Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2015 > Feilinformasjon om klima

Feilinformasjon om klima

Menneskeskapte klimagassutslipp er i ferd med å skape et totalt ukjent klima for mennesket som art. Følgene av det pågående eksperimentet og hva som kan gjøres for å forhindre alvorlige og uopprettelige klimaendringer, må møtes med fakta, ikke løsrevne påstander.

Tekst og figurer Helge Drange     Foto  Shutterstock og Kim E. Andreassen

Johan Galtungs artikkel i Helsemagasinet 1/2015 om klima og miljø er begredelig lesning. Jeg tenker da ikke på hans syn på eller vurdering av menneskeskapt oppvarming, ei heller framsatte påstander om mulig kopling mellom maktstrukturer og særinteresser på den ene siden, og klimakunnskap på den andre.

Det begredelige dreier seg om Galtungs selektive, mangelfullt faglig dokumenterte, til dels klart feilaktige og for lengst faglig tilbakeviste “viktige punkter” om menneskeskapt klimaendring. De fleste av disse punktene er hentet fra en pensjonert professor i geofysikk i Japan. Jeg kjenner ikke professoren, men punktene taler for seg selv. Noen eksempler på klimapåstandene listet i Galtungs innlegg:

CO2 er avgjørende for liv; mangel på CO2 ville bety slutten på liv, inkludert på mennesker.

Annonse:

At CO2 er nødvendig for fotosyntesen og med det grunnlaget for alt liv på jorda, er selvsagt korrekt, men påstanden er helt snudd på hodet, av følgende årsaker: Dagens atmosfære inneholder betydelig mer CO2 enn noen gang de siste 800 000 år,1,2 kanskje mer enn de siste 2–3 millioner år.3 Økningen på vel 40 prosent siden industrialiseringen for rundt 250 år siden skyldes i all hovedsak forbrenning av kull, olje og gass. Til sammenlikning har det moderne mennesket vært på jorda i vel 200 000 år. Følgelig lever mennesket i dag med en atmosfære med betydelig høyere CO2-innhold enn noen gang tidligere i menneskeartens tid.

Videre måler vi dag for dag, på alle kontinenter, fra bakkenivå til høyt opp i atmosfæren, stadig høyere CO2-nivåer, i all hovedsak på grunn av forbrenning av kull, olje og gass. Det er derfor ikke mangel av CO2 som er bekymringen, men det motsatte.

Klimaendringene har i gjennomsnitt gitt en oppvarming på 0,3 grader de siste 100 årene.

Denne påstanden er feil. En rekke uavhengige analyser viser at global temperatur har økt med rundt 0,9 grader de siste 100 årene, og hvert tiår siden 1960 har vært varmere enn det foregående (se figur 1). Påstanden er også feil dersom den er begrenset til Japan, se mer om Japan under.

Uten betydelige reduksjoner i menneskehetens CO2-utslipp kan vi forvente en global oppvarming mot slutten av dette århundre på 3 grader eller mer.4 For å sette dette i et større perspektiv må vi vel 3 millioner år tilbake for å finne et tilsvarende klima.3 Følgelig styrer vi mot et (menneskeskapt) klima som mennesket som art aldri har opplevd. Disse endringene skjer i løpet av noen få (menneske)generasjoner.

Det er også et åpent spørsmål i hvilken grad planter og dyr vil kunne tilpasse seg en klimaendring som er så stor og som kommer så raskt som det som nå skjer. Det er derfor ikke uten grunn at nåtiden har blitt kalt antropocene; den menneskeskapte, geologiske tidsalderen.

Somrene blir varmere, vintrene kaldere.

Dette stemmer ikke med observasjonene. Global overflatetemperatur øker for alle årstider, med en endring tilsvarende den som vist i figur 1 for hvert års gjennomsnittstemperatur. Det samme gjelder for Japan (og for Norge, for den del).

Gjennomsnittstemperaturen i Japan, som er omgitt av hav, har ikke økt.

Dette er feil. Japans meteorologiske institutts analyser av målt temperatur viser at det har vært en gjennomsnittlig oppvarming i Japan på 1,1 grader siste 100 år.5 Oppvarmingen er statistisk signifikant for alle årstider og for hver av de fire områdene som Japan deles inn i. En annen analyse viser at for perioden 1901–2000 økte årlig gjennomsnittstemperatur for alle stasjoner (totalt 59 fordelt over hele Japan) fra 0,35 grader (Hakodate) til 2,95 grader (Tokyo).6

Termometermålingene er fra 1880. De ble lenge bare foretatt i industriland og byområder; dette kan ha påvirket konklusjonene.

Byområder absorberer mer varme fra sola på grunn av betong og avfall, men også fra bilisme og industri; urbaniseringsgrad er en nøkkelfaktor.

