Skip to main content

Hvorfor psykiatri gjør mer skade enn gagn

Det er undertittelen på boka Sammenbrudd av den britiske antropologen James Davies. Han tar opp hvorfor psykiatrien er blitt den raskest voksende medisinske spesialiteten til tross for dårlige resultater. Hvorfor sykeliggjør og medisinerer psykiatere stadig flere av livets sider som tidligere ble betraktet som normalt? Hvorfor får psykiatrien framstå som en legitim grein av medisinen når nesten ingen av dens diagnoser bygger på kjente, biologiske årsaker, og som dermed bryter med dagens medisinske sykdomsmodell?

Tekst Iver Mysterud     Foto Shutterstock

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om boka»]Forfatter: James Davies
Tittel: Sammenbrudd: Hvorfor psykiatri gjør mer skade enn gagn
Utgiver: Abstrakt forlag
Utgivelsesår: 2016 (heftet, 246 sider)
ISBN: 978-82-7935-382-9
Pris: 345 (abstrakt.no)[/gdlr_box_icon]

davies_2016_sammenbrudd_forside_hoyopploseligDavies (f. 1973) foreleser i sosialantropologi og psykoterapi ved Universitetet i Roehampton i London og praktiserer også som psykoterapeut. Han har doktorgrad i sosial og medisinsk antropologi fra Universitetet i Oxford i 2006 og har skrevet boka The importance of suffering (=Betydningen av lidelse; Routledge, 2011). Sammenbrudd er norsk oversettelse av hans bok Cracked: Why psychiatry is doing more harm than good (Icon Books Ltd, 2013).

Etter å ha lest omfattende forskningslitteratur og intervjuet sentrale fagpersoner mener Davies at de forskjellige kategoriene for psykiske lidelser er psykiatriske konstruksjoner som ikke er basert på biologiske fenomener avdekket i forskning. Etter hvert som antallet kategorier har økt i diagnosemanualene DSM og ICD, har psykiatrien begynte å klassifisere stadig flere naturlige menneskelige handlingsmønstre og følelser som psykiatriske lidelser som trenger behandling. Dermed har psykiatrien ikke bare utvidet sitt virkeområde til å gjelder mange flere, men også skapt et enormt marked for psykiatrisk behandling.

Bruk av antidepressiva og antipsykotika er foretrukne behandlingsmetoder. Davies vektlegger at flere og flere blir klar over at slike medikamenter ikke fungerer slik de fleste tror. Medikamentene normaliserer ikke kjemiske ubalanser i hjernen eller nervesystemet. Antidepressiva virker først og fremst via psykologiske effekter, har sløvende virkninger på fysiologien og har ofte kraftige bivirkninger. De helbreder aldri, først og fremst fordi det for de fleste tilstander i diagnosemanualene ikke finnes noen klar ”sykdom” som disse medikamentene kan rettes mot og behandle. Ifølge Davies er disse ubeleilige faktaene ikke allment kjent, dels fordi farmasøytisk industri feilinformerer ved å skjule negative data, ved markedsføringskampanjer som koster mange milliarder kroner i året, og ved å gjennomføre forskning der resultatene kan brukes i selskapenes interesser. En årsak til at psykiatrien har tolerert dette i så stor grad, er at mange leger, forskningssentre, forskere og ledende psykiatere som har utarbeidet de ulike versjonene av diagnosemanualen DSM, har latt seg bestikke av industrien og dermed gått på akkord med sin objektivitet.

Oppbygning

Sammenbrudd innledes med et invitert forord av psykiater Magnus Hald, klinikksjef for Psykisk helse- og rusklinikken ved Universitetssykehuset i Nord-Norge. Deretter følger forfatterens forord, 13 kapitler, et vedlegg om antipsykotika (nevroleptika), takk og sluttnoteliste. Den har ikke stikkordregister. Boka inneholder én svarthvitt figur, ingen tabeller eller tekstbokser og består derfor primært av ren tekst.

