Medisinske pionerer i 1989

For 30 år siden møttes en liten gruppe leger i Nyborg midt i Danmark med det formål å stifte en vitenskapelig basert forening. Danmark er et land med mange foreninger, så dette er kanskje ikke så spesielt, men det er ikke hver dag en ny, vitenskapelig forening stiftes innenfor legestanden. Målet var å danne en vitenskapelig forening for anvendt cellulær biokjemi. Resultatet ble Dansk selskap for ortomolekylær medisin (DSOM).

Tekst Claus Hancke Oversatt/tilrettelagt Iver Mysterud

I et par år hadde en liten gruppe leger arbeidet hver for seg med en ny medisinsk behandling av en av de helt store livsstilssykdommene, nemlig åreforkalkning. 

Metoden var å tilføre intravenøst kelatorer som binder metallioner. Forbindelsen  skilles ut med urinen, noe som medfører at arterienes belegg (forkalkninger) av kalsium, fibrin og oksidert kolesterol blir redusert så mye at amputasjonstruede ben kan reddes, operasjonstruede hjerter kan unngå operasjon og invalidiserende, forkalkede halspulsårer fungerer igjen.

Denne behandlingen var en helt ny angrepsvinkel på åreforkalkning for etablerte leger, selv om metoden har vært brukt i klinisk toksikologi siden 1930-tallet.¹ Den medisinske bruken av kelatorer tok sikte på å fjerne årsaken til en utbredt lidelse framfor bare å fjerne symptomet.

Det var vanskelig å få gehør for denne nye metoden innenfor allerede eksisterende vitenskapelige foreninger, så vi fant naturlig sammen for å stifte en ny forening som kunne utbre kunnskaper om denne – for konvensjonelle leger – nye medisinske retningen.

I starten kalte vi det ”Dansk selskab for chelation terapi”, men betegnelsen var for snever, da den kun nevnte én enkelt behandlingsmetode, den såkalte EDTA-behandlingen. Derfor omdøpte vi etter få år foreningen til dens nåværende navn: ”Dansk Selskab for Orthomolekylær Medicin”.

Ortomolekylær medisin

Navnet ”ortomolekylær” ble først foreslått av den dobbelte nobelprisvinneren Linus Pauling (1901–1994) den 19. april 1968 i en vitenskapelig artikkel i Science,² der han skrev: ”Jeg har kommet til konklusjonen at en annen, generell behandlingsmetode som kan kalles ortomolekylær terapi, kan vise seg å være av stor verdi og kan vise seg å være den beste behandlingsmetoden for mange pasienter.”

Pauling brukte uttrykket om anvendelsen av kroppskjente eller naturlig forekommende molekyler/stoffer til behandling og forebygging av sykdom. Det kan dreie seg om å tilføre stoffer (f.eks. fra maten) som vitaminer, mineraler, aminosyrer, enzymer, essensielle fettsyrer og hormoner, eller det kan innebære å fjerne skadelige stoffer ved hjelp av for eksempel EDTA, som Pauling var meget begeistret for.

Man tilstreber dermed på cellenivå å gjenskape et miljø som gir optimale betingelser for cellens funksjon.

Det er karakteristisk for det ortomolekylære behandlingsprinsippet at det strengt overholder første bud i den Hippokratiske legeeden: ”Primum non nocere.” (Først og fremst ikke gjør skade.)

Behandlingens risiko er alltid vesentlig lavere enn risikoen ved tradisjonell behandling av samme sykdom, og de orto-
molekylære behandlingene er ofte langt mer effektive på lengre sikt, idet de sikter mot å fjerne selve årsaken til sykdommen.

En holistisk tilnærming

Med dette nye paradigmet ble det raskt klart at vi ikke kunne stå alene, og den første tilstøtende faggruppa var tannleger. Som den første legeforeningen konkluderte vi at tennene faktisk var en del av kroppen, og at ganske mange av våre lidelser hadde sitt utspring her. Det var derfor naturlig å oppta tannlegene i foreningen, hvilket har vært en spennende tverrfaglig berikelse.

Siden har interesserte fra andre faggrupper med en akademisk, vitenskapelig bakgrunn bidratt med nye vinkler på de faglige utfordringene.

Som lege er man alt for ofte tilbøyelig til å få legers skylapper på, fordi man tenker, disputerer, diskuterer og ferdes i legekretser.

