Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2014 > Tyttebær – djevelens verk med hellige egenskaper

Tyttebær – djevelens verk med hellige egenskaper

Ifølge et sagn skapte djevelen tyttebæret og knyttet en forbannelse til det, men Gud opphevet forbannelsen. Siden har det vært et av de vakreste og sunneste bærene å spise.

Tekst Johnny Laupsa-Borge     Foto Shutterstock

Tyttebær må vel kunne kalles vårt nasjonalbær. Av alt som plukkes av norske skogsbær, antas at tyttebær utgjør omtrent halvparten. Hvis dette stemmer, er det økonomisk sett vårt viktigste, viltvoksende bær.

Nyrørte tyttebær er nærmest obligatorisk tilbehør til retter med brune sauser og kjøtt, framfor alt til oksesteik, kjøttkaker og vilt. Denne fargeklatten på tallerkenen balanserer det visuelle og ikke minst smaksbildet med sin sødme, syrlighet og bitterhet. Andre tradisjonelle retter som har brent seg fast i mange barndomsminner, er trollkrem og tyttebær med kokt ris.

Det latinske artsnavnet vitis-idaea betyr direkte oversatt ’vin fra berget Ida’, hvor Ida-berget kan representere fjell i sin alminnelighet. Da er ikke veien lang til kallenavnet ’fjelldrue’.

Annonse:

Tyttebær er utbredt over hele landet og vokser i Jotunheimen opp til 1 800
m o.h., men i slike høyder er det lite bær å hente. Planten er nøysom og trives under skrinne og tørre forhold hvor det er godt med lys. Store forekomster av tyttebær finner vi ofte på lyngheier og åpne steder i skogen. Om høsten er det bare bærene som kler seg i rødt, og i motsetning til annen bærlyng felles ikke bladene. De holder seg friske og grønne hele året og brukes gjerne til kranser ved begravelse og fest.

Krig og djevelskap

Når man vandrer gjennom lyngheier eller åpne furuskoger i skumringstimen om høsten, får de røde tuene et trolsk preg, og hvis man skal tro et gammel sagn, er tyttebæret djevelens verk. Gudrun Ulltveit skriver i boka Ville bær at ”da Gud hadde skapt alle vekster, bad også den onde om å få skape en. Det fikk han lov til og skapte så tyttebæret. Men i hemmelighet knyttet han en forbannelse til bæret, slik at hver og en som spiste av det skulle tilhøre ham. Dette ble det ikke noe av, for Gud gjennomskuet listen og satte et lite kors på bærets krone. Dermed ble forbannelsen brutt, og tyttebær ble et av de vakreste og sunneste bær å spise.”1. Dette korset kan man se som en krave på toppen av bæret. Kraven er rester av blomstens beger.

Planten er ikke bare knyttet til djevelen. Den har faktisk gitt navn til en krigshandling mellom Norge (eller egentlig Danmark-Norge) og Sverige.2 Den såkalte tyttebærkrigen viser til en hendelse da en norsk hær på 12 000 mann under prins Karl av Hessen (1744–1836)3 rykket inn i Bohuslän høsten 1788 og falt svenske soldater i ryggen samtidig med at Gustav III av Sverige (1746–1792)4 angrep Russland. Det oppstod ikke noen alvorlige krigshandlinger, bare litt fektning ved Kvistrum (slaget ved Kvistrum5), men nordmennene tok 806 svensker til fange. Seieren ble imidlertid kortvarig. Av den norske styrken falt bare åtte menn i trefninger, men mellom 1 500 og 3 000 soldater døde av sykdom under og etter tilbaketoget. Kallenavnet kan skyldes at soldatene plukket mye tyttebær under felttoget,1,6 men noen sikker forklaring på opphavet til betegnelsen finnes ikke.2

Både i Sverige og Norge har dette bæret i lang tid hatt en sentral plass i kostholdet, men svenskene har trolig plukket og spist mer enn oss. Tyttebærsankinga hadde tidligere et større omfang, og store mengder ble eksportert, eksempelvis rundt 20 millioner kilo fra vårt naboland i 1902.1