Det er godt kjent at byområder påvirker lokal temperatur. Men til spørsmålet om hvorvidt målt temperaturøkning på global og regional skala kan tilskrives urbanisering, er svaret nei. For det første blir målt temperatur justert for urbanisering. Dette betyr ikke at det foreligger en fullstendig og fullgod forståelse av urbaniseringens virkning på lokalt klima. Studier fra for eksempel by- og landområder i Kina, samt fra Nord-Amerika, Europa og Japan, viser imidlertid at urbanisering ikke kan forklare målt oppvarming av jorda.7

En faktor som er mye viktigere enn jordas overflatetemperatur, er målt økning av varmeinnholdet i verdenshavene. Målinger viser at siden 1960-tallet utgjør denne mer enn 90 prosent av økt varmeinnhold på jorda.8 Verdenshavenes oppvarming, fra overflate til store dyp, skyldes ikke urbanisering, men at jorda mottar mer varmestråling enn den gir fra seg på grunn av økt drivhuseffekt. Siden verdenshavene dekker 71 prosent av jordas overflate, mottar havet mye varme. Dette, sammen med vannets formidable evne til å ta opp og holde på varme i forhold til luft, gjør at havet spiller en nøkkelrolle for jordas klima.

1988-hypotesen om  global oppvarming som følge av CO2 ble avkreftet i 2009. Isen i Antarktis hadde økt, og det var heller ikke mindre is rundt Nordpolen.

Her er det to påstander, den første feil og den andre totalt misvisende.

At økende innhold av CO2 i atmosfæren fører til økende temperatur, ble først klargjort av John Tyndall (1820–1893) i 1861 og deretter tallfestet av Svante Arrhenius (1859–1927) i 1896. Siden er hypotesen blitt styrket i laboratorieeksperimenter og med satellittmålinger. Koplingen mellom økende CO2-innhold i atmosfæren og stigende temperatur har dermed vært kjent i godt over 100 år, altså lenge før 1988.

At hypotesen om menneskeskapt global oppvarming ble avkreftet i 2009 basert på (eller i tråd med) utbredelsen av havis i Antarktis og i Arktis, må være en misforståelse. Figur 2 viser minimum utbredelse av havis i Arktis og Antarktis, noe som finner sted henholdsvis i september og mars. Målingene er fra satellitt og starter i 1978.

For denne perioden har utbredelsen av is om sommeren i Arktis avtatt med rundt 45 prosent, og intet indikerer at 2009 var et spesielt år. Tvert om, 2009 plasserer seg på trendlinjen mellom 1978 og 2014. At isen i Arktis økte noe mellom bunnåret 2007 og 2009, betyr ikke at global oppvarming stoppet opp i 2009; det vil alltid være variasjoner fra år til år, noe det nye bunnåret i 2012 og økningen i 2013 illustrerer. Ser vi på sommerisen i Antarktis, har denne økt, men økningen er fire ganger mindre enn reduksjonen av sommerisen i Arktis. Igjen er det intet spesielt med året 2009.

Økt isutbredelse om sommeren i Antarktis motsier ikke at det foregår en global oppvarming på grunn av økende CO2-innhold i atmosfæren. Én forklaring på økningen er knyttet til ozonhullet i Antarktis og som fører til spesielt lave vintertemperaturer og med det systematisk forsterkning av vindsystemet rundt kontinentet. Det siste fører dels til økt produksjon av havis, dels til at havisen transporteres bort fra kontinentet på grunn av jordas rotasjon (Corioliseffekten).

Oppvarming … er gunstig for ris- og matproduksjon generelt.

Dette er en overforenkling. Oppvarm-
ing kan være gunstig for matvare-produksjonen, men dette forutsetter begrenset oppvarming og at tørke eller hetebølger ikke sammenfaller med vekstperioden.

Hyppighet og varighet av tørkeperioder øker med stigende temperatur og redusert nedbør. Dessverre viser både observasjoner og resultater fra klimamodeller at store landområder på hver side av ekvator opplever økende problemer med langvarig tørke som følge av at jordas klima er i endring. Dette gjelder for sentral-Amerika, USA, Sør-Europa/Middelhavsområdet og Midtøsten på den nordlige halvkule, og deler av Sør-Amerika, det sørlige Afrika og Australia på den sørlige halvkule. Faglitteraturen konkluderer med at en oppvarming på rundt 2 grader eller mer kommer til å redusere, ikke øke, jordas matproduksjon.9

Meteorologer har en tendens til å forutsi global oppvarming, mens geofysikere ser for seg global nedkjøling.