Boka er først og fremst basert på intervjuer og samtaler med ledende fagfolk som deltok i viktige aspekter ved utviklingen av faget psykiatri, og de refleksjonene forfatteren gjør seg på bakgrunn av disse samtalene.

DSM

I kapittel 1 tar Davies opp psykiatriens sammenbrudd på 1970-tallet. Faget havnet i dyp krise fordi eksperimenter viste at diagnosesystemet var sterkt misvisende. Faktisk viste feilen seg å ligge i selve profesjonens kjerne, i psykiaternes ”bibel”: DSM, Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (Diagnostisk og statistisk håndbok for psykiske lidelser). Boka lister opp alle psykiske lidelser som psykiaterne mener finnes, og manualen ble utviklet for å identifisere og standardisere symptomene som kjennetegner dem.

Det er nødvendig å forstå utviklingen av de ulike utgavene av DSM hvis man vil forstå hvordan moderne psykiatri fungerer med dens mange problemer. For å komme ut av uføret som psykiatrien var kommet opp i på 1970-tallet, valgte amerikanske psykiatere å kassere andreutgaven (DSM-II) og begynne forfra. Hovedmålet var å gjøre de psykiatriske diagnosene mer pålitelige. En del eksisterende ”lidelser” som homofili ble slettet, definisjonene måtte utvides og gjøres mer spesifikke, og det ble utviklet nye sjekklister for å øke diagnosenes pålitelighet. Den nye utgaven (DSM-III) kom i 1980. At en tidligere diagnose som homofili ble slettet, skyldtes politikk og ikke vitenskap. Mange andre endringer var også basert på vurderinger og ”konsensus” (håndsopprekning), ikke vitenskap. Hovedarkitekten bak DSM-III, psykiater Robert Spitzer, erkjente i 2005 at DSM-III var bedre enn sin forgjenger når det gjelder pålitelighet av diagnosene, men innrømmet at situasjonen for den allmenne kliniker var dårlig og at psykiatrien fortsatt hadde problemer som han ikke visste hvordan kunne løses.

LES OGSÅ  Krimtriller blant forskere i strålingsmiljø

Kapittel 2 forklarer hva som skjedde bak fasadene i arbeidet med DSM-III, blant annet ved forfatterens intervju av Spitzer i 2012. Dette bekrefter at en stor del av diagnosemanualen var basert på uvitenskapelige prosesser. Davies påpeker at DSMs ekspertgruppe ikke oppdaget psykiske lidelser (i vitenskapelig forstand), men oppfant dem (gjennom kulturelle handlinger). Han presenterer også litt medisinsk historie ved å opplyse at DSM-III ble en umiddelbar sensasjon i psykiatrien. Dens kategorier for psykiske lidelser ble raskt retningsgivende for all internasjonal forskning på psykiske lidelser. Imidlertid har også DSM-III vært utsatt for omfattende kritikk. Med denne manualen hadde en liten gruppe toneangivende psykiatere med et bestemt standpunkt ”overtatt” psykiatrien og forandret faget fundamentalt. De hadde for en hel generasjon mennesker definert hvor lite som kunne skille psykiske lidelser fra hverdagsproblemer. Manualen hadde skapt og definert om lag 80 nye psykiske lidelser, som raskt ble velkjente navn og for mange oppfattet som sykdomsrealiteter. Folk flest vet ikke at DSM-III ikke bygget på vitenskapelig dokumentasjon, men var resultat av komitéavgjørelser som i beste fall gjenspeilte en liten gruppe psykiateres velmente profesjonelle mening.

Medikalisering

Kapittel 3 handler om AD/HD (oppmerksomshetssvikt/hyperaktivitet) som eksempel på medikalisering, altså en prosess der menneskelige karakteristika gis en medisinsk forklaring med forslag til behandling. Mange symptomer og reaksjoner som psykiatrien har klassifisert, kan være normale reaksjoner og ikke sykdommer. DSM-III klassifiserte symptomer, reaksjoner og opplevelser og beregnet forekomster uten å se i hvilken sammenheng ulike tilstander utviklet seg i. Dermed ble opplevelser som for eksempel tristhet, engstelse og å være ulykkelig ofte karakterisert som symptomer på en underliggende lidelse, i stedet for å bli betraktet som normale menneskelige reaksjoner på vanskelige livsbetingelser.

