Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2013 > Du kan drikke deg i hjel!

Du kan drikke deg i hjel!

Det finnes ingen dokumenterte dødsfall som skyldes dehydrering (uttørring) under trening og konkurranser, men flere idrettsutøvere har drukket så mye under konkurranser at det har kostet dem livet. Det betyr at det er lettere å drikke seg i hjel enn å tørste i hjel!

Tekst Kenn Hallstensen     Foto Shutterstock

Alle biokjemiske reaksjoner i kroppen foregår i vann, og derfor består kroppen av mer vann enn noe annet – omkring 60 prosent av kroppsvekta. Vi taper hele tida vann via svette, urin og avføring, og de fleste kan ikke leve uten vann i mer enn 3-6 dager. Fordi kroppens vannbalanse er så viktig, har millioner av års evolusjon i varme strøk utviklet signaler for å  sikre kroppens væskebalanse og saltregulering. Den viktigste mekanismen er følelsen av tørst ved for lite væskeinntak og av å bli mett eller oppblåst om vi drikker for mye. Kroppens tørstmekanisme er så nøyaktig at vi med trygghet kan drikke når den ”sier fra”. Dette gjelder også ved ekstrem varme.


Osmolalitet

Osmolalitet defineres som antall oppløste, osmotisk aktive partikler av et stoff per masse (kg) ren løsning. Væsken veies før stoffet tilsettes. Osmolaritet defineres litt annerledes, og er antall oppløste, osmotisk aktive partikler per liter ferdig oppløsning. Volumet måles etter at stoffet er tilsatt. Osmotisk aktivitet bestemmes kun av antall oppløste partikler og påvirkes derfor ikke av ladning, størrelse eller andre egenskaper ved partiklene.1 Økt osmotisk press i kroppens ekstracellulære væske vil stimulere oss til å drikke.2

Annonse:

Vann- og saltbalansen

Vannet finnes i to deler av kroppen: inne i cellene, såkalt intracellulær væske, og utenfor cellene, såkalt ekstracellulær væske. Siden det totale vanninnholdet i en normalvektig person er omtrent 60 prosent, betyr dette at en 70 kg tung person består av omtrent 42 liter vann. Bare 1/3 av dette (13-14 liter) finnes utenfor cellene (ekstracellulært), mens 2/3 (28-29 liter) befinner seg inne i cellene (intracellulært).

Kroppens intracellulære og ekstracellulære væske inneholder ulik konsentrasjon av elektrolytter. Natrium, som utgjør 40 prosent av molekylvekta til vanlig bordsalt (NaCl), er den viktigste elektrolytten ekstracellulært og er en viktig faktor i å regulere blodvolumet. Inne i cellene dominerer kalium. Forholdet mellom natrium og kalium innenfor og utenfor cellene reguleres av et energikrevende enzym kalt ATPase. Dette er den viktigste mekanismen for å holde den relative konsentrasjonen av natrium (Na) lav og konsentrasjonene av kalium (K) høy inni cellene.

Det er ikke kroppens væskeinnhold som styrer tørsten, men Na-konsentrasjonen utenfor cellene (ekstracellulært). Med dette tenker vi først og fremst på mengden salt vi inntar.  Konsentrasjonen av natrium i blodet er særdeles nøye regulert og ligger normalt alltid mellom 135 og 145 mmol/l. Det vil si at mengden natriumklorid er omkring 7,8-8,4 gram per liter væske, hvorav natrium utgjør 40 prosent eller 3,1-3,3 gram.

Når kroppen mister væske i form av svette eller urin, mister den samtidig salter – spesielt natriumklorid. Siden konsentrasjonen av natrium i svette alltid er mye mindre enn konsentrasjonen ekstracellulært, fører svetting  til at saltkonsentrasjonen øker og gir det som kalles økt osmolalitet (se egen faktaboks). Når blodet passerer hypotalamus i hjernen, registrerer spesielle reseptorer konsentrasjonen av natrium. Hvis den er for høy,  induseres følelsen av  tørste, slik at vi får lyst til å drikke. Inntak av væske tynner ut og normaliserer saltkonsentrasjonen. Denne mekanismen er så fint regulert at det ikke er lurt å drikke mye om man ikke er tørst. Da kan konsentrasjonen av elektrolytter inni cellene bli for lav, og kroppen kan bli ”full av vann”.


