Kategorier
Replikk til Gundersen
I forrige utgave av Helsemagasinet hadde vi som hovedtema flere kommentarer til boka Snåsakoden1 av professor Kristian Gundersen ved Institutt for biovitenskap, UiO, og takker for hans kommentarer til temaet. Her er våre avsluttende kommentarer.
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.
Tekst Iver Mysterud og Dag Viljen Poleszynski
I boka gjør Gundersen seg til en slags overdommer over en rekke fagfelter han er meget skeptisk til og derfor ikke har noen tro på utover at terapeutene som driver med dem, kan indusere positive helbredelsesresponser i kroppen. Strategien han har brukt for å komme til slike konklusjoner, har primært vært å søke i forskningsdatabasen PubMed. Dersom det ikke foreligger studier der som kan underbygge eller avvise holdbarheten av en tilnærming, finnes i Gundersens verden ingen dokumentasjon. Dette er etter vårt syn en for enkel tilnærming fordi en rekke relevante tidsskrifter er utelukket fra den samme databasen, slik som for eksempel Journal of Orthomolecular Medicine,2 i tillegg til bøker og kliniske erfaringer gjennom mange årtier.
Hvis man som Gundersen forsøker å få oversikt over terapeutiske retninger hvor man har liten forkunnskap og tilsynelatende heller ikke personlig kjennskap til, ville det – i tillegg til søk i PubMed – vært en fornuftig strategi å kontakte sentrale institusjoner (som NAFKAM), forskere, klinikere, terapeutorganisasjoner og eventuelt brukere av alternative terapier som har engasjert seg i mediene. Da kunne man bedt om skriftlige kilder man eventuelt ikke har fått gjennom PubMed: artikler fra tidsskrifter som ikke indekseres der, studier som ikke er avsluttet eller ikke publisert, sentrale bøker og rapporter. Dette vil selvsagt ta en del tid, men det ville gjort bakgrunnsarbeidet mer redelig overfor utøvere av de retningene han kritiserer.
Dersom Gundersen hadde brukt en slik strategi, ville han garantert ha fått tips om at når det gjelder healing, er Daniel Benors bøker sentrale for å få oversikt,3 både når det gjelder artikler publisert i tidsskrifter indeksert i PubMed og andre steder. At Gundersen oppfatter Benors bøker som ”obskure”, får så være, men de fleste som er interessert i healing og forskning på slik behandling, oppfatter dem som viktige oversikter. Selvsagt ville Benor foretrukket ”å publisere data i PubMed-registrerte tidsskrifter snarere enn å gjemme dem bort i bøker”, men hvilket tidsskrift ville trykket oversikter på mange hundre sider med så mange detaljer? Slike tidsskrifter finnes ikke. Som Gundersen vet, er spalteplassen meget knapp i vitenskapelige journaler. Dersom man skal publisere store oversikter med mye detaljer, må man velge et annet medium. Bøker velges av mange, også av Gundersen. Vi er fristet til å spørre hvorfor han ikke heller har publisert vitenskapelig kritikk av alternativ medisin i fagtidsskrifter, dersom bøker ikke har vitenskapelig verdi. Imidlertid verdsetter vi at han har brukt boksjangeren fordi den når et langt større antall lesere enn vitenskapelige artikler gjør. Vi har også gitt ham kreditt for at Snåsakoden er godt skrevet, og derfor anbefaler vi at boka leses av alle som er interessert i debatten om alternativ medisin.4
Klinisk erfaring
Vi er enig med Gundersen i at ””klinisk erfaring” har validert en mengde virkningsløse behandlinger opp gjennom historien.” Vi er også enige i at en rekke kroniske tilstander og sykdommer kan gå over av seg selv. Dette er en viktig grunn til at man trenger godt utformet forskning.
I den forbindelse hamrer Gundersen løs på lege Vilhelm Schjelderup og hans bok Lys som helbreder,5 som oppsummerer en pilotstudie av behandling av barn med astma med et spesielt lys rettet mot akupunkturpunkter. At astma skulle gå over av seg selv i kjølvannet av behandling hos så mange pasienter, er selvsagt mulig, men lite sannsynlig. Gundersen mener at ”de virkningsmekanismer Schjeldrup påberoper seg, ikke henger på greip”. Dette er en vurdering han deler med moderne fysiologer og leger som er sosialisert inn i en fagtradisjon der biokjemiske forklaringsmodeller dominerer (og som dominerer ved universiteter i alle vestlige land). Schjelderup har i løpet av en lang fagkarriere satt seg grundig inn i et komplementært perspektiv som inkluderer biofysikk. Dette er en fagtradisjon og virkelighetsoppfatning som står minst like sterkt som biokjemi. Fysiologiske prosesser i alle pattedyr er for eksmpel basert på elektriske signaler langs nervebaner og over cellemembraner med utveksling av elektroner og kan derfor påvirkes ved hjelp av apparatur som modulerer slike signaler. Schjelderup har brukt mesteparten av sitt faglige engasjement (i tillegg til å være behandlende lege) til å lese om og oppsummere biofysiske perspektiver i fagbøker.
