Skip to main content

Finnes løsninger for det syriske folk?

Professor Johan Galtung nærmer seg 82 år, men arbeider fortsatt aktivt med nye prosjekter etter å ha passert utgivelsen av 150 bøker på et titalls språk. Borgerkrigen i Syria, som startet i mars 2011, ser ikke ut til å finne en løsning. Det sittende regimet med president Bashir al-Assad i spissen trapper opp konflikten og bruker sikkerhetsstyrkene til å drepe tusenvis av demonstranter mens det internasjonale samfunn toer sine hender. Galtung har synspunkter på mulige løsninger som er verd å lytte til.

Tekst Johan Galtung     Foto homeros / Shutterstock.com

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Globalt utsyn»]I denne spalta tar vi opp globale eller lokale problemer som mennesket møter i vårt samfunn. Fast bidragsyter er den internasjonalt anerkjente fredsforskeren Johan Galtung, som i 1993 stiftet det internasjonale nettverket for fred og utvikling, Transcend International (transcend.org). Galtung skriver ukentlige kommentarer om viktige konfliktområder og problemstillinger som berører menneskelig utvikling i et globalt perspektiv.[/gdlr_box_icon]

OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.

Vi er alle fortvilet over rapporter om forferdelige massakrer i Syria1 og lider med dem som har mistet sine kjære og med hele befolkningen. Men hva kan gjøres?

Kan det være at FN og regjeringer generelt har en tendens til å gjenta de samme feilene igjen og igjen, med å sette vogna foran hesten? Formelen de bruker, er generelt:

  • Bli kvitt Nummer 1 som hovedansvarlig ved bruk av sanksjoner; deretter
  • våpenhvile med appell til alle partene, eller intervensjon ved å kreve
  • forhandlinger mellom alle legitime parter; og deretter
  • en politisk løsning som kompromiss mellom ulike standpunkter.

Løsningen virker så logisk: Det finnes en hovedansvarlig, president Bassar al-Assad, som beordrer drapene; bli derfor kvitt ham med alle midler. Deretter kan man få til våpenhvile som stilner kampene; så forhandlinger, og til slutt trer løsningen fram. Logisk, ja vel, men trolig ingen klokt strategi.

LES OGSÅ  Hvorfor drepte Spanskesyken så mange?

Nummer 1, slik han identifiseres av sine egne, andre og av mediene i en vestlig nummer 1-kultur spiller utvilsomt en viktig rolle. Siden Assad er så viktig, har han kanskje også noen nøkler til løsninger. Han kommer kanskje senere til å avtre eller bli kastet, men lytt først til hva han sier.


Våpenhvile (2) – hvorfor det hvis det ikke finnes noen akseptabel løsning i sikte? Ville ikke det være det samme som å overgi seg, til og med til fremmede? Det kan være nyttig for en pause i kampene, tid til omgruppering og opprusting, men neppe nødvendig eller tilstrekkelig for å finne en løsning. Forhandlinger (3) med en hovedaktør borte og en de facto overvåket overgivelse? Hvilke interesser kommer til å nyte godt av det?

Kan man finne en politisk løsning (4)? Gjerne det, men under disse tre betingelsene er resultatet gitt på forhånd.

La oss se på den motsatte rekkefølgen: 4-3-2-1. Vi starter med en løsning (4), forhandler deretter om detaljer (3), som hvis vellykkede eller til og med overbevisende, fører til våpenhvile (2). Først deretter går kanskje Nummer 1 av etter å ha gjort sin del av jobben.

Men hvordan kan noen finne en løsning så lenge drapene fortsetter med uforminsket styrke? Vel, motivasjonen er på topp. Få til en våpenhvile, og motivasjonen svinner hen, slik vi så under borgerkrigen på Sri Lanka.2 Turismen tok seg opp igjen, men letingene etter løsninger avtok mot null, og våpenhvilen ble brukt av begge sider til formålene nevnt ovenfor.

Men hvordan kan det finnes en løsning når nøkkelaktører har armene fulle av våpen? Hvem sa at de skulle gjøre det? De har delegater; dessuten er landet fullt av folk som har tenkt nøye over problemene, ikke bare om hvem som er de onde og hvem som er de gode, men også om hvem som ikke bare tenker på å vinne, men på å finne løsninger.

Søkingen bør være for løsninger, ikke for løsningen. La 1000 blomster blomstre i hvert kvartal i byene, i hver landsby, slik at brutto nasjonalt idéprodukt (BNIP) vokser. Bruk FN-støttede forhandlere med kunnskap om dialog og konfliktløsning snarere enn våpen og kikkerter for å overvåke motpartene.

LES OGSÅ  Stoltenberg: Hvorfor invaderte Russland Ukraina?

For å få til dette må parter utenfor og innenfor Syria snakke sammen. La dem formulere sine mål om hvilket Syria de ønsker å se.