Hormonell kontroll

Flere hormoner er knyttet til tørstfølelsen. Når saltkonsentrasjonen i blodet stiger som resultat av væsketap eller mye salt i maten, øker blant annet utskillelsen av hormonet ADH (antidiuretisk hormon) fra hypofysen.8 Dette fører til at mer vann blir reabsorbert i nyrene, slik at urinvolumet reduseres og blodvolumet opprettholdes. Samtidig fører denne tilstanden til en reduksjon i utskillelsen av hormonet aldosteron fra binyrebarken,9 noe som gjør at mer natrium skilles ut, mens mer kalium holdes igjen. Aldosteron har dermed en viktig oppgave i å opprettholde optimal balanse mellom mengden natrium og kalium i blodet.

Hvis vi drikker så mye vann at natriumkonsentrasjonen i blodet blir for lav, reduseres utskillelsen av ADH fra hypofysen samtidig som utskillelsen av aldosteron fra binyrene øker.

ADH og aldosteron er viktige reguleringshormoner for optimalt væskeinntak. Vanligvis fungerer reguleringen av disse hormonene optimalt, men under langvarig, hard trening, kombinert med stort væskeinntak, kan mekanismen bli overstyrt slik at det fører til et syndrom med utilstrekkelig ADH-utskillelse (SIADH).


Den viktige tørstmekanismen

Tørstmekanismen er særdeles nøyaktig og i stor grad styrt av hypotalamus i hjernen, det vil si at den ikke er viljestyrt. Også i munnen, spiserøret og ikke minst i magesekken finnes andre reseptorer som måler hvor mye vann som drikkes. Når magesekken fylles med vann, opphører  tørsten midlertidig inntil vannet har kommet inn i tynntarmen. Dersom kroppen fortsatt mangler væske etter at vannet er absorbert inn i blodet, kommer tørsten snart tilbake.

Rådet om å drikke før man føler seg tørst, er følgelig unødvendig og kan potensielt være farlig. Dette støttes av en viktig studie av Engell og kollegaer. Den viser at tørste er symptomet som er mest framtredende både ved liten og stor grad av dehydrering, og følgelig er mest til å stole på.3 Følelsen av tørste er alltid tilstrekkelig for å kunne regulere væskebalansen både før og under trening. Så lenge det er tilgang på vann og man drikker etter tørstfølelsen, kan man til og med “reparere” en eventuell eksisterende dehydrering før treningsoppstart ved at man drikker mer under fysisk aktivitet.4,5

Overdrikking kan føre til vannforgiftning eller hyponatremi og er mye farligere enn å drikke lite. Det er ikke dokumentert noen dødsfall som følge av dehydrering under konkurranser, men en hel del på grunn av et for stort væskeinntak under eller i tida etter langvarige konkurranser.6 Kvinner som løper maraton (42 km) med en varighet på 4-5 timer eller mer, er mest utsatt for å utvikle hyponatremi.7

For lite ADH

Denne medisinske tilstanden kan oppstå ved akutte og stressende sjukdommer og ved for eksempel langdistanseløping. Ved SIADH (the Syndrome of Inappropriate ADH secretion) forsøker kroppen å holde på vannet og muligens også kvitte seg med salter ved å øke utskillelsen av ADH og redusere utskillelsen av aldosteron. Kombinert med overdreven drikking kan dette føre til vannforgiftning eller hyponatremi. Det fører til at saltkonsentrasjonen i ekstracellulærvæska faller, noe som fører til at mer vann blir trukket inn i cellene, inkludert i hjernen, som sveller opp. Hjerneceller som sveller, er svært farlig og kan i ytterste konsekvens være dødelig.


Blodet

Blodvolumet hos en gjennomsnittlig person er omtrent fem liter, og av dette utgjør tre liter plasmavolumet, mens de resterende to literne finnes inni de røde blodlegemene.


