Skip to main content

Oppgjør med norske landbruksmyter

En av de siste årenes viktigste bøker om landbrukspolitikk og matproduksjon kom ut i 2012, skrevet av Espen Løkeland-Stai og Svenn Arne Lie.1 I dette intervjuet gir Lie en oversikt over de viktigste argumentene.

  OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.

Tekst Iver Mysterud     Foto Shutterstock

– Norsk matproduksjon og landbrukspolitikk handler ikke primært om bøndene. Det burde handle om alle oss andre. For å få en konstruktiv debatt om hvordan norsk matproduksjon best kan innrettes, må vi forstå hva som er den faktiske situasjonen. Norsk landbruksdebatt preges i utstrakt grad av myter, løgner og påstander som danner premissene for debatten. I boka går vi nærmere i sømmene på ni myter og en løgn om norsk landbrukspolitikk, noe som viser det store behovet for en realitetsorientering i landbruksdebatten. Boka er et forsøk på å få til dette, sier Lie om hvorfor En nasjon av kjøtthuer ble skrevet.

Hva er bokas viktigste budskap?


–Boka trekker fram en rekke momenter som synliggjør at politiske hensyn i stor grad styrer utviklinga i både jordbruket og matproduksjonen. Også den negative delen. Hvis vi ønsker en annen type matproduksjon, må vi føre en annen politikk. Så enkelt og så vanskelig er det, mener Lie, som er statsviter og tidligere landbruksforsker.

Hvorfor valgte dere å kalle boka En nasjon av kjøtthuer?

– De siste 30 årene har det vært en radikal endring i måten maten vår lages på og hva vi spiser. Disse endringene har store konsekvenser. Det eksplosive kjøttforbruket er en slik stor endring med omfattende negative konsekvenser. Tidligere landbruksminister Lars Peder Brekk forklarte denne utviklinga med at ”folk vil spise mer kjøtt”. Hvis vi aksepterer slike lettvinte forklaringer, blir vi en nasjon av ”kjøtthuer”. Det var egentlig Brekk som lagde tittelen på boka for oss, forklarer Lie.

En bestselger

Lie forteller at mottakelsen av boka har vært overveldende. Førsteopplaget ble utsolgt på fire dager, og Lie og hans medforfatter, journalist Espen Løkeland-Stai, har deltatt på mange seminarer, festivaler og debatter. – Sammen med en del andre gode bøker om matproduksjon og landbrukspolitikk er vår bok blitt referansepunkt i en stadig mer omfattende debatt, sier Lie fornøyd.

Todelt motstander

Vi spør Lie om hvem de argumenterer imot i boka. Han trekker fram at det i hovedsak dreier seg om to aktører: På den ene sida vil en markedsfundamentalistisk høyreside bygge ned norsk landbruk og slippe bonden ”fri”. På den andre sida finner vi det som ofte omtales som ”Bondemafiaen”, som består av Landbruksdepartementet, bondeorganisasjoner og deler av den politiske eliten som har hatt definisjonsmakt over landbruket og forvalter ”suksesshistorien” om norsk landbruk. Lie mener at begge disse aktørene i liten grad bidrar til en reell debatt om norsk matproduksjon.

LES OGSÅ  Hugo Chávez: Mannen som skapte historie

Bondesnyltere?

Hvordan imøtegår dere påstanden om at norske bønder er ulønnsomme parasitter med sugerør ned i statskassa?

– Gjennomsnittlig arbeidsinntekt per årsverk i jordbruket er bare på 150 000 kroner. Mens andre grupper har hatt en sterk realinntektsvekst, har norske bønder i snitt hatt samme inntekt siden 1978. At norske bønder er ”ulønnsomme” og er gjort svært avhengige av tilskudd, har ingenting med gårdsstørrelse eller mangelfull effektivitet å gjøre. De er blitt ”ulønnsomme” som konsekvens av landbrukspolitikken og prispresset på råvarene, svarer statsviteren.

Matprisene

Er det ikke riktig at vi tynges av høye matpriser og at dette er bøndenes skyld?

