Fortell barna at det ikke er deres feil

For et par år siden skulle jeg være med på TV2s God morgen, Norge. Vi skulle snakke om mattevansker og hvorfor altfor mange barn, unge og voksne – helt unødvendig – har matematikk langt opp i halsen. I forkant av sendingen ble jeg kontaktet av en produsent fra redaksjonen for å diskutere vinkling i saken og hva  jeg skulle si på programmet. Det var nok å ta av, og det viste seg at TV2-medarbeideren selv hadde strevd med matematikk da hun gikk på skolen. Hun var derfor ekstra interessert i temaet. Det ble en lang telefonsamtale, men til slutt måtte de plukke ut noe vi skulle fokusere på i programmet, og jeg spurte:

– Av alt jeg har sagt nå, hvis du skulle velge én ting, hva synes du er det aller viktigste jeg må sørge for å si på TV?

Produksjonsmedarbeideren tok overhodet ingen tenkepause: – Si at det ikke er vår feil!

Forestill deg at du var et barn på 8/10/12 år (sett inn alderen til ditt eget barn) som kjempet med å forstå et eller annet. Lærerne prøvde å forklare, mamma og pappa likeså. Besteforeldrene kom på banen. Kanskje det til og med fantes et søsken som attpåtil var yngre og allerede hadde forstått det eldstemann ikke hadde. Det samme gjaldt de fleste klassekameratene. Hos hvem lå feilen da?

Hvis alle slike flinke, smarte mennesker har prøvd å lære bort noe og barna fremdeles ikke fatter et kvekk, tror de at det er dem det er noe galt med – at de er dumme, at det er deres skyld.

Slikt skaper ikke akkurat selvtillit og læringsglede. 

Derfor: fortell barnet at om det er noe han/hun ikke forstår, er det ikke barnets feil – det er fordi ingen har lært han/henne det som trengs.

Elin Natås, som selv slet med lærevansker og nå jobber som spesialpedagog, forteller gjerne elevene om hvor ulikt hun og jeg tenkte og følte når vi støtte på ting på skolen vi ikke skjønte:

Da Elin gikk på skolen og fikk matteoppgaver hun ikke klarte (de fleste), tenkte hun hver gang at hun var dum, og at det var derfor hun ikke skjønte hvordan hun skulle løse dem. Om du stadig blir bedt om å gjøre ting du ikke får til, og gang på gang opplever at du ikke mestrer noe de voksne mener du burde klare, må det jo være deg det er noe feil med. Til slutt ga hun opp.

Jeg tenkte helt motsatt: Hvis jeg fikk en matteoppgave jeg ikke forsto hvordan jeg skulle løse, ramlet det meg ikke engang inn at det skulle være min skyld. Jeg tenkte tvert imot at her hadde voksne, velutdannede mennesker gitt meg en oppgave jeg burde ha forutsetninger for å klare. For eksempel bør en som går på 5. klassetrinn klare å løse en oppgave som er lagd for femteklassinger. (Ja, jeg forutsatte at lærerne visste hva de drev med, og ikke ville dele ut for vanskelige oppgaver i hytt og pine). Jeg tenkte videre at jeg var da smart nok til å kunne løse matteoppgaver, at jeg hadde en hjerne jeg kunne styre og som kunne settes i arbeid. Om jeg til tross for at jeg var både gammel og smart nok, likevel ikke klarte å løse oppgaven, måtte årsaken være at det var noe læreren ikke hadde forklart godt nok – og det sa jeg høyt: ”Frøken!” (på 1970-tallet kalte man alle kvinnelige lærere ”frøken”), ”her mangler jeg noe informasjon, det er noe du har glemt å lære meg!”

Det er nemlig den voksnes ansvar å lære bort. Barn skal ikke måtte ”knekke koder” eller forstå ting helt av seg selv, ihvertfall ikke i starten av skolegangen. Først når barna har fått et godt fundament og lært å tenke og analysere selv, kan de begynne å finne ut av ting på egenhånd. Men først må voksne lære dem det de trenger for å tenke fritt og selvstendig.

Derfor bør du si til barnet ditt at ”om det er noe du ikke forstår, er det ikke din feil, det er fordi de voksne ikke har lært deg det ennå”. Si gjerne også at nå er det dere voksne som må finne ut av hvordan de skal sørge for at det skjer. 

Det vil ta bort et stort press fra barnet. Sannsynligvis vil du se at barnet ditt blir lettet, forstå at du vil beskytte og passe på, og da blir læringssituasjonen mye bedre.

Om forfatteren

Anne Lene Johnsen (f. 1968) driver Hjernefabrikken og Alven Books AS. Hun har gitt ut elleve bøker om læring og god hjernefunksjon på Kagge og Panta forlag, inkludert Hvordan fatte matte (Panta, 2017) og Hvordan fatte norsk (Panta, 2018) som hun har skrevet sammen med spesialpedagog Elin Natås. Forfatteren er Handelsøkonom/MBM fra OHH/BI (1993) med en BA i psykologi (Argosy universitet, 2007), og har studert kognitiv psykologi (masternivå) og sosialpsykologi (PhD-nivå).