Fjerde utgave av diagnosemanualen ble gitt ut i 1994, og den videreførte mye av det ikke-vitenskapelig baserte innholdet i DSM-III. Selv om DSM-IV formelt kun økte antallet diagnoser med åtte (mot 80 nye i DSM-III), utvidet den i realiteten antallet lidelser fra 292 til 374. Hovedarkitekten bak DSM-IV, psykiater Allen Frances, medga i 2012 at innføringen av diagnosene bipolar 2 (individer med maniske episoder med bipolar tendens), Asbergers sykdom (ikke egentlige autister, men med problemer med autismeliknende symptomer) og AD/HD var med på å fremme tre falske epidemier innenfor psykiatrien. Frances fryktet at DSM-IV kan ha bidratt til å utløse unødvendig medikalisering av millioner av brukere.

Diagnosemanualen utkom i den femte, per i dag nyeste utgave, i 2013. Her fortsetter den diagnostiske inflasjonen som utvider psykiatriens sfære og innskrenker normalitetens. Dette vil føre til enda mer overdreven medikamentell behandling. Før femteutgaven ble endelig vedtatt, kom det inn omfattende kritikk mot utkastet. Spesielt møtte kategorisering av vanlig sorg som en psykisk lidelse hard motbør. Kritikken kom fra ledende fagfolk og et stort antall lekfolk over hele verden. Bare en ørliten del av kritikken ble tatt til følge før femte utgave ble godkjent i 2012. Sorg lenger enn to uker er nå en sykdomskategori…

Antidepressiva

I kapittel 4 går det fram at antidepressiva har liten effekt, og at de i en del tilfeller virker fordi brukerne tror at de virker (placebo), ikke på grunn av deres kjemiske virkninger. I kapittel 5 viser Davies at farmasøytisk industri tar resultatene av forskningen på placebo med i beregningen når de utvikler og markedsfører medikamenter. Navn, farge og fasong på en pille har vist seg å kunne være viktig på kort sikt, i likhet med fargen på esken de befinner seg i og assosiasjonene som er knyttet til produktet (jf. markedsføring). Alle kulturer har symboler og gjenstander de tilber, og vår vestlige kultur er intet unntak. Før æret mange kors og statuer av Jomfru Maria, nå setter mange sin lit til piller og stetoskoper. Derfor kan en uvirksom pille påvirke ved sin form, fasong, kontekst og språket den knyttet til seg. Som Davies skriver, tyder indirekte dokumentasjon på at farmasøytisk industri ofte bruker placeboforskning for å selge medikamenter som har dårlig eller ingen effekt og ofte har bivirkninger.

Kapittel 6 fokuserer på et annet aspekt ved hvordan i utgangspunktet uvirksomme medikamenter likevel kan virke: De skaper en ny sinnstilstand som ofte er unaturlig. Når det gjelder antidepressiva, skyldes de beskjedne effektene primært troen på at medikamentene fungerer. Tilleggseffekten gjelder psykoaktive virkninger av medikamentene. Dette er basert på forskningen til psykiater Joanna Moncrieff1 og de to konkurrerende modellene hun har satt fram. Ifølge den tradisjonelle sykdomsmodellen har folk en psykisk sykdom med tilhørende problemer i hjernen. Her antas at medikamentene korrigerer eller reverserer det underliggende problemet. Denne modellen viser Davies at ikke er underbygget av vitenskap. Ifølge den konkurrerende legemiddelmodellen virker medikamentene fordi de kjemiske stoffene påvirker hvordan vi tenker og føler. De har psykoaktive egenskaper, akkurat som alkohol og narkotika, og på den måten forandrer de kroppen fysiologisk. Ifølge legemiddelmodellen helbreder psykiatriske medikamenter ikke hjerneproblemer, de forandrer folks sinnstilstand på nyttige eller ikke fullt så nyttige måter. Selv om stadig flere er overbevist om at legemiddelmodellen best forklarer virkeligheten, er det fortsatt betydelig motstand mot den innenfor den etablerte delen av psykiatrien.