Den tverrfaglighet som i DSOM startet som et eksperiment, har vist seg å være meget berikende for den faglige debatten når medisinske problemstillinger plutselig kan ses fra andre vinkler enn kun legenes.

Utbredelse av viten og forskning

Den ortomolekylære medisinen hviler på de basisfagene som vi alle lykkelig hadde lagt bak oss siden de første studieårene, men som nå måtte tas opp og børstes støvet av. Det var nødvendig å repetere sin biokjemi for å kunne følge med på de store, amerikanske kongressene, og raskt gikk det opp for oss at den nye viten hvilte på et meget solid, vitenskapelig fundament.

Vi mente derfor at vi ville delaktiggjøre kolleger og andre interesserte i det store tilfanget på kunnskaper som forelå. DSOM arrangerte derfor i 1997, 1999 og 2002  internasjonale, vitenskapelige kongresser i København, de såkalte Helsetrend-kongressene, som ble en stor faglig suksess for foreningen.³

Det er fortsatt selskapets mål å fremme befolkningens helsetilstand på basis av den nyeste viten og med midler som først og fremst understøtter kroppen til å gjenskape den naturlige balansen og optimale, fysiologiske funksjoner i kroppens celler.

Midlet til å nå dette målet er utbredelse av viten og forskning innenfor ortomolekylær medisin blant tannleger, leger og andre behandlere samt befolkningen. Dette er ikke bare veien til bedre helse, men også en metode for å få utgiftene til helsesektoren under kontroll. 

Ortomolekylær medisin – framtidens behandling

Etter mer enn tretti år er det en gryende interesse for ortomolekylær medisin, og foreningen opplever økende oppmerksomhet og medlemstilgang. Framtidens krav til sykdomsbehandling vil være at den er ufarlig, har høy grad av sikkerhet, er effektiv, positive langtidsvirkninger, lave omkostninger, lett tilgjengelighet og dermed hvermannseie.

Vel er det ortomolekylære behandlingsprinsippet biokjemisk komplisert, men teknologisk er det så enkelt at det kan brukes av enhver lege. I framtiden vil færre velge syntetisk medisin med mer eller mindre varige bivirkninger eller store, risikable operasjoner. Hvis de kan, vil de i stedet velge en målrettet ortomolekylær behandling med langsiktig mål om å gjøre kroppen i stand til å helbrede seg selv. 

Om artikkelforfatteren

Claus Hancke (f. 1947) er utdannet lege fra Københavns Universitet i 1974. Etter sykehusturnus var han allmennpraktiserende lege i Helsinge i 10 år og fra 1988 privatpraktiserende lege i Lyngby ved København med ortomolekylær medisin som hovedområde.  Hancke grunnla i 2000 Danmarks første Institutt for Ortomolekylær Medisin,  som han drev inntil 2017. Han har videreutdannet seg i blant annet USA innenfor ortomolekylær medisin og EDTA-behandling og har siden 1990 vært medlem av Internasjonalt råd om kelatterapi (IBCT);  rådet er ikke aktivt lenger. Han leder Skandinavisk råd for kelatterapi (SBCT), som kun har vært aktivt, når behandlingen har vært under angrep fra den ortodokse legestand (sist for 20 år siden). Men rådet eksisterer fremdeles, selv om det p.t. er passivt. Hancke var i 1996–2016 medlem av Sundhedsstyrelsens Råd vedrørende alternativ behandling og har vært initiativtager til og arrangør av Health-Trends-kongressene i København.³ Han er er også medlem av og fellow i American College for Advancement in Medicine (www.acam.org) og medstifter av Dansk Selskab for Orthomolekylær Medicin (www.dsom.dk), borgerrettighetsbevegelsen MayDay (www.mayday-info.dk) og Vitalrådet (www.vitalraadet.dk). Han har publisert en rekke vitenskapelige artikler og har, sammen med andre leger fra Instituttet, undervist i 10 år på Lægeforeningens kurs for praktiserende leger ved siden av å være en flittig skribent og foredragsholder.

Kilder:

1. https://en.wikipedia.org/wiki/Chelation_therapy

2. Pauling L. Orthomolecular psychiatry: Varying the concentrations of substances normally present in the human body may control mental disease. Science 1968; 160: 265–71.

3. http://www.health-trends.dk/

4. https://iom.dk/

5. https://chelation.me/