Uttrykket status quo er en forkortelse av det latinske status quo ante bellum, hvilket betyr ”slik ting var før krigen”¹. Her bruker vi begrepet for å beskrive et mediebilde der aktørene ikke ønsker forandringer i rådende samfunnsforhold. Aviser, tv og radio sender tallrike programmer som ikke inspirerer til handling, men fører til passivitet, akkurat som romertidens politiske elite forsøkte å pasifisere et urolig folk ved hjelp av å dele ut brød og avholde gladiatorkamper og hesteveddeløp (sirkus) – panem et circenses.² 

Tekst Dag Viljen Poleszynski

Pressen og andre medier kunne vært en motvekt til samfunnets økonomisk, sosialt og politisk privilegerte ved å peke på mulige handlinger som bedret situasjonen for de fattigste og minst ressurssterke. De siste tiårene er mediebildet  i Norge og mange andre land blitt stadig mer preget av ”sirkus”, der politisk passiviserende ”underholdningsprogrammer” ikke har annet mål enn å få så mange som mulig klistret til tv-skjermen eller til å bla gjennom aviser mens de bombarderes av reklame for produkter de fleste av oss enten har alt for mange av (klær, skotøy, hvite-/brunevarer, leker, mobiltelefoner), eller ikke trenger (brus, søtsaker, gambling). 

Norske medier er stort sett godt orientert om hendelser i fjerne land og dekker utførlig krig, politiske valg, hungersnød, ulykker, naturkatastrofer og kulturbegivenheter. Intet av dette har noen som helst nytte for dem som ønsker å endre det norske samfunnet, selv om det har interesse å vite noe om det som skjer i andre deler av verden og man kan lære noe om vår egen, relativt gunstige status. Dette kan motivere noen til å endre egne prioriteringer.

Et viktig spørsmål er hvorfor mediene er blitt stadig mer ”forflatet” og uinteressante. Ulike aktører har trolig flere og ulike begrunnelser for sin medieprofil. Her er noen av dem:

For det første ønsker mediene å få flere tilhengere fordi eierne, journalister, nyhetsmedarbeidere og andre ansatte ønsker oppmerksomhet og positive tilbakemeldinger, å bli kjent og populær. 

For det andre ønsker medieeiere gode eller økte inntekter. 

For det tredje ønsker kommersielle medier reklameinntekter. Jo mer oppmerksomhet, desto høyre priser kan man ta for annonser eller reklameinnslag. 

For det fjerde har noen medier politiske mål, enten ved å støtte status quo, eller ved at de ønsker politiske endringer. 

For det femte driver noen medier ren opplysningsvirksomhet om en eller flere saker. Mange av disse representerer frivillige organisasjoner, statlige myndigheter eller foreninger.

Helsemagasinet tilhører sistnevnte kategori. Vi eies av en stiftelse uten profittmål eller mulighet for å ta ut utbytte. Stiftelsens uttrykte mål er å bidra til et bedre samfunn, til at flere mennesker får bedre helse og lever et godt liv. Vi søker å forklare grunnleggende årsaker til sykdom og dårlig trivsel og baserer oss i stor grad på en evolusjonær tankegang. I saker der vi er uenige med status quo-aktører, begrunner vi standpunktene med henvisning til forskning og erfaringer til fagpersoner i saker der de har kompetanse. Helsemagasinet tillater bare annonser for produkter vi vurderer å være i tråd med våre mål og har – i likhet med de fleste andre trykte medier – opplevd sterk svikt i annonseinntektene siden vi startet i 2010.

Det er et uttrykt mål for oss å slippe til med våre synspunkter i andre medier, noe som imidlertid stadig er blitt vanskeligere de siste årene. Nedenfor gjengir vi to temaer som vi mener fortjener mye mer oppmerksomhet i ledende medier, som imidlertid ikke har ønsket å publisere, i det minste ikke signert undertegnede. Det første omhandler diskusjonen om en planlagt, omfattende utbygging av nye sykehus, som vi anser å være dårlig fundert; den andre om grådige farmasiselskaper. Artiklene ble skrevet i februar i år og ble i tur og orden refusert av Aftenposten, Klassekampen, Morgenbladet og Dagens Næringsliv.

