Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2016 > En verden i ubalanse

En verden i ubalanse

Dramatiske hendelser ser aldri ut til å ta slutt, enten det dreier seg om naturkatastrofer –  jordskjelv, oversvømmelser, vulkanutbrudd – eller menneskeskapte handlinger – krig, terrorhandlinger, økonomisk utbytting/svindel eller konjunkturfall. Det nye er at verdens maktbalanse, som har vært relativ stabil i 70 år, er i ferd med å forrykkes blant annet fordi Kina gjenvinner tidligere tiders teknologiske og økonomiske posisjon samtidig som USAs militære og økonomiske overlegenhet er på vei ned. Johan Galtung analyserer verden slik han opplever den ”akkurat nå” – i dyptgripende ubalanse.1

Tekst Johan Galtung     Oversatt/tilrettelagt Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Kjære leser! Denne lederen er min 444. for TRANSCEND – et antall som av noen påkaller  oppmerksomhet2 – er viet et globalt perspektiv, verden ”akkurat nå”, så full av ubalanser over alt at det minner om en berg-og-dalbane.La oss starte med to viktige forhold: natur-menneske, USA-Resten.

Natur-menneske

Når det gjelder forholdet menneske-natur, er vi vant til å være på toppen, drepe og temme dyr, å være beskyttet mot mange av naturens farer inkludert mikroorganismer. Men naturen slår tilbake med stadig nye virus og større, eller flere, tsunamier og jordskjelv og et mer uberegnelig klima. Vi svinger mellom å skylde på oss selv, inkludert militære intriger, og antropomorfe ”Moder jord er sint” (Evo Morales3). Hvis naturen er sint, har hun gode grunner til å kvitte seg med oss. Og vi er trege når det gjelder å inngå i et dypere menneske-natur-forhold som respekterer og styrker begge.

Annonse:

Det er naturen som styrer oss, og vår naturvitenskap er rett og slett ikke god nok. Vi blir tatt på senga hele tiden. Meteorologien er tilstrekkelig til å dekke hele Beaufort-skalaen med vindstyrke 0–12; ellers ikke, men andre naturvitenskaper er gode bare opp til frisk bris, ikke kuling og storm. Kanskje har vi avsjelet naturen og besjelet oss selv i så grad  at vi har etablert vår egen dominans og lover (Herrschaft) som går på bekostning av partnerskap (Partnerschaft). Med mindre dette endres, vil ubalanse med naturen i førersetet, med nye overraskelser, bare fortsette.

USA-Resten

Kanskje det motsatte gjelder for ubalansen USA-Resten; at USAs dominans er like ille for USA som å sette mennesket over natur er for oss?

Denne forfatteren sammenliknet i 1976 nedgangen og fallet av det romerske imperiet med en mulig nedgang og fall for Vesten generelt og USAs imperium i særdeleshet, basert på synergi av paradigmer med én årsak om gangen. Romerne anså seg selv å være i særklasse og selvsagt uovervinnelig for barbarer. Mens motkreftene rev i dem, levde de videre på fordums storhet. Hillary Clinton (f. 1947), som bor geopolitisk i fortiden med unntak av en viss nasjonal fornyelse, vil videreføre den samme fortiden; enhver realistisk revurdering vil være noe nær forræderi. Det finnes elementer av sistnevnte i Donald Trump (f. 1946), men han lever i sin egen boble, ufølsom for den sosiale sammenhengen han er avhengig av. 60–40 til Clinton?

USA på kollisjonskurs

Hva skjer videre? En videreføring av USA på kollisjonskurs med tre av de andre sju stormaktene i verden. Med Russland over Ukraina; med Kina over ”alt untatt Kina” i TPP-avtalen (Trans-Pacific Partnership4) og navigasjonsrettigheter for USAs marine i Sør-Kinahavet; med islam over Den islamske stat (IS), som USA ønsker å utrydde før IS er forstått. USA sier at dette er for å bekjempe Vladimir Putin-Xi Jinping-IS, samtidig som de grovt undervurderer hvor representative de er.

Forholdet til de fire andre er ikke heller særlig godt: med stormaktene Tyskland og Frankrike i EU-NATO over Ukraina; USA klarer fortsatt ikke å håndtere afrikansk og latinamerikansk-karibisk samling med verdighet og på like vilkår, eller å håndtere Indias mange utvetydigheter. De tror at de har Japan – ikke blant de åtte store – i lomma med ”kollektivt selvforsvar”, men kan vise seg å undervurdere statsminister Shinzō Abes (f. 1954) tvetydigheter.