Her er det ikke mer å si enn at målt temperatur øker og at jordas klima endres som følge av en forsterket drivhuseffekt. Rett nok kan en finne enkeltforskere som fortsatt ser for seg at det skal komme en global nedkjøling, og en kan selvsagt velge å lytte til disse. Tilgjengelige målinger, grunnleggende kunnskap om sammenhengen mellom økt innhold av drivhusgasser og temperatur og mer enn 97 prosent av publisert faglitteratur tilsier det motsatte.10

Mye mer kan sies, men vi stopper her. Galtung oppfordrer Helsemagasinets lesere til å søke fakta om menneskeskapt klimaendring med ”gode, dokumenterte eksempler”. Dette er et særdeles godt råd. Men rådet fordrer et minimum av kildekritikk, noe som dessverre ikke har vært tilfellet denne gangen.


Om forfatteren

Helge Drange (f. 1965) er cand.scient. i anvendt matematikk (1990) og dr.scient. fra Universitetet i Bergen og Nansensenteret i Bergen på en avhandling om havets opptak og frigjøring av CO2 (1994). I 1997–2008 var han leder for G. C. Rieber klimainstitutt ved Nansensenteret. I 2008 ble han professor i oseanografi ved Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen. Han var direktør ved Nansen-Zhu internasjonale forskningssenter i Beijing, Kina (2003–2008), bidro til FNs klimapanels fjerde hovedrapport, har ledet klimaforskningsprosjekter finansiert av blant annet EU-kommisjonen og Norges forskningsråd og vært ansvarlig for utvikling av den norske klimamodellen NorESM. Han var med å etablere Bjerknessenteret for klimaforsking og har siden 2002 vært tilknyttet Bjerknessenteret som forsker og forskningsleder, jf. http://www.uib.no/People/ngfhd og http://no.wikipedia.org/wiki/Helge_Drange. E-post: helge.drange@gfi.uib.no.

Kilder:

1. Lüthi D, Le Floch M, Bereiter B mfl. High resolution carbon dioxide concentration record 650,000-800,000 years before present. Nature 2008; 453: 379-82. http://www.nature.com/nature/journal/v453/n7193/abs/nature06949.html

2. BodenTA, Andres RJ, Marland G. Global, regional, and national fossil-fuel CO2 emissions. Oak Ridge, TN: Carbon Dioxide Information Analysis Center, Oak Ridge National Laboratory, U.S. Department of Energy, 2013. http://cdiac.ornl.gov/trends/emis/overview_2010.html

3. Seki O. mfl. Alkenone and boron-based Pliocene pCO2 records. Earth and Planetary Science Letters 2010; 292: 201-11. http://dx.doi.org/10.1016/j.epsl.2010.01.037

4. Collins M, Knutti R, Arblaster J mfl. Long-term climate change: projections, commitments and irreversibility. I: Stocker TF, Qin D, Plattner G-K mfl, red. Climate change 2013: The physical science basis.  Cambridge, UK: Cambridge University Press, 2013: 1029-136. http://www.ipcc.ch/report/ar5/wg1

5. Climate change and its impacts in Japan: Synthesis report on observations, projections, and impact assessments of climate change. Japan: Ministry of Education, Culture, Sports, Science and Technology (MEXT), Japan Meteorological Agency (JMA) og Ministry of the Environment, 2009. http://www.env.go.jp/en/earth/cc/report_impacts.pdf

6. Schaefer D, Domroes M. Recent climate change in Japan – spatial and temporal characteristics of trends of temperature. Climate of the Past 2009; 5: 13-9. http://www.clim-past.net/5/13/2009/cp-5-13-2009.html

7. Jones PD, Lister DH, Li Q. Urbanization effects in large-scale temperature records, with an emphasis on China. Journal of Geophysical Research 2008; 113: D16122. http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1029/2008JD009916/abstract

8. Church JA, White NJ, Konikow LF mfl. Revisiting the Earth’s sea-level and energy budgets from 1961 to 2008. Geophysical Research Letters 2011; 38: L18601. http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1029/2011GL048794/abstract

9. Porter JR, Xie L, Challinor AJ mfl. Food security and food production systems. I: Field CB, Barros VR, Dokken DJ mfl, red. Climate change 2014: Impacts, adaptation, and vulnerability. Part A. Cambridge, UK: Cambridge University Press, 2014: 485-533. http://www.ipcc.ch/report/ar5/wg1

10. Cook J, Nuccitelli D, Green SA mfl. Quantifying the consensus on anthropogenic global warming in the scientific literature. Environmental Research Letters 2013; 8, 024024. http://iopscience.iop.org/1748-9326/8/2/024024/article

You may also like
Muggsoppgifter i innemiljøet
Bikarbonat
Jevninger
Frankrike forbyr mobiltelefoner på skolen

Legg igjen et svar

Bitnami