Sykehusgigantomanien

De siste årene har myndighetene og helseforetakene foreslått en rekke nybygg i form av store, sentraliserte sykehus. Det dreier som om investeringer for flere titalls milliarder, og i 2016 anslo direktøren i Sykehusbygg at Norge skal investere i gjennomsnitt 750 millioner hver eneste måned helt fram til 2050.³ Det største prosjektet i regi av Oslo universitetssykehus (OUS) kan bli nytt klinikkbygg på Radiumhospitalet, ny sikkerhetsavdeling ved Ila fengsel, nytt lokalsykehus på Aker og utbygging av Rikshospitalet på Gaustad. Siste prislapp på hele Gaustad-prosjektet fikk i desember 2018 antydet en totalpris på kr 59,4 milliarder, hvorav 24 milliarder skal brukes for å bygge høyhus på Gaustad.⁴

Er ikke dette ”helt Gaustad”, vet ikke jeg! Begrunnelsen for å hevde at investeringene i nye, flotte sykehus er galskap, er at det ikke foreligger noen utredninger av alternativ bruk av pengene for å forhindre at folk blir syke, altså forebyggende helsetiltak. Et grunnleggende problem er at forståelsen av hvorfor vi blir syke, synes å mangle, samtidig som myndighetene synes å mene at det er effektivt å behandle sykdom og skade etter at de er oppstått. De antar åpenbart at det er normalt (og dermed uunngåelig) at flertallet av den voksne befolkningen rammes enten av fedme, diabetes, kreft, hjertekarsykdom, astma og allergier, kronisk tretthet, nyre- og leversvikt, hyppige infeksjoner, smerter i ledd (artroser, leddgikt), mage- og tarmsykdommer (ulcerøs kolitt, Crohns sykdom, irritabel tarm), impotens/redusert fruktbarhet, og/eller en rekke nervelidelser (MS, Alzheimers sykdom, Parkinsons, osv.). 

Forståelsen av at de fleste av vår tids ”sivilisasjonssykdommer” er en følge av det evolusjonsforskere har karakterisert som en feiltilpasning mellom vår genetiske arv og de miljøbetingelsene vi møter i dagens samfunn, synes å mangle. Ikke bare spiser vi feil, men vi er omgitt av et unaturlig miljø fullt av kjemisk og elektromagnetisk ”smog”, vi sitter stille i inneluft med overskudd på positive ioner og mangler helsebringende virkninger av fullspektrum lys fra sola, inkludert ”demonisert”, men livgivende UV-stråler. Vi mangler tilførsel av negative ioner fra lufta, slik vi tidligere gjorde, og vi fikk tilført elektroner via føttene når vi streifet rundt i skog og fjell. Nå holdes mange våkne av blålys fra skjermer, de fleste sitter feil på do (naturfolk sitter på huk), og mange er enslige og rotløse. Det er imidlertid ikke ”normalt” å være syk; det normale er å være frisk.

De som tjener på en manglende forståelse av årsakene til sykdom og manglende samfunnstiltak for å få bukt med dem, er involvert i å bygge kostbare sykehus, leverer avansert medisinsk utstyr, administrerer sykehus til en høy pris, mens terapeuter reparerer skader som kunne vært unngått. Det er fritt fram å produsere helseskadelige produkter – inkludert kjemiske sprøytemidler og annet, raffinert sukker, brus med sukker, næringsfattige ”matvarer” som Corn Flakes. Andre som bidrar til dårlig helse er importører av kraftfôr, tobakks- og alkoholindustrien, farmasøytisk industri og apotekene. Konvensjonelle leger vet lite om årsaker til sykdom, og slankeindustrien og mediene retter oppmerksomheten på alt som er galt i stedet for å veilede folk det som er nyttig. 

Sammen med dyktige kolleger har vi siden 2002 forsøkt å bidra til økt forståelse for betydningen av evolusjon, et fag som etter vår oppfatning burde ligge til grunn for ethvert forsøk på å forstå hvorfor så mange blir syke i vår tid. Vi representerer ett av svært få fagmiljøer i Norge som er kritiske til myndighetenes kampanjer for å endre kostholdet: myndighetenes ”eksperter” anbefaler alle å spise mindre fett, særlig mettet fett, og å kutte ned inntaket av salt. Det eneste fornuftige rådet fra myndighetene (bortsett fra å drikke rent vann) er oppfordringen om å kutte ned på sukker, noe flere av oss har foreslått siden 1970-tallet. 

Imidlertid lever vi i en markedsøkonomi der helseskadelige produkter kan selges fritt, det vil si at oppfordringen til folk er ”å ta seg selv i nakken”. ”Løsningen” innebærer å legge skylda på dem som ikke klarer å følge myndighetenes råd, ikke på politikerne, som lar en sykdomsframkallende struktur opprettholdes og videreføres ved å stole på håndplukkede ”eksperter” som alle tenker likt. En lite vellykket ”løsning” fra myndighetenes side er for eksempel å merke matvarer slik at forbrukerne skal velge ”sunne” matvarer, som slettes ikke er sunne, i stedet for å fjerne skadelig ”matvarer” fra markedet. Rent bortsett fra at myndighetenes ”Nøkkelhullmerking” bommer ved å advare mot fett (som ikke er skadelig), er det naivt å tro at folk flest i en travel hverdag konsekvent vil velge sunnere produkter framfor usunne så lenge utvalget av usunne matvarer er større enn av sunne.