Bær og andre ville vekster har også hatt stor betydning i krisetider. Under siste krig strømmet folk fra byene ut i distriktene, og det ble så stor kamp om bærene at plukkinga måtte reguleres.1 I dag råtner tonnevis av bær i norsk utmark mens vi importerer store mengder fra Finnland, Sverige, Polen og andre sentraleuropeiske land. Heldigvis har ikke alle forlatt vår rike sanketradisjon. Fremdeles drar mange norske familier hver høst til skogs for å sikre årets vinterforsyning, som deretter fryses, syltes eller saftes.

Selvkonserverende

Tyttebær inneholder mye benzosyre, som hemmer veksten av bakterier, mugg- og gjærsopper, slik at bærene er selvkonserverende. Det utnyttet man særlig i gamle dager da det var begrenset tilgang på sukker og de færreste hadde muligheten til å safte og sylte slik man for alvor begynte med tidlig på 1900-talet. Bærene kan oppbevares hele og som saft eller syltetøy, om ikke evig, så i alle fall lenge uten å tilsette konserveringsmidler.

Fra gammelt av var det vanlig å koke bærene og oppbevare dem i trebøtter som ofte ble satt i uthuset, slik at massen frøs. Slik kunne kokte tyttebær holde seg hele vinteren uten tilsetning av sukker, og bærene ble gjerne spist usøtet, for eksempel blandet i vann og brukt til grøt i stedet for melk.1 De som levde under svært trange kår, hadde en noe mindre eksklusiv meny. De spiste gjerne surt tyttebærvann til grøt tilberedt av lav.

Tyttebærmos var ellers vanlig å servere til kjøttretter, slik vi bruker rørte tyttebær i dag. Med dagens velstand kan man tillate seg å variere det trauste og trofaste tilbehøret. Smak til med litt søtt, surt og bittert, og prøv akevittrørte tyttebær til en forandring når festmat står på bordet.

Før i tida var det ikke uvanlig å drikke sur tyttebærsaft til maten.1 Det var ingen dum vane, i og med at syrlige væsker stimulerer fordøyelsen. De organiske syrene i safta kan dessuten forsinke tømminga av magesekken og dempe blodsukkerstigninga og utskillelsen av insulin etter et måltid,7,8 noe som er gunstig for å motvirke overvekt og diabetes.

En dans på tyttebærgrøt

Tidligere ble ikke bare kokte tyttebær oppbevart, men også hele, rå bær som ble overhelt vann eller saft fra pressing av mindre gode bær.1 Det ble spist i vinterhalvåret sammen med kjøttretter, til grøt og suppe, eller rørt med litt sukker til syltetøy. Skikken med å legge tyttebær i vann avtok etter hvert som det fra begynnelsen av 1900-tallet ble vanligere å sylte og safte med sukker.

En annen gammel oppbevaringsmetode som man kjenner særlig fra Nord-Norge, er tyttebærgrøt. Da ble bærene kokt sammen med grovt eller siktet rugmel til en grøt så fast at man kunne skjære i den.1 Noen påsto til og med at man kunne danse på grøten. Den kunne holde seg i flere måneder og ble spist som dessert utover vinteren. Tyttebærgrøt ble også lagt i reinsdyrmelk eller oppbevart i surmelk.

