Slakt av evolusjonsteorien

Selv om Jan Kerr Eckbo gir utmerkete oversikter over og kritikk av en rekke fagområder i Maktens narrespill, treffer han bare delvis blink om evolusjonsteorien.

Tekst Iver Mysterud

Jeg har et sterkt ambivalent forhold til det Eckbo skriver om i kapittel 2, som han kaller ”Narrespillet om evolusjonsteorien”. Deler av det han tar opp, er etter min vurdering viktig kritikk, selv om denne vurderingen ikke nødvendigvis deles av andre med bakgrunn i evolusjonsbiologi. Ett problem er at kapitlet er gjennomsyret av kreasjonistisk kritikk og retorikk. Kreasjonisme er en trosretning som særlig i USA er utbredt, og som med bakgrunn i kristendom og Bibelen er sterkt kritisk til det de mener er mangler ved evolusjonsteorien. Kritikk av evolusjonsteorien er selvsagt velkommen. En normal del av vitenskapsprosessen er å finne feil i vedtatte ”sannheter”, noe som i årtusener har drevet filosofier og forskere til stadig bedre innsikt om hvordan naturen fungerer. Hvis man skal komme med god og saklig kritikk av et fagområde eller tema, må man forstå det så godt at kritikken blir treffende. Det gjør kreasjonistene sjelden, noe som gjennomsyrer Eckbos kapittel. For eksempel skriver han (s. 103):

”Den [moderne evolusjonsteorien] forklarer ikke eksistensen av ”fossile dyrearter” i vår tid, hvorfor en rekke arter lever uforandret gjennom millioner av år, eller hvorfor andre arter som åpenbart har egenskaper som ikke er konkurransefremmende, fremdeles eksisterer etter millioner av år. Den forklarer heller ikke hvorfor våre nære forfedre døde ut, mens våre langt fjernere forfedre lever i beste velgående.”

Jo, moderne evolusjonsbiologi har hypoteser og modeller for å forklare alt dette. 1) Hvis en art lever i et miljø som i liten grad endrer seg og der ressurstilgangen er noenlunde jevn, vil arten heller ikke bli endret i særlig grad. Da vil en nålevende art kunne ha ytre kjennetegn som virker identiske med fossiler av en art som levde for mange millioner år siden. 2) Hvis en art har egenskaper som for oss ikke virker konkurransefremmende, må man se nøye på hva slags miljø den har levd og lever i. Finnes det kanskje ikke konkurrenter der? Er det nok ressurser til alle? Finnes det heller ikke rovdyr i dette miljøet, slik at individenes atferd preges av dette? 3) Det er feil å omtale dagens menneskeaper som ”våre langt fjernere forfedre”. Mennesket og menneskeapene antas å ha en felles stamform for mange millioner år siden, men vi stammer ikke direkte fra dem. Menneskeapene har i likhet mennesket hatt sin unike evolusjonshistorie etter at vi langt tilbake var én art. Det finnes en rekke hypoteser for hvorfor menneskeapene eksisterer i dag, mens andre arter av slekten Homo (vår slekt) ikke eksisterer. For eksempel kan det tenkes at andre Homo-arter har vært i mye sterkere konkurranse med oss, og at vi har gått seirende ut av den konkurransen. Menneskeapene har i liten grad vært våre konkurrenter fordi de har hatt en annerledes livsform og har brukt andre ressurser enn mennesket opp gjennom evolusjonshistorien. For eksempel vil en gorilla som spiser planter av lav kvalitet nær sagt døgnet rundt, ikke være en konkurrent om den typen mat mennesker opp gjennom forhistorien har spist, som animalsk mat, frukt, bær, nøtter og etter hvert stivelsesrike rotknoller. Snarere har menneskeapene vært en matressurs for oss, og grunnen til at de faktisk har overlevd, kan være at de har funnet seg til rette i områder der få mennesker har levd og jaktet.

Eckbo skriver at evolusjonsteorien ikke forklarer ”bruk av avanserte symboler som skriftspråk, matematikk og musikk.” Dette må i så fall handle om hvordan man oppfatter ”forklarer”. Det er mulig at Eckbo ikke er overbevist om eller vet om dette, men det har i flere årtier vært stor aktivitet blant språkforskere og evolusjonsforskere for å forsøke å forklare hvordan skriftspråk er blitt til.^1,2 Tilsvarende gjelder for musikk.^3,4,5,6,7

Igjen: Man må skjønne fagfeltene man kritiserer for å komme med troverdig kritikk. Eckbo viser en rekke steder i dette kapitlet at han ikke gjør det. Én grunn til dette kan være at han i stor grad har basert sin forståelse på én enkelt bok,⁸ av den amerikanske matematikeren Amir Aczel (1950–2015), og Aczels syn gjennomsyrer mye av dette kapitlet. Jeg har ikke lest den, men har ved noen nettsøk sett hva den handler om.⁹ Hadde Eckbo satt seg grundig inn i tilnærmingen til flere fagfolk, gjerne deres oversiktsbøker, ville nok presentasjonen vært mer balansert og troverdig. Da ville han også oppdaget at det finnes en rekke hypoteser for å forklare ”virkelige altruistiske handlinger”.

