Skip to main content

Leserbrev nr. 1 2015

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Fra innboksen»]Leserbrev med spørsmål og kommentarer kan sendes til leserbrev@vof.no. Vi driver ikke personlig medisinsk veiledning, men svarer på spørsmål av allmenn interesse.[/gdlr_box_icon]

  OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.

Cola Zero og blodsukkerkontroll

Etter å ha levd et vidunderlig lavkarboliv i mange år har blodsukkeret mitt likevel ligget på 5,5–6 mmol/L fastende. Noen ganger har det til min skrekk og gru faktisk vært over 6, og jeg har sett for meg at jeg til slutt ville ende opp som diabetiker selv om jeg spiser strengt lavkarbo. Så kom lyset. For noen uker siden bestemte jeg meg for å droppe Cola Zero. Jeg må med skam og melde at jeg har drukket slike lettprodukter i en menneskealder. Når jeg skriver om det nå, kjenner jeg på meg at jeg får lyst på en boks iskald Zero, men nei – jeg gidder ikke å ofre helsa mi på Cocas alter.

Hva skjedde? Etter noen dager sank blodsukkeret mitt slik at jeg nå ligger på mellom 4,5 og 5,5 fastende. Tenk hvilken befrielse!


Tenkte kanskje at dere kunne fordype dere litt i denne materien, siden Cola Light kanskje også bidrar til å spre diabetesepidemien globalt! Inger Synnøvedatter

VOF: Det er interessant å høre om dine erfaringer. Studier som har undersøkt mulige sammenhenger mellom inntak av lettbrus og fedme, har gitt varierende resultater. Konvensjonelt blir enhver slik sammenheng avvist fordi lettprodukter ikke tilfører kroppen energi. Imidlertid tyder mye på at andre mekanismer kan være virksomme, noe dine erfaringer bekrefter. En hypotetisk mulighet er at søt smak i seg selv påvirker hjernen slik at den gir signal om at den er sulten. Dette kan oppleves som en stressituasjon som igjen utløser kortisol og eventuelt adrenalin.Disse hormonene bidrar til å nedbryte glykogen fra leveren og fører dermed til utslipp av glukose i blodet. Siden studier på området ikke er entydige, kan det være at noen reagerer slik og andre ikke, slik at gjennomsnittsresultatene blir negative. Vår oppfatning er at den som kjenner slikt på kroppen, selv best vet hvorvidt lettprodukter påvirker blodsukkeret eller ikke, uansett hva kontrollerte studier måtte konkludere. DVP og IM

LES OGSÅ  Leserbrev nr. 3 2013

Muskelknuter i livmor

Hvorfor oppstår “muskelknuter” i livmoren? Er dette egentlig ekte muskelknuter? Kan det for eksempel sammenliknes med muskelknuter i nakken? Er det lurt å stoppe blodtilførselen til muskelknuter i livmoren for å hindre oksygentilførsel og hindre vekst, eller kan det øke risikoen for å utvikle kreft? Bortsett fra infertilitet og normal risiko ved operasjoner, hvilke andre negative konsekvenser kan det ha å fjerne livmoren? Nina

VOF: Vi har forelagt problemstillinga for fastlege Geir Flatabø i Ulvik. Når årsaken til ”muskelknuter” er ukjent, er det åpent for spekulasjoner om det er bakterier eller virus eller andre miljøfaktorer som setter i gang prosessen. Flatabø forteller at østrogen og progesteron fører til økt vekst, men knutene skrumper/minker gjerne etter gjennomgått svangerskap og ved menopause når østrogennivået faller. 


Knutene er ifølge Flatabø ekte nok i den forstand at de blir dannet i livmormuskulatur. Muskelknuter i nakken er noe annet, i og med at beskrivelsen blir brukt om stramme partier eller harde områder med økt muskelspenning i nakkemuskulaturen og derfor ikke er egentlige knuter. Livmormuskulatur og nakkemuskulatur er ellers svært ulike.

Når det gjelder om det er lurt å stoppe blodtilførselen til muskelknuter i livmoren for å hindre oksygentilførsel og hindre vekst, sier Flatabø det nok er aktuelt som ledd i behandling. Det vil neppe kunne medføre kreft, muligens heller redusere risikoen dersom man fjerner knutene på den måten.