Gundersen mener at ”Schjeldrup burde forsket selv i stedet for å skrive lange bøker.” Han overser at Schjelderup ved siden av teoretiske studier har årtiers klinisk praksis som har vist at behandling basert på lys og elektromagnetisme virker. Schjelderup har dessuten gjort forskning som i mange tilfeller er publisert på russisk, tilgjengelig i norske oversiktsbøker. Han er ikke forsker, men mye taler for å overlate forskning til forskere (som er eksperter på det).6 Gundersen skriver at ”viljen til kritisk forskning […] mangler hos Schjeldrup”. Det er neppe korrekt, mens hans hovedmotivasjon har vært å hjelpe syke mennesker. I likhet med andre har han verken hatt motivasjon til, mulighet for eller kompetanse til å vie mye av sin tid til forskning. Derimot har Schjelderup gjennom et langt liv som lege hjulpet tallrike pasienter som ikke har fått hjelp med skolemedisinsk behandling. I tillegg har han skrevet en rekke bøker som har gitt mange et innblikk i biofysiske modeller for kroppen. Det bør han ha honnør for! Slike biofysiske modeller er ennå ikke er godtatt i moderne fysiologi og medisin, og det trengs åpenbart mer forskning på området før virkningsmekanismene bak de fenomener som klinikere har observert, blir allment forstått.
Ortomolekylær medisin
Vi kan leve med at Helsemagasinet ikke står høyt i kurs hos Gundersen. Han trekker inn nobelprisvinner Linus Pauling (1901-94) og hans forskning på vitamin C på 1970-tallet og kaller hans forskning for ”skandalisert”. Selv om høydosert behandling med vitaminer fortsatt ikke er vitenskapelig anerkjent i ortodokse kretser, tas slik behandling seriøst av en rekke forskere og klinikere over hele verden fordi de ofte virker. Gundersen har tilsynelatende ikke fått med seg at en sentral biokjemiker som Bruce N. Ames (f. 1928) støtter ortomolekylær vitaminbehandling.7 Hadde Gundersen brukt en litt bredere søkestrategi for fagartikler enn å bruke PubMed (se ovenfor), ville han fått med seg tallrike studier av høydosert vitaminbehandliing, ofte individualisert. Dersom det ikke er en ”skolemedisinsk konspirasjon” at ortomolekylær medisin ikke har vunnet vitenskapelig anerkjennelse, slik Gundersen hevder, kan man lure på om det skyldes uvitenhet eller manglende vilje til å lete etter forskning der den finnes og ikke der den er utestengt.
Mer vitenskapelig
Avslutningsvis deler vi oppfatning med Gundersen på i det minste ett område: Vi bør i kommende år bidra til å gjøre både skolemedisin og alternativ medisin mer vitenskapelig, og de som debatterer på området, bør lære seg grunnleggende spilleregler for en uhildet debatt, slik at man unngår personkritikk og andre avsporinger. Det vil både norsk helsevesen, forskere, mediene og syke mennesker være tjent med.
Kilder:
1. Gundersen K. Snåsakoden: En kunnskapsbasert guide til alternativ medisin. Oslo: Aschehoug, 2013.
2. http://orthomolecular.org/library/jom/index.shtml
3. Benor DJ. Healing research volume I: Spiritual healing. Scientific validation of a healing revolution. Professional supplement. Southfield, MI: Vision Publications, 2002.
4. Mysterud I. Vitenskapelig søkelys på alternativ medisin. VOF 2013; 4 (6): 38-41
5. Schjelderup V. Lys som helbreder: Nytt håp for astma-pasienter. Tjøme: Indre Ledelse Forlag, 2004.
6. Mysterud I. Motivasjon for forskning versus behandling. VOF 2013; 4 (6): 44-5.
7. Ames BN, Elson-Schwab I, Silver EA. High-dose vitamin therapy stimulates variant enzymes with decreased coenzyme binding affinity (increased Km): relevance to genetic disease and polymorphisms. American Journal of Clinical Nutrition 2002; 75: 616-58. http://ajcn.nutrition.org/content/75/4/616.full