Overdrikking og hyponatremi

Denne tilstanden oppstår når natriumkonsentrasjonen i blodet faller under normalen på 135-145 mmol/l. Tilstanden kan oppstå ved ulike lidelser/sjukdommer, men skjer ikke hos friske personer som inntar salt og drikke etter kroppens signaler. Derimot finnes det en form for hyponatremi eller vannforgiftning som kan skje i forbindelse med overdrevent væskeinntak i kombinasjon med fysisk aktivitet – både under og etter avsluttet aktivitet. Denne varianten kalles treningsindusert hyponatremi, som er spesielt farlig, da den oppstår i løpet av så kort tid at hjernen ikke raskt nok får satt i gang “mottiltak”.

Ved lav natriumkonsentrasjon i ekstracellulærvæska er det høyere osmotisk trykk inni cellene. For å utjevne ubalansen blir vann trukket inn i cellene. Dette gjør at cellene sveller og blir større, noe som er spesielt farlig i hjernen fordi det er begrenset plass inni hodeskallen. Økt trykk på hjernen reduserer tilførselen av oksygen til hjernecellene, en tilstand som også forsterkes ved opphopning av væske i lungene. I motsetning til vanlig vannansamling i lungene skyldes dette ikke hjertesvikt. Vannansamling i lungene fører til at det blir mindre oksygen i blodet, slik at også andre kroppsceller blir skadelidende. En person med treningsindusert hyponatremi som stopper å puste, overlever sjelden uansett kvaliteten på medisinsk behandling.

Overdrikking fører ikke til treningsindusert hyponatremi hos alle. Mye tyder på at kun de som har SIADH (utilstrekelig utskillelse av ADH), er utsatt, og bare dersom de driver langvarig fysisk aktivitet. SIADH ser nemlig ikke ut til å kunne oppstå ved hvile.10 Det antas at minst 13 prosent kan utvikle SIADH.11 De som ikke har SIADH, vil oppleve at overdrikking bare fører til at de må urinere oftere under konkurranser.

Noen studier tyder på at også en tredje faktor er involvert i utviklingen av treningsindusert hyponatremi. Det kan se ut som om enkelte har evnen til å aktivere kroppens ekstra lagre av natrium ved overdrikking. Dette hindrer farlig, lavt nivå av blodets saltkonsentrasjon, selv om det fører til økt væskeoppsamling i kroppen grunnet SIADH og overdrikking.12,13


Heteslag

Foruten treningsindusert hyponatremi er heteslag den vanligste årsaken til kollaps under konkurranser, men dette forekommer helst ved kortere, intensive løp på 5-15 km. Heteslag skjer hovedsakelig ikke som resultat av dehydrering, men har andre årsaker, noe som ligger utenfor rammen av denne artikkelen.


Treningsindusert hyponatremi

Det fleste med symptomer knyttet til treningsindusert hyponatremi har lavere blodverdier av natrium enn normalt. Siden natriumtapet i svetten ikke er større hos disse, er forklaringa at de har et for stort væskeinntak – ikke for stor saltkonsentrasjon i svetten.14 De har for mye væske i hele kroppen: inni og utenfor cellene og i blodet. Imidlertid utvikler langt fra alle med mild vannforgiftning eller hyponatremi noen symptomer.

Med det samme den ekstracellulære natriumkonsentrasjon blir lavere enn 128 mmol/l, vil imidlertid de berørte personene oppleve ulike grader av symptomer som kan variere fra mild forvirring til besvimelse/koma. Ved de alvorligste tilfellene er det også vanlig med epileptiske anfall. Andre spesifikke symptomer på treningsindusert hyponatremi er:

● Nedsatt fysisk prestasjon

● Kvalme og eventuelt oppkast

● Hodepine

● Sløvhet og manglende oppmerksomhet

● Forvirring

● Opphovnede hender, føtter og legger

Siden hodepine og kvalme også er tegn på dehydrering, har dessverre noen “blandet kortene”. Skulle man kaste opp store mengder vann, er det et klart signal om at det er hyponatremi som er problemet. Symptomer som svimmelhet, rask pust og kramper skyldes ikke treningsindusert hyponatremi.

Behandling

Timothy Noakes forklarer i boka Waterlogged15 at symptomer på dehydrering ikke oppstår  ved langvarig trening og konkurranse så lenge vann er tilgjengelig, og dersom man kun drikker når man føler seg tørst. Dette gjelder selv i ekstrem varme.