Kjemisk ubalanse

LES OGSÅ  Hvordan kan barn håndtere sine følelser?

I kapittel 7 presenteres teorien om en påstått kjemisk ubalanse ved psykisk sykdom: for mye serotonin og noradrenalin i hjernen ved depresjon og dopamin ved schizofreni. Etter nesten 50 års forskning finnes det ifølge Davies ingen overbevisende dokumentasjon for at teorien faktisk stemmer.

Farmasøytisk industri

Kapittel 8 omtaler kritikkverdige forhold ved farmasøytisk industri når det gjelder forskning og markedsføring innen psykiatrien. Industrien får de forskningsresultatene som tjener den ved hjelp av en rekke metoder som begynner å bli godt kjent. Blant annet brukes en rekke metoder for å få resultatene publisert i anerkjente tidsskrifter. Om dette går ut over folks helse eller til og med dreper pasienter, spiller liten rolle så lenge industrien tjener penger. Skulle dette kritikkverdige ”spillet” bli avslørt, som det regelmessig blir, fører det kun til bøter, som uansett er svært mye lavere enn det industrien har tjent på sine tvilsomme metoder for forskning og markedsføring.

I kapittel 9 utdypes hvordan industrien påvirker allmennleger, toneangivende psykiatere og forskningsinstitusjoner gjennom ulike former for finansiell støtte og honorarer. Industrien forventer at slike investeringer skal gi avkastning, noe de oftest gir. Slike betalinger holdes oftest unna offentligheten. Det finnes mange eksempler på at forskere som enten har mottatt omfattende honorarer for å holde foredrag om et gitt medikament eller har fått store summer til å forske på medikamentet, sitter i en ekspertkomité for å utvikle retningslinjer for bruk av det samme medikamentet. Ander ganger får leger reise på seminarer på populære feriesteder med alle utgifter dekket. Selv om de hevder at slike gaver ikke påvirker dem, viser forskning at de etter å ha mottatt invitasjonen, økte sin forskrivning av det markedsførte medikamentet. Derfor innførte Obama-administrasjonen i USA en lov (Physician Payment Sunshine Act) som fra august 2013 forplikter alle leverandører av medikamenter og medisinsk utstyr til å spore og rapportere alle utbetalinger til leger og undervisningssykehus. Slike tiltak gir håp om større åpenhet. I Storbritannia er derimot verken universiteter eller farmasøytiske selskaper pålagt ved lov å oppgi sentrale opplysninger om utbetalinger.

Kapittel 10 viser hvordan reklamen lykkes med å selge medikamenter, selv når vitenskapen ikke gir gode resultater som kan markedsføres. I dette kapitlet får vi innblikk i sofistikerte markedsføringsteknikker som brukes for å selge medikamenter.

Psykiatriens historie

I kapittel 11 gir Davies en kortfattet oversikt over sentrale trekk ved psykiatriens historie. Dette er sjokkerende lesning, selv om eksempler som uvirksom/skadelig lobotomi og insulinkomaterapi begynner å bli kjent. Sentralt i kapitlet er også to grunnleggende tilnærminger som tradisjonelt har vært i motsetning til hverandre: 1) at psykisk sykdom må ha et fysisk grunnlag og bør behandles fysisk, versus 2) at psykisk sykdom i stor grad bør oppfattes som resultat av psykososiale forhold og behandles med mellommenneskelig og mindre inngripende samtaleterapi. Fra 1970-tallet ble samtaleterapi og psykososiale faktorer i stadig større grad avvist av psykiatrien, mens underliggende fysiske forhold er blitt stadig viktigere å ta hensyn til. Denne utviklinga tjente psykiatrien både ideologisk, profesjonelt og økonomisk, og tenkesettet har fått sive inn i den allmenne bevisstheten og påvirke vår forståelse av den menneskelige lidelses karakter – som noe uønsket som bør fjernes eller døyves raskest mulig.