Krefter utenfor

La oss først se på noen av målene til partene utenfor Syria:

Israel – ønsker Syria delt opp i mindre biter, skilt fra Iran, status quo for Golanhøydene og et nytt kart for Midtøsten;

USA – vil det samme som Israel og kontroll over olje, gass og olje-/gassledninger;

Storbritannia – det samme som USA;

Frankrike – medansvarlig for Storbritannias post-Ottomanske3 kolonisering av området, ønsker bekreftelse på vennskap med Syria;

Russland – vil ha en marinebase i Middelhavet, en ”alliert”;

Kina – vil det samme som Russland;

EU – vil ha både det som Israel-USA og Russland ønsker;

Iran – vil ha shiamuslimsk (nest største retning innen islam4) makt;

Irak – majoriteten av shiamuslimer vil ha det samme som Iran;

Libanon – vet ikke helt hva de vil;

Saudi-Arabia – ønsker makt til sunnimuslimene (største retning innen islam5);

Egypt – ønsker å framstå som konfliktmegler;

Qatar – vil det samme som Saudi-Arabia og Egypt;

Gulfstatene – vil det samme som USA-Storbritannia;

Den arabiske liga6– ønsker ingen gjentakelse av Libya, satser på menneskerettigheter;

Tyrkia – ønsker å styrke seg overfor etterfølgernes (Israel-USA) etterfølgerne (Frankrike-Storbritannia-Italia) av det ottomanske keiserdømmet og en buffersone i Syria;

FN – ønsker å håndtere konfliktene.

Over alt dette henger det en mørk sky: Syria er i sonen mellom Israel-USA-NATO og Shanghaigruppen med hovedsete i Beijing (SCO7), begge ekspansive aktører.


Innenfra

La oss deretter forestille oss målene til noen av partene på innsiden:

Alawitene8 (15 % av befolkningen) ønsker å beholde sin makt av hensyn til ”alles beste”;

Shiaene i sin alminnelighet vil det samme;

Sunniene ønsker flertallsstyre på deres premisser, demokrati;

Jøder, kristne og minoriteter ønsker sikkerhet, frykter sunnidiktat;

Kurdere9 ønsker stor grad av selvstyre, en form for samfunn med andre kurdere.

Hver eneste av disse påstandene kan utfordres gang på gang. La oss av hensyn til dette mentale eksperimentet anta at bildet av 16 ytre og fem indre parter, er mer riktig enn galt. Er den forferdelige volden resultat av ”terrorisme” utenfra eller ”statsterrorisme” innenfra mot dem som ønsker demokrati? Begge deler, men hvis man spør hva som er mest avgjørende i en kruttønne – nitrat, svovel, karbon eller smellet – eller hvem som lagde kruttønna (Frankrike), er ikke svaret særlig hjelpsomt. Finnes i stedet en løsning i sikte?

LES OGSÅ  Ikke-sprednings-avtalen i fare

Finnes bedre løsninger?

En voldelig konflikt kan ikke løses med mer vold. Den som måtte vinne, vil bli sterkt mislikt av taperne, og det i et hus og en region som er så sterkt splittet med seg selv.

Sanksjoner er heller ingen løsning, uansett hvor dype og brede, inkludert med deltakelse av Russland og Kina. Det blir som å straffe en person med mikrober mens immunsystemet kjemper i kroppen mot høyfeber. Jo svakere pasienten er, desto mer smittsomt.

Det som trer fram som mest konstruktivt, er en sveitsisk10 løsning: Ett Syria, føderalt med lokalt selvstyre til og med helt ned på landsbynivå med sunnier, shiaer og kurdere som knytter forbindelser på tvers av grensene. Internasjonal fredsmegling må til for å beskytte minoriteter. Alliansefrihet utelukker fremmede baser og våpenimport, ikke obligatoriske forhandlinger om Golanhøydene (og generelt følgende av seksdagerskrigen i Midtøsten i juni 196711) med israelsk FN-medlemskap som innsats.

Napoléon Bonaparte (1769–182112) invaderte for å kontrollere Sveits 1798-1806, men måtte gi opp. Vil dagens to Napoléon-typer, Benjamin Netanyahu13 (f. 1949) og Barack Hussein Obama II14 (f. 1961), gjøre det samme?

Alternativene er to katastrofer til: åpen krig med Saudi-Jordan-Qatar eller ansvar for å beskytte à la Libya15 – med 7.700 bomber og raketter. Resultatet kan bli en vinner som foraktes uten en varig løsning i sikte.

Kilder:

1.  http://no.wikipedia.org/wiki/Borgerkrigen_i_Syria.

2.  http://no.wikipedia.org/wiki/Den_etniske_konflikten_på_Sri_Lanka.

3.  http://no.wikipedia.org/wiki/Ottomanske_rike.

4.  http://no.wikipedia.org/wiki/Shiamuslimer.

5.  http://no.wikipedia.org/wiki/Sunnimuslim.

6.  http://no.wikipedia.org/wiki/Den_arabiske_liga.

7.  http://no.wikipedia.org/wiki/Shanghai_Cooperation_Organisation.

8.  http://no.wikipedia.org/wiki/Alawiter.

9.  http://no.wikipedia.org/wiki/Kurdere.

10.  http://no.wikipedia.org/wiki/Sveits.

11.  http://no.wikipedia.org/wiki/Seksdagerskrigen.

12.  http://no.wikipedia.org/wiki/Napoleon.

13.  http://no.wikipedia.org/wiki/Benjamin_Netanyahu.

14.  http://no.wikipedia.org/wiki/Barack_Obama.

15.  http://no.wikipedia.org/wiki/Borgerkrigen_i_Libya.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner