Bakterier og virus er eksempler på biologiske miljøfaktorer som medvirker til mange sykdommer vi sliter med i dag og som var fraværende i fortidsmiljøet.

Tekst Iver Mysterud     Foto Shutterstock

Evolusjonsforskere regner med at våre jeger- og sankerforgjengere i omkring to millioner år hovedsakelig levde i spredte grupper på 50-100 individer. Da hadde de antakelig en mikrobefauna, inkludert en tarmflora, som liknet på den vi finner hos dagens menneskeaper og en del folkegrupper som har levd isolert. Forskere som har studert slike befolkninger, har påvist at de allerede har virus som hepatitt B, herpes, Epstein-Barr og cytomegalovirus.⁴⁶ Dette kan derfor være ”gamle” patogener (patogent = sykdomsframkallende) hos mennesket.

Et lite antall jegere og sankere kan ha vært infisert av rundormer, lus og flått. Seksuelt overførte sykdommer kan også ha vært til stede, siden de kan opprettholdes selv ved lav tetthet i vertsbefolkningen. Sykdomsframkallende organismer eller patogener kalles vektoroverførte når de overføres til en ny vert via andre organismer, for eksempel insekter. Vektoroverførte patogener som gir malaria og gul feber, kan ha etablert seg på et tidlig stadium i menneskets forhistorie.

Jordbruk

Jordbrukets inntog endret i vesentlig grad forholdet mellom mennesket og mikrobene.⁴⁷ Da menneskene ble bofaste, økte antakelig forekomsten av parasitter som spolorm (Ascaris), som er en slekt av rundormer. En viktig årsak til dette var at jordbruk gjorde det mulig for større befolkninger å bebo stadig mindre områder, noe som økte smittefaren.

Ascaris er en innvollsorm der eggene kommer ut med avføringen til jordsmonnet og smitter via mat og vann. Grunnen til at forekomsten av rundormer av typen Ascaris økte, var at antallet av disse parasittenes frittlevende mellomstadier med lang levetid økte i de mer permanente boplassene. Jo større tetthet det er av Ascaris i frittlevende stadier, desto større er risikoen for at mennesker blir infisert.

En del av de nå vanlige, menneskelige infeksjonssykdommene etablerte seg blant annet i dalførene rundt Eufrat og Tigris i dagens Irak omkring 3 000 år før Kristus. Disse områdene hadde stor utveksling av individer og kommunikasjon mellom byene, slik at regionen til sammen hadde en stor befolkning. Mange patogener som infiserte menneskene på denne tiden, kom fra husdyr, for eksempel meslinger og kopper fra kyr. Datidens mennesker ble også smittet av sykdommer som røde hunder, tyfusfeber og dysenteri.⁴⁸

Bakterien som forårsaker difteri (Corynebacterium diphtheriae), trenger bare om lag 50 000 mennesker for å opprettholde en stor nok populasjon til å smitte befolkningen. En del virussykdommer, slik som kopper, meslinger og røde hunder, trenger befolkninger med en størrelse på 100 000 til 500 000 for å bli stasjonære.³ 

Influensa

Den første kjente influensaepidemien i Vest-Europa varte fra 1556 til 1560.⁴⁹ Dette viruset har kort latenstid og er meget smittsomt. Det ”brenner” derfor raskt ut i små befolkninger og krever store befolkninger for å bli stasjonært. Mye tyder på at denne typen epidemier var en konsekvens av økende urbanisering.⁴⁸

Vi skal huske på at før år 1800 levde færre enn 2 % av den europeiske befolkningen i byer med 100 000 eller flere innbyggere.⁴⁹ Etablering av infeksjonssykdommer ser ut til å ha vært en sideeffekt av framveksten av bysamfunn.⁴⁸

Les også:

Vi er dårlig tilpasset moderne livsmiljøer og livsstil

Helsenedbrytende livsstilsfaktorer

For mye nytt, for lite av det vi er vant til

Skadelig kjemi

Moderne sosiale liv fører til isolasjon