 11 år. Barn i alderen 5–11 år, også de med alvorlig grunnsykdom, har svært lav sannsynlighet for å bli innlagt i sykehus på grunn av covid-19 infeksjon. Enkelte barn med alvorlig grunnsykdom kan likevel ha nytte av den beskyttelsen koronavaksinen gir, og det kan også bidra til at de lettere kan delta på skole og aktiviteter.

Folkehelseinstituttet (FHI) har derfor utvidet rådene om vaksinasjon mot koronavirus til også å gjelde enkelte grupper barn i alderen 5 til 11 år med alvorlige grunnsykdommer.

FHI estimerte at dette tilbudet ville omfatte rundt 3000 barn, noe som utgjør ca. 1 % av det totale antallet 5-11 åringer her til lands. I teorien er det mulig at Pfizer-vaksinen hadde en positiv nytteverdi for barn med alvorlig grunnsykdom. Men Pfizers kliniske utprøvingsstudie kan ikke brukes til å underbygge en slik konklusjon, fordi den overveldende majoriteten av forsøksdeltakerne (99 %?) var sunne og friske barn.

Koronavaksinering av ned til 6 måneder gamle spedbarn

Den 15. februar 2023 publiserte NEJM en artikkel som så på Pfizer-vaksinens trygghet og effektivitet for barn i alderen 0,5 til 5 år. Et stykke ned i teksten innrømmes det at studien ikke var uten betydelige metodiske svakheter: 

It was not powered to assess efficacy against severe disease or against specific SARS-CoV-2 variants …. Like other phase 2–3 trials, the trial was not powered to detect potential rare side effects (s. 633).

Innledningsvis slapp forskerne likevel unna med å hevde at det var et behov for å vaksinere barn under 5 år fordi de kunne bidra til smitteoveroverføring:

Young children may also play an important role in spreading highly transmissible variants. Therefore, having safe and effective vaccines for children younger than 5 years of age is critical in curtailing the pandemic. (s. 622)

I likhet med andre kliniske utprøvingsstudier av koronavaksiner, var heller ikke denne studien designet for å studere effekten på asymptomatisk smitteoverføring. Men selv om den hadde vært det, er det noe perverst ved en sivilisasjon som tillater eksperimentering på 6 måneder gamle babyer for å forebygge en sykdom som primært var dødelig for folk som hadde levd minst like lenge som forventet levealder ved fødsel (her til lands 84 år for kvinner og 81 år for menn). Til slutt skal vi dessverre alle dø.

Direktoratet for medisinske produkter (tidligere Legemiddelverket) har godkjent Pfizer-vaksinen for 6 måneder og oppover. FHI anbefaler koronavaksinering av barn i «alderen 6 måneder – 11 år med alvorlig grunnsykdom etter individuell vurdering», til tross at de kliniske utprøvingsstudiene overhodet ikke har hatt fokus på (sped)barn med alvorlig grunnsykdom.

Har noen barn dødd som en følge av koronavaksinering?

«Minst 10 barn har dødd av koronavaksinering i USA, samtidig som det kan være betydelige mørketall». Denne påstanden vakte betydelig oppsikt etter at et notat ført i pennen av FDAs tidligere vaksinesjef Vinay Prasad begynte å sirkulere i november 2025. Av notatet fremgår det ikke hva som er kildegrunnlaget for denne påstanden.

Saken vakte en viss oppmerksomhet også her til lands, etter at den ble løftet frem av den sterkt pandemihåndteringskritiske nettavisen steigan.no. I en påfølgende artikkel i Nettavisen, kunne FHI-topp Preben Aavitsland imidlertid forsikre om at det ikke var noen større grunn til bekymring:

– I Norge kjenner vi ikke til noen dødsfall blant barn som bivirkning av koronavaksinasjon, sier han til Nettavisen.

Aavitsland legger til at anbefalingene for koronavaksinering av norske barn var mer begrenset enn i USA, fordi koronasmitte svært sjelden kan føre til alvorlig sykdom blant barn.

Han er allikevel klar på at det er gode bevis fra randomiserte studier at koronavaksinasjon forebygget covid-19, og hos voksne også alvorlig sykdom.

Om man her til lands ikke vet om noen tilfeller av barn som har dødd som en følge av koronavaksinasjon, kan dette, heldigvis, primært skyldes at slike dødsfall forekommer svært sjeldent.

Aavitsland har et poeng i at anbefalingene for norske barn har vært mindre omfattende enn i USA. Han kunne lagt til at USA har 60 ganger så mange innbyggere som Norge. «Minst 10 dødsfall» i USA trenger følgelig ikke å tilsvare et eneste dødsfall i Norge, selv om man for argumentets skyld antar at nasjonal risiko har vært den samme for begge land.

Siste del av sitatet ovenfor er imidlertid en temmelig sleip setning. Randomiserte studier av Pfizers koronavaksine har som vi har sett ovenfor ikke påvist noen forebygging av alvorlig sykdom hos barn.

Barn kan tvert imot ha hatt negativ nytteverdi av koronavaksinering selv om risikoen deres for å dø av bivirkninger ikke har vært høyere enn 1 av 100.000; jf. diskusjonen av dataene fra  den engelske studien ovenfor.

Avsluttende bemerkninger

Man må gjerne ha full tillit til vaksiner godkjent før 2020, og til barnevaksinasjonsprogrammet i særdeleshet. Men det er dessverre liten grunn til å ha stor tillit til koronavaksinasjonsprogrammet, spesielt for mindreårige.

I den grad helsemyndighetene ønsker å bevare tilliten til vaksiner generelt, og barnevaksinasjonsprogrammet i særdeleshet, er det imperativt at det tas et kritisk oppgjør med koronavaksineringspolitikken, særlig for barn og unge.

En vaksine som ikke hindret smitte, men likevel retorikken om å «beskytte bestemor». Ny smittevernlov kommer, men når kommer debatten, og når våkner Stortinget?

Av Gunn Randi Eriksen og Julia Schreiner Benito

I podkasten Refleksjonsrommet redegjør professor i rettsvitenskap Morten Walløe Tvedt for at den nye smittevernloven åpner for tvangsvaksinering. Dessuten: Portforbud, reisenekt, isolasjon … I forslaget gis myndighetene varige og vide fullmakter:

• du kan bli pålagt å holde deg hjemme uten en konkret individuell vurdering
• du kan isoleres og settes i karantene
• du kan nektes å reise, bruke kollektivtransport eller delta i arrangementer
• barn kan bli utestengt fra skole eller fritidsaktiviteter
• tilgang til arbeid eller tjenester kan bli koblet til helseopplysninger
• din kroppslige autonomi utfordres

Vi kan bli avkrevd å oppgi helseopplysninger for å jobbe, reise eller delta i sosiale aktiviteter. En slik utvikling endrer forholdet mellom borger og myndigheter i autoritær retning.
– Internasjonale helseregler vedtas uten Stortingets godkjenning. Byråkrater i Helsedepartementet forhandler endringer i WHO, som blir bindende for Norge med flertall, sa han.

– Hva skjer når globale, viktige beslutninger tas av én person uten kontrollmekanismer? Fra et maktfordelingsperspektiv er dette dypt problematisk. Opplysningstidens filosofer advarte mot slik maktsentralisering, sa Tvedt.

Videre i podkasten viser Walløe Tvedt hva vi lovlig nå kan gjøre for å ta vare på demokrati, frihet og menneskerettigheter.

Norge overga suverenitet til WHO

Norge oppga sin suverenitet til Verdens helseorganisasjon WHO under pandemien uten offentlig debatt og uten reell behandling i Stortinget. I denne dokumentarfilmen kan du merke deg hva Erna sier om å ikke gi i fra seg suverenitet til WHO. Måneder senere gjorde Regjeringen det likevel; overga Norges suverenitet i helsespørsmål til WHO, uten reell parlamentarisk behandling.

Walløe Tvedt påpeker at den nye smittevernloven mangler en viktig setning: Stortinget kan si nei til Regjeringens forslag. Vet våre stortingspolitikere at de er i ferd med å sage over den greina de selv sitter på ved å avgi makt til byråkratene og Regjeringen? Vet de at de umyndiggjør seg selv hvis den nye smittevernloven blir vedtatt slik den er foreslått?

WHO har allerede blitt gitt retten til å kunne bestemme over Norge under en pandemi. Hvis Regjeringen tar eneveldende beslutninger sammen med WHO, så vil folket, kommuner, ordførere, politikere, fylkesleger og sykehus være hjelpeløse tilskuere. I hvilke land ser vi slik totalitær maktkonsentrasjon?

Koronavaksinene kunne ikke forhindre smitte

Under Mot Dag-konferansen i høst viste professor Halvor Næss at presentasjonen av koronavaksinen ikke samsvarte med realitetene. Næss er spesialist i indremedisin og nevrologi ved Haukeland Universitetssykehus.
– Antistoffer er medisinsk interessant, sa han (29 min.) Kravene om vaksinering var på sviktende grunnlag fordi koronavaksinene ikke ga produksjon av antistoffet IgA. Det betyr at koronavaksinene ikke kunne redusere smitte, men kanskje reduserte de sykdom. Hvorfor sa ingen imot dette? Og hvorfor kom ikke budskapet om naturlig immunitet fram? Den var trolig bedre. Hvorfor denne serie med feil, løgner og bedrag, spør han videre, (37 min.) Næss utelukker heller ikke at massevaksineringen kan ha bidratt til overdødeligheten. (33 min.)

Inngrep, ikke tiltak

I tillegg til misvisende presentasjon av koronavaksinene led folk verden over av det våre myndigheter kalte «tiltak». Juridisk er den rette betegnelsen for øvrig «inngrep», ikke «tiltak». De gikk utover helse, jobb, skolegang, økonomi og liv. Amerikanske CDC – Centre for Disease Control – har innrømmet at inngrepene ikke forhindret pandemiens utvikling. I tillegg har koronavaksinene gitt bivirkninger i form av sykdom og død.

Daværende statsminister Erna Solberg fikk vedtatt 60 års hemmelighold av vurderingene for inngrepene. Hvorfor? Argumentet om «personvern» blir for tynt når menneskerettigheter overkjøres. Det bør nå bli et politiker- og folkekrav at hemmeligholdet oppheves. Sannheten finnes om hva som skjedde da makthaverne valgte uvitenskapelige, ødeleggende strategier. 

Den nye smittevernloven er ikke vedtatt ennå, og det haster å ta diskusjonen. Hvor er journalistene? Media? Medisinerne? Forskerne? Advokatene? Politikerne? Hvorfor denne taushet om temaer som griper inn i våre liv og som kan gi tap av grunnleggende menneskerettigheter?

Det manglet ikke på dokumentasjon og varslere

• I februar 2021 hadde Pfizer allerede dokumentert at mRNA-vaksinen hadde gitt 1291 ulike bivirkninger. De ønsket å hemmeligholde dette i 75 år. USA sa nei, og i mars 2022 ble de første Pfizerdokumentene frigitt. 
  
  
• I dette vedlegget fra Pfizer fra februar 2021 finner du på sidene 30-38 1291 mulige bivirkninger. Denne artikkelen omhandler Pfizers skjuling av egne data.
  Boken «The Pfizer Papers» dokumenterer dette grundig.

• mRNA-vaksinene var hastegodkjent, ingen kunne vite noe om mulige langtidsbivirkninger, og normalt tar det 10-15 år å utvikle en vaksine.

• Journalist Naomi Wolf informerte Europaparlamentet i september 2025 om Pfizers egne dokumenter. De viser sykdom, død, manipulering og myndigheters svik.

• I en rettslig høring i senatet 13. mai 2026 varslet James Erdmann fra CIA om hva som skjedde i kulissene i USA. Under ed sier han at Anthony Fauchi orkestrerte styrt kommunikasjon og fortielser om faglig usikkerhet, særlig om virusets opphav. Her er høringen på video.

Ja, ifølge en stor systematisk oversikt som er publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet BMJ. Kan vi virkelig stole på denne studien?

Tekst Iver Mysterud

Vaksiner og vaksinering som medisinsk strategi er et av de mest kontroversielle temaene i moderne medisin. Mange fikk et forhold til vaksiner under koronapandemien der den enkelte måtte avgjøre om man skulle gi etter for helsemyndighetenes og samfunnets moralske press om å la seg vaksinere eller la være.

At disse vaksinene verken var trygge eller effektive, har kommet stadig sterkere fram i årene etter pandemien. Vaksineskadde over hele verden blir ikke trodd av helsemyndighetene i sine respektive land og får derfor ikke den erstatningen eller helsemessige hjelpen de burde fått. Det har vært mye hemmelighold og debatt rundt hva koronavaksinene har inneholdt og hvilke bivirkninger de har hatt. Alt dette har vært med på å gi økt skepsis til helsemyndighetenes syn på vaksiner. Skepsisen mot koronavaksiner har derfor smittet over på vaksiner generelt.

Forskningen på vaksiner får kritikk

Mange har lest boka Turtles all the way down, som blant annet kritiserer den forskningen som er gjennomført på barnevaksiner. Det er dessverre en realitet at man i vaksineforskningen nesten aldri har en kontrollgruppe som får ekte placebo, altså noe som er inert og fysiologisk uvirksomt. I stedet sammenlikner man en ny vaksine med en gammel vaksine mot samme sykdom, en vaksine mot en annen sykdom eller en vaksine uten smittestoff, men med alle tilsetningsstoffene.

Med denne metoden er det ikke mulig å få et realistisk bilde av eventuelle bivirkninger, siden det er problematiske stoffer (tilsetninger) i det begge gruppene tilføres.

Ett av de vanlige tilsetningsstoffene (adjuvansene) er aluminium. Det skal gi en forsterket immunreaksjon slik at vaksinen blir mer effektiv. Men er det trygt å bruke et stoff som er giftig for nervesystemet i vaksiner – selv i små doser? Dette har vært sterkt omdiskutert. Farmasøytisk industri og helsemyndighetene i de fleste land hevder hardnakket at aluminium er uproblematisk i vaksiner, mens en del uavhengige kritikere er skeptiske.

En ny studie antas å være gjennomført for å rydde all tvil av banen. Aluminium er trygt i vaksiner. Punktum. Den er også ledsaget av en lederartikkel, skrevet av sjefredaktøren i BMJ, som underbygger dette budskapet.

Sterkt imøtegått av uavhengige fagfolk

Forskeren Christopher Exley har arbeidet med menneskers eksponering for aluminium i 40 år. I et Substack-innlegg 13. mai er han kritisk til den nye aluminiumstudien.

Forskeren Guillemette Crepeaux har gjennomgått manuskriptet som ledd i at uavhengige fagfolk (fagfeller) vurderer det før publisering. Hun var klar på at manus ikke burde bli publisert. Det ble ikke tatt hensyn til.

Kritikk ble ikke publisert

Artikler publisert i BMJ kan kommenteres ved hjelp av et nettbasert system kalt hurtig respons (Rapid Response). Både Exley og Crepeaux har sendt inn kritiske kommentarer om vaksineartikkelen, men disse er ikke blitt publisert. Exley har derfor lagt begge ut i sitt nevnte Substack-innlegg og kan leses i sin helhet der. Her følger det mest sentrale.

Exley påpeker at ingen i forskningsgruppa som står bak vaksinestudien, har kunnskaper om tilsetninger av aluminium i vaksiner. Han mener at de ikke evner kritisk å undersøke noe angående kjemi, biologi, biouorganisk kjemi eller biokjemi om aluminium i alle de studiene som er vurdert.

Kunnskapen om aluminiumens gift er entydig

Hadde forskerne hatt bedre kunnskap om aluminium, kunne deres konklusjoner ifølge Exley ha vært mer balansert. Dette gjelder både hvilke studier som har vekt og bør inkluderes i analysen, og hvilke studier som er tydelig beheftet med feil og er mangelfulle på grunnleggende vis, og som følgelig bør ekskluderes.

Exley påpeker at vitenskapen om aluminiums giftighet hos mennesker imidlertid er entydig.

Mange tiår med fagfellevurdert forskning har dokumentert de utallige helseeffektene av menneskelig eksponering for aluminium. Aluminium er giftig for alt liv, og dette alene burde være et varselflagg for fortsatt bruk i vaksiner. Om ikke annet, bør alle involverte forstå at effektiviteten til aluminiumstilsetninger i å produsere en immunreaksjon ligger i den direkte giftigheten på injeksjonsstedet.

Crepeaux mener at den publiserte versjonen av artikkelen er sterkt partisk og reiser viktige vitenskapelige og folkehelsemessige bekymringer. Hovedbegrensningen ligger i at forfatterne ikke tok med

• dyrestudier,
• mekanistiske data,
• studier om hvordan giftstoffer spres og omsettes i kroppen (toksikokinetiske og biodistribusjonsstudier)
• cellestudier,
• mye av den moderne eksperimentelle litteraturen om injiserte fremmedstoffer (ABA-partikler).

Kan ikke vurdere risiko uten å inkludere biologi

Ifølge Crepeaux kan ikke moderne toksikologi seriøst vurdere kronisk risiko uten å integrere biologiske mekanismer. Ved å begrense analysen nesten utelukkende til observasjonsstudier på mennesker, ekskluderer gjennomgangen nettopp de feltene der de mest bekymringsfulle bivirkningene kan dukke opp.

Hun mener at denne utelatelsen er spesielt problematisk med tanke på eksponering i svangerskapet og tidlig nerveutvikling.

Artikkelen gir så godt som ingen diskusjon om eksponering i svangerskapet, injeksjoner i spedbarnsalderen eller gjentatt eksponering i kritiske utviklingsvinduer.

Finner det man leter etter

Forfatterne konkluderer deretter at det ikke kommer noe åpenbart sikkerhetssignal (bivirkninger) i stor skala fra tilgjengelige menneskedata. Crepeaux mener imidlertid at dette i hovedsak handler om å lete der det er lys: Man finner bare det man aktivt leter etter. Studier som er spesielt utviklet for å oppdage sjeldne, forsinkede, nevroimmune eller utviklingsmessige effekter av injiserte fremmedstoffer, er nesten aldri blitt utført.

Forfatterne understreker gjentatte ganger fraværet av definitive årsakssammenhenger, samtidig som de i stor grad ignorerer et sentralt problem: Nesten ingen framoverskuende (prospektive) studier er noen gang blitt spesifikt utformet for å undersøke de langsiktige nevroimmune konsekvensene av injiserte fremmedstoffer. Crepeaux mener at eksisterende epidemiologiske verktøy er dårlig egnet til å oppdage sjeldne, forsinkede eller multifaktorielle bivirkninger.

Til syvende og sist viser ikke denne artikkelen fraværet av risiko forbundet med injiserte fremmedstoffer. Snarere viser den ifølge Crepeaux mangelen på tilstrekkelige studier som er i stand til å undersøke visse sjeldne dokumenterte, forsinkede, nevroimmune eller utviklingsmessige utfall på en skikkelig måte.

Konklusjon

Ut fra argumentene til Exley og Crepeaux er det vanskelig å feste lit til den nye vaksinestudien som tilsynelatende slår fast at aluminium i vaksiner er trygt.

Forskjell på oral og muskulær eksponering for aluminium

I fordøyelsessystemet absorberes bare en liten andel aluminium til blodbanen, fordi tarmen fungerer som en effektiv barriere. Mesteparten skilles ut igjen i avføringen. Hos friske mennesker tas vanligvis under én prosent av aluminium fra mat opp i kroppen.

Ved injeksjon i muskelvev omgår aluminium mage–tarm-barrieren fullstendig. Det legges direkte inn i vevet sammen med vaksineantigenet. Dette er nettopp poenget med et adjuvans: å skape en lokal immunreaksjon som «vekker» immunsystemet.

Mediene beskriver trusler fra ebola og hanta, fiendebildet er satt. Dersom Antoine Béchamps syn hadde fått dominere, og ikke Louis Pasteur sitt, kunne mediene neppe brukt frykt som metode for klikk.

Av Julia Schreiner Benito

Mediene skyter på oss med alarmerende ord. Ebola og hanta knyttes til krig, trussel og virus som «dødelige fiender», «usynlige angripere» og «den neste pandemien».

Språket springer fra den pasteurianske forståelsen av mikroben som en ytre fiende som invaderer. Dersom Antoine Béchamps syn hadde dominert medisinen, ville ikke ordene oset av krig. I stedet ville de dreid rundt motstandskraft, miljø, ernæring, stress, livsbetingelser og at biologisk balanse kan styrkes.

Frykt ville ikke styrt kommunikasjonen, og det kunne vært god medisin; makt framfor avmakt.

Pasteur og Béchamp

Konflikten mellom biologen Louis Pasteur og legen Antoine Béchamp handlet ikke bare om mikrobiologi. Den skulle danne grunnlaget for et økonomisk system rundt moderne medisin. Pasteurs idéer vant, og det tjente industri og fryktkommunikasjon.

Frykt påvirker oss fysiologisk: den øker stresshormoner, svekker immunforsvaret, blokkerer rasjonell tenkning og gjør oss sårbare for kontroll og forenklede forklaringer. Om vi frykter mikrober, ser vi kroppen som svak, omgivelsene som farlige og oss selv som maktesløse. Et bechampiansk perspektiv derimot, ville ha fremmet forståelsen av mennesket i samspill med mikroorganismene, ikke i kamp mot dem.

Pasteurs modell var økonomisk skalerbar

Béchamps syn var ikke pengevennlig, for hvilket medikament finnes i kroppens «terreng»: ernæring, vitaminer, miljø, livsstil, stress, toksiner, immunbalanse og biologisk helhet? Du kan ikke patentere frisk luft, barbeint gange, stressmestring og riktig kosthold. Det lukter ikke penger av biologisk balanse.

Pasteur hevdet at sykdom skyldes mikrober som angriper kroppen utenfra. Slik ble «god helse» definert som evnen til å finne, kontrollere og eliminere mikrober. Dette åpnet for en modell der løsningen helst ble et produkt: vaksiner, antiseptika, antibiotika, medikamenter … Modellen var konkret, praktisk og økonomisk skalerbar. Jo mer sykdom som kunne forstås som en kamp mot ytre patogener, desto større behov for farmasi.

Hver sykdom sin frykt og behandling, hver behandling sitt patent, hver mikrobe sitt marked. Farmasøytisk industri hadde alt å tjene på å forsterke Pasteurs modell.

Resultatet ser vi i dag: et helsevesen med manglende kunnskap om og behandling av årsak.

Virus og bakterier i krigerske ord

Ord vekker følelser, og når mediene nå fylles av ebola og hanta som folkets fiende, da lystrer vi. Sykdom er krig, og sersjanten sier nedkjempe, utslette, kontrollere, stenge, isolere. I Béchamps ånd hadde ordene vært andre: økologi, balanse, forebygge, styrke, støtte …

I dag vet vi at mennesket er i intimt samspill med mikrober og at immunforsvaret er kompleks økologi. Ernæring, søvn, stress, miljøgifter og inflammasjon spiller en langt større rolle enn hva vi trodde. Konflikten mellom Pasteur og Béchamp lever fortsatt livlig.

Dersom Béchamps idéer hadde fått større gjennomslag, ville det neppe erstattet all moderne medisin, men vårt syn på helse ville vært ikledd andre ord, annen medisin og en helt annen økonomi.

Fakta

• På 1800-tallet utspilte det seg en vitenskapelig strid som skulle forme moderne medisin.
• Den sto mellom kjemikeren og biologen Louis Pasteur og legen og forskeren Antoine Béchamp.
• Pasteur hevdet at sykdom skyldes mikrober som angriper kroppen utenfra, og det grunnla den såkalte kimteorien.
• Béchamp mente at mikroorganismer ikke først og fremst var årsak til sykdom, men resultat av et svekket eller ubalansert indre miljø – «terrenget».
• Han hevdet at mikrober kunne endre karakter avhengig av miljøet de levde i, og at sykdom oppstår når kroppens biologiske balanse bryter sammen.
• Béchamp betraktet bakterier som naturens renovatører: mer som organismer som rydder i allerede skadet vev enn som fiendtlige inntrengere.
• På mange måter peker dagens biologiske forskning tilbake mot det Béchamp forsøkte å si på 1800-tallet: at sykdom ikke kan forstås uavhengig av kroppens indre miljø.
• Pasteur vant fordi hans modell var nyttig, praktisk og økonomisk.
• I dag kan Béchamp framstå som en tenker som var for tidlig ute.

Erling Braut Haalands kost vekker oppsikt. Både britiske tabloidaviser og internasjonale ernæringseksperter har vist interesse for hans spesielle kosthold.

Av Kjetil Tveit, først publisert på hans Facebook

Men hvor spesiell er Haalands kost, egentlig?

Jeg har en bok fra 1948 om kosthold og ernæring som heter Norsk helseverk. Du kan lese den på Nasjonalbiblioteket.

Den viser at Haalands kosthold er helt i tråd med det vi ble fortalt at vi skulle spise mye av i de tidlige etterkrigsårene:

Mye sikringskost og lite tilleggskost.

Sitat:

«En god kost kan settes sammen på mange forskjellige måter, men visse generelle prinsipper kan likevel stilles opp. Viktig er inndelingen av matvarene i sikringskost og tilleggskost.