Avsjelet natur

Vi nevnte en menneskelig tendens til å avsjele naturen og besjele mennesker. Det er en tilsvarende tendens i USA til å se andre som objekter som skal håndteres av det eneste sanne subjektet, USA. Alle de sju objektene har nå meldt seg på banen i subjektforhold med egne mål og metoder for å følge dem opp. Noen av målene og midlene kan være uforenlige med USAs; det betyr konflikter. Men i stedet for å løse disse konfliktene kreativt, kan USA komme til å behandle disse subjektene som ultimate objektforhold ved å bombe disse opprørske objektene inn i steinalderen (som de deretter vil komme tilbake fra).

Dette kommer ikke til å fungere. Pyramiden med USA på toppen vil falle nedover, og i ruinene på bunnen vil USA befinne seg på mer like vilkår. Det vil bli massiv motstand mot  USA, noe som allerede er synlig, og få allierte vil melde seg på deres side. De mest sannsynlige allierte er de som deler samme evangeliske tro, Danmark og Norge, som bombet Libya og bidro med den forrige og dagens generalsekretærer i NATO (den siste?). Verden er som helhet reddere for USA enn andre stormakter, men er syk og lei av alt sammen. Balansen som en gang var, har i likhet med det romerske imperiet, smuldret bort, et offer for massivt misbruk og av å leve i fortiden. Clinton vil framskynde det hele og overlate til neste president (i 2020) å skape en ny virkelighet.

Men det finnes flere ubalanser: Innenfor EU er Tyskland nå på toppen av en pyramide, i ferd med å realisere et tysk mål fra to ”verdens”kriger i Europa. Dette er ikke hva de andre ønsker: Hvis EU skal ha en mening, må likestilling følge. Tyskland vil også falle sammen; Volkswagen vil bidra med alle sine triks. Mye av den tyske tekniske magien, i likhet med USAs politiske magi, er forsvunnet. Andre medlemsland kan også lage biler og andre ting, noe som betyr en flatere pyramide.

Blant andre ubalanser er én temmelig stor: Europa versus Eurasia, Europa i den gamle betydningen av EU og noen land til versus Eurasia, ikke bare med Russland og tidligere sovjetrepublikker, Kaukasus og diverse ”-stan”-land, men med Kina og potensielt resten av islam, Mongolia – og Tyrkia i midten. I midten? En av USAs NATO-allierte som bekjemper kurdere, en annen av USAs allierte i Syria; og som vender seg mot Russland for å opprettholde gode naboforhold historiske fakta til tross. Hvor vellykket det blir, gjenstår å se; historiens skygger er virkelig lange.

Øst versus Vest

1600 + år har delt ortodokse og katolske Europa, med maktbalansen til Russland misbrukt av en Napoleon (1769–1821), en Adolf Hitler (1889–1945). Brobygging mellom pave Frans (f. 1936) og Moskva-patriarken Kirill (f. 1946) forsterker splittelsen til de evangeliske men  styrker Eurasia. Den gamle ”balansen” kan måtte vike for et Europeisk hus.

Det finnes mer. Russlands forhold til Øst-Europa viste seg i form av en maktbalanse med sistnevnte innlemmet i NATO og EU. Forholdet mellom Russland og Kina ble til Shanghai samarbeidsorganisasjon (SCO5) som mottrekk til å være omringet av USA; NATO versus en Warszawa-pakt flyttet 10 000 km mot øst og svært mye sterkere. Er Russland i stand til å overtale Øst-Europa til ikke å være redd for Russland, og at Krim-Ukraina var et særtilfelle? Klarer Kina å overtale Russland til ikke å være redd for at potensielt millioner av kinesiske bønder skal flytte inn i  tidligere kinesisk territorium?

Det vi ser over alt, er en ”balanse” basert på vold og trussel om vold på begge sider, men som gir ubalanse fordi én side smuldrer opp eller gir etter for fred, noe som betyr en balanse basert på en flyt av gode hendelser. Kort sagt, det vi ser globalt, er ikke maktbalanse, men en maktubalanse som kan føre til krig ”før det er for sent”, enten til passiv eller aktiv sameksistens, til fred. Det hele er virkelig veldig, veldig dynamisk. Ingen stabilitet.

Kilder:

1.  Galtung J. The global power imbalance. TRANSCEND Media Service 29.8.2016. https://www.transcend.org/tms/2016/08/the-global-power-imbalance/

2.  http://www.intuitivejournal.com/spiritual-meaning-of-444/

3.  https://en.wikipedia.org/wiki/Law_of_the_Rights_of_Mother_Earth

4.  https://en.wikipedia.org/wiki/Trans-Pacific_Partnership

5.  https://en.wikipedia.org/wiki/Shanghai_Cooperation_Organisation

You may also like
Oppdatering om stråling fra andre land
5G: Er Ericssons redning folkehelsas dødsstøt?
Epikrise fra en uavklart borreliosepasient
Alene i kampen mot kreft

Legg igjen et svar