Nedrusting må begynne hjemme

[wcm_restrict]

I 2014 vedtok NATO å bruke 2 prosent av BNP på militæret innen 2024, for Norges del opp fra 1,62 prosent i 2018.¹ Årets militærbudsjett på 64,5 milliarder kroner² er ikke lite for en lilleputtstat som sikkerhetspolitisk er knyttet til verdens mest militariserte samfunn, USA. Vi ruster opp og bruker nærmere 100 milliarder bare på F-35-jagerfly.³ USAs og våre militære ledere anser Russland som en potensiell fiende. Den erfarne forskeren Richard Falk mener at global nedrustning neppe er mulig å få til før USA avruster sin egen, tungt bevæpnede befolkning.⁴

Tekst Richard Falk     Oversatt/tilrettelagt Dag Viljen Poleszynski

I hele mitt voksne liv har jeg alltid forbundet demilitarisering med våpen som følger av internasjonale konflikter, framfor alt krigføring. Når jeg tenker som amerikaner, tenker jeg på dette landets enerådende globale nettverk av utplasserte våpen, hundrevis av utenlandske militærbaser, patruljerende marineflåter og legioner av amerikansk væpnet personell som streifer rundt på planeten. Disse synlige manifestasjonene av militarisering støttes ytterligere av spesialstyrkeenheter som opererer skjult i mer enn hundre suverene stater over hele verden, supplert med CIA-spøkelser som driver klappjakt over hele verden, og som uten lov og rett anholder mistenkte for ”avhør” på hemmelige steder. Jeg fantaserer om å få de væpnede styrker, slagskip og ubåter, droner, overvåkningssatellitter, hele det blendende utvalget av militær maskin- og programvare til å forsvinne med bevegelsen av en tryllestav.

Konsekvensene av 9/ll

Når jeg tenker videre, forstår jeg at selv dette ikke ville være nok. Vi må også ta skritt for å begrense den globale slagmarken som ble utvidet etter angrepene 11. september 2001 til å omfatte USA, basert på den villedende rettferdiggjørende etiketten ”hjemlandets sikkerhet”. I tillegg dro krigshissere i og utenfor regjeringen fordel av den fryktinduserte atmosfæren til å ruste opp Nasjonalgardens enheter i alle de 50 statene som utgjør republikken USA. Angrepene på Verdens handelssenter og Pentagon, som fortsatt 20 år etter er omgitt av usikkerhet når det gjelder hva som egentlig foregikk, ga det påskuddet som Washington-byråkratiet trengte for krigsplanleggere som hadde lang trening i å overdrive sikkerhetstrusler for å godkjenne økte forsvarsbudsjetter. Nok en gang investerte landet i en militær løsning på nasjonal sikkerhet, noe som i flere tiår har gjort USA til et av de mest usikre landene på jorda. Som en avslørende indikator på slikt misbruk av ressurser har USA et militærbudsjett som er større enn summen av militærutgiftene til de neste ti landene som bruker mest.

Denne graden av permanent militarisering er blitt en økende trussel i seg selv så vel som for verdens folk, og må krympes flere titalls ganger, først når det gjelder atomarsenalet. Dette er en politisk prioritering som haster, ikke bare for å oppnå fred og rettferdighet, men for levedyktigheten til demokratiet. Hvordan kan dette gjøres? Eisenhowers advarsel for snart 60 år siden om det militær-industrielle komplekset (MIK) er blitt støttet av mange i løpet av årene, men aldri av dem som foreslår budsjetter og utformer policybeslutninger i Washington. Resultatet er at MIK nå er dypere innvevd i samfunnet enn i 1961. I virkeligheten kan de dype røttene til amerikansk militarisme spores tilbake til krigsmobiliseringen mellom 1941 og 1945, støttet av den manglende oppfølgingen av seieren over fascismen med en fredsøkonomi og sterkt nedskalert sikkerhetspolitikk.

Fortsatt kald krig

I stedet kom Den kalde krigen 1947–1991, og etter fire tiår førte selv ikke oppløsningen av Sovjet til demilitarisering. Vesten, med USA i ledelsen, klarte ikke å utnytte den historiske muligheten til å konstruere en fredelig verdensorden basert på lov og rettferdighet, med reformer som i hovedsak ble finansiert av nedrusting, ledet av et styrket FN med en traktatendring som fjernet den lammende virkningen av vetoretten som ble tildelt verdens farligste politiske aktører i 1945. Etter Den kalde krigen fortsatte ting som tidligere: verden ble igjen raskt basert på militarisering for å støtte opp under den rovdriftsbaserte, nyliberale globaliseringen. Dette ble i seg selv våpenet for å håndtere oppkonstruerte trusler fra avvikere som Iran, Venezuela og Cuba. Så kom angrepene 11. september 2001, som ga rikelige begrunnelser for å lansere den umotiverte ”krigen mot terror” Denne tilnærmingen utgjorde eksplisitt sikkerhetstankegangen i internasjonale forhold og representerte en ny æra med evig kontraterroristkrig utført i fjerne land.