Ved sikringskost forstår vi matvarer som er rike på salter (mineraler), vitaminer og høyverdig eggehvite (proteiner).

De viktigste av dem er: melk og melkeprodukter (fløte, smør, ost), egg, kjøtt, fisk (framfor alt fet fisk), blod, innmat, poteter, røtter, frisk frukt og friske grønnsaker, tran.

Ved tilleggskost forstår vi matvarer som er fattig på de nevnte næringsstoffene, slik som: mel og brødvarer (framfor alt fint mel og brød), sukker, sirup, flesk, margarin (ikke vitaminisert), tørrede erter og bønner, kaffe. Disse matvarene gir vesentlig kalorier.»

I dag lærer vi at grove kornprodukter er selve basisen i kostholdet, men i Norsk helseverk står det:

«Tilleggskosten skal vi bare bruke til å spe på med så det blir nok kalorier.»

Haaland spiser mye egg, kjøtt og innmat

Haaland er kjent for å spise mye egg, kjøtt og innmat, for eksempel hjerte, ekte smør (ikke margarin, som er tilleggskost), ost og ikke-homogenisert melk slik man også gjorde i 1948.

Videre står det:

«Viktig er det også at prisene på sikringskosten blir satt slik at selv de minst bemidlede får råd til å kjøpe den. Her er vi ved et vanskelig punkt, for det koster gjennomgående mer å produsere sikringskosten enn tilleggskosten.

En vesentlig grunn til at det er for stort forbruk av tilleggskost og for lite av sikringskost her i landet, er at store lag av befolkningen ikke har hatt økonomisk evne til å skaffe seg den dyre sikringskosten, men har måttet nøye seg med den billigere tilleggskosten.»

Her er vi ved sakens kjerne: «…det koster gjennomgående mer å produsere sikringskosten enn tilleggskosten.»

Når det koster mer å produsere noe, faller profitten til matvaregigantene.

Mest å tjene på søppelmat

Det er langt mer å tjene for oligarkene som regjerer verden og som «eier» forskningsmiljøene og mediegigantene ved å innbille folk at frukostblanding er den nye «egg og bacon». Dessuten at brødvarer er den nye sikringskosten og at korn hindrer kloden fra å krepere av for mye CO2.

Det sies at å definere fascisme er like vanskelig som å spikre gele på veggen. Men det som likevel er felles for fascistiske regimer, er at staten smelter sammen med de største private selskapene, som i dag sitter i lauget WEF (Verdens økonomiske forum).

Således smelter også forskningsmiljøene og medieimperiene sammen med det offentlige, og står sammen om å rundlure populas. Som å innbille oss om at vi bør spise mye tilleggskost. Det øker gigantenes profitt, noe som kan gi internasjonal karriere for politikerne.

Erlig Braut Haalands diett ikke er så spesiell. Den følger de gamle norske rådene som ikke er fascistiske. Dessuten promoterer Haaland dyrevelferd.

Heia sikringskost og antifascisme!

VM fascistisk fordi det er maskulint?

Nå forsøker globalistene (fascistene) å få deg til å tro at fotball-VM er fascistisk fordi det er maskulint! Ved å omdefinere fasicsme fra å hovedsaklig dreie seg om korporatisme til maskulinitet, blir du ute av stand til å gjenkjenne dagens ny-marxistiske, wokeistiske ny-fascisme.

For å endre på dette må vi ro sammen, spise som Haaland, legge bort janteloven og være stolt av vår nasjon.

1. juli innførte helseministeren et eget takstsystem. Det er ikke «omsorg for sykefraværet», men en gjennomføring av EUs helse- og digitaliseringsstrategi under Protokoll 31.

Av Siri Hermo Foto Ralph fra Pixabay

Mange tror at helsevesenet i Norge er særnorsk og skjermet, men helse er underlagt EUs økonomiske mal. Norsk helsepolitikk ble solgt inn som «suveren», men Protokoll 31 har fungert som en juridisk trojansk hest siden 1996.

Gjennom denne har vi koblet oss direkte på EUs helseunion og overnasjonale kriseforordninger.

Siden EU samkjører sitt helseapparat med WHOs (FN-systemet) globale retningslinjer og pandemitraktater, blir resultatet det samme i praksis: Bestemmelsene om vår felles helse, beredskap og overvåkning dikteres utenfra, mens Stortinget sitter igjen som administratorer av overnasjonale vedtak.

Så lenge vi juridisk styres fra EU via EØS avtalen, så er det altså EU som bestemmer i hvor stor grad WHOs bestemmelser skal gjelde.

Storpolitikk i praksis

Slik fungerer det storpolitiske maktspillet i praksis, der EU og WHO låser hverandre. «Frivillige råd» fra WHO er bare en del av bildet. WHO er altså ikke et frittstående organ, men en direkte forlengelse av det globale FN-apparatet og Agenda 2030.

EU forhandler som én blokk.

Når Verdens helseorganisasjon (WHO) utformer det internasjonale helsereglementet (IHR) eller den nye pandemitraktaten, forhandler ikke EU-landene hver for seg. Europakommisjonen har i stor grad tatt kontrollen og forhandler på vegne av medlemslandene for å sikre at WHOs regler passer som hånd i hanske med EUs egne lover.

EUs helseunion blir WHOs utøvende arm.

WHO har i utgangspunktet ingen egne politistyrker eller sanksjonsmidler til å tvinge land til å adlyde. Det er her EU og EØS kommer inn som musklene:

Gjennom Protokoll 31 innlemmes de nye EU-lovene om grensekryssende helsetrusler i norsk rett.

Smittevern i kriser

Disse lovene gir EUs smittevernbyrå (ECDC) og legemiddelbyrå (EMA) myndighet til å erklære helsekriser og iverksette samordnede tiltak uavhengig av WHO.

Når EU sveiset WHOs traktater, reguleringer og resolusjoner inn i sine egne bindende forordninger, blir WHOs overordnede mål automatisk forvandlet til bindende EØS-rett som Norge har lojalitetsplikt til å innføre.

Beviset finnes i nær fortid:

WHO hadde en visjon om et globalt vaksinepass. Hvem var det som faktisk bygde, vedtok og tvang igjennom den teknologiske riggen? Det var EU.

EØS-avtalen pålegger Norge å innføre systemet

Da pandemien var over, ble EU-teknologien overført til WHO slik at det europeiske sertifikatet ble malen for WHOs globale digitale helsenettverk. Norge styres altså juridisk fra Brussel via EØS-avtalen, og det er EU som bestemmer i hvor stor grad WHOs bestemmelser skal gjelde for oss.

Når EU velger å binde sitt regelverk opp mot WHOs globale helsereglement og pandemitraktater, blir WHOs reguleringer automatisk sveiset inn i bindende EØS-rettsakter via Protokoll 31.

Stortinget har dermed fraskrevet seg retten til selv å vurdere om vi skal følge WHOs anbefalinger.

Når EU trykker på knappen, har Norge lojalitetsplikt til å lystre. Det er den ultimate overnasjonale kommandokjeden i funksjon:

• WHO tenker ut målene
• EU skriver lovene
• EØS-avtalen tvinger Norge til å betale og gjennomføre

Juridiske fakta

• Det overordnede målet med EØS-avtalen er å knytte Norge til EUs indre marked. Dette er basert på et felles regelverk med lik praksis.
• De fire frihetene -fri flyt- utgjør kjernen i det indre markedet: fri bevegelse av varer, tjenester, personer (arbeidskraft) og kapital mellom medlemslandene.
• En forutsetning for å opprettholde våre rettighetene i det indre markedet er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen.
• I 1992 vedtok vårt storting EØS-avtalen.
• Fra start underla Norge seg full lojalitetsplikt ovenfor EU, med en forpliktelse om ikke å lage norske lover eller ordninger i strid med EUs lovverk, der vi setter EUs ønsket resultat i fare. Dette kalles forvirkninger.
• I EØS-rett 3.utgave kan en på side 375/76 lese: «Dersom norske myndigheter skulle misbruke gjennomføringsfristen til å undergrave DEN FREMTIDIGE VIRKNINGEN av en rettsakt, vil dette kunne påtales av ESA(EFTAS overvåkingsorgan) i form av traktatbruddsøksmål for EFTA-domstolen.»
• På regjeringen.no kan en lese at norske myndigheter PLIKTER å følge EØS-avtalen.
• Denne lojalitetsplikten er nedfelt i EØS-avtalens art. 3 spesielt, og er rettet mot både staten og de norske domstolene.
  Artikkel 3 i protokoll 1 til EØS-avtalen er utformet for å sikre at avtalens intensjon og mål blir fulgt opp i praksis.
  Videre legger artikkel 7 i protokoll 1, føringer for hvordan rettsaktene skal gjennomføres i Norge, der Norge må tilpasse sin NASJONALE LOVGIVNING ved innføring.
  Disse er selvfølgelig bindende. (St.prp. nr. 100, 91/92)
• Sak C-129/96 viser at Norge er PÅLAGT en lojalitetsplikt til å følge EUs lovverk, både før og etter at lover vedtas i Norge.
  Saken belyser hvordan EØS-avtalen griper inn i den nasjonal lovgivningen, og etablerer klare grenser/begrensninger for våre myndigheters handlingsrom.
• I innledningen til EØS-avtalen står det at avtalen skal være «dynamisk og ensartet». Med dynamisk menes at EØS-avtalen utvikles i takt med at EU endres.
• Avtalen vokser, vi har forpliktet oss til å ta imot det som kommer fra EU.
• Det andre prinsippet er ideen om «ensartethet». Det er EUs overordnede mål at alle EU- og EØS-land skal ha samme regelsett og domstolsbehandling.
• For å håndheve kravet om «ensartethet» har Norge godtatt, og skrevet under på at EUs rettsakter har forrang foran norske avtaler og lovverk, dersom disse er i konflikt med hverandre. (EØS-lovens § 2)
• Det samme har Norge skrevet under på i protokoll 35 til EØS-avtalen.
• Det låser i praksis norsk lov og rett under EØS-avtalens virksomhetsområde.
• Det finnes ingen hjemmel for reforhandling i EØS loven. Innførte rettsakter kan kun reverseres hvis EØS-avtalen sies opp.
• Derimot finnes det hjemmel for oppsigelse av EØS avtalen, slik at makta igjen kan komme tilbake til det norske folket.

«Fun facts»

• Vi startet med 1875 rettsakter i 1992, der en nå, på stortingets fakta-ark om EØS avtalen, kan lese at vi siden da har innlemmet ytterligere 14700.
• Vår lojalitetsplikt til EU har altså vært der fra start og er førende for hele avtalen:
• Vi skal ikke sette EUs ønsket resultat i fare.
• Det gjelder også det som kommer i fremtiden.
• Lojalitetsplikten, samt et dynamisk og ensartet EØS setter i realiteten vårt handlingsrom sjakk matt. Det finnes ikke.

Veto eller reservasjonsrett

• Det er kun EU som kan legge ned veto. Altså stoppe en bestemmelse.
• Vi kan på papiret bruke vår reservasjonsrett.
• Bruk av reservasjonsretten bryter derimot med vår førende lojalitetsplikt til EU, for den setter EUs ønsket resultat i fare, og gir traktatbrudd.
• Reservasjonsretten er kun et ord på et papir for å holde det norske folk i ro, for det gir inntrykk av valgmulighet, der det intet finnes.
• Handlingsrommet er det som skal sikre at det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderetten bevares i møte med EUs krav.
• Det manglende handlingsrommet via EØS avtalen,gjør nå at vår hverdag detaljstyres fra Brussel, på alle områder.
• Våre folkevalgte har-med viten og vilje-vedtatt en avtale uten angrerett, med mindre den sies opp.
• Planen går tilbake til 40- tallet, der våre på tinget skal sikre at den følges.
• Vi har altså ikke rød, grønn eller blå politikk i Norge.
• Vi styres juridisk fra EU, via EØS avt.
• -jussen gjelder alle parti, uansett hvem som sitter i statsministerstolen og samarbeid på tinget.

– Offentlige tjenestemenn ga uriktige opplysninger til offentligheten og folkevalgte om forskning som kunne innebære betydelig biologisk risiko, sa Tulsi Gabbard nylig.

Av Julia Schreiner Benito

Den avtroppende direktøren for FBI, Tulsi Gabbard, avdekket nylig 120 biologiske laboratorier som opererer i 30 land. Potensielt kan de være kilder til utvikling og spredning av sykdomsfremkallende organismer. Hun viste også hvordan Anthony Fauci presset fram forskning på såkalt «gain-of-function» og bidro til å dekke den til og lyve om den til Kongressen.

– Til tross for risikoen ved forskningen på farlige patogener i biologiske laboratorier, løy politikere, såkalte helseeksperter som dr. Fauci og aktører innen Biden-administrasjonens nasjonale sikkerhetsapparat. De truet også dem som forsøkte å avsløre sannheten, sa Tulsi Gabbard.

Avsløringene kom som en offisiell deklassifisering av dokumenter fra Office of the Director of National Intelligence (ODNI), ledet av Tulsi Gabbard. Hun kunngjorde 12. juni 2026 det hun beskrev som «tidligere usett etterretning» om amerikansk finansiering av flere enn 120 biolaboratorier i mer enn 30 land.

– Det er et demokratisk problem at sentrale myndighetspersoner visste mer enn de innrømmet om gain-of-function-forskning eller finansieringen av den, sa hun.

Rapporten viste blant annet til tilfeller som Kherson diagnostiske laboratorium, som mottok 1 728 822 amerikanske dollar i finansiering, samtidig som tillatelsen til å arbeide med bestemte patogener fortsatt var oppført som «under behandling». Som følge av disse funnene har Donald Trump offisielt avsluttet føderal finansiering av såkalt gain-of-function-forskning på verdensbasis.

Hva med Norge?

I dokumentasjonen som Tulsi Gabbards kontor har offentliggjort, er det ikke lagt fram noen fullstendig liste over alle 30 landene. De offentlig tilgjengelige dokumentene nevner særlig Ukraina. Ingen av dokumentene som hittil er offentliggjort nevner Norge.

Det betyr imidlertid ikke at Norge nødvendigvis er utelukket. Norge har i mange år deltatt i internasjonalt samarbeid om smittevern, biosikkerhet og forskning på infeksjonssykdommer gjennom blant annet:

• World Health Organization, WHO
• NATO
• European Centre for Disease Prevention and Control

Tilsyn og kontroll

Gabbard kritiserte tidligere administrasjoner og helsemyndigheter og sa at de hadde villedet offentligheten om eksistensen av disse USA-støttede biolaboratoriene. Igjen bekreftet hun etterretningsmiljøets forpliktelse til å kontrollere laboratoriene og sikre patogenene som oppbevares der for å redusere risikoen for global helse.

Sentrale spørsmål dreier rundt:

• offentlig innsyn
• biosikkerhet
• gain-of-function-forskning
• at myndigheter ga et ufullstendig bilde av dette til offentligheten

Dersom laboratorier som håndterte potensielt pandemiske patogener hadde mangelfull overvåkning eller uklare tillatelser, reiser det en rekke kritiske spørsmål, men igjen unnlater verdens mediehus å stille dem.

Ifølge en nylig publisert studie av Bendik Skinningsrud Hagen og kolleger ble 74 unge i Norge under 30 år rammet av myokarditt – hjertebetennelse – som en direkte følge av COVID-19-vaksinasjon.

Av professor Jarle Arstad, først publisert på hans Substack

Myokarditt er blant de dødeligste sykdommene som kan ramme unge, men den dystre statistikken blir først tydelig etter noen år. I tillegg har Legemiddelverket – Direktoratet for medisinske produkter – klassifisert 1453 av totalt 16085 innrapporterte bivirkninger etter COVID-19-vaksinasjon hos unge under 30 år som alvorlige.

Var COVID-19-vaksinasjon av unge verdt prisen?

På bakgrunn av de dystre tallene er det da legitimt å spørre: var COVID-19-vaksinasjon av unge verdt prisen? Svaret er ja hvis fordelene oppveier de betydelige ulempene. Dvs. at COVID-19-vaksinen forhindret mange COVID-19-dødsfall i den unge norske befolkningen.

Men gjorde den det?

Å få tak i eksakte årlige tall for hvor mange unge under 30 år som har dødd av COVID-19 i Norge er vanskelig, siden det gjelder få individer. Jeg spurte derfor Grok – som jeg ikke tror forfordelte svarene systematisk i en eller annen retning – og nedenfor presenterer jeg lave til høye genererte estimater:

COVID-19-assosierte dødsfall:

• 2020: 0-6 (ingen vaksine)
• 2021: 0-6 (vaksinering begynte blant de fleste unge i årets andre halvdel)
• 2022: 5-10 (vaksinering med minst en dose tilbudt de fleste unge)
• 2023: 3-6
• 2024: 0-3
• 2025: 0-3

Tallene er gjennomgående lave, men vi observerer en kraftig relativ økning i 2022, etter at de fleste unge hadde blitt tilbudt minst én dose. Noen vil kanskje hevde at dødsfallene økte i 2022 pga. høy spredning av omikronvarianten, men lite tyder på vaksineeffekt hvis så var tilfellet, verken mot spredning eller dødsfall, snarere tvert imot.

COVID-19-dødsfall hos unge omtrent som ved influensa

Det er også interessant å ha i bakhodet at mellom 2015 og 2019 døde i snitt mellom 2 og 5 personer i Norge under 30 år hvert år av influensa, hvor jeg igjen tror at Grok ikke har systematisk forfordelt estimatene i en eller annen retning.

Mao., influensa- og COVID-19-relaterte dødsfall avviker ikke særlig fra hverandre, med unntak av 2022 – etter COVID-19-vaksinasjon – da relativt mange unge døde av sistnevnte årsak.

Statistikk om dødsfall av influensa og COVID-19 blant unge sammenfaller ifølge FHI også med tilsvarende statistikk for hele befolkningen per desember 2020 – før vaksinen ble rullet ut – unntatt kraftige influensasesonger som historisk har tatt flere liv.

Så hva var da nytten av at unge tok COVID-19-vaksinen?

Ingen.

Smittespredning

Når det gjelder smittespredning og COVID-19-dødsfall, taler vaksinen snarere i disfavør enn i favør av å ha hatt en beskyttende effekt. Og ulempene? De var betydelige, som jeg har påpekt.

I tillegg har vi hatt kraftig overdødelighet blant unge i både 2023 og 2024, samt kraftig økning i bruk av hjertemedisin blant unge fom. 2021, det første året med COVID-19-vaksine. Og om ikke disse dystre tallene var nok, kan FHI nå fortelle – etter en nedgang i antall personer med hjerte- og karsykdom fra 2019 til 2020 – at det var økt forekomst av høyt blodtrykk og hjertesvikt fra 2021 til 2025 (aldersstandardiserte rater fra 2021).

Vi kan ikke nødvendigvis relatere all den dystre statistikken alene til COVID-19-vaksinen, men siden de dokumenterte ulempene var betydelige og fordelene i beste fall var fraværende, står jeg fortsatt ved min tidligere uttalelse om at unge som avstod COVID-19-vaksinen tok det beste valget.

Pfizers kliniske utprøvingsstudier av koronavaksine for mindreårige – en kritisk gjennomgang.

Jon A. Lindstrøm, førsteamanuensis, Senter for praktisk kunnskap, Nord universitet. Først publisert på hans Substack.

Bildet over viser Maddie og hennes mor Stephanie de Garay fra et ekspertpanel i 2021, hentet fra Odysee.

Madeleine «Maddie» de Garay var en sunn og livsglad ung jente på 12 år. Sammen med sine to eldre brødre gledet hun seg til å delta i Pfizers kliniske utprøvingsstudie av koronavaksine for 12-15-åringer, som blant annet ble gjennomført ved et barnesykehus i Cincinnati i USA. Den 30. desember 2020 fikk hun sin første dose med «nødutviklet» mRNA-vaksine uten å oppleve større bivirkninger.

Langt mindre bra gikk det etter den andre dosen 20. januar 2021. Mindre enn 12 timer hadde passert, før Maddie de Garay følte sterke smerter i mage, bryst, rygg og nakke. Hun ble videre rammet av hovne ekstremiteter, opplevelser av iskalde hender og nålestikk i føttene, samt takykardi, før hun til slutt mistet all følelse i kroppen fra livet og ned.

De neste ni månedene tilbrakte Maddie de Garay 64 dager på sykehus. Hennes samlede sykehusopphold inkluderte ni visitter på intensivavdeling, der hun også ble behandlet for en rekke andre komplikasjoner. I et brev til FDA, har Stephanie de Garay beskrevet hvordan datteren hennes i ettertid har blitt en rullestolbrukende pleiepasient med behov for sondeernæring m.m.:   

She is trapped in a body that doesn’t work remotely close to the way it did before. Her days now look like this…she is in a wheelchair with an ng tube and has to do 5 feeds, 4 water boluses and take multiple medications each day. She goes to school for 2 hours a day, which is all she can handle. She has 2 or more doctor’s appointments every week and needs help with simple things like showers, opening car doors, and lifting things. Somehow she still has her infectious sense of humor, hangs out with friends, and has more resilience than I ever had at her age.

Kun magesmerter og parestesi ble rapportert

I begynnelsen av juni 2021, tok foreldrene til Maddie de Garay kontakt med Dr. Robert Frenck Jr., som var lederen for Pfizers kliniske utprøvingsstudie av koronavaksine for 12-15-åringer. De ble forsikret om at alle mulige bivirkninger ble rapportert videre til reguleringsmyndigheten FDA. Men de eneste «alvorlige uheldige hendelsene» som ble rapport videre i Maddie de Garays tilfelle, var funksjonelle magesmerter og parestesi.

Noe av hovedproblemet var kanskje at Dr. Frenck Jr. var førsteforfatter på artikkelen i NEJM som hadde konkludert at Pfizer-vaksinen var effektiv og trygg for 12-15-åringer allerede i mai 2021? Dette er analogt til hvordan Dr. Fernando Polack, som var førsteforfatter på NEMJ-artikkelen som i desember 2020 konkluderte med at Pfizer-vaksinen var 95 % effektiv og trygg for voksne, feide under teppet at en av sine forsøksdeltakere ble rammet av alvorlig myokarditt, hjertemuskelbetennelse.

Maddie de Garay hadde en drøm om å bli barnesykepleier når hun ble stor. Hennes skjebne har blitt fulgt opp av senator Ron Johnson fra Wisconsin. Men i skrivende stund er det dessverre høyst uvisst hvorvidt hun noensinne vil bli frisk igjen.

Denne kronikken vil kaste et kritisk blikk ikke bare på studien Maddie de Garay deltok i, men på alle Pfizer (og deres tyske juniorpartner BioNTech) sine kliniske utprøvingsstudier av koronavaksine for mindreårige ned til bare 6 måneder gamle babyer.

Med bare en tjuendedel antall forsølsdeltakere, var disse metodisk sett langt svakere enn den relativt store, men likevel problematiske voksenstudien som undertegnede har kritisert i en tidligere kronikk.

Pfizers kliniske utprøvingsstudie av 12-15-åringer

I mai 2021, publiserte en gruppe forskere tilknyttet Pfizer en artikkel i NEJM med funn fra en kontrollert klinisk utprøvingsstudie for koronavaksinering av barn og ungdom i alderen 12-15 år. Noen få måneder tidligere var 2260 gutter og jenter i denne aldersgruppen blitt randomiserte og delt inn i to like store grupper, der den ene fikk to doser med koronavaksine og den andre to doser med placebo (saltvann).

I den vaksinerte gruppen var det ikke et eneste tilfelle av Covid-19, sammenliknet med 16 i placegruppen. Dette gir en relativ effektivitet på 100 %. Studien fant videre at vaksinen ikke var assosiert med lavere immunogenisitet (evne til å aktivere det ervervede immunforsvaret) for 12-15-åringer enn for 16-25-åringer (som Pfizer-vaksinen på dette tidspunktet allerede var blitt «nødgodkjent» for).

Studien kunne imidlertid ikke rapportere om et eneste alvorlig tilfelle av Covid-19 blant forsøksdeltakerne. Hva den i realiteten viste, er at vaksinen ga en viss beskyttende virkning mot en sykdom praktisk talt ingen i denne aldersgruppen risikerte å bli alvorlig syke av.

Det angivelige behovet for forskning på denne aldersgruppen

La oss se nærmere på hvordan Pfizer-forskerne likevel søkte å begrunne behovet for forskningen sin. Innledningsvis i NEJM-artikkelen skriver de:

Although children and adolescents generally have milder Covid-19 than adults, severe illness can occur in this population, especially in those with underlying medical conditions. Adolescents may play an important role in SARS-CoV-2 transmission. Thus, their vaccination may prevent disease and contribute to herd immunity. Furthermore, with immunization of older persons, younger persons account for an increased proportion of Covid-19 infections. The pandemic has interrupted the education and social development of students and has simultaneously burdened caregivers. Safe, efficacious vaccines for younger populations are therefore paramount (s. 240).

I noen svært få tilfeller kan barn og unge bli alvorlig syke av Covid-19. En studie fra England viste at barn og ungdom under 18 år hadde en risiko på 1 av 50.000 for å havne på intensivavdeling som en følge av Covid-19. Den absolutte risikoen for å dø av koronasykdom var enda mindre, ikke mer enn 1 av 500.000.