Hvis man ser bort fra infertilitet og normal risiko ved operasjoner, mener Flatabø det kanskje ikke er noen negative konsekvenser av å fjerne livmoren. Dette organet har hovedsakelig med reproduksjon å gjøre, og de fleste kvinner som har fått fjernet livmoren etter å være ferdig med barnefødsler, savner den ikke. Dette forutsetter imidlertid at eggstokkene blir igjen. IM

LES OGSÅ  Leserbrev nr. 2 2014

Glykogenlagring og karbohydratbehov

En rekke idrettsutøvere spiser store mengder karbohydrater, enkelte ganger også søtsaker, og de rettferdiggjør det ofte med at det trengs for å lagre nok karbohydrater som glykogen. Hvor stort inntak av karbohydrater må egentlig til for å fylle glykogenlagrene? Hva er behovet for karbohydrater hos topp-idrettsutøvere, mosjonister og folk som trener lite? Illustrer det gjerne som antall brødskiver. Marianne

VOF: En utfordring med store glykogenlagre er at tilgangen til kroppens fettlagre kan bli redusert. Et karbohydratrikt kosthold kan også redusere fettlagrene inne i musklene, som er lettere tilgjengelig som energisubstrat enn fett andre steder på kroppen. Mindre bruk av fettsyrer øker bruken at glykogen. Glykogenlagrene er på cirka 350–400 gram (glukose) for en person på 70 kg, men kan økes noen hundre gram ved å spise store mengder karbohydrater. Til sammenlikning vil en person med så lite som 10 i fettprosent ha sju kg fett på kroppen. Regner vi 500 gram glykogen, vil energilagrene av glukose og fett da bestå av henholdsvis 2 000 og 50 000 kcal (fettvev inneholder ca. 7 kcal/g).

Et karbohydratrikt kosthold gjør at glukose blir den foretrukne energikilden på bekostning av fettsyrer. Selv om glykogenlagrene hos ”karbohydratspisere” er større før konkurranse enn hos de fettadapterte, avslutter de gjerne konkurransene med mindre lagre fordi fettadapterte bruker mer fettsyrer under fysisk belastning. Mye tyder på at nesten tomme glykogenlagre gir større negative følger for karbohydratspiserne enn de fettadapterte. Sistnevnte danner dessuten mye mer ketonlegemer fra fettsyrer i leveren, noe som gjør at størstedelen av hjernens store energibehov dekkes av dette energisubstratet. Hjernen til karbohydratspisere bruker imidlertid bare glukose som energisubstrat, noe som betyr at tomme glykogenlagre i leveren til karbohydratspisere gjør at hjernen får for lite energi, slik at man mister fokus. Dette vil i neste omgang føre til at musklene trettes ut – man møter veggen. Selv om glykogenlagrene er nesten tomme hos fett-adapterte og man naturlig nok mister kraft til en spurt, har hjernen fortsatt tilgang til energi fra ketonlegemer. Dette betyr at man kan fortsette på lavere intensitet  uten å gå fullstendig i veggen. Driver man kontinuerlig intensiv fysisk aktivitet mer enn 60–90 minutter, kan imidlertid inntak av litt ekstra karbohydrat gi et løft også for fettadapterte.

LES OGSÅ  Leserbrev nr. 8 2011

Hvor raskt glykogenlagrene fylles og hvor mye karbohydrat man må spise, er avhengig av treningsintensitet og -mengde, men også kostholdet og hvor store glykogenlagre som er optimalt for hver idrett. I stav- og høydehopp er det for eksempel en ulempe å ha fulle glykogenlagre fordi det øker kroppsvekta. Fettadapterte trenger mindre karbohydrat for å få optimale glykogenlagre enn karbohydratspisere. Det finnes ikke eksakte svar når det gjelder glukosebehovet til fettdapterte idrettsutøvere, men det er åpenbart forskjeller fra person til person og innen ulike idretter når det gjelder hvor store glykogenlagre som er optimalt. KH


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…?