Davies setter også psykiatrien inn i en kulturell sammenheng og påstår at mange av psykiatriens påstander ikke er bedre underbygget enn religiøse dogmer. Dette skyldes at psykiatere innenfor feltene de omtaler, ikke dokumenterer, men bestemmer. De avgjør hva som er sykt, beslutter hvor grensen skal gå mellom normalitet og sykdom, og avgjør at ”biologiske” årsaker og behandlinger er nødvendige for å forstå og håndtere følelsesmessig smerte. Davies poengterer at avgjørelsene naturligvis er understøttet av forskning, men samtidig er de påvirket av aktørenes personlige oppfatninger.

Kulturell spredning av lidelse

Kapittel 12 inneholder stoff som i stor grad var nytt for meg. Eksemplene spiseforstyrrelser (anorexia nervosa) og selvskading viser at historiske og kulturelle faktorer har bidratt til at de har økt i omfang. Hvis en sykdom blir kulturelt anerkjent, stiger forekomsten av den. Medisinen ”avdekker” ikke bare nye sykdommer som tidligere har unnsluppet oppmerksomhet, men kan også øke forekomsten ved å sette sykdommen på det kulturelle kartet. Hypotesen er altså at visse sykdommer vi tar for gitt, i mindre grad kan være forårsaket av biologi enn kultur: De kan gripe eller slippe taket i en hel befolkning ved at de kommer inn i eller forsvinner fra allmennhetens bevissthet. Dette skyldes ikke at folk bevisst velger å vise symptomer som er ”moteriktige”, men kan skyldes at folk ubevisst trekkes mot symptomer høyt oppe på den kulturelle skalaen. Dette er fullt forståelig fordi det er avgjørende at vi uttrykker vårt ubehag på måter som er forståelige for våre medmennesker. Ifølge Davies sprer ikke ”psykiatrisk smitte” seg gjennom bevisste valg, men fordi vi ubevisst er bygget for å legemliggjøre former for ubehag som er legitime i samfunnet. Jeg kan ikke vurdere holdbarheten av denne modellen, men må medgi at Davies’ diskusjon og eksempler er interessante.

Andre del av kapitlet viser hvordan farmasøytisk industri bruker kunnskap om lokale kulturer når de lanserer markedsføringskampanjer for et gitt psykiatrisk preparat blant befolkningen. Poenget er at de derved ”treffer” mye bedre og selger flere medikamenter når de tar kulturelle hensyn. Ved hjelp av kulturell fagkunnskap har de klart å vinne nye utenlandske markeder for eksempel i Asia, Sør-Amerika og Øst-Europa. Dette har skjedd ved å ta i bruk lokale forståelser av psykisk ubehag.

LES OGSÅ  Knusende kritikk av psykiatri og psykofarmaka

Hva må gjøres?

I bokas siste kapittel (13) oppsummerer Davies mange argumenter fra ”kritisk psykiatri”, altså fra psykiatere som er kritiske til sykdomsmodellen for psykisk sykdom og dens primære fokus på medikamentell behandling. Dette omfatter også å vise at ikke-medikamentell behandling kan være effektiv. Han sammenfatter kritiske psykiaternes innvendinger og tilnærming slik: 1) Psykiatrien må bli mer beskjeden og ydmyk med tanke på hva den faktisk kan oppnå. 2) Det må bli grundigere regulering og større åpenhet om psykiatriens forbindelser til farmasøytisk industri. 3) Utdanning av framtidige psykiatere må legge vekt på større kritisk bevissthet om psykiatriens vitenskapelige utilstrekkelighet og dens utskeielser, og dessuten større bevissthet om alternative behandlingsmetoder. 4) Publikum må bli bedre informert om dagens krise i psykiatrien. Hvis industrien ikke forandrer seg, må folk være forberedt på å boikotte den.

