Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2016 > Presidentvalget i USA – realpolitikk vs. realistisk politikk

Presidentvalget i USA – realpolitikk vs. realistisk politikk

Mange nordmenn har familie i USA, som det offisielle Norge dessuten er alliert med i NATO. Derfor er mange opptatt av nominasjonsvalgene som har holdt på siden begynnelsen av året, og som skal lede fram til presidentvalget til høsten. Siden Ted Cruz trakk seg etter nederlaget i Indiana 3. mai, står valget av kandidater mellom milliardæren Donald Trump, den etablerte politikeren Hillary D. Rodham Clinton og sosialdemokraten Bernie Sanders. Misfornøyde republikanere kan i juli velge en annen kandidat enn Trump, som eventuelt kan stille opp som uavhengig ”anti-Washington”. Johan Galtung diskuterer hvordan det politiske valgsystemet fungerer i ”Guds eget land”.1

Tekst Johan Galtung     Oversatt/tilrettelagt Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

USAs utenrikspolitikk er basert på klassisk realpolitikk: La makt bestemme utfallet av saker, om mulig ved hjelp av trusler, og når nødvendig, ved å kjempe til siste slutt.

De to tradisjonelle kandidatene til det amerikanske presidentvalget, Ted Cruz2 (f. 1970) og Hillary Clinton (f. 1947), er begge åpent tilhengere av vold; Cruz av ”teppebombing” og ved å patruljere muslimske nabolag, for derved å gjøre bruk av makt troverdig, Clinton ved å følge opp tidligere praksis med å bombe muslimske land.

Donald Trump (f. 1946), som distanserer seg både fra Clintons krigshissing og Cruz´ patruljering, forsterker underliggende konflikter på den mest uheldige måten ved å vekke til live fordommer og diskriminering av muslimer og meksikanere.

Annonse:

Bernard (”Bernie”) Sanders (f. 1941) er så fokusert på USAs indre ulikheter at han fortsatt virker uklar når det gjelder hvilken utenriks-
politikk han ønsker å føre. Imidlertid kan han styre diskursen og utenrikspolitikken ved å argumentere for mer positive alternativer; eksempler diskuteres nedenfor.

Netto konklusjon: de to offisielt foretrukne kandidatene, Clinton og Cruz, likner mer på hverandre enn på sine interne partirivaler. Politisk kommentator for The New York Times Paul Krugman3 sender den offisielle republikanske (tidligere) kandidaten Marco Rubios (f. 1971) karakteristikk av Donald Trump som en ”svindler” tilbake til trioen (Paul) Ryan4-Cruz-Rubio. Thomas Friedman skriver i samme avis5 at dersom Trump skulle bli nominert og valgt, har han nok av plass til å manøvrere seg mot sentrum, bort fra sine  ekstreme posisjoner. ”Han vil ikke ha noen problemer med å spille en moderat forener”.

Likevel kan Trump allerede ha hjulpet kirkegårdsgraverne med å grave sin grav. Både Clinton og Cruz har problemer med troverdigheten. Demokrater kan oppfatte Clintons sving mot venstre som for usannsynlig og foretrekke Sanders som mer ekte; republikanerne kan finne Cruz´ Tea Party-ekstremisme troverdig og foretrekke Trump. Hvis Sanders-Trump ikke blir tilgjengelige, hvor mange vil stemme?

Imidlertid kan det i USAs ”delegatokrati”, som er veldig smart utformet for å beskytte USA mot demokrati, likevel fortsatt komme til syne/bli utformet alternativer.

USAs realpolitikk

USA realpolitikk har ført til mer enn 20 millioner drepte i 37 land etter 2. verdenskrig,6 samtidig som USAs relative økonomiske, militære – ikke kulturelle – posisjon i verden svekkes. Dette bør føre til en søken etter noe realistisk som kan løse problemer i stedet for å legge nye problemer til de gamle; for derved å styrke USAs posisjon.

Hva må til for å gjøre USAs utenrikspolitikk mer realistisk? Nye måter å tenke på snarere enn politiske vedtak og økonomiske bevilgninger.

Identifiser det positive, det gode i de andre store verdensaktørene – Russland-India-Kina-Islam-EU-Afrika-Latin-Amerika. Lær av positive eksempler og knytt deres positive sider til det som er godt i USA, for samarbeid og harmoni.

For å fremme fred må samarbeidet være rettferdig – gjensidig og likeverdig – og harmoni må baseres på empati – dyp forståelse av andre. Kjenn historiens skygger, som ofte er lange og dype, for å mildne tidligere traumer, og for bedre å løse nåværende og framtidige konflikter.

Ha i bakhodet mulige trusler fra andre aktører og vær sterk på ikke-provoserende defensivt forsvar uten å være paranoid, narsissistisk, einstøing, polarisert på forhånd – bare vær realistisk, men ikke naiv.

Er denne endringen, basert på bevissthet, for krevende når ”min gamle tankegang brakte meg og andre nedoverbakke; trenger jeg en ny tankegang”? Nei, men den nye bevisstheten og den nye tankegangen må settes ut i livet.

