Skip to main content

Vaksiner – et flaggskip i offentlig helsepolitikk

Nær alle verdens land har vedtatt offentlige vaksineprogrammer, selv om de varierer. Enigheten er ikke unison, og det finnes argumenter for og imot blant helsemyndigheter både når det gjelder nytten av spesifikke vaksiner, i vurdering av hvor tidlig vaksiner anbefales og når de eventuelt bør gjentas for å opprettholde størst mulig livslang immunitet mot ulike infeksjonssykdommer.

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Verdens helseorganisasjon (WHO) publiserte det første vaksineprogrammet allerede i 1961, men ikke før 1977 ble et utvidet program for immunisering publisert med fokus på barn under 1 år. Dette programmet har seinere vært gjenstand for endringer, og i 1984 besto programmet av seks ulike standard antistoffer (BCG, DTP (difter + stivkrampe + kikhoste), OPV og meslinger). Et oppdatert program kom ut i 1995 med tillegg av vaksine mot gul feber for utvalgte land med slik risiko og vaksine mot hepatitt B for alle.1

Til tross for dokumenterte bivirkninger anbefaler WHO og de fleste av organisasjonens 192 medlemsland fortsatt å gi spedbarn en rekke vaksiner. En del land anbefaler å gi de(n) første vaksinen(e) allerede ved fødselen, og WHOs vaksineprogram fra 1977 inneholdt sju forskjellige vaksiner i livets første 11 måneder, seinere utvidet til totalt 11 vaksiner.1:9

De fire vaksinene som anbefales i tillegg til dem listet opp i tabell 1, er mot hepatitt B (ved fødsel), Haemophilus influenza type b (tre doser med DPT fra fødsel), Rotavirus (ved HIV; to doser med DTP), Pneumococcer (med DTP) og HPV (humant papillomvirus mot livmorhalskreft).

WHO gir anbefalinger som gjelder alle (universelle i alle land), for særskilte geografiske områder hvor sykdom forekommer, for visse høyrisikogrupper og minimumsdekning. Anbefalingen gjelder også revaksinering, for eksempel DTP-vaksine for barn i alderen 16 år og stivkrampe for ungdom, tidlig voksen alder og under graviditet.

LES OGSÅ  Svingdør mellom tilsyn og legemiddelindustri

I en global aksjonsplan for vaksiner 201120202 anslås at vaksiner forhindrer omkring 2,5 millioner dødsfall hvert år. Rapporten legger vekt på at stadig flere blir vaksinert og bemerker at reduksjonen i antall døde barn fra 9,6 millioner i 2000 til 7,6 millioner i 2010 også skyldes andre tiltak som økt tilgang på rent vann og sanitæranlegg, bedre hygiene og utdanning. Det er all grunn til å stille spørsmål ved hvilke faktorer som har spilt størst rolle i reduksjonen av barnedødelighet – bedringene i barns generelle levevilkår eller vaksiner, et poeng vi diskuterer i en egen artikkel.

Infeksjonssykdommer – engelsk og norsk

Det er nyttig å kjenne infeksjonssykdommers engelske navn fordi mye av tilgjengelig litteratur om temaet er på engelsk. Her er 21 infeksjonssykdommer oversatt til norsk og ansvarlig organisme.

Engelsk

Norsk

Organisme

Anthrax

Chickenpox (varicella)

Cholera

Cowpox

Diphtheria

Hemophilus influenzae (HiB)

Hepatitis A, B

Influenza

Malaria

Measles (rubeola)

Mumps

Pertussis

Pneumonia

Poliomyelitis/polio

Rabies

Rubella

Shingles

Smallpox

Tetanus

Typhus

Yellow fever

Miltbrann

Brenn-/vannkopper

Kolera

Kukopper

Difteri

Hjernehinnebetennelse

Hepatitt A, B

Influensa

Malaria

Meslinger

Kusma

Kikhoste

Lungebetennelse

Polio

Hundegalskap

Røde hunder

Helvetesild

Kopper

Stivkrampe

Tyfus/flekktyfus

Gul feber

Virus

Virus

Bakterie

Bakterie

Bakterie

Virus

Virus

Virus

Parasitt

Virus

Virus

Bakterie

Bakterie/virus

Virus

Virus

Virus

Virus

Bakterie

Bakterie

Bakterie

Virus

Tabell 1. WHOs utvidete vaksineprogram 1977

Alder i måneder

Arr etter vaksine

Anbefalte vaksiner

3 – 5

Intet

1. DPT,* 1. polio, BCG

6 – 8

Med BCG-arr**

2. DPT,* 2. polio

6 – 8

Uten BCG-arr

1. DPT,* 1. polio, BCG

9 – 11

Med BCG-arr**

2. eller 3. DPT,* 2. eller 3. polio, meslinger, kopper

9 – 11

Uten BCG-arr

1. DPT,** 1. polio, meslinger,

kopper

*DTP = difteri + stivkrampe + kikhoste; BCG = tuberkulose.
*Arr etter BCG-vaksine er en indikator på god immunstatus

Norges vaksinasjonsprogram

I Norge ble koppevaksine innført allerede i 1810 og påbudt noen år senere. Dette varte fram til 1976, da Verdens helseorganisasjon (WHO) fikk mandat av medlemmene til å iverksette en verdensomspennende kampanje mot utryddelsen av kopper. Sju år forut for dette var kopper allerede en saga blott i halvparten av de vel 80 landene som rapporterte dødsfall av sykdommen. Etter at kopper ble erklært utryddet i 1980, brukes vaksinen kun i forbindelse med laboratoriearbeid.