Vurdering

Sammenbrudd føyer seg inn rekken av bøker som er kritiske til sentrale deler av moderne psykiatri, særlig den ”biologiske” delen som baseres på medikamenter.1,2,3,4,5,6,7,8,9,10,11,12,13 Den er velskrevet, viktig og interessant. Det er lett å slutte seg til Magnus Halds vurdering i forordet: Boka representerer et betimelig korrektiv, og det er å håpe at den vil kunne bidra til faglig fornyelse og utvikling på det psykiske helsefeltet. Helsemagasinet anbefaler den på det sterkeste – til fagfolk, helsepolitikere, journalister, brukere av psykiatriske helsetjenester, pårørende og alle andre som er opptatt av å utvikle et bedre behandlingstilbud til folk som sliter psykisk.

Like fullt er en del sentrale utviklingstrekk ved psykiatrien og mulige veier framover ikke dekket i boka. Boka berører ikke vitamin-, mineral- eller fettsyremangel, kjemisk eller fysisk forurensning som underliggende årsaker til psykiske symptomer (miljømedisin), eller bruk av kosttilskudd og næringskonsentrater som behandling (ortomolekylær psykiatri). Slike tilnærminger forskes det mye på og er også framme i diskusjonen av årsaker og behandling i psykiatrien, for eksempel omega-3-fettsyrer.14,15 Det er derfor mulig å stake ut en tredje vei der man kombinerer psykoterapi, psykososiale tiltak, mosjon og ulike former for rehabilitering med fokus på næringstett, blodsukkerstabiliserende kosthold med hvordan man kan dekke hver enkelt pasients spesifikke næringsbehov. Den kritikken Davies presenterer av dagens psykiatri og dens hovedfokus på medikamentell behandling av symptomer, er både aktuell og korrekt, men det finnes en bredere forståelsesmodell og en rikere verktøykasse for å hjelpe folk som sliter, enn han diskuterer i Sammenbrudd.

Kilder:

1.  Moncrieff J. The myth of the chemical cure: a critique of psychiatric drug treatment. Hampshire, UK: Palgrave Macmillan, 2008.

2.  Breggin P. Medication madness. New York: St. Martin’s Griffin, 2008.

3.  Breggin P. Psychiatric drug withdrawal: A guide for prescribers, therapists, patients, and their families. New York: Springer Publishing Company, 2013.

4.  Healy D. Let them eat Prozac: The unhealthy relationship between the pharmaceutical industry and depression. New York: New York University Press, 2004.

5.  Healy D. Pharmageddon. Berkeley, CA: University of California Press, 2012.

6.  Moncrieff J. A straight talking introduction to psychiatric drugs, Ross-on-Wye: PCCS Books, 2009.

7.  Moncrieff J. The bitterest pills. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2013.

8.  Caplan PJ. They say you’re crazy: how the world’s most powerful psychiatrists decide who’s normal. Reading, MA: Addison-Wesley, 1995.

9.  Whitaker R. Mad in America: Bad science, bad medicine, and the enduring mistreatment of the mentally ill. Cambridge: Perseus Books Group, 2002.

10.  Whitaker R. Anatomy of an epidemic: magic bullets, psychiatric drugs, and the astonishing rise of mental illness in America. New York: Crown Publishers, 2010.

11.  Whitaker R, Cosgrove L. Psychiatry under the influence: institutional corruption, social injury and prescriptions for reform. New York, NY: Palgrave Macmillan, 2015.

12.  Bass A. Side effects: a prosecutor, a whistleblower, and a bestselling antidepressant on trial. Chapel Hill, NC: Algonquin Books of Chapel Hill, 2008.

13.  Gøtzsche PC. Deadly psychiatry and organized denial. Copenhagen: People’s Press, 2015.

14.  Freeman MP, Hibbeln JR, Wisner KL mfl. Omega-3 fatty acids: evidence basis for treatment and future research in psychiatry. Journal of Clinical Psychiatry 2006; 67: 1954–67. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17194275

15.  Amminger GP, Schäfer MR, Schlögelhofer M mfl. Longer-term outcome in the prevention of psychotic disorders by the Vienna omega-3 study. Nature Communications 2015; 6: 7934. http://www.nature.com/articles/ncomms8934


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner