Kategorier
Verdens eliter møtes i Davos
Den internasjonale finanseliten, toppolitikere og diverse adelige møtes årlig sist i februar i det fasjonable alpinstedet Davos i de sveitsiske alpene.1 Denne selvoppnevnte maktgruppa har verdens ledende industribedrifter, banker og finansinstitusjoner2 som ”strategiske partnere”. Johan Galtung poengterer at makteliten ikke ønsker å skape en ny verden som utrydder fattigdom, men å opprettholde status quo for de rikeste.
Tekst Johan Galtung Tilrettelagt av Dag Viljen Poleszynski Foto Shutterstock
Vi er blitt servert en ny porsjon råd fra det selvoppnevnte “Verdens økonomiske forum” (WEF) mens vi fortsatt har friskt i minne deres hjelpeløse evneløshet i å forstå hvorfor verden gikk inn i en økonomisk krise i september 2008 da de møttes for tre år siden. Så hva var det de ville snakke om denne gangen?
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.
WEFs administrerende direktør Lee Howell ga en forsmak på problemstillingen i januar3 i en artikkel i International Herald Tribune. Han viste til forumets årlige utgangspunkt: ”Hvilke kritiske faktorer bør verdens ledere vie særlig oppmerksomhet de neste ti årene?” Vi ville naturligvis forvente at WEF ville ta opp de massive lidelsene og nedverdigelsen på bunnen av verdenssamfunnet: ”Nesten halvparten av alle indere under fem år er feilernært”.4 For en skam!
Ikke uventet er verdensøkonomien blitt overtatt av finansøkonomien, med gjentatte og stadig verre kriser med utgangspunkt i USA og spredning videre til resten av verden, det hele både årsak til og forårsaket av slående ulikheter. Vi burde også ha forventet at en global oppvarming og miljøkriser kunne forårsakes av økonomisk virksomhet. Så hva får vi?
Den globale risikorapporten 2012 ledet av Lee Howell presenterer tre farer med et felles tema. Ifølge dem dreier det seg om ”styringsfeil i en supersammenvevd verden”. At noe er galt, er åpenbart, at verden er sammenvevd likeså. Mer problematisk er hvorvidt ”styring” beskriver situasjonen særlig godt. Men la oss first se nærmere på de tre farene de fokuserer på.
Den første faren de ser, er ”frøene av dystopi”, det vil si bekymringen om at globalisering ikke kan levere alt det lover. Så kommer spørsmålet om ”hvor sikre våre sikkerhetsforanstaltninger er”, at styringsmulighetene ligger langt etter den akselererende kompleksiteten. Til slutt nevnes ”den mørke siden” av internettsamband, ”potensialet for terrorisme, kriminalitet og krig” i den virtuelle verdenen.
I hvilken verden lever forfatterne av rapporten?
Forfatterne befinner seg i den øverste prosenten av verdens befolkning, de aller rikeste. Naturligvis kunne vi hatt en fantastisk globalisering med deltakelse av begge kjønn, de tre generasjonene (gammel, middelaldrende, ung), de fire klassene (økonomisk, militært, kulturelt, politisk) og de fem hudfargene (hvit, gul, brun, svart, rød) som kunne dratt lasset sammen for et anstendig liv for alle, med opprettholdbare livsbetingelser for menneskelig og ikke-menneskelige livsformer og naturen generelt. Hensikten med FNs organer er ikke så langt unna et slikt ideal.
Imidlertid vet vi hva vi har: ”Globalisering” av, ved og for menn, middelaldrende, den økonomiske overklassen og hvite – MM-OH – de som normalt kan mistenkes for å ønske at det skal være slik. Ingen ved sine fulle fem ville forvente at de skulle bry seg om mye annet enn dem selv. Med andre ord: Å gå inn for en form for globalisering som lover annet enn egeninteresse i tråd med Adam Smiths (1723-90) anbefalinger,5 smaker av naivitet.
Det fantes en innebygd dystopi helt fra starten da uttrykket ”globalisering” ble brukt om å globalisere børsene for finansøkonomien av og for disse menneskene.