Dersom myndighetene i framtiden skulle ønske å prioritere forebygging framfor reparasjon (symptombehandling), er det ikke nok å overlate en slik jobb til eksperter som er blitt selektert i årtier til å mene det samme. Vi har i dag ingen fri, åpen helsedebatt i mediene. Et elementært krav ville være å åpne for en uhildet, åpen debatt i alle medier der alle faglige innspill tas imot uten fordommer, og å inkludere fagpersoner med andre synspunkter i alle offentlige råd og utvalg som utreder og gir anbefalinger om ernæring og livsstil. Et krav til slike medlemmer må være at de er økonomisk og faglig uavhengige (at de ikke, for eksempel, mottar honorarer fra farmasøytisk industri eller matvareindustrien) og at offentligheten får vite bakgrunnen til dem som oppnevnes til å delta i nye utredninger/diskusjoner – samtidig som de som har sittet i posisjon i årtier, blir avløst av nye krefter.

En slik ny åpenhet ville måtte innebære at milliardinvesteringer i nye sykehusbygg ble sammenliknet med analyser som viser årsakene til sykdom og tiltak som virkelig hjelper. Dessverre bommer myndighetene begge steder.

Grådige eiere av farmasiselskaper

Christina Plettens innlegg i Aftenposten 21. ds. [februar 2019] om familieselskapet Purdue Pharma, som tjente seg styrtrikt på uetisk forretningsvirksomhet, er dessverre intet unntak. Den danske legen Peter C. Gøtzsche publiserte i 2013 en sjokkerende bok om farmasøytisk industri (norsk versjon: Dødelige medisiner og organisert kriminalitet; 2014), som ifølge forfatteren bruker ”mafia-liknende” metoder i søken etter maksimal profitt. Industrien ønsker seg livslange brukere av medikamenter som demper symptomer, men ikke bidrar til helbredelse. Medikamenter antas å forårsake omkring 1/3 av alle dødsfall i vår del av verden og fortrenger langt mer effektive terapier i kampen mot sykdom og død.

Det viktigste målet for verdens mest lønnsomme virksomhet, farmasøytisk industri, er å sikre maksimal profitt. For å få til dette bestikker den politikere, byråkrater, journalister og forskere til å fremme sine produkter. Helseminister Bent Høies initiativ for å vurdere de mange negative konsekvensene av overmedisinering og feilbehandling er et skritt i riktig retning. 

Gøtzsche oppgir tallrike referanser som inkluderer alt fra fagartikler til dokumenter som har sett dagens lys under rettssaker mot farmasøytisk industri. Han er en svært troverdig kritiker med solid faglig bakgrunn. Han har mastergrad i biologi og kjemi (1974), ble ferdig lege i 1984 og er spesialist i indremedisin. I 1975–1983 var han salgs- og produktansvarlig for farmasøytisk industri og arbeidet deretter på sykehus i København (1984–1995). Han var med å starte opp Cochrane-samarbeidet i 1993 og grunnla det nordiske senteret samme år, ble professor i klinisk forskningsmetode og -analyse ved Universitetet i København i 2010.

I boka medgir Gøtzsche at medikamenter kan redde liv, men at omfattende systemsvikt fører til utbredt kriminalitet, korrupsjon og ineffektiv regulering av medikamenter i vestlige land. Han understreker at mange ærlige mennesker arbeider i industrien og at de er like sjokkerte som ham over de gjentatte kriminelle handlingene til sine overordnede. Lenger ned i systemet i farmasøytisk industri er ansatte gjerne i god tro fordi de enten ikke får vite sannheten eller til og med blir servert løgner om forskning på det enkelte firmaets medikamenter. Blant annet undertrykker ledelsen informasjon om manglende effekter og bivirkninger. Industrien har ifølge Gøtzsche på systematisk vis ødelagt vitenskapen ved å overdrive fordelene og nedtone skadene av medikamenter. Han dokumenterer hvordan den har bestukket og betalt leger, akademikere, medisinske tidsskrifter, profesjonelle organisasjoner, pasientorganisasjoner, universitetsinstitutter, journalister, byråkrater som arbeider med å regulere medikamenter og mange politikere. Slike metoder brukes innen organisert kriminalitet. En rekke toneangivende leger og akademikere er rett og slett ”kjøpt og betalt” av farmasøytisk industri, og de som fra innsiden av systemet sier fra om en slik ukultur, kan vente seg kraftige represalier.