Et annet knep man kjenner fra flere steder i landet, er å konservere andre bær som inneholder lite benzosyre, blant annet blåbær, ved å legge et lag med knuste tyttebær over.1 Og i Sverige har det vært tradisjon å tilsette tyttebær i brøddeigen. Det gir ikke bare en delikat farge og smak, men øker også nedbrytinga av fytat, et såkalt antibeitestoff i korn som hemmer næringsopptaket.9

Mot urinveislidelser og gikt

Innen folkemedisinen har tyttebærsaft vært brukt mot urinveisinfeksjoner, vond lukt av urinen, forkjølelse og vond hals, og for å forebygge utvikling av nyrestein.1,10 Den røde fargen gjorde også at folk trodde bæret var virksomt mot ulike blodsykdommer. Ellers skulle en håndfull rå bær hjelpe den søvnløse inn i drømmeland.11 I 1752 omtaler biskop Erik Ludvigsen Pontoppidan (1698–1764)12 tyttebær som gode og velsmakende – og ”saa sund, at alle vore Medici rose dem, som et af de allerfortrefligste Midler mod Skiørbug.”6

Te av tyttebærblader ble tidligere drukket under måltidene, særlig i Nord-Norge.1 Da tørket og brunet man bladene i ei gryte slik at de smakte bedre. Teen ble brukt medisinsk mot blant annet forkjølelse og astma. Avkok av bladene var ellers et middel mot revmatiske smerter. Bladene inneholder arbutin, et glykosid som kan hjelpe ved urinveislidelser og gikt.13 I gamle dager brukte også kvinner et avkok av tyttebærris mot blødninger i forbindelse med fødsel.10

Mye antioksidanter

Ifølge norske og utenlandske studier har tyttebær en høy konsentrasjon av plantekjemikalier med antioksidantvirkning og andre gunstige effekter,14,15 inkludert karotenoider og antocyaniner. Slike fargestoffer lager plantene for å beskytte seg mot blant annet skadelig solstråling. Av karotenoider inneholder tyttebær først og fremst lutein og betakaroten,16 og av antocyaniner er det mest cyanidin-3-galaktosid,17 som også er den vanligste typen i epler.

Bær inneholder også mye plantekjemikalier av typen flavonoider. Et av de mest studerte flavonoidene i maten er quercetin, som hører til gruppa flavonoler, og tyttebær kan inneholde uvanlig mye av dette stoffet sammenliknet med andre frukter og bær.16 Quercetin har en rekke biologiske egenskaper. Forbindelsen fungerer som en antioksidant, og forsøk har vist at den kan være krefthemmende og muligens redusere risikoen for hjerte- og karsykdommer.18 Dessuten øker flavonoider opptaket av vitamin C i cellene og bidrar til å styrke bindevev.

Data fra flere europeiske land viser at løk, te, epler og rødvin er de viktigste kildene til quercetin. I nordiske land er imidlertid bær en viktigere kilde enn for eksempel rødvin.18 Folk her spiser mye bær sammenliknet med en del andre nasjoner. Studier har beregnet det årlige gjennomsnittsinntaket av friske bær i Norge, Finland, Sverige og Danmark til henholdsvis 9,6 kg, 9,6 kg, 3,4 kg og 1,3 kg. Inntaket varierer mye fra person til person og mellom urbane og rurale strøk, slik at noen spiser langt mer enn dette.18 I Finland bidrar bær med rundt en fjerdedel av quercetinet i kosten.

Effektivt opptak

I 2003 gjennomførte finske forskere en studie for å avdekke om quercetinet i ulike bær ble tatt opp i kroppen.18 Tidligere hadde man vist at dette var tilfellet for løk, epler, te, rødvin og kosttilskudd, men det forelå ingen data for bær. Denne studien viste at også bær er en god kilde til biotilgjengelig quercetin.

Forsøkspersonene fikk 100 gram bær om dagen i åtte uker. Det ga i gjennomsnitt et daglig tilskudd av quercetin på 6,2 mg. En kontrollgruppe fortsatte å spise som før. De som inntok mye bær, det vil si en blanding av blåbær, solbær og tyttebær, hadde signifikant høyere konsentrasjon av quercetin i blodet enn personene i kontrollgruppa. Økningen var på mellom 32 og 51 prosent etter tre til seks dager, og nivået holdt seg så lenge studien varte. Andre data fra de samme forskerne viste at quercetinet fra alle bærene ble tatt opp. Resultatene deres tyder også på at det kan sirkulere mer quercetin i blodet etter at man har spist 100 gram bær enn etter man har drukket en flaske rødvin eller en kopp svart te.