Måtte inkludert hundretusenvis i studie for å vise effekt

Hvis Pfizer-forskerne skulle designet en klinisk utprøvningsstudie som var i stand til å påvise en ørliten reduksjon i risikoen for å havne på intensivavdeling, måtte de inkludert hundretusenvis og kanskje millioner av forsøksdeltakere. For å kunne påvise en positiv effekt mht. dødelighet måtte de inkludert flere titalls millioner mindreårige. Av både forskningsetiske og andre praktiske hensyn, ville en slik utprøvingsstudie åpenbart være umulig å gjennomføre.

Det er i Norge rundt 1,1 millioner innbyggere i alderen 0-18 år. Hva de engelske tallene innebærer, er at hvis man hadde vaksinert alle disse for Covid-19, så ville man i teorien kunne reddet to mindreårige fra å dø av (eller med) koronasykdom – to mindreårige som antagelig ikke var spesielt friske i utgangspunktet.

Pfizer-forskerne uttrykker i sitatet ovenfor særlig bekymring for barn og ungdom med «underliggende medisinske tilstander». I artikkelen sier de imidlertid ingenting om hvor mange av de mindreårige forsøkskaninene deres som tilhørte denne undergruppen. Gitt at det var snakk om bare en liten brøkdel av de totalt 2.260 deltakerne i studien, hadde de aldri en sjans i havet til å oppdage noen positiv nytteeffekt for dem.

Søkt at «ungdom kan spille en viktig rolle i smitteoverføring»

Minst like søkt er vektleggingen av at «ungdom kan spille en viktig rolle i smitteoverføring», og at «vaksinering av dem derfor kan forhindre sykdom og bidra til flokkimmunitet», ikke minst fordi studien aldri var designet for å teste effekten på (asymptomatisk) smitteoverføring. Dette har gjeldt for kliniske utprøvingsstudier av koronavaksiner generelt, noe BMJ-redaktør Peter Doshi påpekte allerede i oktober 2020.

Vi blir fortalt at med «med immuniseringen av eldre personer, så kan yngre personer stå for en økt andel av de koronavirussmitte». Men vi får ikke forklart hvorfor dette eventuelt var et problem, gitt at eldre og relativt sårbare personer på dette tidspunktet var «immuniserte» ifølge forskerne, og yngre personer ikke hadde noen nevneverdig risiko for å bli alvorlige syke av koronavirussmitte. 

At pandemihåndteringsresponsen (et begrep som ikke uten videre må forveksles med «pandemien» som sådan), «forstyrret utdanningsløpet og den sosiale utviklingen til studenter, samtidig som den medførte en ekstra byrde for omsorgspersoner», er åpenbart riktig. Men det betyr ikke at det var maktpåliggende å vaksinere den yngre garden mot koronaviruset, slik Pfizer-forskerne insisterte på.

Alt dette ville ikke vært verdens undergang om Pfizer-vaksinen i det minste var trygg for 12-15-åringer. Men det er dessverre mye som tyder på at så dessverre ikke var tilfelle.  

Pfizer-vaksinens trygghet for 12-15-åringer

Med hensyn til såkalte «alvorlige uheldige hendelser», var det ifølge Pfizer-forskerne svært få av dem både i den vaksinerte gruppen og i placebo-gruppen. Ingen av disse leie episodene ble ansett for å være alvorlige bivirkninger av vaksinen, og det var heldigvis ingen dødsfall blant forsøksdeltakerne. Forskerne burde imidlertid vært langt mer bekymrede over mulig forekomst av uoppdagede alvorlige bivirkninger, spesielt med tanke på at antall forsøksdeltakere i studien deres bare var en tjuendedel sammenliknet med antallet i den store voksenstudien.

Med 44.000 forsøksdeltakere, kunne man i voksenstudien (for 16 år og eldre) ha en realistisk forventning om å observere noen «alvorlige uheldige hendelser» som kanskje rammet 1 av 1000. Med bare 2.200 forsøksdeltakere i barne- og ungdomsstudien (for 12-15-åringer), var det i utgangspunktet svært vanskelig å oppdage sjeldne alvorlige bivirkninger, selv om de måtte ramme 1 av 100.

I et appendiks til artikkelen som må lastes ned som et separat vedlegg, er det en tabell (S2) som viser at det var fire alvorlige uønskede hendelser blant vaksinerte 12-15 åringer mot bare en i placebogruppen. Man kan lure på hvordan forskerne slapp unna med å kommentere denne betydelige diskrepansen i hovedteksten.

Uansett: I teorien kunne denne overhyppigheten berodd på tilfeldigheter. Men som vi så innledningsvis, var minst én av disse hendelsene etter alt å dømme en svært alvorlig bivirkning av vaksinen.

Godkjenning og anbefaling for 12-15-åringer

Her til lands ble den betingede godkjenningen av Pfizers koronavaksine utvidet til å gjelde 12-15-åringer den 28. mai 2021, som en automatisk følge av at EU gjorde det samme. FHI anbefalte vaksinering av barn og unge i denne aldersgruppen i slutten av august s.å. fordi det angivelig var nødvendig for å redusere «tiltaksbyrden» i samfunnet (se særlig oppsummeringen på s. 36). Erna Solberg uttalte i den forbindelse:

De faglige rådene er at 12-15-åringene får flere fordeler enn ulemper ved en vaksinasjon. Det har vært avgjørende for regjeringen. Nå er det mye smitte blant barn og unge, og vaksine vil bidra til at også denne gruppen får en mer normal hverdag.

Man kan saktens forstå at det for en statsminister er vanskelig å stille spørsmål ved anbefalinger som kommer fra crème del la crème av medisinsk ekspertise, særlig i en global krisetid. Men FHI må kritiseres for å ikke å ha tatt inn over seg hvor uhyre svak Pfizer-studien var metodisk sett.

Pfizer-studie av 5-11 åringer

Den 9. november 2021 kunne NEMJ publisere nok en artikkel fra en gruppe forskere tilknyttet Pfizer, som evaluerte virkningene av koronavaksinering for 5-11-åringer. Denne randomiserte studien inkluderte 2268 barn, der 1517 fikk vaksine mens 751 fikk placebo. I løpet av de få månedene studien pågikk, observerte forskerne ingen alvorlige tilfeller av Covid-19, men ei heller noen alvorlige bivirkninger av vaksinen.

Metodisk sett led denne studien av de samme fatale svakhetene som Pfizers kliniske utprøvingsstudie av koronavaksine for 12-15 åringer. De enda yngre forsøksdeltakerne hadde ingen nevneverdig nytteverdi av koronavaksinering overhodet, selv på kort sikt. Studien hadde videre altfor svak styrkegrad til å konkludere med at vaksinen var trygg, særlig på lang sikt, selv om man (for argumentets skyld?) antar at ingen av de 1517 vaksinerte 5-11-åringene ble rammet av alvorlige vaksinebivirkninger.

Ifølge NEMJ-artikkelen var det et «prekært behov» («urgent need») for å utvikle en trygg og effektiv koronavaksine for barn under 12 år. Utover å gjenta retoriske kulepunkter som allerede er kritisert ovenfor, var Pfizer-forskerne særlig skremt av det rekordhøye antallet Covid-19-relaterte sykehusinnleggelser blant 5-11 åringer i USA i september 2021:

Covid-19–associated hospitalizations among children have increased steadily since early July 2021 in the United States; prevalence among 5-to-11-year-old children reached an all-time high of 1.1 per 100,000 population in late September. (s. 36)

En risiko på 1 av 100.000 er i denne sammenheng mikroskopisk liten, bare en hundredel av antall vaksinerte forsøksdeltakere i studien. Forskerne hadde ingen grunner til å ignorere muligheten for at risikoen for å bli innlagt på sykehus for alvorlige vaksinebivirkninger var vesentlig høyere enn dette. Jf. hvordan Maddie de Garay var 1 av drøyt 1000 vaksinerte forsøksdeltakere i studien av 12-15-åringer.

I en pressemelding datert 14. april 2022 anbefalte Pfizer likevel en tredje booster-dose til 5-11-åringer basert på en studie med ikke mer enn 140 forsøksdeltakere. Med et så ekstremt sparsommelig utvalg, er det bortimot umulig å avdekke alvorlige bivirkninger om de så måtte ramme 1 av 10. Ikke desto mindre har farmasøytgiganten så langt sluppet unna med sin fullstendig uansvarlige policy.

FHI om vaksinetilbud til 5-11 åringer med alvorlig grunnsykdom

Den 14. desember 2021 publiserte FHI «Veiledning for vaksinetilbud til barn i aldersgruppen 5-11 år med alvorlig grunnsykdom», som startet med følgende to avsnitt:

Koronavaksinen Comirnaty fikk 25. november 2021 utvidet indikasjonen til å inkludere barn fra 5 til 11 år. Barn i alderen 5–11 år, også de med alvorlig grunnsykdom, har svært lav sannsynlighet for å bli innlagt i sykehus på grunn av covid-19 infeksjon. Enkelte barn med alvorlig grunnsykdom kan likevel ha nytte av den beskyttelsen koronavaksinen gir, og det kan også bidra til at de lettere kan delta på skole og aktiviteter.

Folkehelseinstituttet (FHI) har derfor utvidet rådene om vaksinasjon mot koronavirus til også å gjelde enkelte grupper barn i alderen 5 til 11 år med alvorlige grunnsykdommer.

FHI estimerte at dette tilbudet ville omfatte rundt 3000 barn, noe som utgjør ca. 1 % av det totale antallet 5-11 åringer her til lands. I teorien er det mulig at Pfizer-vaksinen hadde en positiv nytteverdi for barn med alvorlig grunnsykdom. Men Pfizers kliniske utprøvingsstudie kan ikke brukes til å underbygge en slik konklusjon, fordi den overveldende majoriteten av forsøksdeltakerne (99 %?) var sunne og friske barn.

Koronavaksinering av ned til 6 måneder gamle spedbarn

Den 15. februar 2023 publiserte NEJM en artikkel som så på Pfizer-vaksinens trygghet og effektivitet for barn i alderen 0,5 til 5 år. Et stykke ned i teksten innrømmes det at studien ikke var uten betydelige metodiske svakheter: 

It was not powered to assess efficacy against severe disease or against specific SARS-CoV-2 variants …. Like other phase 2–3 trials, the trial was not powered to detect potential rare side effects (s. 633).

Innledningsvis slapp forskerne likevel unna med å hevde at det var et behov for å vaksinere barn under 5 år fordi de kunne bidra til smitteoveroverføring:

Young children may also play an important role in spreading highly transmissible variants. Therefore, having safe and effective vaccines for children younger than 5 years of age is critical in curtailing the pandemic. (s. 622)

I likhet med andre kliniske utprøvingsstudier av koronavaksiner, var heller ikke denne studien designet for å studere effekten på asymptomatisk smitteoverføring. Men selv om den hadde vært det, er det noe perverst ved en sivilisasjon som tillater eksperimentering på 6 måneder gamle babyer for å forebygge en sykdom som primært var dødelig for folk som hadde levd minst like lenge som forventet levealder ved fødsel (her til lands 84 år for kvinner og 81 år for menn). Til slutt skal vi dessverre alle dø.

Direktoratet for medisinske produkter (tidligere Legemiddelverket) har godkjent Pfizer-vaksinen for 6 måneder og oppover. FHI anbefaler koronavaksinering av barn i «alderen 6 måneder – 11 år med alvorlig grunnsykdom etter individuell vurdering», til tross at de kliniske utprøvingsstudiene overhodet ikke har hatt fokus på (sped)barn med alvorlig grunnsykdom.

Har noen barn dødd som en følge av koronavaksinering?

«Minst 10 barn har dødd av koronavaksinering i USA, samtidig som det kan være betydelige mørketall». Denne påstanden vakte betydelig oppsikt etter at et notat ført i pennen av FDAs tidligere vaksinesjef Vinay Prasad begynte å sirkulere i november 2025. Av notatet fremgår det ikke hva som er kildegrunnlaget for denne påstanden.

Saken vakte en viss oppmerksomhet også her til lands, etter at den ble løftet frem av den sterkt pandemihåndteringskritiske nettavisen steigan.no. I en påfølgende artikkel i Nettavisen, kunne FHI-topp Preben Aavitsland imidlertid forsikre om at det ikke var noen større grunn til bekymring:

– I Norge kjenner vi ikke til noen dødsfall blant barn som bivirkning av koronavaksinasjon, sier han til Nettavisen.

Aavitsland legger til at anbefalingene for koronavaksinering av norske barn var mer begrenset enn i USA, fordi koronasmitte svært sjelden kan føre til alvorlig sykdom blant barn.

Han er allikevel klar på at det er gode bevis fra randomiserte studier at koronavaksinasjon forebygget covid-19, og hos voksne også alvorlig sykdom.

Om man her til lands ikke vet om noen tilfeller av barn som har dødd som en følge av koronavaksinasjon, kan dette, heldigvis, primært skyldes at slike dødsfall forekommer svært sjeldent.

Aavitsland har et poeng i at anbefalingene for norske barn har vært mindre omfattende enn i USA. Han kunne lagt til at USA har 60 ganger så mange innbyggere som Norge. «Minst 10 dødsfall» i USA trenger følgelig ikke å tilsvare et eneste dødsfall i Norge, selv om man for argumentets skyld antar at nasjonal risiko har vært den samme for begge land.

Siste del av sitatet ovenfor er imidlertid en temmelig sleip setning. Randomiserte studier av Pfizers koronavaksine har som vi har sett ovenfor ikke påvist noen forebygging av alvorlig sykdom hos barn.

Barn kan tvert imot ha hatt negativ nytteverdi av koronavaksinering selv om risikoen deres for å dø av bivirkninger ikke har vært høyere enn 1 av 100.000; jf. diskusjonen av dataene fra  den engelske studien ovenfor.

Avsluttende bemerkninger

Man må gjerne ha full tillit til vaksiner godkjent før 2020, og til barnevaksinasjonsprogrammet i særdeleshet. Men det er dessverre liten grunn til å ha stor tillit til koronavaksinasjonsprogrammet, spesielt for mindreårige.

I den grad helsemyndighetene ønsker å bevare tilliten til vaksiner generelt, og barnevaksinasjonsprogrammet i særdeleshet, er det imperativt at det tas et kritisk oppgjør med koronavaksineringspolitikken, særlig for barn og unge.

En vaksine som ikke hindret smitte, men likevel retorikken om å «beskytte bestemor». Ny smittevernlov kommer, men når kommer debatten, og når våkner Stortinget?

Av Gunn Randi Eriksen og Julia Schreiner Benito

I podkasten Refleksjonsrommet redegjør professor i rettsvitenskap Morten Walløe Tvedt for at den nye smittevernloven åpner for tvangsvaksinering. Dessuten: Portforbud, reisenekt, isolasjon … I forslaget gis myndighetene varige og vide fullmakter:

• du kan bli pålagt å holde deg hjemme uten en konkret individuell vurdering
• du kan isoleres og settes i karantene
• du kan nektes å reise, bruke kollektivtransport eller delta i arrangementer
• barn kan bli utestengt fra skole eller fritidsaktiviteter
• tilgang til arbeid eller tjenester kan bli koblet til helseopplysninger
• din kroppslige autonomi utfordres

Vi kan bli avkrevd å oppgi helseopplysninger for å jobbe, reise eller delta i sosiale aktiviteter. En slik utvikling endrer forholdet mellom borger og myndigheter i autoritær retning.
– Internasjonale helseregler vedtas uten Stortingets godkjenning. Byråkrater i Helsedepartementet forhandler endringer i WHO, som blir bindende for Norge med flertall, sa han.

– Hva skjer når globale, viktige beslutninger tas av én person uten kontrollmekanismer? Fra et maktfordelingsperspektiv er dette dypt problematisk. Opplysningstidens filosofer advarte mot slik maktsentralisering, sa Tvedt.

Videre i podkasten viser Walløe Tvedt hva vi lovlig nå kan gjøre for å ta vare på demokrati, frihet og menneskerettigheter.

Norge overga suverenitet til WHO

Norge oppga sin suverenitet til Verdens helseorganisasjon WHO under pandemien uten offentlig debatt og uten reell behandling i Stortinget. I denne dokumentarfilmen kan du merke deg hva Erna sier om å ikke gi i fra seg suverenitet til WHO. Måneder senere gjorde Regjeringen det likevel; overga Norges suverenitet i helsespørsmål til WHO, uten reell parlamentarisk behandling.

Walløe Tvedt påpeker at den nye smittevernloven mangler en viktig setning: Stortinget kan si nei til Regjeringens forslag. Vet våre stortingspolitikere at de er i ferd med å sage over den greina de selv sitter på ved å avgi makt til byråkratene og Regjeringen? Vet de at de umyndiggjør seg selv hvis den nye smittevernloven blir vedtatt slik den er foreslått?

WHO har allerede blitt gitt retten til å kunne bestemme over Norge under en pandemi. Hvis Regjeringen tar eneveldende beslutninger sammen med WHO, så vil folket, kommuner, ordførere, politikere, fylkesleger og sykehus være hjelpeløse tilskuere. I hvilke land ser vi slik totalitær maktkonsentrasjon?

Koronavaksinene kunne ikke forhindre smitte

Under Mot Dag-konferansen i høst viste professor Halvor Næss at presentasjonen av koronavaksinen ikke samsvarte med realitetene. Næss er spesialist i indremedisin og nevrologi ved Haukeland Universitetssykehus.
– Antistoffer er medisinsk interessant, sa han (29 min.) Kravene om vaksinering var på sviktende grunnlag fordi koronavaksinene ikke ga produksjon av antistoffet IgA. Det betyr at koronavaksinene ikke kunne redusere smitte, men kanskje reduserte de sykdom. Hvorfor sa ingen imot dette? Og hvorfor kom ikke budskapet om naturlig immunitet fram? Den var trolig bedre. Hvorfor denne serie med feil, løgner og bedrag, spør han videre, (37 min.) Næss utelukker heller ikke at massevaksineringen kan ha bidratt til overdødeligheten. (33 min.)

Inngrep, ikke tiltak

I tillegg til misvisende presentasjon av koronavaksinene led folk verden over av det våre myndigheter kalte «tiltak». Juridisk er den rette betegnelsen for øvrig «inngrep», ikke «tiltak». De gikk utover helse, jobb, skolegang, økonomi og liv. Amerikanske CDC – Centre for Disease Control – har innrømmet at inngrepene ikke forhindret pandemiens utvikling. I tillegg har koronavaksinene gitt bivirkninger i form av sykdom og død.

Daværende statsminister Erna Solberg fikk vedtatt 60 års hemmelighold av vurderingene for inngrepene. Hvorfor? Argumentet om «personvern» blir for tynt når menneskerettigheter overkjøres. Det bør nå bli et politiker- og folkekrav at hemmeligholdet oppheves. Sannheten finnes om hva som skjedde da makthaverne valgte uvitenskapelige, ødeleggende strategier. 

Den nye smittevernloven er ikke vedtatt ennå, og det haster å ta diskusjonen. Hvor er journalistene? Media? Medisinerne? Forskerne? Advokatene? Politikerne? Hvorfor denne taushet om temaer som griper inn i våre liv og som kan gi tap av grunnleggende menneskerettigheter?

Det manglet ikke på dokumentasjon og varslere

• I februar 2021 hadde Pfizer allerede dokumentert at mRNA-vaksinen hadde gitt 1291 ulike bivirkninger. De ønsket å hemmeligholde dette i 75 år. USA sa nei, og i mars 2022 ble de første Pfizerdokumentene frigitt. 
  
  
• I dette vedlegget fra Pfizer fra februar 2021 finner du på sidene 30-38 1291 mulige bivirkninger. Denne artikkelen omhandler Pfizers skjuling av egne data.
  Boken «The Pfizer Papers» dokumenterer dette grundig.

• mRNA-vaksinene var hastegodkjent, ingen kunne vite noe om mulige langtidsbivirkninger, og normalt tar det 10-15 år å utvikle en vaksine.

• Journalist Naomi Wolf informerte Europaparlamentet i september 2025 om Pfizers egne dokumenter. De viser sykdom, død, manipulering og myndigheters svik.

• I en rettslig høring i senatet 13. mai 2026 varslet James Erdmann fra CIA om hva som skjedde i kulissene i USA. Under ed sier han at Anthony Fauchi orkestrerte styrt kommunikasjon og fortielser om faglig usikkerhet, særlig om virusets opphav. Her er høringen på video.

Ja, ifølge en stor systematisk oversikt som er publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet BMJ. Kan vi virkelig stole på denne studien?

Tekst Iver Mysterud

Vaksiner og vaksinering som medisinsk strategi er et av de mest kontroversielle temaene i moderne medisin. Mange fikk et forhold til vaksiner under koronapandemien der den enkelte måtte avgjøre om man skulle gi etter for helsemyndighetenes og samfunnets moralske press om å la seg vaksinere eller la være.

At disse vaksinene verken var trygge eller effektive, har kommet stadig sterkere fram i årene etter pandemien. Vaksineskadde over hele verden blir ikke trodd av helsemyndighetene i sine respektive land og får derfor ikke den erstatningen eller helsemessige hjelpen de burde fått. Det har vært mye hemmelighold og debatt rundt hva koronavaksinene har inneholdt og hvilke bivirkninger de har hatt. Alt dette har vært med på å gi økt skepsis til helsemyndighetenes syn på vaksiner. Skepsisen mot koronavaksiner har derfor smittet over på vaksiner generelt.

Forskningen på vaksiner får kritikk

Mange har lest boka Turtles all the way down, som blant annet kritiserer den forskningen som er gjennomført på barnevaksiner. Det er dessverre en realitet at man i vaksineforskningen nesten aldri har en kontrollgruppe som får ekte placebo, altså noe som er inert og fysiologisk uvirksomt. I stedet sammenlikner man en ny vaksine med en gammel vaksine mot samme sykdom, en vaksine mot en annen sykdom eller en vaksine uten smittestoff, men med alle tilsetningsstoffene.

Med denne metoden er det ikke mulig å få et realistisk bilde av eventuelle bivirkninger, siden det er problematiske stoffer (tilsetninger) i det begge gruppene tilføres.

Ett av de vanlige tilsetningsstoffene (adjuvansene) er aluminium. Det skal gi en forsterket immunreaksjon slik at vaksinen blir mer effektiv. Men er det trygt å bruke et stoff som er giftig for nervesystemet i vaksiner – selv i små doser? Dette har vært sterkt omdiskutert. Farmasøytisk industri og helsemyndighetene i de fleste land hevder hardnakket at aluminium er uproblematisk i vaksiner, mens en del uavhengige kritikere er skeptiske.

En ny studie antas å være gjennomført for å rydde all tvil av banen. Aluminium er trygt i vaksiner. Punktum. Den er også ledsaget av en lederartikkel, skrevet av sjefredaktøren i BMJ, som underbygger dette budskapet.

Sterkt imøtegått av uavhengige fagfolk

Forskeren Christopher Exley har arbeidet med menneskers eksponering for aluminium i 40 år. I et Substack-innlegg 13. mai er han kritisk til den nye aluminiumstudien.

Forskeren Guillemette Crepeaux har gjennomgått manuskriptet som ledd i at uavhengige fagfolk (fagfeller) vurderer det før publisering. Hun var klar på at manus ikke burde bli publisert. Det ble ikke tatt hensyn til.

Kritikk ble ikke publisert

Artikler publisert i BMJ kan kommenteres ved hjelp av et nettbasert system kalt hurtig respons (Rapid Response). Både Exley og Crepeaux har sendt inn kritiske kommentarer om vaksineartikkelen, men disse er ikke blitt publisert. Exley har derfor lagt begge ut i sitt nevnte Substack-innlegg og kan leses i sin helhet der. Her følger det mest sentrale.

Exley påpeker at ingen i forskningsgruppa som står bak vaksinestudien, har kunnskaper om tilsetninger av aluminium i vaksiner. Han mener at de ikke evner kritisk å undersøke noe angående kjemi, biologi, biouorganisk kjemi eller biokjemi om aluminium i alle de studiene som er vurdert.

Kunnskapen om aluminiumens gift er entydig

Hadde forskerne hatt bedre kunnskap om aluminium, kunne deres konklusjoner ifølge Exley ha vært mer balansert. Dette gjelder både hvilke studier som har vekt og bør inkluderes i analysen, og hvilke studier som er tydelig beheftet med feil og er mangelfulle på grunnleggende vis, og som følgelig bør ekskluderes.

Exley påpeker at vitenskapen om aluminiums giftighet hos mennesker imidlertid er entydig.

Mange tiår med fagfellevurdert forskning har dokumentert de utallige helseeffektene av menneskelig eksponering for aluminium. Aluminium er giftig for alt liv, og dette alene burde være et varselflagg for fortsatt bruk i vaksiner. Om ikke annet, bør alle involverte forstå at effektiviteten til aluminiumstilsetninger i å produsere en immunreaksjon ligger i den direkte giftigheten på injeksjonsstedet.