Da terroristenes trusler ble enda en geopolitisk luftspeiling, startet letingen etter en ny stridsgrense, og geopolitiske ledere presset på for en ny kald krig, denne gangen med Kina, og i lys av heldige omstendigheter som ble koblet til covid-19-pandemien med opprinnelse i Wuhan. Den kinesiske trusselen består i å utkonkurrere Vesten teknologisk og på den globale markedsplassen, men som i stedet omdannes til en militær utfordring i Sør-Kina-havet eller Wuhan BW-laboratorium. Det er urovekkende at det militære alternativet opptar nesten hele den amerikanske politiske forestillingen når det gjelder å møte nesten alle slags globale utfordringer. I 2020 brukte Kina 237 milliarder dollar på militæret, sammenliknet med 750 milliarder dollar av USA, et beløp som skjuler mange milliarder mer finansiert av et hemmelig, ”svart budsjett”.

Vanedannende militarisme

Denne typen vanedannende militarisme representerer en stor identitetsendring for USA i løpet av sin relativt korte erfaring som et uavhengig land, selv om det forfalsker historien ved å tenke på Amerika som om det noen gang har vært antimilitaristisk. Samtidig synes det neppe mulig i 2020 å huske avskjedsrådet fra George Washington (1732–1799) om å unngå ”sammenblanding av allianser”, hvilket ble omfavnet som en nasjonal trosbekjennelse. Dette ble stort sett fortolket som et råd om å velge en begrenset, men likevel fast forpliktelse for å unngå å ta parti i konflikter mellom europeiske stormakter.

Dette regionale tabuet ble misvisende nok kalt ”isolasjonisme”, men som imidlertid stanset USAs aggressive engasjementer i Latin-Amerika og Stillehavet gjennom hele 1800-tallet, men som kulminerte i den spansk-amerikanske krigen i 1898. Resultatet av den oppdiktede konflikten gjorde USA til en fullgod imperiemakt som resultat av formell territorial overtakelse av spanske kolonier, inkludert Filippinene, Puerto Rico og Guam.

Et slikt slør av uskyld, forkledd som ”amerikansk eksepsjonalisme”, burde ha blitt revet av en gang og for alle, men på en eller annen måte ble det, med et kortvarig unntak, raskt satt på igjen av ideologene til Amerikas ”frihetsimperium” (Jefferson). Når alt kommer til alt, gitt orientalismens viktigste premiss, var det bare Europa som talte med når det gjaldt å være utenfor den fortryllede sirkelen av geopolitisk ledelse.

Det europeiske tabuet holdt seg til første verdenskrig da Tyskland utfordret status quo på måter som truet den liberale imperieordenen dominert av Storbritannia og Frankrike, kolonistater som dekket seg bak krig for å utvide sine koloniale fangarmer ved forsøk på å dele opp det falne ottomanske riket. Denne europeiske geopolitiske ambisjonen ble noe hemmet av statsminister Woodrow Wilsons (1856–1924) halvhjertede insistering på selvbestemmelse for det post-ottomanske Midtøsten.

Folkeforbundet og FN

USA flyttet balansen i første verdenskrig på måter som gjorde at deres påstand om å være vokter av det britisk-franske hegemoniet virket overbevisende, og hadde tilstrekkelig diplomatisk innflytelse til å overvinne krig ved å etablere Folkeforbundet og å predike mot krigenes ondskap. Ikke lenge etter tok de smarte europeerne ledelsen, og forbundet ble en tapt sak før den ble til ved at det verken hadde myndighet eller evner til å overstyre geopolitiske ambisjoner.

USA inspirerte til opprettelse av Forbundet, men sluttet seg ikke til og ønsket ikke en gang å kompromisse i beskjeden grad sin suverenitet eller begrense dets geopolitiske rolle når det gjaldt krig- /fredsspørsmål. Den diplomatiske retorikken var idealistisk, men politikken og oppførselen var en merkelig blanding av geopolitisk ambisjon og isolasjonisme. Selv fascismens framvekst i Europa fikk liten innvirkning, og et japansk angrep på Pearl Harbor 7. desember 1941 måtte til for å få Washington til å delta i krigen mot Hitler-Tyskland.

Etter 1945 var USAs politiske lederskap fast bestemt på ikke å gjenta isolasjonsfeilen ved å binde seg til Europa og bruke den sovjetiske trusselen til å begrunne USAs omfattende, militære nærvær i Tyskland og Japan og som har bestått tidens tann, og startet konstruksjonen av landets globale sikkerhetssystem. Først ble dette i fredstid forklart som nødvendig for å begrense og avskrekke sovjetisk ekspansjon, og etter 1992, da den sovjetiske trusselen forsvant, som en mulighet til å utnytte det som ble kalt ”det unipolare øyeblikket”, en slags ”filantropisk militarisme”.