USA har en sterk tendens til å tenke i form av hierarki og anarki, og glemme det tredje alternativet, likeverd; også til å forlange at andre ser USA som positivt og godt mens de selv fokuser på deres negative og dårlige sider; USA tyr altfor ofte til våpen i stedet for å løse opp traumer og å løse konflikter. Likevel, amerikanere som gjorde opprør mot kolonialisme og avskaffet sitt egen slaveri, kan også stille spørsmål ved sin egen utenrikspolitikk og avskaffe sin egen imperialisme og krigshissing. Etter å ha avskaffet to av menneskehetens institusjonelle svøper, ville det være klokt å avskaffe to til.

Gevinsten er åpenbar og vil komme raskt: virkelig storhet, kjærlighet, lederskap, å komme ut av økende irrelevans.

En verden i endring

Historien beveger seg raskt i disse dager, og de fleste stater i verden praktiserer faktisk disse punktene – ubevisst – mens de bygger store regioner med betydelig samarbeid og harmoni. Trenden vil nå USA, og Israel og Storbritannia – for tiden på et vippepunkt – følge opp. Hvis de tre blir mindre krigerske, ville verden bevege seg mot mye mer fred. Imidlertid finnes det dypere krefter enn bevisstheten i de tre statene.

Det finnes krefter bygget inn i statssystemet selv, og som presser systemet mot direkte eller strukturell vold. Vi tenker på rangulikevekt og ranginkongruens, systemiske krefter som er ukjent for de fleste, og dermed enda kraftigere. Stater kan rangeres etter økonomisk, militær, politisk og kulturell makt. Makt er firedimensjonal; land skårer høyt eller lavt på alle; H-H-H-H på toppen, L-L-L-L nederst, de maktesløse.

Imidlertid kan aktører – stater eller på delstatsnivå – skåre høyt på en og lavt på en annen faktor, være i ulikevekt, og lengte etter å løfte dimensjonen(e) som henger etter. I tillegg kan to av dem være i motsatt ulikevekt, H-L og L-H, en høyt oppe økonomisk og lavt militært, den andre lavt økonomisk og høyt oppe militært.

Mens rangulikevekt kan være et dilemma som aktørene må løse, kan rangdisharmoni involvere to (eller flere) aktører og kan føre fra en tvist til glødende hat, ubegrenset vold. Ved å jobbe med deres ulikevekt vil begge bevege seg i retning av den ettertraktede, omstridte, smale H-H-nisjen.

Det finnes en ”løsning”: alt i likevekt, H-H, L-L. Men slik var føydalismen; generelt med mer strukturell vold – på samme måte som politisk makt i store organisasjoner reflekterer økonomisk makt. Systemet kan pendle mellom direkte og strukturell vold med fristelsen til å forenkle det hele bare med makt: Realpolitikk, jf. boka Abolishing war,7 som diskuterer hvordan dette kan gjøres.

Det finnes en vei ut vist av frivillige organisasjoner: få aktørene, H og L, til å bli medlem av en organisasjon med et felles, overordnet mål. Den organisasjonen i dag er kjent som en region, et samfunn, en union. Kan et Forente Regioner (FR) uten veto fremme fred bedre enn Forente Nasjoner (FN)?

Kilder:

1.  Galtung J. Realpolitik vs realistic politics. TRANSCEND Media Service 11.4.2016. https://www.transcend.org/tms/2016/04/realpolitik-vs-realistic-politics/

2.  https://no.wikipedia.org/wiki/Ted_Cruz

3.  Krugman P. Clash of Republican con artists. 4.3.2016. http://www.nytimes.com/2016/03/04/opinion/clash-of-republican-con-artists.html?rref=collection%2Fcolumn%2Fpaul-krugman&action=click&contentCollection=opinion&region=stream&module=stream_unit&version=latest&contentPlacement=6&pgtype=collection&_r=0

4.  https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Ryan

5.  Friedman TL. Only Trump can trump Trump. 8.3.2016. http://www.nytimes.com/2016/03/09/opinion/only-trump-can-trump-trump.html?rref=collection%2F column%2Fthomas-l-friedman&action=click&contentCollection=opinion&region=stream&module =stream_unit&version=latest&contentPlacement=7&pgtype=collection

6.  Lucas JA. US has killed more than 20 million in 37 nations since WWII. 27.11.2015. https://www.popularresistance.org/us-has-killed-more-than-20-million-in-37-nations-since-wwii/

7.  Galtung J med Degortes E, Galtung I, Gattinger M, Grant-Hayford N. Abolishing war. Genève: TRANSCEND University Press, 2015. https://www.transcend.org/tup/index.php?book=49

You may also like
Oppdatering om stråling fra andre land
Ikke særlig smart med smartmålere!
5G: Er Ericssons redning folkehelsas dødsstøt?
Når virkeligheten overgår våre villeste fantasier

Legg igjen et svar