Amir Aczel er en dårlig veiviser i synet på denne typen atferd. Dagens hypoteser for å forklare tilsynelatende ”paradoksale” altruistiske handlinger, handler ikke om å overleve i streng forstand, men for eksempel om å få et godt rykte (som indirekte har å gjøre med videreføring av ens gener til neste generasjon). Denne typen misforståtte innvendinger mot evolusjonsteorien er det mange av i Eckbos kapittel. Påfuglens store hale er på tross av hva Aczel og Eckbo mener, godt studert i evolusjonsbiologien, med gode modeller som har omfattende empirisk støtte. 

Det er også feilaktig å kritisere evolusjonsteorien for ikke å kunne forklare ”alt” her og nå. Forskning er en dynamisk prosess, og over tid kommer det stadig bedre hypoteser og større innsikt når de testes. Mange fenomener man ikke forsto for noen hundre år siden, har gode forklaringer i dag.

Bevissthet

Det er ulogisk når Eckbo bringer inn grunnleggende debatter fra nevrovitenskapen i et kapittel om evolusjon. Dette handler om hva ”bevissthet” er. Selv om det finnes en rekke hypoteser og modeller i dagens naturvitenskap om hva det er, er den rådende oppfatningen at bevisstheten er knyttet til den fysiske hjernen og oppstår som følge av fysiske, kjemiske og biologiske prosesser i hjernemassen. Den kan man være enig eller uenig i, og Eckbo er sterkt kritisk. Han vektlegger i stedet en hypotese der bevisstheten ikke er lokalisert i hjernen/kroppen, hvilket er helt legitimt.

Til støtte for en slik hypotese viser han blant annet til fenomener i parapsykologi. Siden evolusjonsteorien verken kan forklare bevissthet eller eksistensen av parapsykologiske fenomener, er evolusjonsteorien feil eller mangelfull, lyder hans kritikk, som kan imøtegås av følgende: 1) En rekke evolusjonsforskere har utviklet modeller for bakgrunnen for vår bevissthet, der premisset er at den er lokalisert i hjernen/kroppen.

Ett eksempel er filosofen Daniel C. Dennett (f. 1942).^10,11 Det er derfor feil å påstå at evolusjonsforskere ikke kan forklare bevissthet, selv om det er helt legitimt å mene at disse modellene ikke er holdbare eller overbevisende. 2) Man kan gjerne mislike at dagens naturvitere (i vid forstand) ikke setter seg inn i den omfattende forskningen som finnes om paranormale fenomener, men det er et faktum at de fleste ikke anerkjenner eksistensen av slike. Dette kan imidlertid ikke brukes som en kritikk av evolusjonsbiologien, som forsøker å forklare hvorfor noe er blitt til.

Hvis man ikke er enige eller overbevist om at dette ”noe” eksisterer, vil heller ikke evolusjonsforskere gå i gang med å forsøke å forklare dets tilblivelse. Så fort forskerne blir overbevist om parapsykologiske fenomeners eksistens eller at bevisstheten ikke er et lokalt fenomen i hjernen, vil de gå i gang med å forsøke å forklare den evolusjonære bakgrunnen.

Som kritikk av evolusjonsteorien er det derfor feilaktig å trekke inn parapsykologiske fenomener. Men Eckbo har et poeng når han skriver (s. 63): ”Som følge av slike forutinntatte holdninger og fordommer blir ikke resultatene fra psi-forskningen behandlet på en rettferdig og redelig måte.” Denne kritikken rammer i så fall nevrovitenskapen og eventuelt andre deler av biologien, men ikke evolusjonsteorien/evolusjonsbiologien.

Rupert Sheldrake

Det som derimot er relevant å trekke inn i et kapittel som kritiserer evolusjonsteorien, er de hypotesene og modellene som den britiske biologen Rupert Sheldrake (f. 1942) har presentert gjennom mange bøker over flere tiår.^12,13,14 Han er omtalt en rekke ganger i Eckbos evolusjonskapittel, også i kapittel 3 om arv og gener. Jeg har lest de fleste av Sheldrakes bøker og er derfor godt kjent med hans kritikk. Sheldrake er meget bredt orientert i ulike naturfag og en forsker – i ordets beste betydning – til fingerspissene. Han har presentert en rekke testbare hypoteser, som dessverre i det store og hele er oversett av forskersamfunnet. 