Disse fantastiske realitetene fungerer som bakgrunn for det som kan være den mest formidable hindringen for dem som søker nedrustning av Amerika. Inntil i dag utgjør den spesielle våpenkulturen, som støtter seg til et konstitusjonelt mandat, at fred på hjemmebane virker stadig mer problematisk. I motsetning til andre steder i verden når autokrater er redde for våpen i folks hender, ser USA, til tross for borgerutfordringer, besittelse av våpen for enkeltpersoner og ekstremistgrupper som en etablert rettighet som tilnærmet er blitt synonymt med ”frihet”. 

USAs ”våpenkultur”

Det lovlige våpenarsenalet inkluderer angrepsrifler og store ammunisjonsmagasiner som gjør det mulig å avfyre mer enn hundre kuler i minuttet. Donald Trump (f. 1946) og trumpismen avdekket at våpenkulturen dypest sett var et middel mot et undertrykkende styresett, illustrert og dramatisert av hans Twitter-oppfordring til væpnede grupper om å ”frigjøre” delstatene Minnesota, Michigan og Virginia fra et statlig lederskap som beordret økonomisk nedstenging under covid-19-krisen.

Min konklusjon er at global nedrusting ikke vil skje før USAs våpenkultur blir åpent og direkte utfordret av en politisk bevegelse med massive, målrettede tilhengere. I løpet av de siste tiårene har ingen skoletragedier utført av forstyrrede individer ført til at engstelige politikere tar en slik utfordring. Etter mange tårer og noen raserianfall hadde tragediene den perverse virkningen at de skremte enkeltpersoner og grupper til å bekymre seg for at deres våpenrettigheter snart ville bli begrenset. En slik mulighet framkalte ingen ettertanker, men ga heller opphav til masseinnkjøp av våpen for å være sikker på at deres private arsenaler var utstyrt med de mest avanserte våpnene som var tilgjengelig i våpenbutikker eller til og med via postordre. Så langt har våpenkulturens engasjement vært langt mer politisk potent enn de beskjedne, liberale målene om å begrense salget av de farligste våpnene.

Etter min oppfatning er det urealistisk å forvente en global nedrustning før det amerikanske folket er fullstendig avvæpnet ved hjelp av ny lover, forsterket av politiske strømninger. Det samme verdensbildet som overdriver sikkerhetstrusler for å overinvestere i militæret, til tross for rikelig med bevis på en katastrofal svikt i den militaristiske utenrikspolitikken i Vietnam, Afghanistan, Irak og Libya, gir politisk støtte til den mektige våpenlobbyen som har så sterk støtte av politikere at det ser ut til å overstige selv hva sionistlobbyen er i stand til å oppnå. Våpenlobbyen gjør gjengjeld ved å være den mest entusiastiske støttespilleren for en militaristisk utenrikspolitikk, og er til og med i favør av å bruke atomvåpen hvis en amerikansk ”fiende” nekter å trekke seg tilbake.

Om forfatteren

Professor emeritus Richard Falk (f. 1930) er tilknyttet Princeton universitet i New Jersey og seniorforsker ved Orfalea-senteret for globale studier⁵ (UCSB) i Santa Barbara, California. Han har forfattet/medforfattet 60 bøker og foreleser om globale temaer. I 2008 utnevnte FNs menneskerettighetsråd⁶ (UNHRC) ham til spesialrapportør for å studere menneskerettigheter i palestinske territorier⁷ okkupert av Israel siden 1967. 

Siden 2002 har han bodd i Santa Barbara, California, der han er tilknyttet Universitetet i California. Han har i mange år vært styreleder i NAFA, en stiftelse opprettet i 1982 for å arbeide for atomnedrustning.⁸ Hans siste bok er On nuclear weapons, denuclearization, demilitarization, and disarmament (Cambridge University Press, 2019). 

Kilder:

1 https://www.polyteknisk.no/norge-nato-og-malet-om-2-av-bnp-til-forsvar-se-presentasjonen/

2 Bentzrød SB. Forsvarsministeren: slik styrkes Forsvaret i budsjettet. Aftenposten 7.10.2020. https://www.aftenposten.no/norge/i/BlJAKw/forsvarsministeren-slik-styrkes-forsvaret-i-budsjettet

3 https://www.nrk.no/nyheter/norges-nye-f-35-kampfly-1.11136635

4 Falk R. Demilitarization begins at home. TMS 16.11. 2020. https://www.transcend.org/tms/2020/11/demilitarization-begins-at-home/

5 https://www.orfaleacenter.ucsb.edu/

6 http://en.wikipedia.org/wiki/United_Nations_Human_Rights_Council) 

7 http://en.wikipedia.org/wiki/Palestinian_territories

8 https://www.wagingpeace.org/

/wcm_restrict]