Dette er i tråd med at Aftenpostens artikkel ”Med øye for profitt” (18.4.2018), som avslørte at legemiddelfirmaet Genentech tjente store beløp på salg av medikamentet Lucentis, som motvirket veksten av blodårer i øyet (våt aldersrelatert makuladegenerasjon). Firmaet produserte også et tilsvarende medikament som motvirket veksten av kreftsvulster i tarmen kalt Avastin, som hadde samme virkning som Lucentis. Imidlertid ble Lucentis solgt i ørsmå doser tilpasset innsprøyting i øyet på bare 0,04 milliliter, mens Avastin besto av en glassbeholder på 4 milliliter. Til tross for samme virkning anbefalte Genentech at en dose Lucentis skulle koste kr 17.000, mens en dose Avastin bare ville koste 200 kroner. Genentech arbeidet systematisk for at norske sykehus skulle bruke Lucentis, som årlig ville koste 1,2 milliarder kroner og sørget for å få godkjent medikamentet mot ”våt” glaukom, mens Avastin ble registrert til bruk mot kreft.

I 2009 overtok Roche kontrollen over Genentech, mens Novartis fikk salgsrettighetene i  USA og Norge. Selskapet jobbet systematisk for at norske sykehus skulle bruke Lucentis og ble støttet av Karita Bekkemellom, administrerende direktør i Legemiddelindustrien (LMI). Novartis støttet folkemøter i regi av Seniorsaken, og i 2007–2012 ble minst 12 slike møter arranger om sykdommen. Novartis betalte blant annet foredragsholder øyelege Per Bjørn Stordahl i det private helseforetaket Aleris i Oslo kr 8000 per møte. Mediekjendiser Vidar Lønn-Arnesen og fru Flettfrid Andresen fra Øvre Singsaker dukket også opp, utvilsomt neppe uten honorar.

Heldigvis ble saken avslørt, men de uetiske metodene for å selge medikamenter til høyest mulig pris fortsetter. Hovedproblemet er at vi har et system der nesten alle midlene i helsevesenet brukes på symptombehandling og farmasøytisk industri er den viktigste leverandøren av ”legemidler”.

Vi må bare håpe at de 36 delstatene og 1500 kommunene som i USA saksøker Purdue Pharma, vinner fram med sine søksmål. Det kan være et viktig skritt på veien til et helsevesen som driver årsaksrettet behandling og effektiv forebygging i stedet for symptombehandling med medikamenter som sjelden helbreder.

Hva kan gjøres?

De to innleggene som er gjengitt ovenfor, er bare eksempler på hva vi ikke har fått publisert i lendende aviser. Andre har utvilsomt liknende erfaringer, noe som kan ta motet fra noen og enhver. Imidlertid oppfordrer vi våre lesere til å sende inn saklige innlegg om viktige problemstillinger til ledende medier, selv om de må påregne å bli refusert. En annen mulighet er å skrive innlegg til lokalaviser, som ofte er mer åpne for ”kontroversielle” ideer, en tredje å skrive på diverse blogger, jf. vår oversikt som viser aktuelle nettsider. En fjerde mulighet er å engasjere seg ved å melde seg inn i et politisk parti som kan ta opp viktige saker som mange er engasjert i. 

Etter å ha deltatt i samfunnsdebatten i omkring 45 år har jeg erfart at endringer skjer svært langsomt, og det gjelder å smøre seg med tålmodighet. Vi tror imidlertid fortsatt at vi en vakker dag får gjennomslag for Helsemagasinets grunnleggende ideer og setter vår lit til at flere aktører arbeider målrettet og langsiktig for å realisere dem. 

Kilder:

1 https://no.wikipedia.org/wiki/Status_quo_ante_bellum

2 https://no.wikipedia.org/wiki/Br%C3%B8d_og_sirkus

3 Solberg MG. Det skal bygges sykehus for 750 millioner hver måned i Norge frem til 2020. Tu.no 8.3.2016. https://www.tu.no/artikler/det-skal-bygges-sykehus-for-750-millioner-hver-maned-i-norge-frem-til-2020/320926

4 Kåresen R, Hovland D, Winsnes T. Helse Sør-Øst har ikke økonomi til OUS’ prestisjeutbygging på Gaustad. Sykepleien 27.11.2018.  https://sykepleien.no/meninger/innspill/2018/11/helse-sor-ost-har-ikke-okonomi-til-ous-prestisjeutbygging-pa-gaustad