Deltakerne spiste bær som hadde vært i fryseren i 7–8 måneder. Andre studier viser at quercetininnholdet kan bli redusert med 18–25 prosent når bærene lagres ved –20 °C i et halvt år.18 Det betyr at konsentrasjonen i blodet sannsynligvis ville ha vært høyere hvis personene hadde spist friske bær. Imidlertid avspeiler studien virkeligheten til de fleste, siden man vanligvis spiser bær som har vært frosne eller behandlet på andre måter.

Uansett er det neppe tvil om at djevelen gjorde en god gjerning da han skapte tyttebæret. Gjør en god gjerning du også. Kom deg ut på bærplukking i løpet av høsten og fyll fryseren med skogens helsebringende stoffer!

Kilder:

1.  Ulltveit G. Ville bær. Oslo: N. W. Damm & Søn A.S., 1995.

2.  http://no.wikipedia.org/wiki/Tyttebærkrigen

3.  http://no.wikipedia.org/wiki/Karl_av_Hessen

4.  http://no.wikipedia.org/wiki/Gustav_III_av_Sverige

5.  http://sv.wikipedia.org/wiki/Slaget_vid_Kvistrum

6.  Notaker H. Appetittleksikon. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1997.

7.  Johnston CS, Kim CM, Buller AJ. Vinegar improves insulin sensitivity to a high-carbohydrate meal in subjects with insulin resistance or type 2 diabetes. Diabetes Care 2004; 27: 281-2.

8.  Östman EM, Elmståhl HGL, Björck IM. Inconsistency between glycemic and insulinemic responses to regular and fermented milk products. American Journal of Clinical Nutrition 2001; 74: 96-100. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11451723

9.  Sandberg A-S, Andlid T. Phytogenic and microbial phytases in human nutrition. International Journal of Food Science and Technology 2002; 37: 823-33. http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1046/j.1365-2621.2002.00641.x/abstract

10.  Santelmann K. Mat for kroppen, føde for sjelen. Oslo: Hilt & Hansteen as, 1997.

11.  Slipher B. Vilt og vakkert – mat fra naturen. Oslo: Bonytt AS, 1997.

12.  http://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Pontoppidan

13.  de Arriba SG, Naser B, Nolte K-U. Risk assessment of free hydroquinone derived from arctostaphylos Uva-ursi folium herbal preparations. International Journal of Toxicology 2013; 32: 442-53. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/24296864

14.  Halvorsen BL, Holte K, Myhrstad MCW mfl. A systematic screening of total antioxidants in dietary plants. Journal of Nutrition 2002; 132: 461-71. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11880572

15.  Zheng W, Wang SY. Oxygen radical absorbing capacity of phenolics in blueberries, cranberries, chokeberries and lingonberries. Journal of Agricultural and Food Chemistry 2003; 51: 502-9. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/12517117

16.  Olsson ME, Gustavsson K-E, Andersson S mfl. Inhibition of cancer cell proliferation in vitro by fruit and berry extracts and correlations with antioxidant levels. Journal of Agricultural and Food Chemistry 2004; 52: 7264-71. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15563205

17.  Määttä-Riihinen KR, Kamal-Eldin A, Mattila PH mfl. Distribution and contents of phenolic compounds in eighteen Scandinavian berry species. Journal of Agricultural and Food Chemistry 2004; 52: 4477-86. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15237955

18.  Erlund I, Marniemi J, Hakala P mfl. Consumption of black currants, lingonberries and bilberries increases serum quercetin concentrations. European Journal of Clinical Nutrition 2003; 57: 37-42. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/12548295

You may also like
Frukt bidrar til fedme- epidemien
Hvordan vi puster og går er viktig for helsa
Kraften i åtte personers fokuserte tanker
Nyrene – vår viktigste saltregulator

Legg igjen et svar

Bitnami