– Prisstigninga på matvarer har lenge vært vesentlig lavere enn både inflasjon og lønnsvekst. Vi bruker nå om lag ti prosent av inntekta vår på mat. Maten blir faktisk billigere, svarer Lie. Han mener at matprisdiskusjonen i Norge tidvis er parodisk. – Det er ikke bøndenes skyld, for de får stadig mindre igjen for det de produserer. I dag er produksjonskostnadene i norsk jordbruk om lag en milliard kroner mer enn markedsinntektene. Bøndene selger produktene sine til en pris som er lavere enn det koster å lage dem, påpeker den tidligere landbruksforskeren. Han understreker at det ikke er et mål at maten skal være dyr, men vektlegger at man heller ikke bør ha som mål at maten skal være billigst mulig. – Når maten er for billig, blir næringsverdien tilsvarende liten og samfunnskostnadene store. Samtidig med at fellesskapet overfører 13 milliarder kroner i tilskudd til jordbruket årlig, kaster vi mat for 10 milliarder kroner i året. Dette medfører enorme samfunnsøkonomiske tap, for ikke å snakke om hva prisjaget gjør med kvalitet og arbeidsforhold! Ville du gått til den billigste legen eller kjøpt den billigste bilen? spør Lie retorisk.

Størrelsen på gårdsenhetene

Et sentralt aspekt ved de siste tiårenes landbrukspolitikk er forventninga om at større driftsenheter skal øke lønnsomheten. Er du uenig i dette?

– Det er mange problemer forbundet med en slik antakelse: For det første er den ikke sann. Vi har hatt en landbrukspolitikk som de siste 30 årene har bygget opp større gårdsenheter med store produksjonsvolum. Lønnsomheten har ikke økt med strukturrasjonaliseringspolitikken, tvert imot. For det andre undergraver det funksjonen og det politiske formålet med jordbruket. For det tredje er forventningen basert på et svært snevert syn på hva som er produktivitet og effektivitet i matproduksjonen, svarer Lie.

Liberalisert marked

Vi ber forfatteren utdype hvorfor et liberalisert marked ikke vil gi oss bedre mat og større mangfold. Han trekker fram at konkurranse på matmarkedet sjelden handler om mangfold og kvalitet. Det handler om pris, det vil si om hvordan man kan produsere mest mulig til lavest mulig pris. Lie påpeker at dette krever standardiseringer, masseproduksjon og billige tilsetninger. – Det blir ikke mer mangfold og bedre kvalitet i matbutikken av at Rema 1000 og Orkla-eiernes krav til avkastning på investert kapital får avgjøre hvordan matproduksjonen vår skal se ut, sier Lie.

helseogkropp.no - pulsetto vagusnervestimulator

Selvforsyning

LES OGSÅ  Kan klorpyrifos bidra til fedme?

Er det riktig at vi blir stadig mer selvforsynte med mat, slik enkelte hevder?

– Ifølge tallmaterialet fra Landbruksmyndighetene blir vi det, men det er likevel ikke riktig, poengterer den tidligere landbruksforskeren. – Vi importerer nemlig stadig mer ferdigmat og fôrråvarer samtidig med at bruken av nasjonale arealer reduseres i stort tempo. Denne utviklinga gjør at vi blir stadig mindre selvforsynte med mat, noe som underkommuniseres av Landbruksmyndighetene, mener Lie.

Mer kylling

Det er de siste årene blitt færre storfe, sauer og geiter i Norge, mens antallet kyllinger øker. Skyldes dette at forbrukernes preferanser er endret?

Lie svarer at denne såkalte ”broileriseringa” av kostholdet kan forklares med mange ting. – ”Forbrukernes preferanser” brukes ofte som forklaring, men den er i beste fall ufullstendig. En viktig sammenheng er pris og produksjonsmåte. Kyllingen er svært billig i butikken fordi den kun bruker 28 dager på å vokse fra 35 gram til 1,5 kilo, den fôres med et stort innslag av importerte kraftfôrråvarer i store lagerhaller. Store volum og lave kostnader gjør den til det perfekte produktet i en industrialisert matproduksjon. Her er det mye politikk og mange skjulte kostnader, sier Lie.

Verdens matproduksjon

Det diskuteres stadig hvorvidt det produseres nok mat i verden i dag til å fø en økende befolkning. Vi spør derfor Lie om for lav matproduksjon er grunnen til at mange mennesker sulter. Han repliserer straks med at dette er et paradoks: – Om lag en milliard av verdens befolkning sulter, men samtidig er en milliard overvektige. Matproduksjonen per innbygger er på verdensbasis større enn noen gang. Det er ikke den totale mengden mat som skaper sult, men fordelinga og produksjonen av den. Dette er ikke så lett å se, siden det dreier seg om kompliserte sammenhenger, understreker Lie.