Richard Dawkins

En av Eckbos skyteskiver i dette kapitlet er den britiske biologen Richard Dawkins (f. 1941) og likesinnede tenkere. Dawkins har gjort en stor innsats for å popularisere viktige deler av den moderne evolusjonsbiologien, men det er forståelig at mange – som Eckbo – kan reagere på Dawkins’ nærmest fanatiske framheving av ateisme og nedrakking av alt som har med religion å gjøre. Evolusjonsbiologien består imidlertid av et vidt spekter av forskere, og Dawkins’ syn på religion er ikke representativt for alle.

Universet

Jeg finner det upassende å trekke inn universet og dets tilblivelse, inkludert Det store smellet (Big bang), i et kapittel om evolusjonsteorien. En rekke naturvitere jobber med dette, men det er ikke temaer jeg finner naturlig å ha med i mitt eget fagområde. Selv om Eckbo bruker evolusjonsteorien i anførselstegn i kapitteltittelen, virker det søkt å trekke inn universets tilblivelse.

Avslutning

Alt i alt synes jeg Eckbos kapittel om evolusjonsteorien er av variabel kvalitet. Han presenterer mye tradisjonell kreasjonistisk kritikk, trekker inn en rekke temaer som strengt tatt ikke har noe i et slikt kapittel å gjøre, påstår det ikke finnes evolusjonære forklaringer på en rekke fenomener det faktisk finnes for, og misforstår deler av hvordan evolusjonsbiologer tenker og jobber. Hadde han i stedet kortet kapitlet inn og lagt hovedvekt kun på den kritikken Rupert Sheldrake har presentert, ville kapitlet blitt bedre og mer troverdig. Eckbos kritikk av forståelsen av arv og at biologene ikke forstår den godt nok, er også på sin plass, noe han utdyper i kapittel 3. Det er liten tvil om at arv historisk ble satt lik gener og at genene ble oppfattet som mye viktigere enn man i dag vet er tilfellet.

Det er lett å være enig med Eckbo når han mot slutten av kapitlet skriver (s. 102): ”Ekte vitenskapsfolk er åpne og nysgjerrige personer uten forutinntatte holdninger, som søker etter en stadig bedre kunnskap om naturens mysterier.” Dette er et ideal for hvordan forskere bør være, selv om det ofte er et hav til hvordan de er i praksis. Når Eckbo like etter oppsummerer det han mener er mangelfullt med den moderne evolusjonsteorien, rakner det i mine øyne. Mange av hans premisser er uholdbare. Da henger ikke hans konklusjon på greip: ”Den utvidede evolusjonsteorien […] har en rekke meget alvorlige mangler og er sannsynligvis fullstendig feil.” Jeg er ikke uenig i at dagens evolusjonsteori har mangler (noe de fleste teorier har), men de er ikke verre enn at den gir en god forståelse av hvorfor naturen er som den er. Å antyde at den kan være ”fullstendig feil”, vitner om dårlig forståelse av dagens evolusjonsbiologi.

Kilder:

1 Schmandt-Besserat D. The evolution of writing. I: Wright J red. International encyclopedia of social and behavioral sciences. Elsevier, 2014. https://sites.utexas.edu/dsb/tokens/the-evolution-of-writing/

2 Oaster B. If you can read this, thank a phoenecian. DayTranslations.com 12.6.2017. https://www.daytranslations.com/blog/phoenecian-writing/. Lest 20.4.2023.

3 Benzon WL. Stages in the evolution of music. Journal of Social and Evolutionary Systems 1993; 16: 273–96. https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/106173619390036Q

4 Gatherer D. The evolution of music – a comparison of darwinian and dialectical methods. Journal of Social and Evolutionary Systems 1997; 20: 75–92. https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S1061736197900308

5 Wallin NL, Merker B, Brown S, red. The origins of music. Cambridge, MA: The MIT Press, 2000.

6 Mithen S. The music instinct: the evolutionary basis of musicality. Annals of the New York Academy of Sciences 2009; 1169: 3–12. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/19673750/

7 Ravignani A. Darwin, sexual selection, and the origins of music. Trends in Ecology and Evolution 2018; 33: 716–9. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/30126619/

8 Aczel A. Why science does not disprove God. New York, NY: William Morrow, 2014.

9 Bailey DH. Review of Amir Aczel’s “Why Science Does Not Disprove God”. SMR Blog 4.5.2014. https://www.sciencemeetsreligion.org/blog/2014/05/review-of-amir-aczels-why-science-does-not-disprove-god/

10 Dennett DC. Consciousness explained. London: Penguin Books, 1991.

11 Dennett DC. Kinds of minds: Toward an understanding of consciousness. New York, NY: BasicBooks, 1996.

12 Sheldrake R. A new science of life: The hypothesis of formative causation. London: Paladin Grafton Books, 1987.

13 Sheldrake R. The presence of the past. FONTANA/Collins, 1988.

14 Sheldrake R. Vitenskapens vrangforestillinger: 10 veier til friere forskning. Oslo: Flux Forlag, 2012.