Crepeaux mener at den publiserte versjonen av artikkelen er sterkt partisk og reiser viktige vitenskapelige og folkehelsemessige bekymringer. Hovedbegrensningen ligger i at forfatterne ikke tok med

• dyrestudier,
• mekanistiske data,
• studier om hvordan giftstoffer spres og omsettes i kroppen (toksikokinetiske og biodistribusjonsstudier)
• cellestudier,
• mye av den moderne eksperimentelle litteraturen om injiserte fremmedstoffer (ABA-partikler).

Kan ikke vurdere risiko uten å inkludere biologi

Ifølge Crepeaux kan ikke moderne toksikologi seriøst vurdere kronisk risiko uten å integrere biologiske mekanismer. Ved å begrense analysen nesten utelukkende til observasjonsstudier på mennesker, ekskluderer gjennomgangen nettopp de feltene der de mest bekymringsfulle bivirkningene kan dukke opp.

Hun mener at denne utelatelsen er spesielt problematisk med tanke på eksponering i svangerskapet og tidlig nerveutvikling.

Artikkelen gir så godt som ingen diskusjon om eksponering i svangerskapet, injeksjoner i spedbarnsalderen eller gjentatt eksponering i kritiske utviklingsvinduer.

Finner det man leter etter

Forfatterne konkluderer deretter at det ikke kommer noe åpenbart sikkerhetssignal (bivirkninger) i stor skala fra tilgjengelige menneskedata. Crepeaux mener imidlertid at dette i hovedsak handler om å lete der det er lys: Man finner bare det man aktivt leter etter. Studier som er spesielt utviklet for å oppdage sjeldne, forsinkede, nevroimmune eller utviklingsmessige effekter av injiserte fremmedstoffer, er nesten aldri blitt utført.

Forfatterne understreker gjentatte ganger fraværet av definitive årsakssammenhenger, samtidig som de i stor grad ignorerer et sentralt problem: Nesten ingen framoverskuende (prospektive) studier er noen gang blitt spesifikt utformet for å undersøke de langsiktige nevroimmune konsekvensene av injiserte fremmedstoffer. Crepeaux mener at eksisterende epidemiologiske verktøy er dårlig egnet til å oppdage sjeldne, forsinkede eller multifaktorielle bivirkninger.

Til syvende og sist viser ikke denne artikkelen fraværet av risiko forbundet med injiserte fremmedstoffer. Snarere viser den ifølge Crepeaux mangelen på tilstrekkelige studier som er i stand til å undersøke visse sjeldne dokumenterte, forsinkede, nevroimmune eller utviklingsmessige utfall på en skikkelig måte.

Konklusjon

Ut fra argumentene til Exley og Crepeaux er det vanskelig å feste lit til den nye vaksinestudien som tilsynelatende slår fast at aluminium i vaksiner er trygt.

Forskjell på oral og muskulær eksponering for aluminium

I fordøyelsessystemet absorberes bare en liten andel aluminium til blodbanen, fordi tarmen fungerer som en effektiv barriere. Mesteparten skilles ut igjen i avføringen. Hos friske mennesker tas vanligvis under én prosent av aluminium fra mat opp i kroppen.

Ved injeksjon i muskelvev omgår aluminium mage–tarm-barrieren fullstendig. Det legges direkte inn i vevet sammen med vaksineantigenet. Dette er nettopp poenget med et adjuvans: å skape en lokal immunreaksjon som «vekker» immunsystemet.

Mediene beskriver trusler fra ebola og hanta, fiendebildet er satt. Dersom Antoine Béchamps syn hadde fått dominere, og ikke Louis Pasteur sitt, kunne mediene neppe brukt frykt som metode for klikk.

Av Julia Schreiner Benito

Mediene skyter på oss med alarmerende ord. Ebola og hanta knyttes til krig, trussel og virus som «dødelige fiender», «usynlige angripere» og «den neste pandemien».

Språket springer fra den pasteurianske forståelsen av mikroben som en ytre fiende som invaderer. Dersom Antoine Béchamps syn hadde dominert medisinen, ville ikke ordene oset av krig. I stedet ville de dreid rundt motstandskraft, miljø, ernæring, stress, livsbetingelser og at biologisk balanse kan styrkes.

Frykt ville ikke styrt kommunikasjonen, og det kunne vært god medisin; makt framfor avmakt.

Pasteur og Béchamp

Konflikten mellom biologen Louis Pasteur og legen Antoine Béchamp handlet ikke bare om mikrobiologi. Den skulle danne grunnlaget for et økonomisk system rundt moderne medisin. Pasteurs idéer vant, og det tjente industri og fryktkommunikasjon.

Frykt påvirker oss fysiologisk: den øker stresshormoner, svekker immunforsvaret, blokkerer rasjonell tenkning og gjør oss sårbare for kontroll og forenklede forklaringer. Om vi frykter mikrober, ser vi kroppen som svak, omgivelsene som farlige og oss selv som maktesløse. Et bechampiansk perspektiv derimot, ville ha fremmet forståelsen av mennesket i samspill med mikroorganismene, ikke i kamp mot dem.

Pasteurs modell var økonomisk skalerbar

Béchamps syn var ikke pengevennlig, for hvilket medikament finnes i kroppens «terreng»: ernæring, vitaminer, miljø, livsstil, stress, toksiner, immunbalanse og biologisk helhet? Du kan ikke patentere frisk luft, barbeint gange, stressmestring og riktig kosthold. Det lukter ikke penger av biologisk balanse.

Pasteur hevdet at sykdom skyldes mikrober som angriper kroppen utenfra. Slik ble «god helse» definert som evnen til å finne, kontrollere og eliminere mikrober. Dette åpnet for en modell der løsningen helst ble et produkt: vaksiner, antiseptika, antibiotika, medikamenter … Modellen var konkret, praktisk og økonomisk skalerbar. Jo mer sykdom som kunne forstås som en kamp mot ytre patogener, desto større behov for farmasi.

Hver sykdom sin frykt og behandling, hver behandling sitt patent, hver mikrobe sitt marked. Farmasøytisk industri hadde alt å tjene på å forsterke Pasteurs modell.

Resultatet ser vi i dag: et helsevesen med manglende kunnskap om og behandling av årsak.

Virus og bakterier i krigerske ord

Ord vekker følelser, og når mediene nå fylles av ebola og hanta som folkets fiende, da lystrer vi. Sykdom er krig, og sersjanten sier nedkjempe, utslette, kontrollere, stenge, isolere. I Béchamps ånd hadde ordene vært andre: økologi, balanse, forebygge, styrke, støtte …

I dag vet vi at mennesket er i intimt samspill med mikrober og at immunforsvaret er kompleks økologi. Ernæring, søvn, stress, miljøgifter og inflammasjon spiller en langt større rolle enn hva vi trodde. Konflikten mellom Pasteur og Béchamp lever fortsatt livlig.

Dersom Béchamps idéer hadde fått større gjennomslag, ville det neppe erstattet all moderne medisin, men vårt syn på helse ville vært ikledd andre ord, annen medisin og en helt annen økonomi.

Fakta

• På 1800-tallet utspilte det seg en vitenskapelig strid som skulle forme moderne medisin.
• Den sto mellom kjemikeren og biologen Louis Pasteur og legen og forskeren Antoine Béchamp.
• Pasteur hevdet at sykdom skyldes mikrober som angriper kroppen utenfra, og det grunnla den såkalte kimteorien.
• Béchamp mente at mikroorganismer ikke først og fremst var årsak til sykdom, men resultat av et svekket eller ubalansert indre miljø – «terrenget».
• Han hevdet at mikrober kunne endre karakter avhengig av miljøet de levde i, og at sykdom oppstår når kroppens biologiske balanse bryter sammen.
• Béchamp betraktet bakterier som naturens renovatører: mer som organismer som rydder i allerede skadet vev enn som fiendtlige inntrengere.
• På mange måter peker dagens biologiske forskning tilbake mot det Béchamp forsøkte å si på 1800-tallet: at sykdom ikke kan forstås uavhengig av kroppens indre miljø.
• Pasteur vant fordi hans modell var nyttig, praktisk og økonomisk.
• I dag kan Béchamp framstå som en tenker som var for tidlig ute.

Erling Braut Haalands kost vekker oppsikt. Både britiske tabloidaviser og internasjonale ernæringseksperter har vist interesse for hans spesielle kosthold.

Av Kjetil Tveit, først publisert på hans Facebook

Men hvor spesiell er Haalands kost, egentlig?

Jeg har en bok fra 1948 om kosthold og ernæring som heter Norsk helseverk. Du kan lese den på Nasjonalbiblioteket.

Den viser at Haalands kosthold er helt i tråd med det vi ble fortalt at vi skulle spise mye av i de tidlige etterkrigsårene:

Mye sikringskost og lite tilleggskost.

Sitat:

«En god kost kan settes sammen på mange forskjellige måter, men visse generelle prinsipper kan likevel stilles opp. Viktig er inndelingen av matvarene i sikringskost og tilleggskost.

Ved sikringskost forstår vi matvarer som er rike på salter (mineraler), vitaminer og høyverdig eggehvite (proteiner).

De viktigste av dem er: melk og melkeprodukter (fløte, smør, ost), egg, kjøtt, fisk (framfor alt fet fisk), blod, innmat, poteter, røtter, frisk frukt og friske grønnsaker, tran.

Ved tilleggskost forstår vi matvarer som er fattig på de nevnte næringsstoffene, slik som: mel og brødvarer (framfor alt fint mel og brød), sukker, sirup, flesk, margarin (ikke vitaminisert), tørrede erter og bønner, kaffe. Disse matvarene gir vesentlig kalorier.»

I dag lærer vi at grove kornprodukter er selve basisen i kostholdet, men i Norsk helseverk står det:

«Tilleggskosten skal vi bare bruke til å spe på med så det blir nok kalorier.»

Haaland spiser mye egg, kjøtt og innmat

Haaland er kjent for å spise mye egg, kjøtt og innmat, for eksempel hjerte, ekte smør (ikke margarin, som er tilleggskost), ost og ikke-homogenisert melk slik man også gjorde i 1948.

Videre står det:

«Viktig er det også at prisene på sikringskosten blir satt slik at selv de minst bemidlede får råd til å kjøpe den. Her er vi ved et vanskelig punkt, for det koster gjennomgående mer å produsere sikringskosten enn tilleggskosten.

En vesentlig grunn til at det er for stort forbruk av tilleggskost og for lite av sikringskost her i landet, er at store lag av befolkningen ikke har hatt økonomisk evne til å skaffe seg den dyre sikringskosten, men har måttet nøye seg med den billigere tilleggskosten.»

Her er vi ved sakens kjerne: «…det koster gjennomgående mer å produsere sikringskosten enn tilleggskosten.»

Når det koster mer å produsere noe, faller profitten til matvaregigantene.

Mest å tjene på søppelmat

Det er langt mer å tjene for oligarkene som regjerer verden og som «eier» forskningsmiljøene og mediegigantene ved å innbille folk at frukostblanding er den nye «egg og bacon». Dessuten at brødvarer er den nye sikringskosten og at korn hindrer kloden fra å krepere av for mye CO2.

Det sies at å definere fascisme er like vanskelig som å spikre gele på veggen. Men det som likevel er felles for fascistiske regimer, er at staten smelter sammen med de største private selskapene, som i dag sitter i lauget WEF (Verdens økonomiske forum).

Således smelter også forskningsmiljøene og medieimperiene sammen med det offentlige, og står sammen om å rundlure populas. Som å innbille oss om at vi bør spise mye tilleggskost. Det øker gigantenes profitt, noe som kan gi internasjonal karriere for politikerne.

Erlig Braut Haalands diett ikke er så spesiell. Den følger de gamle norske rådene som ikke er fascistiske. Dessuten promoterer Haaland dyrevelferd.

Heia sikringskost og antifascisme!

VM fascistisk fordi det er maskulint?

Nå forsøker globalistene (fascistene) å få deg til å tro at fotball-VM er fascistisk fordi det er maskulint! Ved å omdefinere fasicsme fra å hovedsaklig dreie seg om korporatisme til maskulinitet, blir du ute av stand til å gjenkjenne dagens ny-marxistiske, wokeistiske ny-fascisme.

For å endre på dette må vi ro sammen, spise som Haaland, legge bort janteloven og være stolt av vår nasjon.

1. juli innførte helseministeren et eget takstsystem. Det er ikke «omsorg for sykefraværet», men en gjennomføring av EUs helse- og digitaliseringsstrategi under Protokoll 31.

Av Siri Hermo Foto Ralph fra Pixabay

Mange tror at helsevesenet i Norge er særnorsk og skjermet, men helse er underlagt EUs økonomiske mal. Norsk helsepolitikk ble solgt inn som «suveren», men Protokoll 31 har fungert som en juridisk trojansk hest siden 1996.

Gjennom denne har vi koblet oss direkte på EUs helseunion og overnasjonale kriseforordninger.

Siden EU samkjører sitt helseapparat med WHOs (FN-systemet) globale retningslinjer og pandemitraktater, blir resultatet det samme i praksis: Bestemmelsene om vår felles helse, beredskap og overvåkning dikteres utenfra, mens Stortinget sitter igjen som administratorer av overnasjonale vedtak.

Så lenge vi juridisk styres fra EU via EØS avtalen, så er det altså EU som bestemmer i hvor stor grad WHOs bestemmelser skal gjelde.

Storpolitikk i praksis

Slik fungerer det storpolitiske maktspillet i praksis, der EU og WHO låser hverandre. «Frivillige råd» fra WHO er bare en del av bildet. WHO er altså ikke et frittstående organ, men en direkte forlengelse av det globale FN-apparatet og Agenda 2030.

EU forhandler som én blokk.

Når Verdens helseorganisasjon (WHO) utformer det internasjonale helsereglementet (IHR) eller den nye pandemitraktaten, forhandler ikke EU-landene hver for seg. Europakommisjonen har i stor grad tatt kontrollen og forhandler på vegne av medlemslandene for å sikre at WHOs regler passer som hånd i hanske med EUs egne lover.

EUs helseunion blir WHOs utøvende arm.

WHO har i utgangspunktet ingen egne politistyrker eller sanksjonsmidler til å tvinge land til å adlyde. Det er her EU og EØS kommer inn som musklene:

Gjennom Protokoll 31 innlemmes de nye EU-lovene om grensekryssende helsetrusler i norsk rett.

Smittevern i kriser

Disse lovene gir EUs smittevernbyrå (ECDC) og legemiddelbyrå (EMA) myndighet til å erklære helsekriser og iverksette samordnede tiltak uavhengig av WHO.

Når EU sveiset WHOs traktater, reguleringer og resolusjoner inn i sine egne bindende forordninger, blir WHOs overordnede mål automatisk forvandlet til bindende EØS-rett som Norge har lojalitetsplikt til å innføre.

Beviset finnes i nær fortid:

WHO hadde en visjon om et globalt vaksinepass. Hvem var det som faktisk bygde, vedtok og tvang igjennom den teknologiske riggen? Det var EU.

EØS-avtalen pålegger Norge å innføre systemet

Da pandemien var over, ble EU-teknologien overført til WHO slik at det europeiske sertifikatet ble malen for WHOs globale digitale helsenettverk. Norge styres altså juridisk fra Brussel via EØS-avtalen, og det er EU som bestemmer i hvor stor grad WHOs bestemmelser skal gjelde for oss.

Når EU velger å binde sitt regelverk opp mot WHOs globale helsereglement og pandemitraktater, blir WHOs reguleringer automatisk sveiset inn i bindende EØS-rettsakter via Protokoll 31.

Stortinget har dermed fraskrevet seg retten til selv å vurdere om vi skal følge WHOs anbefalinger.

Når EU trykker på knappen, har Norge lojalitetsplikt til å lystre. Det er den ultimate overnasjonale kommandokjeden i funksjon:

• WHO tenker ut målene
• EU skriver lovene
• EØS-avtalen tvinger Norge til å betale og gjennomføre

Juridiske fakta

• Det overordnede målet med EØS-avtalen er å knytte Norge til EUs indre marked. Dette er basert på et felles regelverk med lik praksis.
• De fire frihetene -fri flyt- utgjør kjernen i det indre markedet: fri bevegelse av varer, tjenester, personer (arbeidskraft) og kapital mellom medlemslandene.
• En forutsetning for å opprettholde våre rettighetene i det indre markedet er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen.
• I 1992 vedtok vårt storting EØS-avtalen.
• Fra start underla Norge seg full lojalitetsplikt ovenfor EU, med en forpliktelse om ikke å lage norske lover eller ordninger i strid med EUs lovverk, der vi setter EUs ønsket resultat i fare. Dette kalles forvirkninger.
• I EØS-rett 3.utgave kan en på side 375/76 lese: «Dersom norske myndigheter skulle misbruke gjennomføringsfristen til å undergrave DEN FREMTIDIGE VIRKNINGEN av en rettsakt, vil dette kunne påtales av ESA(EFTAS overvåkingsorgan) i form av traktatbruddsøksmål for EFTA-domstolen.»
• På regjeringen.no kan en lese at norske myndigheter PLIKTER å følge EØS-avtalen.
• Denne lojalitetsplikten er nedfelt i EØS-avtalens art. 3 spesielt, og er rettet mot både staten og de norske domstolene.
  Artikkel 3 i protokoll 1 til EØS-avtalen er utformet for å sikre at avtalens intensjon og mål blir fulgt opp i praksis.
  Videre legger artikkel 7 i protokoll 1, føringer for hvordan rettsaktene skal gjennomføres i Norge, der Norge må tilpasse sin NASJONALE LOVGIVNING ved innføring.
  Disse er selvfølgelig bindende. (St.prp. nr. 100, 91/92)
• Sak C-129/96 viser at Norge er PÅLAGT en lojalitetsplikt til å følge EUs lovverk, både før og etter at lover vedtas i Norge.
  Saken belyser hvordan EØS-avtalen griper inn i den nasjonal lovgivningen, og etablerer klare grenser/begrensninger for våre myndigheters handlingsrom.
• I innledningen til EØS-avtalen står det at avtalen skal være «dynamisk og ensartet». Med dynamisk menes at EØS-avtalen utvikles i takt med at EU endres.
• Avtalen vokser, vi har forpliktet oss til å ta imot det som kommer fra EU.
• Det andre prinsippet er ideen om «ensartethet». Det er EUs overordnede mål at alle EU- og EØS-land skal ha samme regelsett og domstolsbehandling.
• For å håndheve kravet om «ensartethet» har Norge godtatt, og skrevet under på at EUs rettsakter har forrang foran norske avtaler og lovverk, dersom disse er i konflikt med hverandre. (EØS-lovens § 2)
• Det samme har Norge skrevet under på i protokoll 35 til EØS-avtalen.
• Det låser i praksis norsk lov og rett under EØS-avtalens virksomhetsområde.
• Det finnes ingen hjemmel for reforhandling i EØS loven. Innførte rettsakter kan kun reverseres hvis EØS-avtalen sies opp.
• Derimot finnes det hjemmel for oppsigelse av EØS avtalen, slik at makta igjen kan komme tilbake til det norske folket.

«Fun facts»

• Vi startet med 1875 rettsakter i 1992, der en nå, på stortingets fakta-ark om EØS avtalen, kan lese at vi siden da har innlemmet ytterligere 14700.
• Vår lojalitetsplikt til EU har altså vært der fra start og er førende for hele avtalen:
• Vi skal ikke sette EUs ønsket resultat i fare.
• Det gjelder også det som kommer i fremtiden.
• Lojalitetsplikten, samt et dynamisk og ensartet EØS setter i realiteten vårt handlingsrom sjakk matt. Det finnes ikke.

Veto eller reservasjonsrett

• Det er kun EU som kan legge ned veto. Altså stoppe en bestemmelse.
• Vi kan på papiret bruke vår reservasjonsrett.
• Bruk av reservasjonsretten bryter derimot med vår førende lojalitetsplikt til EU, for den setter EUs ønsket resultat i fare, og gir traktatbrudd.
• Reservasjonsretten er kun et ord på et papir for å holde det norske folk i ro, for det gir inntrykk av valgmulighet, der det intet finnes.
• Handlingsrommet er det som skal sikre at det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderetten bevares i møte med EUs krav.
• Det manglende handlingsrommet via EØS avtalen,gjør nå at vår hverdag detaljstyres fra Brussel, på alle områder.
• Våre folkevalgte har-med viten og vilje-vedtatt en avtale uten angrerett, med mindre den sies opp.
• Planen går tilbake til 40- tallet, der våre på tinget skal sikre at den følges.
• Vi har altså ikke rød, grønn eller blå politikk i Norge.
• Vi styres juridisk fra EU, via EØS avt.
• -jussen gjelder alle parti, uansett hvem som sitter i statsministerstolen og samarbeid på tinget.

– Offentlige tjenestemenn ga uriktige opplysninger til offentligheten og folkevalgte om forskning som kunne innebære betydelig biologisk risiko, sa Tulsi Gabbard nylig.

Av Julia Schreiner Benito

Den avtroppende direktøren for FBI, Tulsi Gabbard, avdekket nylig 120 biologiske laboratorier som opererer i 30 land. Potensielt kan de være kilder til utvikling og spredning av sykdomsfremkallende organismer. Hun viste også hvordan Anthony Fauci presset fram forskning på såkalt «gain-of-function» og bidro til å dekke den til og lyve om den til Kongressen.

– Til tross for risikoen ved forskningen på farlige patogener i biologiske laboratorier, løy politikere, såkalte helseeksperter som dr. Fauci og aktører innen Biden-administrasjonens nasjonale sikkerhetsapparat. De truet også dem som forsøkte å avsløre sannheten, sa Tulsi Gabbard.

Avsløringene kom som en offisiell deklassifisering av dokumenter fra Office of the Director of National Intelligence (ODNI), ledet av Tulsi Gabbard. Hun kunngjorde 12. juni 2026 det hun beskrev som «tidligere usett etterretning» om amerikansk finansiering av flere enn 120 biolaboratorier i mer enn 30 land.

– Det er et demokratisk problem at sentrale myndighetspersoner visste mer enn de innrømmet om gain-of-function-forskning eller finansieringen av den, sa hun.

Rapporten viste blant annet til tilfeller som Kherson diagnostiske laboratorium, som mottok 1 728 822 amerikanske dollar i finansiering, samtidig som tillatelsen til å arbeide med bestemte patogener fortsatt var oppført som «under behandling». Som følge av disse funnene har Donald Trump offisielt avsluttet føderal finansiering av såkalt gain-of-function-forskning på verdensbasis.

Hva med Norge?

I dokumentasjonen som Tulsi Gabbards kontor har offentliggjort, er det ikke lagt fram noen fullstendig liste over alle 30 landene. De offentlig tilgjengelige dokumentene nevner særlig Ukraina. Ingen av dokumentene som hittil er offentliggjort nevner Norge.

Det betyr imidlertid ikke at Norge nødvendigvis er utelukket. Norge har i mange år deltatt i internasjonalt samarbeid om smittevern, biosikkerhet og forskning på infeksjonssykdommer gjennom blant annet:

• World Health Organization, WHO
• NATO
• European Centre for Disease Prevention and Control

Tilsyn og kontroll

Gabbard kritiserte tidligere administrasjoner og helsemyndigheter og sa at de hadde villedet offentligheten om eksistensen av disse USA-støttede biolaboratoriene. Igjen bekreftet hun etterretningsmiljøets forpliktelse til å kontrollere laboratoriene og sikre patogenene som oppbevares der for å redusere risikoen for global helse.

Sentrale spørsmål dreier rundt:

• offentlig innsyn
• biosikkerhet
• gain-of-function-forskning
• at myndigheter ga et ufullstendig bilde av dette til offentligheten

Dersom laboratorier som håndterte potensielt pandemiske patogener hadde mangelfull overvåkning eller uklare tillatelser, reiser det en rekke kritiske spørsmål, men igjen unnlater verdens mediehus å stille dem.

Ifølge en nylig publisert studie av Bendik Skinningsrud Hagen og kolleger ble 74 unge i Norge under 30 år rammet av myokarditt – hjertebetennelse – som en direkte følge av COVID-19-vaksinasjon.

Av professor Jarle Arstad, først publisert på hans Substack

Myokarditt er blant de dødeligste sykdommene som kan ramme unge, men den dystre statistikken blir først tydelig etter noen år. I tillegg har Legemiddelverket – Direktoratet for medisinske produkter – klassifisert 1453 av totalt 16085 innrapporterte bivirkninger etter COVID-19-vaksinasjon hos unge under 30 år som alvorlige.

Var COVID-19-vaksinasjon av unge verdt prisen?

På bakgrunn av de dystre tallene er det da legitimt å spørre: var COVID-19-vaksinasjon av unge verdt prisen? Svaret er ja hvis fordelene oppveier de betydelige ulempene. Dvs. at COVID-19-vaksinen forhindret mange COVID-19-dødsfall i den unge norske befolkningen.

Men gjorde den det?