Finnes det ingen motsetninger mellom å opprettholde norsk matproduksjon og å løfte millioner ut av fattigdom?

– Nei, jeg tror ikke det. Det aller største problemet for fattige bønder i Sør er tilgang til lokale markeder, ikke markedsadgang til Norge eller verdensmarkedet, svarer han.

Motstrømspolitikk?

Noen påstår at norsk landbrukspolitikk er en motstrømspolitikk som er utformet for å motvirke ”tunge”, internasjonale trender. Vi spør Lie om han er enig i dette. – En vanlig påstand særlig fra landbrukets egne aktører er at innretninga på landbrukspolitikken bremser strukturrasjonaliseringa. Denne forestillinga er misvisende og ødeleggende for landbruksdebatten, sier han. Lie vektlegger at statlige støtteordninger til bygging av storfjøs og en politisk bestemt lav kraftfôrpris er to svært viktige politiske bestanddeler som styrer utviklinga i sektoren. – Denne utviklinga skjer ikke på tross av, men på grunn av landbrukspolitikken, mener han.

LES OGSÅ  Kan Brexit bli en god løsning?

Hva er hovedproblemet med dagens landbrukspolitikk?

– Det aller største problemet er virkelighetsbeskrivelsen. Landbruksmyndighetene opererer med tall og framstillinger som ikke reflekterer realitetene i sektoren. Dette gjelder særlig beskrivelsen av arealutvikling, bøndenes inntekt, matsikkerhet og sammenhengene i landbrukspolitikken. En falsk virkelighetsbeskrivelse gjør det altfor lett å betrakte landbrukspolitikk som ”særinteresser” for bøndene, sier den tidligere landbruksforskeren.

Bør vi egentlig produsere mat i Norge?

– Ja, mest fordi vi kan, men også fordi matproduksjon er en sentral samfunnsfunksjon med stor betydning for mange andre mål i samfunnsutviklinga. Måten maten produseres på, omfatter også nasjonal ressursforvaltning, arbeidsforhold, matsikkerhet, ernæring, folkehelse, fordeling og makt, påpeker Lie.

Produksjon i andre land

Nyrike, norske investorer og andre aktører med risikovillig kapital har i det siste kjøpt opp eller leid landområder eller fabrikker i EU eller tredjeverdensland for å produsere billig mat som eventuelt kan importeres til Norge. Vi ber Lie vurdere i hvilken grad dette er uheldig.

Han svarer at dette temaet er viktig fordi det utfordrer selve fundamentet ved matproduksjonen. Hvilke prinsipper bør ligge til grunn for forvaltning av matproduksjon og ressursgrunnlaget vårt? Kommersiell forretningsdrift eller langsiktig forvaltning i tråd med behov og politiske mål? Og hvem får makta over maten i slike systemer? Lie påpeker at norsk jordbruk er bruk av jord i Norge. – At Innovasjon Norge bruker mine og dine skattepenger til denne typen virksomhet, samtidig som bruken av norske jordbruksarealer reduseres i stort tempo, er paradoksalt. Norsk jordbruk inkluderer ikke kjøp av jord i andre land eller å lage melk på importert kraftfôr. Slike tiltak har ingenting med innovasjon å gjøre, mener han.

Hvordan er det eventuelt mulig å påvirke en slik utvikling under de rådende politiske forholdene her i landet?

– Det er ikke lett å svare på. Matproduksjon omhandler ikke bare helse, bruken av utmarksressurser og bosettingspolitikk, det dreier seg også om maktforhold, fordelingspolitikk og interessemotsetninger. Jeg tror ikke at den nye matpolitikken kommer til å bli utviklet av politiske partier. Til det er partiene altfor like hverandre i sin tilnærming til og forståelse av matproduksjon. Endringer skjer ikke ved å være lojal mot partier, men som følge av opplysningsvirksomhet, mobilisering og ubehagelig ”støy”. I en rekke land er det de siste årene blitt etablert ulike former for Matfronter, sammenslutninger av både produsenter og forbrukere som vil ha makt til å bestemme hvordan maten skal lages. Kanskje en idé også for Norge? avslutter forfatteren av bestselgeren En nasjon av kjøtthuer, Svenn Arne Lie.

Kilde:

1. Løkeland-Stai E, Lie SA. En nasjon av kjøtthuer: Ni myter og en løgn om norsk landbrukspolitikk. Oslo: Forlaget Manifest AS, 2012.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…?