Ufrivillig dehydrering skjer hovedsakelig kun ved sjukdommer/lidelser som diaré, kolera eller tyfoidfeber. Dette betyr at om en ellers frisk person søker medisinsk hjelp, men ikke er tørst, er det usannsynlig at problemene skyldes dehydrering. Ved dehydrering er tørsten overveldende.

Tørste er sjelden hos idrettsutøvere eller trenende som må ha hjelp etter maratonløp og andre utholdenhetskonkurranser. Derfor kan det være direkte farlig å gi disse ekstra vann eller å tilføre vann uten salt intravenøst. Kanskje har de drukket for mye allerede, og sannsynligvis har deres problemer andre årsaker enn dehydrering.

Ved symptomer på treningsindusert hyponatremi anbefales å måle blodkonsentrasjonen av natrium. Viser den verdier under 135 mmol/l, er det ofte svært nyttig å tilføre en konsentrert saltoppløsning intravenøst: 100 ml (1 dl) bør ha en saltkonsentrasjon på 3-5 prosent (30-50 g natriumklorid) og tilføres hver time av medisinsk personell.


Symptomer på trenings-indusert hyponatremi:

  • Nedsatt fysisk prestasjon
  • Kvalme og eventuelt oppkast
  • Hodepine
  • Sløvhet og manglende oppmerksomhet
  • Forvirring
  • Opphovnede hender, føtter og legger

Kilder:

1.  Ulvik RJ. Osmolalitet og osmolaritet. Tidsskrift for Den norske lægeforening 2001; 121: 2080. http://tidsskriftet.no/article/364969

2.  Dill DB, Soholt LF, Oddershede IB. Physiological adjustments of young men to five-hour desert walks. Journal of Applied Physiology 1976; 40: 236-42. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/1249002

3.  Engell DB, Maller O, Sawka MN mfl. Thirst and fluid intake following graded hypohydration levels in human. Physiology Behavior 1987; 40: 229-36. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/3306730

4.  Armstrong LE, Maresh CM, Gabaree CV mfl. Thermal and circulatory responses during exercise. Effects of hypohydration, dehydration, and water intake. Journal of Applied Physiology 1997; 82: 2028-35. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/9173973

5.  Maresh CM, Gagaree-Bouland CL, Armstrong LE mfl. Effect of hydration status on thirst, drinking, and related hormonal responses during low-intensity exercise in the heat. Journal of Applied Physiology 2004; 97: 39-44. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/14990557

6.  Tucker R, Dugas J. Runner’s world, the runner’s body. New York: Rodale Inc., 2009.

7.  Noakes TD. Overconsumption of fluids by athletes. British Medical Journal 2003; 327: 113-4. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1126493/

8.  http://no.wikipedia.org/wiki/Antidiuretisk_hormon

9.  http://no.wikipedia.org/wiki/Aldosteron

10.  Speedy DB, Noakes TD, Kimber NE mfl. Fluid balance during and after an ironman triathlon. Clinical Journal of Sport Medicine 2001; 11: 44-50. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11176145

11.  Almond CS, Shin AY, Fortescue EB mfl. Hyponatremia among runners in the Boston Marathon. New England Journal of Medicine 2005; 352: 1550-6. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15829535

12.  Nguyen MK, Kurtz I. New insights into the pathophysiology of the dysnatremias: A quantitative analysis. American Journal of Physiology. Renal Physiology 2004; 287: F172-80. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15271684

13.  Noakes TD, Sharwood K, Speedy D mfl. Three independent biological mechanisms cause exercise-associated hyponatremia: Evidence from 2 135 weighted competitive athletic performances. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America 2005; 102: 18550-5. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/16344476

14.  Irving RA, Noakes TD, Buck R mfl. Evaluation of renal function and fluid homeostasis during recovery from exercise-induced hyponatremia. Journal of Applied Physiology 1991; 70: 342-8. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/2010390

15.  Noakes T. Waterlogged. Champaign, Australia: Human Kinetics, 2012.

You may also like
Muggsoppgifter i innemiljøet
Bikarbonat
Oppdatering om stråling fra andre land
Danske skolejenter fikk rett: Mobilstråling hemmer frøspiring

Legg igjen et svar