Å få tak i eksakte årlige tall for hvor mange unge under 30 år som har dødd av COVID-19 i Norge er vanskelig, siden det gjelder få individer. Jeg spurte derfor Grok – som jeg ikke tror forfordelte svarene systematisk i en eller annen retning – og nedenfor presenterer jeg lave til høye genererte estimater:

COVID-19-assosierte dødsfall:

• 2020: 0-6 (ingen vaksine)
• 2021: 0-6 (vaksinering begynte blant de fleste unge i årets andre halvdel)
• 2022: 5-10 (vaksinering med minst en dose tilbudt de fleste unge)
• 2023: 3-6
• 2024: 0-3
• 2025: 0-3

Tallene er gjennomgående lave, men vi observerer en kraftig relativ økning i 2022, etter at de fleste unge hadde blitt tilbudt minst én dose. Noen vil kanskje hevde at dødsfallene økte i 2022 pga. høy spredning av omikronvarianten, men lite tyder på vaksineeffekt hvis så var tilfellet, verken mot spredning eller dødsfall, snarere tvert imot.

COVID-19-dødsfall hos unge omtrent som ved influensa

Det er også interessant å ha i bakhodet at mellom 2015 og 2019 døde i snitt mellom 2 og 5 personer i Norge under 30 år hvert år av influensa, hvor jeg igjen tror at Grok ikke har systematisk forfordelt estimatene i en eller annen retning.

Mao., influensa- og COVID-19-relaterte dødsfall avviker ikke særlig fra hverandre, med unntak av 2022 – etter COVID-19-vaksinasjon – da relativt mange unge døde av sistnevnte årsak.

Statistikk om dødsfall av influensa og COVID-19 blant unge sammenfaller ifølge FHI også med tilsvarende statistikk for hele befolkningen per desember 2020 – før vaksinen ble rullet ut – unntatt kraftige influensasesonger som historisk har tatt flere liv.

Så hva var da nytten av at unge tok COVID-19-vaksinen?

Ingen.

Smittespredning

Når det gjelder smittespredning og COVID-19-dødsfall, taler vaksinen snarere i disfavør enn i favør av å ha hatt en beskyttende effekt. Og ulempene? De var betydelige, som jeg har påpekt.

I tillegg har vi hatt kraftig overdødelighet blant unge i både 2023 og 2024, samt kraftig økning i bruk av hjertemedisin blant unge fom. 2021, det første året med COVID-19-vaksine. Og om ikke disse dystre tallene var nok, kan FHI nå fortelle – etter en nedgang i antall personer med hjerte- og karsykdom fra 2019 til 2020 – at det var økt forekomst av høyt blodtrykk og hjertesvikt fra 2021 til 2025 (aldersstandardiserte rater fra 2021).

Vi kan ikke nødvendigvis relatere all den dystre statistikken alene til COVID-19-vaksinen, men siden de dokumenterte ulempene var betydelige og fordelene i beste fall var fraværende, står jeg fortsatt ved min tidligere uttalelse om at unge som avstod COVID-19-vaksinen tok det beste valget.

Pfizers kliniske utprøvingsstudier av koronavaksine for mindreårige – en kritisk gjennomgang.

Jon A. Lindstrøm, førsteamanuensis, Senter for praktisk kunnskap, Nord universitet. Først publisert på hans Substack.

Bildet over viser Maddie og hennes mor Stephanie de Garay fra et ekspertpanel i 2021, hentet fra Odysee.

Madeleine «Maddie» de Garay var en sunn og livsglad ung jente på 12 år. Sammen med sine to eldre brødre gledet hun seg til å delta i Pfizers kliniske utprøvingsstudie av koronavaksine for 12-15-åringer, som blant annet ble gjennomført ved et barnesykehus i Cincinnati i USA. Den 30. desember 2020 fikk hun sin første dose med «nødutviklet» mRNA-vaksine uten å oppleve større bivirkninger.

Langt mindre bra gikk det etter den andre dosen 20. januar 2021. Mindre enn 12 timer hadde passert, før Maddie de Garay følte sterke smerter i mage, bryst, rygg og nakke. Hun ble videre rammet av hovne ekstremiteter, opplevelser av iskalde hender og nålestikk i føttene, samt takykardi, før hun til slutt mistet all følelse i kroppen fra livet og ned.

De neste ni månedene tilbrakte Maddie de Garay 64 dager på sykehus. Hennes samlede sykehusopphold inkluderte ni visitter på intensivavdeling, der hun også ble behandlet for en rekke andre komplikasjoner. I et brev til FDA, har Stephanie de Garay beskrevet hvordan datteren hennes i ettertid har blitt en rullestolbrukende pleiepasient med behov for sondeernæring m.m.:   

She is trapped in a body that doesn’t work remotely close to the way it did before. Her days now look like this…she is in a wheelchair with an ng tube and has to do 5 feeds, 4 water boluses and take multiple medications each day. She goes to school for 2 hours a day, which is all she can handle. She has 2 or more doctor’s appointments every week and needs help with simple things like showers, opening car doors, and lifting things. Somehow she still has her infectious sense of humor, hangs out with friends, and has more resilience than I ever had at her age.

Kun magesmerter og parestesi ble rapportert

I begynnelsen av juni 2021, tok foreldrene til Maddie de Garay kontakt med Dr. Robert Frenck Jr., som var lederen for Pfizers kliniske utprøvingsstudie av koronavaksine for 12-15-åringer. De ble forsikret om at alle mulige bivirkninger ble rapportert videre til reguleringsmyndigheten FDA. Men de eneste «alvorlige uheldige hendelsene» som ble rapport videre i Maddie de Garays tilfelle, var funksjonelle magesmerter og parestesi.

Noe av hovedproblemet var kanskje at Dr. Frenck Jr. var førsteforfatter på artikkelen i NEJM som hadde konkludert at Pfizer-vaksinen var effektiv og trygg for 12-15-åringer allerede i mai 2021? Dette er analogt til hvordan Dr. Fernando Polack, som var førsteforfatter på NEMJ-artikkelen som i desember 2020 konkluderte med at Pfizer-vaksinen var 95 % effektiv og trygg for voksne, feide under teppet at en av sine forsøksdeltakere ble rammet av alvorlig myokarditt, hjertemuskelbetennelse.

Maddie de Garay hadde en drøm om å bli barnesykepleier når hun ble stor. Hennes skjebne har blitt fulgt opp av senator Ron Johnson fra Wisconsin. Men i skrivende stund er det dessverre høyst uvisst hvorvidt hun noensinne vil bli frisk igjen.

Denne kronikken vil kaste et kritisk blikk ikke bare på studien Maddie de Garay deltok i, men på alle Pfizer (og deres tyske juniorpartner BioNTech) sine kliniske utprøvingsstudier av koronavaksine for mindreårige ned til bare 6 måneder gamle babyer.

Med bare en tjuendedel antall forsølsdeltakere, var disse metodisk sett langt svakere enn den relativt store, men likevel problematiske voksenstudien som undertegnede har kritisert i en tidligere kronikk.

Pfizers kliniske utprøvingsstudie av 12-15-åringer

I mai 2021, publiserte en gruppe forskere tilknyttet Pfizer en artikkel i NEJM med funn fra en kontrollert klinisk utprøvingsstudie for koronavaksinering av barn og ungdom i alderen 12-15 år. Noen få måneder tidligere var 2260 gutter og jenter i denne aldersgruppen blitt randomiserte og delt inn i to like store grupper, der den ene fikk to doser med koronavaksine og den andre to doser med placebo (saltvann).

I den vaksinerte gruppen var det ikke et eneste tilfelle av Covid-19, sammenliknet med 16 i placegruppen. Dette gir en relativ effektivitet på 100 %. Studien fant videre at vaksinen ikke var assosiert med lavere immunogenisitet (evne til å aktivere det ervervede immunforsvaret) for 12-15-åringer enn for 16-25-åringer (som Pfizer-vaksinen på dette tidspunktet allerede var blitt «nødgodkjent» for).

Studien kunne imidlertid ikke rapportere om et eneste alvorlig tilfelle av Covid-19 blant forsøksdeltakerne. Hva den i realiteten viste, er at vaksinen ga en viss beskyttende virkning mot en sykdom praktisk talt ingen i denne aldersgruppen risikerte å bli alvorlig syke av.

Det angivelige behovet for forskning på denne aldersgruppen

La oss se nærmere på hvordan Pfizer-forskerne likevel søkte å begrunne behovet for forskningen sin. Innledningsvis i NEJM-artikkelen skriver de:

Although children and adolescents generally have milder Covid-19 than adults, severe illness can occur in this population, especially in those with underlying medical conditions. Adolescents may play an important role in SARS-CoV-2 transmission. Thus, their vaccination may prevent disease and contribute to herd immunity. Furthermore, with immunization of older persons, younger persons account for an increased proportion of Covid-19 infections. The pandemic has interrupted the education and social development of students and has simultaneously burdened caregivers. Safe, efficacious vaccines for younger populations are therefore paramount (s. 240).

I noen svært få tilfeller kan barn og unge bli alvorlig syke av Covid-19. En studie fra England viste at barn og ungdom under 18 år hadde en risiko på 1 av 50.000 for å havne på intensivavdeling som en følge av Covid-19. Den absolutte risikoen for å dø av koronasykdom var enda mindre, ikke mer enn 1 av 500.000.

Måtte inkludert hundretusenvis i studie for å vise effekt

Hvis Pfizer-forskerne skulle designet en klinisk utprøvningsstudie som var i stand til å påvise en ørliten reduksjon i risikoen for å havne på intensivavdeling, måtte de inkludert hundretusenvis og kanskje millioner av forsøksdeltakere. For å kunne påvise en positiv effekt mht. dødelighet måtte de inkludert flere titalls millioner mindreårige. Av både forskningsetiske og andre praktiske hensyn, ville en slik utprøvingsstudie åpenbart være umulig å gjennomføre.

Det er i Norge rundt 1,1 millioner innbyggere i alderen 0-18 år. Hva de engelske tallene innebærer, er at hvis man hadde vaksinert alle disse for Covid-19, så ville man i teorien kunne reddet to mindreårige fra å dø av (eller med) koronasykdom – to mindreårige som antagelig ikke var spesielt friske i utgangspunktet.

Pfizer-forskerne uttrykker i sitatet ovenfor særlig bekymring for barn og ungdom med «underliggende medisinske tilstander». I artikkelen sier de imidlertid ingenting om hvor mange av de mindreårige forsøkskaninene deres som tilhørte denne undergruppen. Gitt at det var snakk om bare en liten brøkdel av de totalt 2.260 deltakerne i studien, hadde de aldri en sjans i havet til å oppdage noen positiv nytteeffekt for dem.

Søkt at «ungdom kan spille en viktig rolle i smitteoverføring»

Minst like søkt er vektleggingen av at «ungdom kan spille en viktig rolle i smitteoverføring», og at «vaksinering av dem derfor kan forhindre sykdom og bidra til flokkimmunitet», ikke minst fordi studien aldri var designet for å teste effekten på (asymptomatisk) smitteoverføring. Dette har gjeldt for kliniske utprøvingsstudier av koronavaksiner generelt, noe BMJ-redaktør Peter Doshi påpekte allerede i oktober 2020.

Vi blir fortalt at med «med immuniseringen av eldre personer, så kan yngre personer stå for en økt andel av de koronavirussmitte». Men vi får ikke forklart hvorfor dette eventuelt var et problem, gitt at eldre og relativt sårbare personer på dette tidspunktet var «immuniserte» ifølge forskerne, og yngre personer ikke hadde noen nevneverdig risiko for å bli alvorlige syke av koronavirussmitte. 

At pandemihåndteringsresponsen (et begrep som ikke uten videre må forveksles med «pandemien» som sådan), «forstyrret utdanningsløpet og den sosiale utviklingen til studenter, samtidig som den medførte en ekstra byrde for omsorgspersoner», er åpenbart riktig. Men det betyr ikke at det var maktpåliggende å vaksinere den yngre garden mot koronaviruset, slik Pfizer-forskerne insisterte på.

Alt dette ville ikke vært verdens undergang om Pfizer-vaksinen i det minste var trygg for 12-15-åringer. Men det er dessverre mye som tyder på at så dessverre ikke var tilfelle.  

Pfizer-vaksinens trygghet for 12-15-åringer

Med hensyn til såkalte «alvorlige uheldige hendelser», var det ifølge Pfizer-forskerne svært få av dem både i den vaksinerte gruppen og i placebo-gruppen. Ingen av disse leie episodene ble ansett for å være alvorlige bivirkninger av vaksinen, og det var heldigvis ingen dødsfall blant forsøksdeltakerne. Forskerne burde imidlertid vært langt mer bekymrede over mulig forekomst av uoppdagede alvorlige bivirkninger, spesielt med tanke på at antall forsøksdeltakere i studien deres bare var en tjuendedel sammenliknet med antallet i den store voksenstudien.

Med 44.000 forsøksdeltakere, kunne man i voksenstudien (for 16 år og eldre) ha en realistisk forventning om å observere noen «alvorlige uheldige hendelser» som kanskje rammet 1 av 1000. Med bare 2.200 forsøksdeltakere i barne- og ungdomsstudien (for 12-15-åringer), var det i utgangspunktet svært vanskelig å oppdage sjeldne alvorlige bivirkninger, selv om de måtte ramme 1 av 100.

I et appendiks til artikkelen som må lastes ned som et separat vedlegg, er det en tabell (S2) som viser at det var fire alvorlige uønskede hendelser blant vaksinerte 12-15 åringer mot bare en i placebogruppen. Man kan lure på hvordan forskerne slapp unna med å kommentere denne betydelige diskrepansen i hovedteksten.

Uansett: I teorien kunne denne overhyppigheten berodd på tilfeldigheter. Men som vi så innledningsvis, var minst én av disse hendelsene etter alt å dømme en svært alvorlig bivirkning av vaksinen.

Godkjenning og anbefaling for 12-15-åringer

Her til lands ble den betingede godkjenningen av Pfizers koronavaksine utvidet til å gjelde 12-15-åringer den 28. mai 2021, som en automatisk følge av at EU gjorde det samme. FHI anbefalte vaksinering av barn og unge i denne aldersgruppen i slutten av august s.å. fordi det angivelig var nødvendig for å redusere «tiltaksbyrden» i samfunnet (se særlig oppsummeringen på s. 36). Erna Solberg uttalte i den forbindelse:

De faglige rådene er at 12-15-åringene får flere fordeler enn ulemper ved en vaksinasjon. Det har vært avgjørende for regjeringen. Nå er det mye smitte blant barn og unge, og vaksine vil bidra til at også denne gruppen får en mer normal hverdag.

Man kan saktens forstå at det for en statsminister er vanskelig å stille spørsmål ved anbefalinger som kommer fra crème del la crème av medisinsk ekspertise, særlig i en global krisetid. Men FHI må kritiseres for å ikke å ha tatt inn over seg hvor uhyre svak Pfizer-studien var metodisk sett.

Pfizer-studie av 5-11 åringer

Den 9. november 2021 kunne NEMJ publisere nok en artikkel fra en gruppe forskere tilknyttet Pfizer, som evaluerte virkningene av koronavaksinering for 5-11-åringer. Denne randomiserte studien inkluderte 2268 barn, der 1517 fikk vaksine mens 751 fikk placebo. I løpet av de få månedene studien pågikk, observerte forskerne ingen alvorlige tilfeller av Covid-19, men ei heller noen alvorlige bivirkninger av vaksinen.

Metodisk sett led denne studien av de samme fatale svakhetene som Pfizers kliniske utprøvingsstudie av koronavaksine for 12-15 åringer. De enda yngre forsøksdeltakerne hadde ingen nevneverdig nytteverdi av koronavaksinering overhodet, selv på kort sikt. Studien hadde videre altfor svak styrkegrad til å konkludere med at vaksinen var trygg, særlig på lang sikt, selv om man (for argumentets skyld?) antar at ingen av de 1517 vaksinerte 5-11-åringene ble rammet av alvorlige vaksinebivirkninger.

Ifølge NEMJ-artikkelen var det et «prekært behov» («urgent need») for å utvikle en trygg og effektiv koronavaksine for barn under 12 år. Utover å gjenta retoriske kulepunkter som allerede er kritisert ovenfor, var Pfizer-forskerne særlig skremt av det rekordhøye antallet Covid-19-relaterte sykehusinnleggelser blant 5-11 åringer i USA i september 2021:

Covid-19–associated hospitalizations among children have increased steadily since early July 2021 in the United States; prevalence among 5-to-11-year-old children reached an all-time high of 1.1 per 100,000 population in late September. (s. 36)

En risiko på 1 av 100.000 er i denne sammenheng mikroskopisk liten, bare en hundredel av antall vaksinerte forsøksdeltakere i studien. Forskerne hadde ingen grunner til å ignorere muligheten for at risikoen for å bli innlagt på sykehus for alvorlige vaksinebivirkninger var vesentlig høyere enn dette. Jf. hvordan Maddie de Garay var 1 av drøyt 1000 vaksinerte forsøksdeltakere i studien av 12-15-åringer.

I en pressemelding datert 14. april 2022 anbefalte Pfizer likevel en tredje booster-dose til 5-11-åringer basert på en studie med ikke mer enn 140 forsøksdeltakere. Med et så ekstremt sparsommelig utvalg, er det bortimot umulig å avdekke alvorlige bivirkninger om de så måtte ramme 1 av 10. Ikke desto mindre har farmasøytgiganten så langt sluppet unna med sin fullstendig uansvarlige policy.

FHI om vaksinetilbud til 5-11 åringer med alvorlig grunnsykdom

Den 14. desember 2021 publiserte FHI «Veiledning for vaksinetilbud til barn i aldersgruppen 5-11 år med alvorlig grunnsykdom», som startet med følgende to avsnitt:

Koronavaksinen Comirnaty fikk 25. november 2021 utvidet indikasjonen til å inkludere barn fra 5 til 11 år. Barn i alderen 5–11 år, også de med alvorlig grunnsykdom, har svært lav sannsynlighet for å bli innlagt i sykehus på grunn av covid-19 infeksjon. Enkelte barn med alvorlig grunnsykdom kan likevel ha nytte av den beskyttelsen koronavaksinen gir, og det kan også bidra til at de lettere kan delta på skole og aktiviteter.

Folkehelseinstituttet (FHI) har derfor utvidet rådene om vaksinasjon mot koronavirus til også å gjelde enkelte grupper barn i alderen 5 til 11 år med alvorlige grunnsykdommer.

FHI estimerte at dette tilbudet ville omfatte rundt 3000 barn, noe som utgjør ca. 1 % av det totale antallet 5-11 åringer her til lands. I teorien er det mulig at Pfizer-vaksinen hadde en positiv nytteverdi for barn med alvorlig grunnsykdom. Men Pfizers kliniske utprøvingsstudie kan ikke brukes til å underbygge en slik konklusjon, fordi den overveldende majoriteten av forsøksdeltakerne (99 %?) var sunne og friske barn.

Koronavaksinering av ned til 6 måneder gamle spedbarn

Den 15. februar 2023 publiserte NEJM en artikkel som så på Pfizer-vaksinens trygghet og effektivitet for barn i alderen 0,5 til 5 år. Et stykke ned i teksten innrømmes det at studien ikke var uten betydelige metodiske svakheter: 

It was not powered to assess efficacy against severe disease or against specific SARS-CoV-2 variants …. Like other phase 2–3 trials, the trial was not powered to detect potential rare side effects (s. 633).

Innledningsvis slapp forskerne likevel unna med å hevde at det var et behov for å vaksinere barn under 5 år fordi de kunne bidra til smitteoveroverføring:

Young children may also play an important role in spreading highly transmissible variants. Therefore, having safe and effective vaccines for children younger than 5 years of age is critical in curtailing the pandemic. (s. 622)

I likhet med andre kliniske utprøvingsstudier av koronavaksiner, var heller ikke denne studien designet for å studere effekten på asymptomatisk smitteoverføring. Men selv om den hadde vært det, er det noe perverst ved en sivilisasjon som tillater eksperimentering på 6 måneder gamle babyer for å forebygge en sykdom som primært var dødelig for folk som hadde levd minst like lenge som forventet levealder ved fødsel (her til lands 84 år for kvinner og 81 år for menn). Til slutt skal vi dessverre alle dø.

Direktoratet for medisinske produkter (tidligere Legemiddelverket) har godkjent Pfizer-vaksinen for 6 måneder og oppover. FHI anbefaler koronavaksinering av barn i «alderen 6 måneder – 11 år med alvorlig grunnsykdom etter individuell vurdering», til tross at de kliniske utprøvingsstudiene overhodet ikke har hatt fokus på (sped)barn med alvorlig grunnsykdom.

Har noen barn dødd som en følge av koronavaksinering?

«Minst 10 barn har dødd av koronavaksinering i USA, samtidig som det kan være betydelige mørketall». Denne påstanden vakte betydelig oppsikt etter at et notat ført i pennen av FDAs tidligere vaksinesjef Vinay Prasad begynte å sirkulere i november 2025. Av notatet fremgår det ikke hva som er kildegrunnlaget for denne påstanden.

Saken vakte en viss oppmerksomhet også her til lands, etter at den ble løftet frem av den sterkt pandemihåndteringskritiske nettavisen steigan.no. I en påfølgende artikkel i Nettavisen, kunne FHI-topp Preben Aavitsland imidlertid forsikre om at det ikke var noen større grunn til bekymring:

– I Norge kjenner vi ikke til noen dødsfall blant barn som bivirkning av koronavaksinasjon, sier han til Nettavisen.

Aavitsland legger til at anbefalingene for koronavaksinering av norske barn var mer begrenset enn i USA, fordi koronasmitte svært sjelden kan føre til alvorlig sykdom blant barn.

Han er allikevel klar på at det er gode bevis fra randomiserte studier at koronavaksinasjon forebygget covid-19, og hos voksne også alvorlig sykdom.

Om man her til lands ikke vet om noen tilfeller av barn som har dødd som en følge av koronavaksinasjon, kan dette, heldigvis, primært skyldes at slike dødsfall forekommer svært sjeldent.

Aavitsland har et poeng i at anbefalingene for norske barn har vært mindre omfattende enn i USA. Han kunne lagt til at USA har 60 ganger så mange innbyggere som Norge. «Minst 10 dødsfall» i USA trenger følgelig ikke å tilsvare et eneste dødsfall i Norge, selv om man for argumentets skyld antar at nasjonal risiko har vært den samme for begge land.

Siste del av sitatet ovenfor er imidlertid en temmelig sleip setning. Randomiserte studier av Pfizers koronavaksine har som vi har sett ovenfor ikke påvist noen forebygging av alvorlig sykdom hos barn.

Barn kan tvert imot ha hatt negativ nytteverdi av koronavaksinering selv om risikoen deres for å dø av bivirkninger ikke har vært høyere enn 1 av 100.000; jf. diskusjonen av dataene fra  den engelske studien ovenfor.

Avsluttende bemerkninger

Man må gjerne ha full tillit til vaksiner godkjent før 2020, og til barnevaksinasjonsprogrammet i særdeleshet. Men det er dessverre liten grunn til å ha stor tillit til koronavaksinasjonsprogrammet, spesielt for mindreårige.

I den grad helsemyndighetene ønsker å bevare tilliten til vaksiner generelt, og barnevaksinasjonsprogrammet i særdeleshet, er det imperativt at det tas et kritisk oppgjør med koronavaksineringspolitikken, særlig for barn og unge.

En vaksine som ikke hindret smitte, men likevel retorikken om å «beskytte bestemor». Ny smittevernlov kommer, men når kommer debatten, og når våkner Stortinget?

Av Gunn Randi Eriksen og Julia Schreiner Benito

I podkasten Refleksjonsrommet redegjør professor i rettsvitenskap Morten Walløe Tvedt for at den nye smittevernloven åpner for tvangsvaksinering. Dessuten: Portforbud, reisenekt, isolasjon … I forslaget gis myndighetene varige og vide fullmakter:

• du kan bli pålagt å holde deg hjemme uten en konkret individuell vurdering
• du kan isoleres og settes i karantene
• du kan nektes å reise, bruke kollektivtransport eller delta i arrangementer
• barn kan bli utestengt fra skole eller fritidsaktiviteter
• tilgang til arbeid eller tjenester kan bli koblet til helseopplysninger
• din kroppslige autonomi utfordres

Vi kan bli avkrevd å oppgi helseopplysninger for å jobbe, reise eller delta i sosiale aktiviteter. En slik utvikling endrer forholdet mellom borger og myndigheter i autoritær retning.
– Internasjonale helseregler vedtas uten Stortingets godkjenning. Byråkrater i Helsedepartementet forhandler endringer i WHO, som blir bindende for Norge med flertall, sa han.

– Hva skjer når globale, viktige beslutninger tas av én person uten kontrollmekanismer? Fra et maktfordelingsperspektiv er dette dypt problematisk. Opplysningstidens filosofer advarte mot slik maktsentralisering, sa Tvedt.

Videre i podkasten viser Walløe Tvedt hva vi lovlig nå kan gjøre for å ta vare på demokrati, frihet og menneskerettigheter.

Norge overga suverenitet til WHO

Norge oppga sin suverenitet til Verdens helseorganisasjon WHO under pandemien uten offentlig debatt og uten reell behandling i Stortinget. I denne dokumentarfilmen kan du merke deg hva Erna sier om å ikke gi i fra seg suverenitet til WHO. Måneder senere gjorde Regjeringen det likevel; overga Norges suverenitet i helsespørsmål til WHO, uten reell parlamentarisk behandling.