Her hjemme er vaksinering frivillig. Tabell 2 viser anbefalt vaksineprogram for barn født fra og med 1998.3 Tabellen viser at vaksinasjon anbefales fra sped- og småbarnsalderen med ”boosterdoser” (oppfriskningsdoser) i skolealder, unntatt HPV-vaksinen, som gis til jenter når de er 1213 år gamle.

LES OGSÅ  Styr unna influensavaksiner

Folkehelseinstituttet anbefaler at barn i ”definerte risikogrupper” vaksineres mot BCG og Hepatitt B og at de som ikke har fulgt anbefalt program, i ettertid vaksineres med supplerende doser inntil det anbefalte programmet er gjennomført.

BCG-vaksinen (BCG = Bacille Calmette Guérin) mot bakteriesykdommen tuberkulose ble innført i 1947, men ble først påbudt i 1995 og gis nå som frivillig tilbud. Difterivaksine ble gitt i forbindelse med lokale epidemier under andre verdenskrig, mens vaksine mot polio ble innført i skoleåret 1956/57. I dag anbefales den til spedbarn som er fylt tre måneder, for deretter å gjentas fire ganger, siste gang i ungdomsskolen.

Meslingvaksinen ble tatt inn i programmet fra 1969 og gis ved fylte 15 måneder, mens vaksine mot røde hunder har vært tilbudt jenter i ungdomsskolen fra 1978.

MMR-vaksinen (meslinger, kusma, røde hunder) kom i 1983 og gis rutinemessig ved 15 måneders alder og deretter når barn er 12–13 år gamle.

Hib-vaksinen (Haemophilus influenzae B) kom med i programmet i 1992 og gis ved fylte tre, fem og 11–12 måneder.

Trippelvaksinen (DTP = difteri, stivkrampe, kikhoste) ble inkludert i vaksinasjonsprogrammet for barn i 1952, men det gikk flere år før den var i bruk i alle landets kommuner.

Som tabell 2 viser, anbefaler norske helsemyndigheter DTP-vaksinen til tre måneder gamle barn. Interessant nok ble japanske barn fra 1975 først vaksinert ved fylte to år. Dette førte til en drastisk reduksjon i registrerte bivirkninger. 1970–74 ble den gitt som i Norge, da barna var tre til fem måneder gamle. Dette førte til at foreldrene til 57 varig skadde og 37 døde barn i Japan mottok erstatning fra myndighetene. I de neste seks årene (1975–80), da vaksinen først ble gitt etter fylte to år, ble antallet alvorlige bivirkninger redusert til åtte og antallet dødsfall til tre – en samlet reduksjon på nesten 90 prosent.

I Norge starter vaksinering ved 3-månedersalder og varer ut ungdomsskolen. De som er inne til militærtjeneste, gis også en rekke vaksiner. Totalt tilbys omkring 14 vaksiner rutinemessig.

LES OGSÅ  Konspirasjonstanker om myndighetenes covid-19-politikk

Tabell 2. Anbefalt vaksineprogram i Norge

Alder

Vaksinasjon mot

6 uker

Rotavirussykdom (RVV)

3 måneder

Difteri, stivkrampe, kikhoste (DTP), Haemophilus influenzae type B-infeksjon (Hib), pneumokokk-sykdom (PKV fra 2006), RVV*, poliomyelitt

5 måneder

DTP, Hib, poliomyelitt     

11–12 måneder

DTP, Hib, poliomyelitt

15 måneder

Meslinger, kusma, røde hunder (MMR)

2. klasse (ca. 7 år)

DTP-IPV

6. klasse (ca. 11 år

MMR (meslinger, kusma, røde hunder)

7. klasse (ca. 12 år), jenter

Humant papillomvirus (HPV), 3 doser

Ca. 15 år (10. klasse)

Tuberkulose (BCG), DTP, poliomyelitt

Barn av foreldre fra land med lite smitte

Hepatitt B (3 eller 4 doser)**

Barn av foreldre fra land med mye smitte

Tuberkulose (BCG)**

*Fra høsten 2014; **Vanligvis i spedbarnsalder.

Vaksineprogram i andre land

WHO gir oversikter som viser vaksinasjonsprogrammer over hele verden. På deres nettside kan man klikke på ethvert av medlemslandene og se hvilke vaksiner som anbefales av de respektive myndighetene.4 Disse viser store forskjeller. Det mest ekstreme landet når det gjelder antallet ulike vaksiner som mer eller mindre påbys, er USA, der vaksineprogrammet inneholder hele 69 vaksiner. I mange stater er vaksiner obligatoriske, og de som ikke lar seg vaksinere, kan bli utestengt fra skoler og/eller forvente bøter, fengselsstraff og eventuelt vaksinering ved tvang.

I Norge er vaksinering frivillig, men foreldre utsettes for sterkt press. Det faktum at praksis varierer mellom ulike land, er en indikasjon på at det ikke finnes en global, vitenskapelig basert konsensus om nytten av ulike vaksiner og når de eventuelt bør tas i bruk.

Kilder:

1.  WHO user´s guide for routine immunization: A user´s guide to the summary tables. Updated 4th October 2012. http://who.int/immunization/policy/routine_immunization_table_guidelines_en.pdf

2.  Global vaccine action plan 2011–2020. Genève 2013. http://www.who.int/immunization/global_vaccine_action_plan/GVAP_doc_2011_2020/en/

3.  Folkehelseinstituttet: Barnevaksinasjonsprogrammet. http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=Content_6493&Main_6157=6287:0:25,5501&MainContent_6287=6493:0:25,6825&Content_6493=6441:68721::0:6446:5:::0:0#eHandbook687211

4.  WHO vaccine-preventable diseases: monitoring system. 2015 global summary. http://apps.who.int/immunization_monitoring/globalsummary


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner