Kvalitetsvarer // Fri frakt over kr. 1200,- // Rask levering på lagerførte varer

Antioksidanter kan motvirke og helbrede kreft

 

Det er allment akseptert at antioksidanter i maten og kosttilskudd kan motvirke kreft. Likevel antyder dr. James D. Watson (f. 1928) at antioksidanter forårsaker kreft og forstyrrer behandlingen. Selv om slike uttalelser om antioksidanter er villedende, har dominerende medier plukket dem opp og bidratt til mer forvirring.

Watson er en av verdens best kjente forskere og oppdaget sammen med Rosalind Franklin, Raymond Gosling, Frances Crick og Maurice Wilkins6 den doble DNA-spiralen i 1953. Han hevder å ha oppdaget at antioksidanter fremmer veksten i siste stadier av kreft med spredning (metastaser) og uttaler at dette tilhører ”mine viktigste arbeider siden dobbelspiralen”.7,8

Vi er enige i at funnet er av grunnleggende betydning, selv om det ikke var hans oppdagelse alene. Det dreier seg snarere om elementær kunnskap som innen ortomolekylær medisin har vært kjent i årevis.9,10:137-46 Antioksidantnivået i kroppen fungerer nemlig som signal i kroppen og kontrollerer celledeling. I friske celler og i godartede svulster har oksidanter tendens til å øke celledelinga, mens antioksidanter hemmer den. Imidlertid kan miljøet rundt ondartede svulster være så sterkt oksiderende at det ødelegger cellene og dreper dem ved apoptose (kontrollert celledød). I dette tilfellet kan antioksidanter bidra til at kreftceller spres og overlever ved at de beskytter cellene mot oksidering og stimulerer dem til å vokse. Av denne grunn er antioksidanter noen ganger kontraindikert ved ondartet kreft, selv om det finnes særlige unntak.

Oksidanter versus antioksidanter

Balansen mellom oksidanter og antioksidanter er et nøkkeltema i utviklinga av kreft, noe som har vært kjent i årtier. Watson virker å være i bakleksa når det gjelder hans vurdering av ernæringsmedisin, og overraskende nok ser det ut til at han har misforstått hvordan oksidasjons- og reduksjonsprosesser påvirker kreft. Han har rett i at reaktive oksygenmolekyler (oksidanter) virker positivt på livsprosessen; dette er grunnleggende biologi. Slike molekyler er involvert i aldring, kronisk sykdom og kreft. Oksidanter bidrar til skader av frie radikaler, og kroppen lager store mengder antioksidanter for å motvirke dette og opprettholde helsa.

På 1950-tallet behandlet dr. Reginald Holman kreftceller operert inn i rotter med en fortynnet løsning hydrogenperoksid (H2O2) i drikkevannet,11 en oksidant som gir fra seg et signal om reduksjon/oksidasjon i kroppen. I løpet av 2-8 uker førte behandlinga til at kreftsvulstene ble borte i over halvparten av rottene (50-60 prosent).

To pasienter med framskreden, inoperabel kreft viste også markant klinisk bedring av samme behandling. (NB! Vi antyder ikke at folk bør innta hydrogenperoksid.) Han publiserte sine funn i Nature, et av de mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftene i vår tid, og – naturligvis – samme tidsskrift som bare fire år tidligere hadde publisert Crick og Watsons artikkel om dobbeltspiralen.

Annonse:

Ortomolekylær medisin har hatt framgang siden den gangen; nå finnes bedre og mer effektive teknikker for å angripe kreft. Intravenøst tilført vitamin C er et godt eksempel.12 Likevel baserer ortomolekylære og konvensjonelle behandlinger seg indirekte på å øke nivået av hydrogenperoksid og baserer seg dermed indirekte på å få til skader av frie radikaler i kreftsvulstene. Watson har rett i at oksidasjon og fri radikal-skade er de grunnleggende mekanismene som hemmer veksten av kreftceller når vi utsetter dem for stråling og cellegift. Han uttaler også at kreftceller kan tilpasse seg oksidasjon og at dette er en viktig strategi for å bli motstandsdyktig overfor slik behandling; selv om også dette har vært standard kunnskap i kreftbiologi i årtier.

Vi er enig i noen av Watsons uttalelser: at kreftforskning er overregulert;13 at et hovedmål burde være å helbrede kreft i framskredne stadier; og at helbredelse av kreft kan være oppnåelig dersom man satte inn 5-10 års målrettet forskning. Imidlertid mener vi at han burde gjøre seg mer kjent med framskrittene innen ortomolekylær medisin, som for tida leder an.

Hvordan vokser kreft?

Kreft utvikler seg når celler deler seg og vokser i nærvær av oksidasjon og andre skader. I henhold til mikroevolusjonære modeller10 blir celler skadd og endrer atferd, slik at de vokser ukontrollert og oppfører seg som de encellede organismene de opprinnelig utviklet seg fra. Kreftcellens individualisme overvinner de samvirkende kontrollmekanismene som finnes i komplekse, flercellede organismer. Legg merke til at antioksidanter begrenser oksidative skader, og på denne måten hemmer de tidlig cellevekst og hindrer at kreft utvikler seg.

Når kreftceller blir ondartede, framstår de i et utrolig genetisk mangfold. En godartet svulst er som en samling av like, abnorme celler, mens en ondartet svulst er et helt økosystem. I dette seinstadiet kan noen (men ikke alle) antioksidanter faktisk fremme veksten av kreftceller. Tusenvis av ulike celletyper samarbeider, konkurrerer og kjemper for å overleve. En konsekvens av de anaerobe (uten oksygen) betingelsene som dominerer første fase av en ondartet cellevekst er at kreftceller skiller seg fra friske celler ved måten de genererer energi på – det vil si at deres stoffskifte domineres anaerobt i bruken av glukose. Dette er den velkjente Warburg-effekten,14 et annet funn fra 1950-tallet.15

Hvordan stoppes kreftveksten?

Antioksidanter som for eksempel vitamin C, klarer å nyttiggjøre seg forskjellene mellom kreft og friske celler; de dreper kreftceller samtidig som de beskytter friske celler.16,17 Slike stoffer har evne til å fungere enten som anti- eller prooksidanter, avhengig av miljøet. I kreftceller fungerer de som prooksidanter og danner hydrogenperoksid som angriper innenfra, i friske celler fungerer de som beskyttende antioksidanter.

De tosidige egenskapene til disse stoffene er livsviktige fordi standard cellegift- eller stråleterapi skader friske celler nesten like mye som kreftceller. Forestillingen om at et medikament kan ha selektiv aktivitet mot kreftceller, har åpenbart gjort inntrykk på Watson, som foreslår at ”sterkt målrettet, ny medikamentutvikling bør innrettes mot å finne stoffer som fungerer bedre enn metformin og selektivt dreper [kreft-]stamceller”.8 Metformin er et antidiabetikum som motvirker kreft ved å redusere blodsukkernivået. Interessant nok er karbohydratreduksjon og andre metoder for å ”sulte ut” kreften standardmetoder innenfor ortomolekylær kreftterapi.9

Selektive antikreftmidler av den typen dr. Watson anbefaler, eksisterer allerede. De inkluderer vitamin C, vitamin D, vitamin K, alfa-lipoensyre, selen og andre. Et forskningsprogram for å undersøke de synergistiske egenskapene til slike stoffer i kreftbehandling bør settes i verk straks. Det er på høy tid at konvensjonell medisin innrømmer sin feilslåtte strategi innen kreftforskning og omfavner selektive, ortomolekylære metoder. Folk flest bør holde seg til ernæringsterapi mens vi venter, trolig en god stund, inntil medisinen fokuserer på pasientene i stedet på profittmuligheten. Ikke la deg overtale til å holde deg unna de stoffene som kan hjelpe deg mest.

Annonse:

Kilder:

1.  Oksholen T. Vitaminpiller forlenger ikke livet. 17. april 2008. http://www.forskning.no/artikler/2008/april/179458

2.  Bjelakovic G, Nikolova D, Gluud LL mfl. Antioxidant supplementation for prevention of mortality in healthy participants and patients with various disease (review). The Cochrane Library 2012; 3: 1-289. John Wiley & Sons, Ltd., 2012. http://www.thecochranelibrary.com

3.  NTB. Vitaminpiller øker dødeligheten. 22. mars 2012. http://www.nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.8046431; http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10079770; http://www.abcnyheter.no/nyheter/helse/2012/03/22/studie-vitaminpiller-oeker-doedeligheten

4.  Vitaminer til besvær? http://www.oikos.no/newsread/page.aspx?docid=13186

5.  Hickey S. Antioxidants prevent cancer and some may even cure it. Orthomolecular Medicine news Service 2012; 24. januar. http://www.orthomolecular.org/resources/omns/v09n02.shtml

6.  http://no.wikipedia.org/wiki/DNA#Oppdagelsen_av_DNA_og_dobbelspiralen

7.  Latest news. Nobel laureate James Watson claims antioxidants in late-stage cancers can promote cancer progression. The Royal Society 2013; 9. januar. http://royalsociety.org/news/2013/watson-antioxidants-cancer/

8.  Watson J. Oxidants, antioxidants and the current incurability of metastatic cancers. Open biology 2013; 3: 1-9. http://rsob.royalsocietypublishing.org/content/3/1/120144.full.pdf

9.  Hickey S, Roberts HJ. Cancer: Nutrition and survival. USA: Lulu Press, 2005.

10.  Hickey S, Roberts HJ. Selfish cells: cancer as microevolution. USA: Lulu Press, 2007.

11.  Holman RA. A method of destroying a malignant rat tumour in vivo, Nature 1957; 4568: 1033. http://www.nature.com/bjc/journal/v84/n11/abs/6691814a.html

12.  http://www.doctoryourself.com/RiordanIVC.pdf, http://www.riordanclinic.org/research/research-studies/vitaminc/protocol/ og http://www.doctoryourself.com/Radiation_VitC.pptx.pdf

13.  Lettice E. James Watson: ‘cancer research is over regulated’. The Guardian 2010, 10. september. http://www.guardian.co.uk/science/2010/sep/10/james-watson-cancer-research

14.  Gonzalez MJ, Massari MJR, Duconge J, Riordan NH mfl. The bio-energetic theory of carcinogenesis, Medical Hypotheses 2012; 79: 433-9. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22809841

15.  Warburg O. On the origin of cancer cells. Science 1956; 123: 309-14. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/13298683

16.  Casciari JJ, Riordan NH, Schmidt TL mfl. Cytotoxicity of ascorbate, lipoic acid, and other antioxidants in hollow fibre in vitro tumours, British Journal of Cancer 2001; 84: 1544-50. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11384106

17.  Riordan NH, Riordana HD, Menga X mfl. Intravenous ascorbate as a tumor cytotoxic chemotherapeutic agent. Medical Hypotheses 1995; 44: 207-13. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/7609676

Del gjerne med dine venner

antioksidanter, kreft, vitamin C

0
    0
    Din handlekurv
    Din handlekurv er tomTilbake til butikken