Walløe Tvedt påpeker at den nye smittevernloven mangler en viktig setning: Stortinget kan si nei til Regjeringens forslag. Vet våre stortingspolitikere at de er i ferd med å sage over den greina de selv sitter på ved å avgi makt til byråkratene og Regjeringen? Vet de at de umyndiggjør seg selv hvis den nye smittevernloven blir vedtatt slik den er foreslått?

WHO har allerede blitt gitt retten til å kunne bestemme over Norge under en pandemi. Hvis Regjeringen tar eneveldende beslutninger sammen med WHO, så vil folket, kommuner, ordførere, politikere, fylkesleger og sykehus være hjelpeløse tilskuere. I hvilke land ser vi slik totalitær maktkonsentrasjon?

Koronavaksinene kunne ikke forhindre smitte

Under Mot Dag-konferansen i høst viste professor Halvor Næss at presentasjonen av koronavaksinen ikke samsvarte med realitetene. Næss er spesialist i indremedisin og nevrologi ved Haukeland Universitetssykehus.
– Antistoffer er medisinsk interessant, sa han (29 min.) Kravene om vaksinering var på sviktende grunnlag fordi koronavaksinene ikke ga produksjon av antistoffet IgA. Det betyr at koronavaksinene ikke kunne redusere smitte, men kanskje reduserte de sykdom. Hvorfor sa ingen imot dette? Og hvorfor kom ikke budskapet om naturlig immunitet fram? Den var trolig bedre. Hvorfor denne serie med feil, løgner og bedrag, spør han videre, (37 min.) Næss utelukker heller ikke at massevaksineringen kan ha bidratt til overdødeligheten. (33 min.)

Inngrep, ikke tiltak

I tillegg til misvisende presentasjon av koronavaksinene led folk verden over av det våre myndigheter kalte «tiltak». Juridisk er den rette betegnelsen for øvrig «inngrep», ikke «tiltak». De gikk utover helse, jobb, skolegang, økonomi og liv. Amerikanske CDC – Centre for Disease Control – har innrømmet at inngrepene ikke forhindret pandemiens utvikling. I tillegg har koronavaksinene gitt bivirkninger i form av sykdom og død.

Daværende statsminister Erna Solberg fikk vedtatt 60 års hemmelighold av vurderingene for inngrepene. Hvorfor? Argumentet om «personvern» blir for tynt når menneskerettigheter overkjøres. Det bør nå bli et politiker- og folkekrav at hemmeligholdet oppheves. Sannheten finnes om hva som skjedde da makthaverne valgte uvitenskapelige, ødeleggende strategier. 

Den nye smittevernloven er ikke vedtatt ennå, og det haster å ta diskusjonen. Hvor er journalistene? Media? Medisinerne? Forskerne? Advokatene? Politikerne? Hvorfor denne taushet om temaer som griper inn i våre liv og som kan gi tap av grunnleggende menneskerettigheter?

Det manglet ikke på dokumentasjon og varslere

• I februar 2021 hadde Pfizer allerede dokumentert at mRNA-vaksinen hadde gitt 1291 ulike bivirkninger. De ønsket å hemmeligholde dette i 75 år. USA sa nei, og i mars 2022 ble de første Pfizerdokumentene frigitt. 
  
  
• I dette vedlegget fra Pfizer fra februar 2021 finner du på sidene 30-38 1291 mulige bivirkninger. Denne artikkelen omhandler Pfizers skjuling av egne data.
  Boken «The Pfizer Papers» dokumenterer dette grundig.

• mRNA-vaksinene var hastegodkjent, ingen kunne vite noe om mulige langtidsbivirkninger, og normalt tar det 10-15 år å utvikle en vaksine.

• Journalist Naomi Wolf informerte Europaparlamentet i september 2025 om Pfizers egne dokumenter. De viser sykdom, død, manipulering og myndigheters svik.

• I en rettslig høring i senatet 13. mai 2026 varslet James Erdmann fra CIA om hva som skjedde i kulissene i USA. Under ed sier han at Anthony Fauchi orkestrerte styrt kommunikasjon og fortielser om faglig usikkerhet, særlig om virusets opphav. Her er høringen på video.

Ja, ifølge en stor systematisk oversikt som er publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet BMJ. Kan vi virkelig stole på denne studien?

Tekst Iver Mysterud

Vaksiner og vaksinering som medisinsk strategi er et av de mest kontroversielle temaene i moderne medisin. Mange fikk et forhold til vaksiner under koronapandemien der den enkelte måtte avgjøre om man skulle gi etter for helsemyndighetenes og samfunnets moralske press om å la seg vaksinere eller la være.

At disse vaksinene verken var trygge eller effektive, har kommet stadig sterkere fram i årene etter pandemien. Vaksineskadde over hele verden blir ikke trodd av helsemyndighetene i sine respektive land og får derfor ikke den erstatningen eller helsemessige hjelpen de burde fått. Det har vært mye hemmelighold og debatt rundt hva koronavaksinene har inneholdt og hvilke bivirkninger de har hatt. Alt dette har vært med på å gi økt skepsis til helsemyndighetenes syn på vaksiner. Skepsisen mot koronavaksiner har derfor smittet over på vaksiner generelt.

Forskningen på vaksiner får kritikk

Mange har lest boka Turtles all the way down, som blant annet kritiserer den forskningen som er gjennomført på barnevaksiner. Det er dessverre en realitet at man i vaksineforskningen nesten aldri har en kontrollgruppe som får ekte placebo, altså noe som er inert og fysiologisk uvirksomt. I stedet sammenlikner man en ny vaksine med en gammel vaksine mot samme sykdom, en vaksine mot en annen sykdom eller en vaksine uten smittestoff, men med alle tilsetningsstoffene.

Med denne metoden er det ikke mulig å få et realistisk bilde av eventuelle bivirkninger, siden det er problematiske stoffer (tilsetninger) i det begge gruppene tilføres.

Ett av de vanlige tilsetningsstoffene (adjuvansene) er aluminium. Det skal gi en forsterket immunreaksjon slik at vaksinen blir mer effektiv. Men er det trygt å bruke et stoff som er giftig for nervesystemet i vaksiner – selv i små doser? Dette har vært sterkt omdiskutert. Farmasøytisk industri og helsemyndighetene i de fleste land hevder hardnakket at aluminium er uproblematisk i vaksiner, mens en del uavhengige kritikere er skeptiske.

En ny studie antas å være gjennomført for å rydde all tvil av banen. Aluminium er trygt i vaksiner. Punktum. Den er også ledsaget av en lederartikkel, skrevet av sjefredaktøren i BMJ, som underbygger dette budskapet.

Sterkt imøtegått av uavhengige fagfolk

Forskeren Christopher Exley har arbeidet med menneskers eksponering for aluminium i 40 år. I et Substack-innlegg 13. mai er han kritisk til den nye aluminiumstudien.

Forskeren Guillemette Crepeaux har gjennomgått manuskriptet som ledd i at uavhengige fagfolk (fagfeller) vurderer det før publisering. Hun var klar på at manus ikke burde bli publisert. Det ble ikke tatt hensyn til.

Kritikk ble ikke publisert

Artikler publisert i BMJ kan kommenteres ved hjelp av et nettbasert system kalt hurtig respons (Rapid Response). Både Exley og Crepeaux har sendt inn kritiske kommentarer om vaksineartikkelen, men disse er ikke blitt publisert. Exley har derfor lagt begge ut i sitt nevnte Substack-innlegg og kan leses i sin helhet der. Her følger det mest sentrale.

Exley påpeker at ingen i forskningsgruppa som står bak vaksinestudien, har kunnskaper om tilsetninger av aluminium i vaksiner. Han mener at de ikke evner kritisk å undersøke noe angående kjemi, biologi, biouorganisk kjemi eller biokjemi om aluminium i alle de studiene som er vurdert.

Kunnskapen om aluminiumens gift er entydig

Hadde forskerne hatt bedre kunnskap om aluminium, kunne deres konklusjoner ifølge Exley ha vært mer balansert. Dette gjelder både hvilke studier som har vekt og bør inkluderes i analysen, og hvilke studier som er tydelig beheftet med feil og er mangelfulle på grunnleggende vis, og som følgelig bør ekskluderes.

Exley påpeker at vitenskapen om aluminiums giftighet hos mennesker imidlertid er entydig.

Mange tiår med fagfellevurdert forskning har dokumentert de utallige helseeffektene av menneskelig eksponering for aluminium. Aluminium er giftig for alt liv, og dette alene burde være et varselflagg for fortsatt bruk i vaksiner. Om ikke annet, bør alle involverte forstå at effektiviteten til aluminiumstilsetninger i å produsere en immunreaksjon ligger i den direkte giftigheten på injeksjonsstedet.

Crepeaux mener at den publiserte versjonen av artikkelen er sterkt partisk og reiser viktige vitenskapelige og folkehelsemessige bekymringer. Hovedbegrensningen ligger i at forfatterne ikke tok med

• dyrestudier,
• mekanistiske data,
• studier om hvordan giftstoffer spres og omsettes i kroppen (toksikokinetiske og biodistribusjonsstudier)
• cellestudier,
• mye av den moderne eksperimentelle litteraturen om injiserte fremmedstoffer (ABA-partikler).

Kan ikke vurdere risiko uten å inkludere biologi

Ifølge Crepeaux kan ikke moderne toksikologi seriøst vurdere kronisk risiko uten å integrere biologiske mekanismer. Ved å begrense analysen nesten utelukkende til observasjonsstudier på mennesker, ekskluderer gjennomgangen nettopp de feltene der de mest bekymringsfulle bivirkningene kan dukke opp.

Hun mener at denne utelatelsen er spesielt problematisk med tanke på eksponering i svangerskapet og tidlig nerveutvikling.

Artikkelen gir så godt som ingen diskusjon om eksponering i svangerskapet, injeksjoner i spedbarnsalderen eller gjentatt eksponering i kritiske utviklingsvinduer.

Finner det man leter etter

Forfatterne konkluderer deretter at det ikke kommer noe åpenbart sikkerhetssignal (bivirkninger) i stor skala fra tilgjengelige menneskedata. Crepeaux mener imidlertid at dette i hovedsak handler om å lete der det er lys: Man finner bare det man aktivt leter etter. Studier som er spesielt utviklet for å oppdage sjeldne, forsinkede, nevroimmune eller utviklingsmessige effekter av injiserte fremmedstoffer, er nesten aldri blitt utført.

Forfatterne understreker gjentatte ganger fraværet av definitive årsakssammenhenger, samtidig som de i stor grad ignorerer et sentralt problem: Nesten ingen framoverskuende (prospektive) studier er noen gang blitt spesifikt utformet for å undersøke de langsiktige nevroimmune konsekvensene av injiserte fremmedstoffer. Crepeaux mener at eksisterende epidemiologiske verktøy er dårlig egnet til å oppdage sjeldne, forsinkede eller multifaktorielle bivirkninger.

Til syvende og sist viser ikke denne artikkelen fraværet av risiko forbundet med injiserte fremmedstoffer. Snarere viser den ifølge Crepeaux mangelen på tilstrekkelige studier som er i stand til å undersøke visse sjeldne dokumenterte, forsinkede, nevroimmune eller utviklingsmessige utfall på en skikkelig måte.

Konklusjon

Ut fra argumentene til Exley og Crepeaux er det vanskelig å feste lit til den nye vaksinestudien som tilsynelatende slår fast at aluminium i vaksiner er trygt.

Forskjell på oral og muskulær eksponering for aluminium

I fordøyelsessystemet absorberes bare en liten andel aluminium til blodbanen, fordi tarmen fungerer som en effektiv barriere. Mesteparten skilles ut igjen i avføringen. Hos friske mennesker tas vanligvis under én prosent av aluminium fra mat opp i kroppen.

Ved injeksjon i muskelvev omgår aluminium mage–tarm-barrieren fullstendig. Det legges direkte inn i vevet sammen med vaksineantigenet. Dette er nettopp poenget med et adjuvans: å skape en lokal immunreaksjon som «vekker» immunsystemet.

Mediene beskriver trusler fra ebola og hanta, fiendebildet er satt. Dersom Antoine Béchamps syn hadde fått dominere, og ikke Louis Pasteur sitt, kunne mediene neppe brukt frykt som metode for klikk.

Av Julia Schreiner Benito

Mediene skyter på oss med alarmerende ord. Ebola og hanta knyttes til krig, trussel og virus som «dødelige fiender», «usynlige angripere» og «den neste pandemien».

Språket springer fra den pasteurianske forståelsen av mikroben som en ytre fiende som invaderer. Dersom Antoine Béchamps syn hadde dominert medisinen, ville ikke ordene oset av krig. I stedet ville de dreid rundt motstandskraft, miljø, ernæring, stress, livsbetingelser og at biologisk balanse kan styrkes.

Frykt ville ikke styrt kommunikasjonen, og det kunne vært god medisin; makt framfor avmakt.

Pasteur og Béchamp

Konflikten mellom biologen Louis Pasteur og legen Antoine Béchamp handlet ikke bare om mikrobiologi. Den skulle danne grunnlaget for et økonomisk system rundt moderne medisin. Pasteurs idéer vant, og det tjente industri og fryktkommunikasjon.

Frykt påvirker oss fysiologisk: den øker stresshormoner, svekker immunforsvaret, blokkerer rasjonell tenkning og gjør oss sårbare for kontroll og forenklede forklaringer. Om vi frykter mikrober, ser vi kroppen som svak, omgivelsene som farlige og oss selv som maktesløse. Et bechampiansk perspektiv derimot, ville ha fremmet forståelsen av mennesket i samspill med mikroorganismene, ikke i kamp mot dem.

Pasteurs modell var økonomisk skalerbar

Béchamps syn var ikke pengevennlig, for hvilket medikament finnes i kroppens «terreng»: ernæring, vitaminer, miljø, livsstil, stress, toksiner, immunbalanse og biologisk helhet? Du kan ikke patentere frisk luft, barbeint gange, stressmestring og riktig kosthold. Det lukter ikke penger av biologisk balanse.

Pasteur hevdet at sykdom skyldes mikrober som angriper kroppen utenfra. Slik ble «god helse» definert som evnen til å finne, kontrollere og eliminere mikrober. Dette åpnet for en modell der løsningen helst ble et produkt: vaksiner, antiseptika, antibiotika, medikamenter … Modellen var konkret, praktisk og økonomisk skalerbar. Jo mer sykdom som kunne forstås som en kamp mot ytre patogener, desto større behov for farmasi.

Hver sykdom sin frykt og behandling, hver behandling sitt patent, hver mikrobe sitt marked. Farmasøytisk industri hadde alt å tjene på å forsterke Pasteurs modell.

Resultatet ser vi i dag: et helsevesen med manglende kunnskap om og behandling av årsak.

Virus og bakterier i krigerske ord

Ord vekker følelser, og når mediene nå fylles av ebola og hanta som folkets fiende, da lystrer vi. Sykdom er krig, og sersjanten sier nedkjempe, utslette, kontrollere, stenge, isolere. I Béchamps ånd hadde ordene vært andre: økologi, balanse, forebygge, styrke, støtte …

I dag vet vi at mennesket er i intimt samspill med mikrober og at immunforsvaret er kompleks økologi. Ernæring, søvn, stress, miljøgifter og inflammasjon spiller en langt større rolle enn hva vi trodde. Konflikten mellom Pasteur og Béchamp lever fortsatt livlig.

Dersom Béchamps idéer hadde fått større gjennomslag, ville det neppe erstattet all moderne medisin, men vårt syn på helse ville vært ikledd andre ord, annen medisin og en helt annen økonomi.

Fakta

• På 1800-tallet utspilte det seg en vitenskapelig strid som skulle forme moderne medisin.
• Den sto mellom kjemikeren og biologen Louis Pasteur og legen og forskeren Antoine Béchamp.
• Pasteur hevdet at sykdom skyldes mikrober som angriper kroppen utenfra, og det grunnla den såkalte kimteorien.
• Béchamp mente at mikroorganismer ikke først og fremst var årsak til sykdom, men resultat av et svekket eller ubalansert indre miljø – «terrenget».
• Han hevdet at mikrober kunne endre karakter avhengig av miljøet de levde i, og at sykdom oppstår når kroppens biologiske balanse bryter sammen.
• Béchamp betraktet bakterier som naturens renovatører: mer som organismer som rydder i allerede skadet vev enn som fiendtlige inntrengere.
• På mange måter peker dagens biologiske forskning tilbake mot det Béchamp forsøkte å si på 1800-tallet: at sykdom ikke kan forstås uavhengig av kroppens indre miljø.
• Pasteur vant fordi hans modell var nyttig, praktisk og økonomisk.
• I dag kan Béchamp framstå som en tenker som var for tidlig ute.

Erling Braut Haalands kost vekker oppsikt. Både britiske tabloidaviser og internasjonale ernæringseksperter har vist interesse for hans spesielle kosthold.

Av Kjetil Tveit, først publisert på hans Facebook

Men hvor spesiell er Haalands kost, egentlig?

Jeg har en bok fra 1948 om kosthold og ernæring som heter Norsk helseverk. Du kan lese den på Nasjonalbiblioteket.

Den viser at Haalands kosthold er helt i tråd med det vi ble fortalt at vi skulle spise mye av i de tidlige etterkrigsårene:

Mye sikringskost og lite tilleggskost.

Sitat:

«En god kost kan settes sammen på mange forskjellige måter, men visse generelle prinsipper kan likevel stilles opp. Viktig er inndelingen av matvarene i sikringskost og tilleggskost.

Ved sikringskost forstår vi matvarer som er rike på salter (mineraler), vitaminer og høyverdig eggehvite (proteiner).

De viktigste av dem er: melk og melkeprodukter (fløte, smør, ost), egg, kjøtt, fisk (framfor alt fet fisk), blod, innmat, poteter, røtter, frisk frukt og friske grønnsaker, tran.

Ved tilleggskost forstår vi matvarer som er fattig på de nevnte næringsstoffene, slik som: mel og brødvarer (framfor alt fint mel og brød), sukker, sirup, flesk, margarin (ikke vitaminisert), tørrede erter og bønner, kaffe. Disse matvarene gir vesentlig kalorier.»

I dag lærer vi at grove kornprodukter er selve basisen i kostholdet, men i Norsk helseverk står det:

«Tilleggskosten skal vi bare bruke til å spe på med så det blir nok kalorier.»

Haaland spiser mye egg, kjøtt og innmat

Haaland er kjent for å spise mye egg, kjøtt og innmat, for eksempel hjerte, ekte smør (ikke margarin, som er tilleggskost), ost og ikke-homogenisert melk slik man også gjorde i 1948.

Videre står det:

«Viktig er det også at prisene på sikringskosten blir satt slik at selv de minst bemidlede får råd til å kjøpe den. Her er vi ved et vanskelig punkt, for det koster gjennomgående mer å produsere sikringskosten enn tilleggskosten.

En vesentlig grunn til at det er for stort forbruk av tilleggskost og for lite av sikringskost her i landet, er at store lag av befolkningen ikke har hatt økonomisk evne til å skaffe seg den dyre sikringskosten, men har måttet nøye seg med den billigere tilleggskosten.»

Her er vi ved sakens kjerne: «…det koster gjennomgående mer å produsere sikringskosten enn tilleggskosten.»

Når det koster mer å produsere noe, faller profitten til matvaregigantene.

Mest å tjene på søppelmat

Det er langt mer å tjene for oligarkene som regjerer verden og som «eier» forskningsmiljøene og mediegigantene ved å innbille folk at frukostblanding er den nye «egg og bacon». Dessuten at brødvarer er den nye sikringskosten og at korn hindrer kloden fra å krepere av for mye CO2.

Det sies at å definere fascisme er like vanskelig som å spikre gele på veggen. Men det som likevel er felles for fascistiske regimer, er at staten smelter sammen med de største private selskapene, som i dag sitter i lauget WEF (Verdens økonomiske forum).

Således smelter også forskningsmiljøene og medieimperiene sammen med det offentlige, og står sammen om å rundlure populas. Som å innbille oss om at vi bør spise mye tilleggskost. Det øker gigantenes profitt, noe som kan gi internasjonal karriere for politikerne.

Erlig Braut Haalands diett ikke er så spesiell. Den følger de gamle norske rådene som ikke er fascistiske. Dessuten promoterer Haaland dyrevelferd.

Heia sikringskost og antifascisme!

VM fascistisk fordi det er maskulint?

Nå forsøker globalistene (fascistene) å få deg til å tro at fotball-VM er fascistisk fordi det er maskulint! Ved å omdefinere fasicsme fra å hovedsaklig dreie seg om korporatisme til maskulinitet, blir du ute av stand til å gjenkjenne dagens ny-marxistiske, wokeistiske ny-fascisme.

For å endre på dette må vi ro sammen, spise som Haaland, legge bort janteloven og være stolt av vår nasjon.

1. juli innførte helseministeren et eget takstsystem. Det er ikke «omsorg for sykefraværet», men en gjennomføring av EUs helse- og digitaliseringsstrategi under Protokoll 31.

Av Siri Hermo Foto Ralph fra Pixabay

Mange tror at helsevesenet i Norge er særnorsk og skjermet, men helse er underlagt EUs økonomiske mal. Norsk helsepolitikk ble solgt inn som «suveren», men Protokoll 31 har fungert som en juridisk trojansk hest siden 1996.

Gjennom denne har vi koblet oss direkte på EUs helseunion og overnasjonale kriseforordninger.

Siden EU samkjører sitt helseapparat med WHOs (FN-systemet) globale retningslinjer og pandemitraktater, blir resultatet det samme i praksis: Bestemmelsene om vår felles helse, beredskap og overvåkning dikteres utenfra, mens Stortinget sitter igjen som administratorer av overnasjonale vedtak.

Så lenge vi juridisk styres fra EU via EØS avtalen, så er det altså EU som bestemmer i hvor stor grad WHOs bestemmelser skal gjelde.

Storpolitikk i praksis

Slik fungerer det storpolitiske maktspillet i praksis, der EU og WHO låser hverandre. «Frivillige råd» fra WHO er bare en del av bildet. WHO er altså ikke et frittstående organ, men en direkte forlengelse av det globale FN-apparatet og Agenda 2030.

EU forhandler som én blokk.

Når Verdens helseorganisasjon (WHO) utformer det internasjonale helsereglementet (IHR) eller den nye pandemitraktaten, forhandler ikke EU-landene hver for seg. Europakommisjonen har i stor grad tatt kontrollen og forhandler på vegne av medlemslandene for å sikre at WHOs regler passer som hånd i hanske med EUs egne lover.

EUs helseunion blir WHOs utøvende arm.

WHO har i utgangspunktet ingen egne politistyrker eller sanksjonsmidler til å tvinge land til å adlyde. Det er her EU og EØS kommer inn som musklene:

Gjennom Protokoll 31 innlemmes de nye EU-lovene om grensekryssende helsetrusler i norsk rett.

Smittevern i kriser

Disse lovene gir EUs smittevernbyrå (ECDC) og legemiddelbyrå (EMA) myndighet til å erklære helsekriser og iverksette samordnede tiltak uavhengig av WHO.

Når EU sveiset WHOs traktater, reguleringer og resolusjoner inn i sine egne bindende forordninger, blir WHOs overordnede mål automatisk forvandlet til bindende EØS-rett som Norge har lojalitetsplikt til å innføre.

Beviset finnes i nær fortid:

WHO hadde en visjon om et globalt vaksinepass. Hvem var det som faktisk bygde, vedtok og tvang igjennom den teknologiske riggen? Det var EU.

EØS-avtalen pålegger Norge å innføre systemet

Da pandemien var over, ble EU-teknologien overført til WHO slik at det europeiske sertifikatet ble malen for WHOs globale digitale helsenettverk. Norge styres altså juridisk fra Brussel via EØS-avtalen, og det er EU som bestemmer i hvor stor grad WHOs bestemmelser skal gjelde for oss.

Når EU velger å binde sitt regelverk opp mot WHOs globale helsereglement og pandemitraktater, blir WHOs reguleringer automatisk sveiset inn i bindende EØS-rettsakter via Protokoll 31.

Stortinget har dermed fraskrevet seg retten til selv å vurdere om vi skal følge WHOs anbefalinger.

Når EU trykker på knappen, har Norge lojalitetsplikt til å lystre. Det er den ultimate overnasjonale kommandokjeden i funksjon:

• WHO tenker ut målene
• EU skriver lovene
• EØS-avtalen tvinger Norge til å betale og gjennomføre

Juridiske fakta

• Det overordnede målet med EØS-avtalen er å knytte Norge til EUs indre marked. Dette er basert på et felles regelverk med lik praksis.
• De fire frihetene -fri flyt- utgjør kjernen i det indre markedet: fri bevegelse av varer, tjenester, personer (arbeidskraft) og kapital mellom medlemslandene.
• En forutsetning for å opprettholde våre rettighetene i det indre markedet er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen.
• I 1992 vedtok vårt storting EØS-avtalen.
• Fra start underla Norge seg full lojalitetsplikt ovenfor EU, med en forpliktelse om ikke å lage norske lover eller ordninger i strid med EUs lovverk, der vi setter EUs ønsket resultat i fare. Dette kalles forvirkninger.
• I EØS-rett 3.utgave kan en på side 375/76 lese: «Dersom norske myndigheter skulle misbruke gjennomføringsfristen til å undergrave DEN FREMTIDIGE VIRKNINGEN av en rettsakt, vil dette kunne påtales av ESA(EFTAS overvåkingsorgan) i form av traktatbruddsøksmål for EFTA-domstolen.»
• På regjeringen.no kan en lese at norske myndigheter PLIKTER å følge EØS-avtalen.
• Denne lojalitetsplikten er nedfelt i EØS-avtalens art. 3 spesielt, og er rettet mot både staten og de norske domstolene.
  Artikkel 3 i protokoll 1 til EØS-avtalen er utformet for å sikre at avtalens intensjon og mål blir fulgt opp i praksis.
  Videre legger artikkel 7 i protokoll 1, føringer for hvordan rettsaktene skal gjennomføres i Norge, der Norge må tilpasse sin NASJONALE LOVGIVNING ved innføring.
  Disse er selvfølgelig bindende. (St.prp. nr. 100, 91/92)
• Sak C-129/96 viser at Norge er PÅLAGT en lojalitetsplikt til å følge EUs lovverk, både før og etter at lover vedtas i Norge.
  Saken belyser hvordan EØS-avtalen griper inn i den nasjonal lovgivningen, og etablerer klare grenser/begrensninger for våre myndigheters handlingsrom.
• I innledningen til EØS-avtalen står det at avtalen skal være «dynamisk og ensartet». Med dynamisk menes at EØS-avtalen utvikles i takt med at EU endres.
• Avtalen vokser, vi har forpliktet oss til å ta imot det som kommer fra EU.
• Det andre prinsippet er ideen om «ensartethet». Det er EUs overordnede mål at alle EU- og EØS-land skal ha samme regelsett og domstolsbehandling.
• For å håndheve kravet om «ensartethet» har Norge godtatt, og skrevet under på at EUs rettsakter har forrang foran norske avtaler og lovverk, dersom disse er i konflikt med hverandre. (EØS-lovens § 2)
• Det samme har Norge skrevet under på i protokoll 35 til EØS-avtalen.
• Det låser i praksis norsk lov og rett under EØS-avtalens virksomhetsområde.
• Det finnes ingen hjemmel for reforhandling i EØS loven. Innførte rettsakter kan kun reverseres hvis EØS-avtalen sies opp.
• Derimot finnes det hjemmel for oppsigelse av EØS avtalen, slik at makta igjen kan komme tilbake til det norske folket.

«Fun facts»

• Vi startet med 1875 rettsakter i 1992, der en nå, på stortingets fakta-ark om EØS avtalen, kan lese at vi siden da har innlemmet ytterligere 14700.
• Vår lojalitetsplikt til EU har altså vært der fra start og er førende for hele avtalen:
• Vi skal ikke sette EUs ønsket resultat i fare.
• Det gjelder også det som kommer i fremtiden.
• Lojalitetsplikten, samt et dynamisk og ensartet EØS setter i realiteten vårt handlingsrom sjakk matt. Det finnes ikke.

Veto eller reservasjonsrett

• Det er kun EU som kan legge ned veto. Altså stoppe en bestemmelse.
• Vi kan på papiret bruke vår reservasjonsrett.
• Bruk av reservasjonsretten bryter derimot med vår førende lojalitetsplikt til EU, for den setter EUs ønsket resultat i fare, og gir traktatbrudd.
• Reservasjonsretten er kun et ord på et papir for å holde det norske folk i ro, for det gir inntrykk av valgmulighet, der det intet finnes.
• Handlingsrommet er det som skal sikre at det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderetten bevares i møte med EUs krav.
• Det manglende handlingsrommet via EØS avtalen,gjør nå at vår hverdag detaljstyres fra Brussel, på alle områder.
• Våre folkevalgte har-med viten og vilje-vedtatt en avtale uten angrerett, med mindre den sies opp.
• Planen går tilbake til 40- tallet, der våre på tinget skal sikre at den følges.
• Vi har altså ikke rød, grønn eller blå politikk i Norge.
• Vi styres juridisk fra EU, via EØS avt.
• -jussen gjelder alle parti, uansett hvem som sitter i statsministerstolen og samarbeid på tinget.

– Offentlige tjenestemenn ga uriktige opplysninger til offentligheten og folkevalgte om forskning som kunne innebære betydelig biologisk risiko, sa Tulsi Gabbard nylig.

Av Julia Schreiner Benito

Den avtroppende direktøren for FBI, Tulsi Gabbard, avdekket nylig 120 biologiske laboratorier som opererer i 30 land. Potensielt kan de være kilder til utvikling og spredning av sykdomsfremkallende organismer. Hun viste også hvordan Anthony Fauci presset fram forskning på såkalt «gain-of-function» og bidro til å dekke den til og lyve om den til Kongressen.

– Til tross for risikoen ved forskningen på farlige patogener i biologiske laboratorier, løy politikere, såkalte helseeksperter som dr. Fauci og aktører innen Biden-administrasjonens nasjonale sikkerhetsapparat. De truet også dem som forsøkte å avsløre sannheten, sa Tulsi Gabbard.

Avsløringene kom som en offisiell deklassifisering av dokumenter fra Office of the Director of National Intelligence (ODNI), ledet av Tulsi Gabbard. Hun kunngjorde 12. juni 2026 det hun beskrev som «tidligere usett etterretning» om amerikansk finansiering av flere enn 120 biolaboratorier i mer enn 30 land.

– Det er et demokratisk problem at sentrale myndighetspersoner visste mer enn de innrømmet om gain-of-function-forskning eller finansieringen av den, sa hun.

Rapporten viste blant annet til tilfeller som Kherson diagnostiske laboratorium, som mottok 1 728 822 amerikanske dollar i finansiering, samtidig som tillatelsen til å arbeide med bestemte patogener fortsatt var oppført som «under behandling». Som følge av disse funnene har Donald Trump offisielt avsluttet føderal finansiering av såkalt gain-of-function-forskning på verdensbasis.

Hva med Norge?

I dokumentasjonen som Tulsi Gabbards kontor har offentliggjort, er det ikke lagt fram noen fullstendig liste over alle 30 landene. De offentlig tilgjengelige dokumentene nevner særlig Ukraina. Ingen av dokumentene som hittil er offentliggjort nevner Norge.

Det betyr imidlertid ikke at Norge nødvendigvis er utelukket. Norge har i mange år deltatt i internasjonalt samarbeid om smittevern, biosikkerhet og forskning på infeksjonssykdommer gjennom blant annet:

• World Health Organization, WHO
• NATO
• European Centre for Disease Prevention and Control

Tilsyn og kontroll

Gabbard kritiserte tidligere administrasjoner og helsemyndigheter og sa at de hadde villedet offentligheten om eksistensen av disse USA-støttede biolaboratoriene. Igjen bekreftet hun etterretningsmiljøets forpliktelse til å kontrollere laboratoriene og sikre patogenene som oppbevares der for å redusere risikoen for global helse.

Sentrale spørsmål dreier rundt:

• offentlig innsyn
• biosikkerhet
• gain-of-function-forskning
• at myndigheter ga et ufullstendig bilde av dette til offentligheten

Dersom laboratorier som håndterte potensielt pandemiske patogener hadde mangelfull overvåkning eller uklare tillatelser, reiser det en rekke kritiske spørsmål, men igjen unnlater verdens mediehus å stille dem.

Ifølge en nylig publisert studie av Bendik Skinningsrud Hagen og kolleger ble 74 unge i Norge under 30 år rammet av myokarditt – hjertebetennelse – som en direkte følge av COVID-19-vaksinasjon.

Av professor Jarle Arstad, først publisert på hans Substack

Myokarditt er blant de dødeligste sykdommene som kan ramme unge, men den dystre statistikken blir først tydelig etter noen år. I tillegg har Legemiddelverket – Direktoratet for medisinske produkter – klassifisert 1453 av totalt 16085 innrapporterte bivirkninger etter COVID-19-vaksinasjon hos unge under 30 år som alvorlige.

Var COVID-19-vaksinasjon av unge verdt prisen?

På bakgrunn av de dystre tallene er det da legitimt å spørre: var COVID-19-vaksinasjon av unge verdt prisen? Svaret er ja hvis fordelene oppveier de betydelige ulempene. Dvs. at COVID-19-vaksinen forhindret mange COVID-19-dødsfall i den unge norske befolkningen.

Men gjorde den det?

Å få tak i eksakte årlige tall for hvor mange unge under 30 år som har dødd av COVID-19 i Norge er vanskelig, siden det gjelder få individer. Jeg spurte derfor Grok – som jeg ikke tror forfordelte svarene systematisk i en eller annen retning – og nedenfor presenterer jeg lave til høye genererte estimater:

COVID-19-assosierte dødsfall:

• 2020: 0-6 (ingen vaksine)
• 2021: 0-6 (vaksinering begynte blant de fleste unge i årets andre halvdel)
• 2022: 5-10 (vaksinering med minst en dose tilbudt de fleste unge)
• 2023: 3-6
• 2024: 0-3
• 2025: 0-3

Tallene er gjennomgående lave, men vi observerer en kraftig relativ økning i 2022, etter at de fleste unge hadde blitt tilbudt minst én dose. Noen vil kanskje hevde at dødsfallene økte i 2022 pga. høy spredning av omikronvarianten, men lite tyder på vaksineeffekt hvis så var tilfellet, verken mot spredning eller dødsfall, snarere tvert imot.

COVID-19-dødsfall hos unge omtrent som ved influensa

Det er også interessant å ha i bakhodet at mellom 2015 og 2019 døde i snitt mellom 2 og 5 personer i Norge under 30 år hvert år av influensa, hvor jeg igjen tror at Grok ikke har systematisk forfordelt estimatene i en eller annen retning.

Mao., influensa- og COVID-19-relaterte dødsfall avviker ikke særlig fra hverandre, med unntak av 2022 – etter COVID-19-vaksinasjon – da relativt mange unge døde av sistnevnte årsak.

Statistikk om dødsfall av influensa og COVID-19 blant unge sammenfaller ifølge FHI også med tilsvarende statistikk for hele befolkningen per desember 2020 – før vaksinen ble rullet ut – unntatt kraftige influensasesonger som historisk har tatt flere liv.

Så hva var da nytten av at unge tok COVID-19-vaksinen?

Ingen.

Smittespredning

Når det gjelder smittespredning og COVID-19-dødsfall, taler vaksinen snarere i disfavør enn i favør av å ha hatt en beskyttende effekt. Og ulempene? De var betydelige, som jeg har påpekt.

I tillegg har vi hatt kraftig overdødelighet blant unge i både 2023 og 2024, samt kraftig økning i bruk av hjertemedisin blant unge fom. 2021, det første året med COVID-19-vaksine. Og om ikke disse dystre tallene var nok, kan FHI nå fortelle – etter en nedgang i antall personer med hjerte- og karsykdom fra 2019 til 2020 – at det var økt forekomst av høyt blodtrykk og hjertesvikt fra 2021 til 2025 (aldersstandardiserte rater fra 2021).

Vi kan ikke nødvendigvis relatere all den dystre statistikken alene til COVID-19-vaksinen, men siden de dokumenterte ulempene var betydelige og fordelene i beste fall var fraværende, står jeg fortsatt ved min tidligere uttalelse om at unge som avstod COVID-19-vaksinen tok det beste valget.

Pfizers kliniske utprøvingsstudier av koronavaksine for mindreårige – en kritisk gjennomgang.

Jon A. Lindstrøm, førsteamanuensis, Senter for praktisk kunnskap, Nord universitet. Først publisert på hans Substack.

Bildet over viser Maddie og hennes mor Stephanie de Garay fra et ekspertpanel i 2021, hentet fra Odysee.

Madeleine «Maddie» de Garay var en sunn og livsglad ung jente på 12 år. Sammen med sine to eldre brødre gledet hun seg til å delta i Pfizers kliniske utprøvingsstudie av koronavaksine for 12-15-åringer, som blant annet ble gjennomført ved et barnesykehus i Cincinnati i USA. Den 30. desember 2020 fikk hun sin første dose med «nødutviklet» mRNA-vaksine uten å oppleve større bivirkninger.

Langt mindre bra gikk det etter den andre dosen 20. januar 2021. Mindre enn 12 timer hadde passert, før Maddie de Garay følte sterke smerter i mage, bryst, rygg og nakke. Hun ble videre rammet av hovne ekstremiteter, opplevelser av iskalde hender og nålestikk i føttene, samt takykardi, før hun til slutt mistet all følelse i kroppen fra livet og ned.

De neste ni månedene tilbrakte Maddie de Garay 64 dager på sykehus. Hennes samlede sykehusopphold inkluderte ni visitter på intensivavdeling, der hun også ble behandlet for en rekke andre komplikasjoner. I et brev til FDA, har Stephanie de Garay beskrevet hvordan datteren hennes i ettertid har blitt en rullestolbrukende pleiepasient med behov for sondeernæring m.m.:   

She is trapped in a body that doesn’t work remotely close to the way it did before. Her days now look like this…she is in a wheelchair with an ng tube and has to do 5 feeds, 4 water boluses and take multiple medications each day. She goes to school for 2 hours a day, which is all she can handle. She has 2 or more doctor’s appointments every week and needs help with simple things like showers, opening car doors, and lifting things. Somehow she still has her infectious sense of humor, hangs out with friends, and has more resilience than I ever had at her age.

Kun magesmerter og parestesi ble rapportert

I begynnelsen av juni 2021, tok foreldrene til Maddie de Garay kontakt med Dr. Robert Frenck Jr., som var lederen for Pfizers kliniske utprøvingsstudie av koronavaksine for 12-15-åringer. De ble forsikret om at alle mulige bivirkninger ble rapportert videre til reguleringsmyndigheten FDA. Men de eneste «alvorlige uheldige hendelsene» som ble rapport videre i Maddie de Garays tilfelle, var funksjonelle magesmerter og parestesi.

Noe av hovedproblemet var kanskje at Dr. Frenck Jr. var førsteforfatter på artikkelen i NEJM som hadde konkludert at Pfizer-vaksinen var effektiv og trygg for 12-15-åringer allerede i mai 2021? Dette er analogt til hvordan Dr. Fernando Polack, som var førsteforfatter på NEMJ-artikkelen som i desember 2020 konkluderte med at Pfizer-vaksinen var 95 % effektiv og trygg for voksne, feide under teppet at en av sine forsøksdeltakere ble rammet av alvorlig myokarditt, hjertemuskelbetennelse.

Maddie de Garay hadde en drøm om å bli barnesykepleier når hun ble stor. Hennes skjebne har blitt fulgt opp av senator Ron Johnson fra Wisconsin. Men i skrivende stund er det dessverre høyst uvisst hvorvidt hun noensinne vil bli frisk igjen.

Denne kronikken vil kaste et kritisk blikk ikke bare på studien Maddie de Garay deltok i, men på alle Pfizer (og deres tyske juniorpartner BioNTech) sine kliniske utprøvingsstudier av koronavaksine for mindreårige ned til bare 6 måneder gamle babyer.

Med bare en tjuendedel antall forsølsdeltakere, var disse metodisk sett langt svakere enn den relativt store, men likevel problematiske voksenstudien som undertegnede har kritisert i en tidligere kronikk.

Pfizers kliniske utprøvingsstudie av 12-15-åringer

I mai 2021, publiserte en gruppe forskere tilknyttet Pfizer en artikkel i NEJM med funn fra en kontrollert klinisk utprøvingsstudie for koronavaksinering av barn og ungdom i alderen 12-15 år. Noen få måneder tidligere var 2260 gutter og jenter i denne aldersgruppen blitt randomiserte og delt inn i to like store grupper, der den ene fikk to doser med koronavaksine og den andre to doser med placebo (saltvann).

I den vaksinerte gruppen var det ikke et eneste tilfelle av Covid-19, sammenliknet med 16 i placegruppen. Dette gir en relativ effektivitet på 100 %. Studien fant videre at vaksinen ikke var assosiert med lavere immunogenisitet (evne til å aktivere det ervervede immunforsvaret) for 12-15-åringer enn for 16-25-åringer (som Pfizer-vaksinen på dette tidspunktet allerede var blitt «nødgodkjent» for).

Studien kunne imidlertid ikke rapportere om et eneste alvorlig tilfelle av Covid-19 blant forsøksdeltakerne. Hva den i realiteten viste, er at vaksinen ga en viss beskyttende virkning mot en sykdom praktisk talt ingen i denne aldersgruppen risikerte å bli alvorlig syke av.

Det angivelige behovet for forskning på denne aldersgruppen

La oss se nærmere på hvordan Pfizer-forskerne likevel søkte å begrunne behovet for forskningen sin. Innledningsvis i NEJM-artikkelen skriver de:

Although children and adolescents generally have milder Covid-19 than adults, severe illness can occur in this population, especially in those with underlying medical conditions. Adolescents may play an important role in SARS-CoV-2 transmission. Thus, their vaccination may prevent disease and contribute to herd immunity. Furthermore, with immunization of older persons, younger persons account for an increased proportion of Covid-19 infections. The pandemic has interrupted the education and social development of students and has simultaneously burdened caregivers. Safe, efficacious vaccines for younger populations are therefore paramount (s. 240).

I noen svært få tilfeller kan barn og unge bli alvorlig syke av Covid-19. En studie fra England viste at barn og ungdom under 18 år hadde en risiko på 1 av 50.000 for å havne på intensivavdeling som en følge av Covid-19. Den absolutte risikoen for å dø av koronasykdom var enda mindre, ikke mer enn 1 av 500.000.

Måtte inkludert hundretusenvis i studie for å vise effekt

Hvis Pfizer-forskerne skulle designet en klinisk utprøvningsstudie som var i stand til å påvise en ørliten reduksjon i risikoen for å havne på intensivavdeling, måtte de inkludert hundretusenvis og kanskje millioner av forsøksdeltakere. For å kunne påvise en positiv effekt mht. dødelighet måtte de inkludert flere titalls millioner mindreårige. Av både forskningsetiske og andre praktiske hensyn, ville en slik utprøvingsstudie åpenbart være umulig å gjennomføre.

Det er i Norge rundt 1,1 millioner innbyggere i alderen 0-18 år. Hva de engelske tallene innebærer, er at hvis man hadde vaksinert alle disse for Covid-19, så ville man i teorien kunne reddet to mindreårige fra å dø av (eller med) koronasykdom – to mindreårige som antagelig ikke var spesielt friske i utgangspunktet.

Pfizer-forskerne uttrykker i sitatet ovenfor særlig bekymring for barn og ungdom med «underliggende medisinske tilstander». I artikkelen sier de imidlertid ingenting om hvor mange av de mindreårige forsøkskaninene deres som tilhørte denne undergruppen. Gitt at det var snakk om bare en liten brøkdel av de totalt 2.260 deltakerne i studien, hadde de aldri en sjans i havet til å oppdage noen positiv nytteeffekt for dem.

Søkt at «ungdom kan spille en viktig rolle i smitteoverføring»

Minst like søkt er vektleggingen av at «ungdom kan spille en viktig rolle i smitteoverføring», og at «vaksinering av dem derfor kan forhindre sykdom og bidra til flokkimmunitet», ikke minst fordi studien aldri var designet for å teste effekten på (asymptomatisk) smitteoverføring. Dette har gjeldt for kliniske utprøvingsstudier av koronavaksiner generelt, noe BMJ-redaktør Peter Doshi påpekte allerede i oktober 2020.

Vi blir fortalt at med «med immuniseringen av eldre personer, så kan yngre personer stå for en økt andel av de koronavirussmitte». Men vi får ikke forklart hvorfor dette eventuelt var et problem, gitt at eldre og relativt sårbare personer på dette tidspunktet var «immuniserte» ifølge forskerne, og yngre personer ikke hadde noen nevneverdig risiko for å bli alvorlige syke av koronavirussmitte. 

At pandemihåndteringsresponsen (et begrep som ikke uten videre må forveksles med «pandemien» som sådan), «forstyrret utdanningsløpet og den sosiale utviklingen til studenter, samtidig som den medførte en ekstra byrde for omsorgspersoner», er åpenbart riktig. Men det betyr ikke at det var maktpåliggende å vaksinere den yngre garden mot koronaviruset, slik Pfizer-forskerne insisterte på.

Alt dette ville ikke vært verdens undergang om Pfizer-vaksinen i det minste var trygg for 12-15-åringer. Men det er dessverre mye som tyder på at så dessverre ikke var tilfelle.  

Pfizer-vaksinens trygghet for 12-15-åringer

Med hensyn til såkalte «alvorlige uheldige hendelser», var det ifølge Pfizer-forskerne svært få av dem både i den vaksinerte gruppen og i placebo-gruppen. Ingen av disse leie episodene ble ansett for å være alvorlige bivirkninger av vaksinen, og det var heldigvis ingen dødsfall blant forsøksdeltakerne. Forskerne burde imidlertid vært langt mer bekymrede over mulig forekomst av uoppdagede alvorlige bivirkninger, spesielt med tanke på at antall forsøksdeltakere i studien deres bare var en tjuendedel sammenliknet med antallet i den store voksenstudien.

Med 44.000 forsøksdeltakere, kunne man i voksenstudien (for 16 år og eldre) ha en realistisk forventning om å observere noen «alvorlige uheldige hendelser» som kanskje rammet 1 av 1000. Med bare 2.200 forsøksdeltakere i barne- og ungdomsstudien (for 12-15-åringer), var det i utgangspunktet svært vanskelig å oppdage sjeldne alvorlige bivirkninger, selv om de måtte ramme 1 av 100.

I et appendiks til artikkelen som må lastes ned som et separat vedlegg, er det en tabell (S2) som viser at det var fire alvorlige uønskede hendelser blant vaksinerte 12-15 åringer mot bare en i placebogruppen. Man kan lure på hvordan forskerne slapp unna med å kommentere denne betydelige diskrepansen i hovedteksten.

Uansett: I teorien kunne denne overhyppigheten berodd på tilfeldigheter. Men som vi så innledningsvis, var minst én av disse hendelsene etter alt å dømme en svært alvorlig bivirkning av vaksinen.

Godkjenning og anbefaling for 12-15-åringer

Her til lands ble den betingede godkjenningen av Pfizers koronavaksine utvidet til å gjelde 12-15-åringer den 28. mai 2021, som en automatisk følge av at EU gjorde det samme. FHI anbefalte vaksinering av barn og unge i denne aldersgruppen i slutten av august s.å. fordi det angivelig var nødvendig for å redusere «tiltaksbyrden» i samfunnet (se særlig oppsummeringen på s. 36). Erna Solberg uttalte i den forbindelse:

De faglige rådene er at 12-15-åringene får flere fordeler enn ulemper ved en vaksinasjon. Det har vært avgjørende for regjeringen. Nå er det mye smitte blant barn og unge, og vaksine vil bidra til at også denne gruppen får en mer normal hverdag.

Man kan saktens forstå at det for en statsminister er vanskelig å stille spørsmål ved anbefalinger som kommer fra crème del la crème av medisinsk ekspertise, særlig i en global krisetid. Men FHI må kritiseres for å ikke å ha tatt inn over seg hvor uhyre svak Pfizer-studien var metodisk sett.

Pfizer-studie av 5-11 åringer

Den 9. november 2021 kunne NEMJ publisere nok en artikkel fra en gruppe forskere tilknyttet Pfizer, som evaluerte virkningene av koronavaksinering for 5-11-åringer. Denne randomiserte studien inkluderte 2268 barn, der 1517 fikk vaksine mens 751 fikk placebo. I løpet av de få månedene studien pågikk, observerte forskerne ingen alvorlige tilfeller av Covid-19, men ei heller noen alvorlige bivirkninger av vaksinen.

Metodisk sett led denne studien av de samme fatale svakhetene som Pfizers kliniske utprøvingsstudie av koronavaksine for 12-15 åringer. De enda yngre forsøksdeltakerne hadde ingen nevneverdig nytteverdi av koronavaksinering overhodet, selv på kort sikt. Studien hadde videre altfor svak styrkegrad til å konkludere med at vaksinen var trygg, særlig på lang sikt, selv om man (for argumentets skyld?) antar at ingen av de 1517 vaksinerte 5-11-åringene ble rammet av alvorlige vaksinebivirkninger.

Ifølge NEMJ-artikkelen var det et «prekært behov» («urgent need») for å utvikle en trygg og effektiv koronavaksine for barn under 12 år. Utover å gjenta retoriske kulepunkter som allerede er kritisert ovenfor, var Pfizer-forskerne særlig skremt av det rekordhøye antallet Covid-19-relaterte sykehusinnleggelser blant 5-11 åringer i USA i september 2021:

Covid-19–associated hospitalizations among children have increased steadily since early July 2021 in the United States; prevalence among 5-to-11-year-old children reached an all-time high of 1.1 per 100,000 population in late September. (s. 36)

En risiko på 1 av 100.000 er i denne sammenheng mikroskopisk liten, bare en hundredel av antall vaksinerte forsøksdeltakere i studien. Forskerne hadde ingen grunner til å ignorere muligheten for at risikoen for å bli innlagt på sykehus for alvorlige vaksinebivirkninger var vesentlig høyere enn dette. Jf. hvordan Maddie de Garay var 1 av drøyt 1000 vaksinerte forsøksdeltakere i studien av 12-15-åringer.

I en pressemelding datert 14. april 2022 anbefalte Pfizer likevel en tredje booster-dose til 5-11-åringer basert på en studie med ikke mer enn 140 forsøksdeltakere. Med et så ekstremt sparsommelig utvalg, er det bortimot umulig å avdekke alvorlige bivirkninger om de så måtte ramme 1 av 10. Ikke desto mindre har farmasøytgiganten så langt sluppet unna med sin fullstendig uansvarlige policy.

FHI om vaksinetilbud til 5-11 åringer med alvorlig grunnsykdom

Den 14. desember 2021 publiserte FHI «Veiledning for vaksinetilbud til barn i aldersgruppen 5-11 år med alvorlig grunnsykdom», som startet med følgende to avsnitt:

Koronavaksinen Comirnaty fikk 25. november 2021 utvidet indikasjonen til å inkludere barn fra 5 til 11 år. Barn i alderen 5–11 år, også de med alvorlig grunnsykdom, har svært lav sannsynlighet for å bli innlagt i sykehus på grunn av covid-19 infeksjon. Enkelte barn med alvorlig grunnsykdom kan likevel ha nytte av den beskyttelsen koronavaksinen gir, og det kan også bidra til at de lettere kan delta på skole og aktiviteter.

Folkehelseinstituttet (FHI) har derfor utvidet rådene om vaksinasjon mot koronavirus til også å gjelde enkelte grupper barn i alderen 5 til 11 år med alvorlige grunnsykdommer.

FHI estimerte at dette tilbudet ville omfatte rundt 3000 barn, noe som utgjør ca. 1 % av det totale antallet 5-11 åringer her til lands. I teorien er det mulig at Pfizer-vaksinen hadde en positiv nytteverdi for barn med alvorlig grunnsykdom. Men Pfizers kliniske utprøvingsstudie kan ikke brukes til å underbygge en slik konklusjon, fordi den overveldende majoriteten av forsøksdeltakerne (99 %?) var sunne og friske barn.

Koronavaksinering av ned til 6 måneder gamle spedbarn

Den 15. februar 2023 publiserte NEJM en artikkel som så på Pfizer-vaksinens trygghet og effektivitet for barn i alderen 0,5 til 5 år. Et stykke ned i teksten innrømmes det at studien ikke var uten betydelige metodiske svakheter: 

It was not powered to assess efficacy against severe disease or against specific SARS-CoV-2 variants …. Like other phase 2–3 trials, the trial was not powered to detect potential rare side effects (s. 633).

Innledningsvis slapp forskerne likevel unna med å hevde at det var et behov for å vaksinere barn under 5 år fordi de kunne bidra til smitteoveroverføring:

Young children may also play an important role in spreading highly transmissible variants. Therefore, having safe and effective vaccines for children younger than 5 years of age is critical in curtailing the pandemic. (s. 622)

I likhet med andre kliniske utprøvingsstudier av koronavaksiner, var heller ikke denne studien designet for å studere effekten på asymptomatisk smitteoverføring. Men selv om den hadde vært det, er det noe perverst ved en sivilisasjon som tillater eksperimentering på 6 måneder gamle babyer for å forebygge en sykdom som primært var dødelig for folk som hadde levd minst like lenge som forventet levealder ved fødsel (her til lands 84 år for kvinner og 81 år for menn). Til slutt skal vi dessverre alle dø.

Direktoratet for medisinske produkter (tidligere Legemiddelverket) har godkjent Pfizer-vaksinen for 6 måneder og oppover. FHI anbefaler koronavaksinering av barn i «alderen 6 måneder – 11 år med alvorlig grunnsykdom etter individuell vurdering», til tross at de kliniske utprøvingsstudiene overhodet ikke har hatt fokus på (sped)barn med alvorlig grunnsykdom.

Har noen barn dødd som en følge av koronavaksinering?

«Minst 10 barn har dødd av koronavaksinering i USA, samtidig som det kan være betydelige mørketall». Denne påstanden vakte betydelig oppsikt etter at et notat ført i pennen av FDAs tidligere vaksinesjef Vinay Prasad begynte å sirkulere i november 2025. Av notatet fremgår det ikke hva som er kildegrunnlaget for denne påstanden.

Saken vakte en viss oppmerksomhet også her til lands, etter at den ble løftet frem av den sterkt pandemihåndteringskritiske nettavisen steigan.no. I en påfølgende artikkel i Nettavisen, kunne FHI-topp Preben Aavitsland imidlertid forsikre om at det ikke var noen større grunn til bekymring:

– I Norge kjenner vi ikke til noen dødsfall blant barn som bivirkning av koronavaksinasjon, sier han til Nettavisen.

Aavitsland legger til at anbefalingene for koronavaksinering av norske barn var mer begrenset enn i USA, fordi koronasmitte svært sjelden kan føre til alvorlig sykdom blant barn.

Han er allikevel klar på at det er gode bevis fra randomiserte studier at koronavaksinasjon forebygget covid-19, og hos voksne også alvorlig sykdom.

Om man her til lands ikke vet om noen tilfeller av barn som har dødd som en følge av koronavaksinasjon, kan dette, heldigvis, primært skyldes at slike dødsfall forekommer svært sjeldent.

Aavitsland har et poeng i at anbefalingene for norske barn har vært mindre omfattende enn i USA. Han kunne lagt til at USA har 60 ganger så mange innbyggere som Norge. «Minst 10 dødsfall» i USA trenger følgelig ikke å tilsvare et eneste dødsfall i Norge, selv om man for argumentets skyld antar at nasjonal risiko har vært den samme for begge land.

Siste del av sitatet ovenfor er imidlertid en temmelig sleip setning. Randomiserte studier av Pfizers koronavaksine har som vi har sett ovenfor ikke påvist noen forebygging av alvorlig sykdom hos barn.

Barn kan tvert imot ha hatt negativ nytteverdi av koronavaksinering selv om risikoen deres for å dø av bivirkninger ikke har vært høyere enn 1 av 100.000; jf. diskusjonen av dataene fra  den engelske studien ovenfor.

Avsluttende bemerkninger

Man må gjerne ha full tillit til vaksiner godkjent før 2020, og til barnevaksinasjonsprogrammet i særdeleshet. Men det er dessverre liten grunn til å ha stor tillit til koronavaksinasjonsprogrammet, spesielt for mindreårige.

I den grad helsemyndighetene ønsker å bevare tilliten til vaksiner generelt, og barnevaksinasjonsprogrammet i særdeleshet, er det imperativt at det tas et kritisk oppgjør med koronavaksineringspolitikken, særlig for barn og unge.

En vaksine som ikke hindret smitte, men likevel retorikken om å «beskytte bestemor». Ny smittevernlov kommer, men når kommer debatten, og når våkner Stortinget?

Av Gunn Randi Eriksen og Julia Schreiner Benito

I podkasten Refleksjonsrommet redegjør professor i rettsvitenskap Morten Walløe Tvedt for at den nye smittevernloven åpner for tvangsvaksinering. Dessuten: Portforbud, reisenekt, isolasjon … I forslaget gis myndighetene varige og vide fullmakter:

• du kan bli pålagt å holde deg hjemme uten en konkret individuell vurdering
• du kan isoleres og settes i karantene
• du kan nektes å reise, bruke kollektivtransport eller delta i arrangementer
• barn kan bli utestengt fra skole eller fritidsaktiviteter
• tilgang til arbeid eller tjenester kan bli koblet til helseopplysninger
• din kroppslige autonomi utfordres

Vi kan bli avkrevd å oppgi helseopplysninger for å jobbe, reise eller delta i sosiale aktiviteter. En slik utvikling endrer forholdet mellom borger og myndigheter i autoritær retning.
– Internasjonale helseregler vedtas uten Stortingets godkjenning. Byråkrater i Helsedepartementet forhandler endringer i WHO, som blir bindende for Norge med flertall, sa han.

– Hva skjer når globale, viktige beslutninger tas av én person uten kontrollmekanismer? Fra et maktfordelingsperspektiv er dette dypt problematisk. Opplysningstidens filosofer advarte mot slik maktsentralisering, sa Tvedt.

Videre i podkasten viser Walløe Tvedt hva vi lovlig nå kan gjøre for å ta vare på demokrati, frihet og menneskerettigheter.

Norge overga suverenitet til WHO

Norge oppga sin suverenitet til Verdens helseorganisasjon WHO under pandemien uten offentlig debatt og uten reell behandling i Stortinget. I denne dokumentarfilmen kan du merke deg hva Erna sier om å ikke gi i fra seg suverenitet til WHO. Måneder senere gjorde Regjeringen det likevel; overga Norges suverenitet i helsespørsmål til WHO, uten reell parlamentarisk behandling.

Walløe Tvedt påpeker at den nye smittevernloven mangler en viktig setning: Stortinget kan si nei til Regjeringens forslag. Vet våre stortingspolitikere at de er i ferd med å sage over den greina de selv sitter på ved å avgi makt til byråkratene og Regjeringen? Vet de at de umyndiggjør seg selv hvis den nye smittevernloven blir vedtatt slik den er foreslått?

WHO har allerede blitt gitt retten til å kunne bestemme over Norge under en pandemi. Hvis Regjeringen tar eneveldende beslutninger sammen med WHO, så vil folket, kommuner, ordførere, politikere, fylkesleger og sykehus være hjelpeløse tilskuere. I hvilke land ser vi slik totalitær maktkonsentrasjon?

Koronavaksinene kunne ikke forhindre smitte

Under Mot Dag-konferansen i høst viste professor Halvor Næss at presentasjonen av koronavaksinen ikke samsvarte med realitetene. Næss er spesialist i indremedisin og nevrologi ved Haukeland Universitetssykehus.
– Antistoffer er medisinsk interessant, sa han (29 min.) Kravene om vaksinering var på sviktende grunnlag fordi koronavaksinene ikke ga produksjon av antistoffet IgA. Det betyr at koronavaksinene ikke kunne redusere smitte, men kanskje reduserte de sykdom. Hvorfor sa ingen imot dette? Og hvorfor kom ikke budskapet om naturlig immunitet fram? Den var trolig bedre. Hvorfor denne serie med feil, løgner og bedrag, spør han videre, (37 min.) Næss utelukker heller ikke at massevaksineringen kan ha bidratt til overdødeligheten. (33 min.)

Inngrep, ikke tiltak

I tillegg til misvisende presentasjon av koronavaksinene led folk verden over av det våre myndigheter kalte «tiltak». Juridisk er den rette betegnelsen for øvrig «inngrep», ikke «tiltak». De gikk utover helse, jobb, skolegang, økonomi og liv. Amerikanske CDC – Centre for Disease Control – har innrømmet at inngrepene ikke forhindret pandemiens utvikling. I tillegg har koronavaksinene gitt bivirkninger i form av sykdom og død.

Daværende statsminister Erna Solberg fikk vedtatt 60 års hemmelighold av vurderingene for inngrepene. Hvorfor? Argumentet om «personvern» blir for tynt når menneskerettigheter overkjøres. Det bør nå bli et politiker- og folkekrav at hemmeligholdet oppheves. Sannheten finnes om hva som skjedde da makthaverne valgte uvitenskapelige, ødeleggende strategier. 

Den nye smittevernloven er ikke vedtatt ennå, og det haster å ta diskusjonen. Hvor er journalistene? Media? Medisinerne? Forskerne? Advokatene? Politikerne? Hvorfor denne taushet om temaer som griper inn i våre liv og som kan gi tap av grunnleggende menneskerettigheter?

Det manglet ikke på dokumentasjon og varslere

• I februar 2021 hadde Pfizer allerede dokumentert at mRNA-vaksinen hadde gitt 1291 ulike bivirkninger. De ønsket å hemmeligholde dette i 75 år. USA sa nei, og i mars 2022 ble de første Pfizerdokumentene frigitt. 
  
  
• I dette vedlegget fra Pfizer fra februar 2021 finner du på sidene 30-38 1291 mulige bivirkninger. Denne artikkelen omhandler Pfizers skjuling av egne data.
  Boken «The Pfizer Papers» dokumenterer dette grundig.

• mRNA-vaksinene var hastegodkjent, ingen kunne vite noe om mulige langtidsbivirkninger, og normalt tar det 10-15 år å utvikle en vaksine.

• Journalist Naomi Wolf informerte Europaparlamentet i september 2025 om Pfizers egne dokumenter. De viser sykdom, død, manipulering og myndigheters svik.

• I en rettslig høring i senatet 13. mai 2026 varslet James Erdmann fra CIA om hva som skjedde i kulissene i USA. Under ed sier han at Anthony Fauchi orkestrerte styrt kommunikasjon og fortielser om faglig usikkerhet, særlig om virusets opphav. Her er høringen på video.

Ja, ifølge en stor systematisk oversikt som er publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet BMJ. Kan vi virkelig stole på denne studien?

Tekst Iver Mysterud

Vaksiner og vaksinering som medisinsk strategi er et av de mest kontroversielle temaene i moderne medisin. Mange fikk et forhold til vaksiner under koronapandemien der den enkelte måtte avgjøre om man skulle gi etter for helsemyndighetenes og samfunnets moralske press om å la seg vaksinere eller la være.

At disse vaksinene verken var trygge eller effektive, har kommet stadig sterkere fram i årene etter pandemien. Vaksineskadde over hele verden blir ikke trodd av helsemyndighetene i sine respektive land og får derfor ikke den erstatningen eller helsemessige hjelpen de burde fått. Det har vært mye hemmelighold og debatt rundt hva koronavaksinene har inneholdt og hvilke bivirkninger de har hatt. Alt dette har vært med på å gi økt skepsis til helsemyndighetenes syn på vaksiner. Skepsisen mot koronavaksiner har derfor smittet over på vaksiner generelt.

Forskningen på vaksiner får kritikk

Mange har lest boka Turtles all the way down, som blant annet kritiserer den forskningen som er gjennomført på barnevaksiner. Det er dessverre en realitet at man i vaksineforskningen nesten aldri har en kontrollgruppe som får ekte placebo, altså noe som er inert og fysiologisk uvirksomt. I stedet sammenlikner man en ny vaksine med en gammel vaksine mot samme sykdom, en vaksine mot en annen sykdom eller en vaksine uten smittestoff, men med alle tilsetningsstoffene.

Med denne metoden er det ikke mulig å få et realistisk bilde av eventuelle bivirkninger, siden det er problematiske stoffer (tilsetninger) i det begge gruppene tilføres.

Ett av de vanlige tilsetningsstoffene (adjuvansene) er aluminium. Det skal gi en forsterket immunreaksjon slik at vaksinen blir mer effektiv. Men er det trygt å bruke et stoff som er giftig for nervesystemet i vaksiner – selv i små doser? Dette har vært sterkt omdiskutert. Farmasøytisk industri og helsemyndighetene i de fleste land hevder hardnakket at aluminium er uproblematisk i vaksiner, mens en del uavhengige kritikere er skeptiske.

En ny studie antas å være gjennomført for å rydde all tvil av banen. Aluminium er trygt i vaksiner. Punktum. Den er også ledsaget av en lederartikkel, skrevet av sjefredaktøren i BMJ, som underbygger dette budskapet.

Sterkt imøtegått av uavhengige fagfolk

Forskeren Christopher Exley har arbeidet med menneskers eksponering for aluminium i 40 år. I et Substack-innlegg 13. mai er han kritisk til den nye aluminiumstudien.

Forskeren Guillemette Crepeaux har gjennomgått manuskriptet som ledd i at uavhengige fagfolk (fagfeller) vurderer det før publisering. Hun var klar på at manus ikke burde bli publisert. Det ble ikke tatt hensyn til.

Kritikk ble ikke publisert

Artikler publisert i BMJ kan kommenteres ved hjelp av et nettbasert system kalt hurtig respons (Rapid Response). Både Exley og Crepeaux har sendt inn kritiske kommentarer om vaksineartikkelen, men disse er ikke blitt publisert. Exley har derfor lagt begge ut i sitt nevnte Substack-innlegg og kan leses i sin helhet der. Her følger det mest sentrale.

Exley påpeker at ingen i forskningsgruppa som står bak vaksinestudien, har kunnskaper om tilsetninger av aluminium i vaksiner. Han mener at de ikke evner kritisk å undersøke noe angående kjemi, biologi, biouorganisk kjemi eller biokjemi om aluminium i alle de studiene som er vurdert.

Kunnskapen om aluminiumens gift er entydig

Hadde forskerne hatt bedre kunnskap om aluminium, kunne deres konklusjoner ifølge Exley ha vært mer balansert. Dette gjelder både hvilke studier som har vekt og bør inkluderes i analysen, og hvilke studier som er tydelig beheftet med feil og er mangelfulle på grunnleggende vis, og som følgelig bør ekskluderes.

Exley påpeker at vitenskapen om aluminiums giftighet hos mennesker imidlertid er entydig.

Mange tiår med fagfellevurdert forskning har dokumentert de utallige helseeffektene av menneskelig eksponering for aluminium. Aluminium er giftig for alt liv, og dette alene burde være et varselflagg for fortsatt bruk i vaksiner. Om ikke annet, bør alle involverte forstå at effektiviteten til aluminiumstilsetninger i å produsere en immunreaksjon ligger i den direkte giftigheten på injeksjonsstedet.

Crepeaux mener at den publiserte versjonen av artikkelen er sterkt partisk og reiser viktige vitenskapelige og folkehelsemessige bekymringer. Hovedbegrensningen ligger i at forfatterne ikke tok med

• dyrestudier,
• mekanistiske data,
• studier om hvordan giftstoffer spres og omsettes i kroppen (toksikokinetiske og biodistribusjonsstudier)
• cellestudier,
• mye av den moderne eksperimentelle litteraturen om injiserte fremmedstoffer (ABA-partikler).

Kan ikke vurdere risiko uten å inkludere biologi

Ifølge Crepeaux kan ikke moderne toksikologi seriøst vurdere kronisk risiko uten å integrere biologiske mekanismer. Ved å begrense analysen nesten utelukkende til observasjonsstudier på mennesker, ekskluderer gjennomgangen nettopp de feltene der de mest bekymringsfulle bivirkningene kan dukke opp.

Hun mener at denne utelatelsen er spesielt problematisk med tanke på eksponering i svangerskapet og tidlig nerveutvikling.

Artikkelen gir så godt som ingen diskusjon om eksponering i svangerskapet, injeksjoner i spedbarnsalderen eller gjentatt eksponering i kritiske utviklingsvinduer.

Finner det man leter etter

Forfatterne konkluderer deretter at det ikke kommer noe åpenbart sikkerhetssignal (bivirkninger) i stor skala fra tilgjengelige menneskedata. Crepeaux mener imidlertid at dette i hovedsak handler om å lete der det er lys: Man finner bare det man aktivt leter etter. Studier som er spesielt utviklet for å oppdage sjeldne, forsinkede, nevroimmune eller utviklingsmessige effekter av injiserte fremmedstoffer, er nesten aldri blitt utført.

Forfatterne understreker gjentatte ganger fraværet av definitive årsakssammenhenger, samtidig som de i stor grad ignorerer et sentralt problem: Nesten ingen framoverskuende (prospektive) studier er noen gang blitt spesifikt utformet for å undersøke de langsiktige nevroimmune konsekvensene av injiserte fremmedstoffer. Crepeaux mener at eksisterende epidemiologiske verktøy er dårlig egnet til å oppdage sjeldne, forsinkede eller multifaktorielle bivirkninger.

Til syvende og sist viser ikke denne artikkelen fraværet av risiko forbundet med injiserte fremmedstoffer. Snarere viser den ifølge Crepeaux mangelen på tilstrekkelige studier som er i stand til å undersøke visse sjeldne dokumenterte, forsinkede, nevroimmune eller utviklingsmessige utfall på en skikkelig måte.

Konklusjon

Ut fra argumentene til Exley og Crepeaux er det vanskelig å feste lit til den nye vaksinestudien som tilsynelatende slår fast at aluminium i vaksiner er trygt.

Forskjell på oral og muskulær eksponering for aluminium

I fordøyelsessystemet absorberes bare en liten andel aluminium til blodbanen, fordi tarmen fungerer som en effektiv barriere. Mesteparten skilles ut igjen i avføringen. Hos friske mennesker tas vanligvis under én prosent av aluminium fra mat opp i kroppen.

Ved injeksjon i muskelvev omgår aluminium mage–tarm-barrieren fullstendig. Det legges direkte inn i vevet sammen med vaksineantigenet. Dette er nettopp poenget med et adjuvans: å skape en lokal immunreaksjon som «vekker» immunsystemet.

Mediene beskriver trusler fra ebola og hanta, fiendebildet er satt. Dersom Antoine Béchamps syn hadde fått dominere, og ikke Louis Pasteur sitt, kunne mediene neppe brukt frykt som metode for klikk.

Av Julia Schreiner Benito

Mediene skyter på oss med alarmerende ord. Ebola og hanta knyttes til krig, trussel og virus som «dødelige fiender», «usynlige angripere» og «den neste pandemien».

Språket springer fra den pasteurianske forståelsen av mikroben som en ytre fiende som invaderer. Dersom Antoine Béchamps syn hadde dominert medisinen, ville ikke ordene oset av krig. I stedet ville de dreid rundt motstandskraft, miljø, ernæring, stress, livsbetingelser og at biologisk balanse kan styrkes.

Frykt ville ikke styrt kommunikasjonen, og det kunne vært god medisin; makt framfor avmakt.

Pasteur og Béchamp

Konflikten mellom biologen Louis Pasteur og legen Antoine Béchamp handlet ikke bare om mikrobiologi. Den skulle danne grunnlaget for et økonomisk system rundt moderne medisin. Pasteurs idéer vant, og det tjente industri og fryktkommunikasjon.

Frykt påvirker oss fysiologisk: den øker stresshormoner, svekker immunforsvaret, blokkerer rasjonell tenkning og gjør oss sårbare for kontroll og forenklede forklaringer. Om vi frykter mikrober, ser vi kroppen som svak, omgivelsene som farlige og oss selv som maktesløse. Et bechampiansk perspektiv derimot, ville ha fremmet forståelsen av mennesket i samspill med mikroorganismene, ikke i kamp mot dem.

Pasteurs modell var økonomisk skalerbar

Béchamps syn var ikke pengevennlig, for hvilket medikament finnes i kroppens «terreng»: ernæring, vitaminer, miljø, livsstil, stress, toksiner, immunbalanse og biologisk helhet? Du kan ikke patentere frisk luft, barbeint gange, stressmestring og riktig kosthold. Det lukter ikke penger av biologisk balanse.

Pasteur hevdet at sykdom skyldes mikrober som angriper kroppen utenfra. Slik ble «god helse» definert som evnen til å finne, kontrollere og eliminere mikrober. Dette åpnet for en modell der løsningen helst ble et produkt: vaksiner, antiseptika, antibiotika, medikamenter … Modellen var konkret, praktisk og økonomisk skalerbar. Jo mer sykdom som kunne forstås som en kamp mot ytre patogener, desto større behov for farmasi.

Hver sykdom sin frykt og behandling, hver behandling sitt patent, hver mikrobe sitt marked. Farmasøytisk industri hadde alt å tjene på å forsterke Pasteurs modell.

Resultatet ser vi i dag: et helsevesen med manglende kunnskap om og behandling av årsak.

Virus og bakterier i krigerske ord

Ord vekker følelser, og når mediene nå fylles av ebola og hanta som folkets fiende, da lystrer vi. Sykdom er krig, og sersjanten sier nedkjempe, utslette, kontrollere, stenge, isolere. I Béchamps ånd hadde ordene vært andre: økologi, balanse, forebygge, styrke, støtte …

I dag vet vi at mennesket er i intimt samspill med mikrober og at immunforsvaret er kompleks økologi. Ernæring, søvn, stress, miljøgifter og inflammasjon spiller en langt større rolle enn hva vi trodde. Konflikten mellom Pasteur og Béchamp lever fortsatt livlig.

Dersom Béchamps idéer hadde fått større gjennomslag, ville det neppe erstattet all moderne medisin, men vårt syn på helse ville vært ikledd andre ord, annen medisin og en helt annen økonomi.

Fakta

• På 1800-tallet utspilte det seg en vitenskapelig strid som skulle forme moderne medisin.
• Den sto mellom kjemikeren og biologen Louis Pasteur og legen og forskeren Antoine Béchamp.
• Pasteur hevdet at sykdom skyldes mikrober som angriper kroppen utenfra, og det grunnla den såkalte kimteorien.
• Béchamp mente at mikroorganismer ikke først og fremst var årsak til sykdom, men resultat av et svekket eller ubalansert indre miljø – «terrenget».
• Han hevdet at mikrober kunne endre karakter avhengig av miljøet de levde i, og at sykdom oppstår når kroppens biologiske balanse bryter sammen.
• Béchamp betraktet bakterier som naturens renovatører: mer som organismer som rydder i allerede skadet vev enn som fiendtlige inntrengere.
• På mange måter peker dagens biologiske forskning tilbake mot det Béchamp forsøkte å si på 1800-tallet: at sykdom ikke kan forstås uavhengig av kroppens indre miljø.
• Pasteur vant fordi hans modell var nyttig, praktisk og økonomisk.
• I dag kan Béchamp framstå som en tenker som var for tidlig ute.