Imidlertid finnes det et sikkerhetsnett; hvor sikkert er et annet spørsmål. Sikkerhetsnettet er folket; styringen kalles demokrati av, ved og for de 99 prosentene. Den arabiske våren, de indignerte som protesterer mot grådige ledere,6 Okkuper Wall Street-bevegelsen7 og mange andre. At MM-OH har spionert på dem med god hjelp av CIA-FBI og deres kloner alle steder, kan ikke betviles; men ingen kontakter med Okkuper-bevegelsen av noen ledende politiker i USA er blitt registrert, ei heller av det kommende lederskapet av de andre to bevegelsene.
Ei heller har de som lagde rapporten om de virtuelle truslene globalt, tatt slike kontakter. Vi registrerer bekymringen for kriminalitet, som først og fremst handler om tyveri. Tyveri kan bare skje fra dem som har noe, altså heller en bekymring for de som har, enn de som ikke har. Sistnevnte lever og lider i den virkelige verden på grunn av styring utført av de som har, verdens 1 %. Kanskje er det verd å fokusere på dem i stedet?
Statsterrorisme?
Terrorisme er selvsagt et problem. Men hvor finnes statsterrorisme i den formelen? At stater fortsatt betrakter krigsmuligheten som deres rett, kanskje rettledet av et pervertert Sikkerhetsråd i FN uten vetomakt til den enorme islamske verden. Tenk om et slikt veto eksisterte av Organisasjonen for islamsk samarbeid8 (OIC), og tenk deg at 1-prosentene hadde lyttet til antikrigsprotestene av 15. februar 2003 fra 600 steder over hele verden av 15 millioner mennesker9 – det nærmeste vi noen ganger har kommet til en global demonstrasjon. I så fall ville styring fra bunnen ha fungert som den nødvendige garantien. Ja, regjeringer henger sårt etter folket.
I dag er den virkelige verdens skyer mørkere enn noen gang. Så hvordan kommer 1-prosenten til å håndtere et land som har angrepet flere andre land og folk enn noen andre, hovedsakelig for å forsvare en spesiell form for supersammenveving: superkapitalisme? De har fortsatt monopol over verdens reservevaluta, som kontrolleres av en klubb private banker, hvorav mange er verdens verste når det gjelder å kuppe finansøkonomien, via USAs nasjonalbank. Hvordan skal de klare å håndtere USAs grep på ratingbyråene? Og den økende ulikheten, fra komfortable plasser på toppen?
Svaret er: på samme måten som det føydale aristokratiet i Frankrike i det 18. århundret; ved ikke å gjøre noe med det. Må kanskje en økende bevissthet komme først? Mobilisering? Noen velvalgte konfrontasjoner? Og kanskje kompleksiteten i situasjonen – og vi er enige i den beskrivelsen – krever komplekse, pluralistiske løsninger med respekt for det enorme mangfoldet i verden, ikke en håndfull fine slagord om å styre hele verden etter de samme universelle (= vestlige) metodene som de er vant med? Kanskje er verden også summen av en myriade ulike, lokale, autonome verdener? Kanskje til og med Davos kunne bli en av dem, og ikke et museum, som det overdådige Versailles,10 sentrum for fransk kongemakt i 1682.
Kilder:
1. Galtung JG. Davos: The 1% world. Transcend Media Service, 16. januar 2012.
2. www.weforum.org/events/world-economic-forum-annual-meeting-2012?partners=3733.
3. Howell L. The failure of governance in a hyperconnected world. International Herald Tribune 2012; 10. januar. www.nytimes.com/2012/01/11/opinion/the-failure-of-governance-in-a-hyperconnected-world.html?_r=1&scp=1&sq=Lee%20Howell&st=Search.
4. Yardley J. Malnutrition widespread in Indian children, Report finds. International Herald Tribune 2012; 10. januar. www.nytimes.com/2012/01/11/world/asia/malnutrition-in-india-is-widespread-report-finds.html?scp=1&sq=Malnourished%20Indians&st=cse.
5. http://en.wikipedia.org/wiki/Adam_Smith.
6. www.independent.co.uk/news/world/politics/across-the-world-the-indignant-rise-up-against-corporate-greed-and-cuts-2371357.html.
7. http://en.wikipedia.org/wiki/Occupy_Wall_Street.
8. www.oic-oci.org/home.asp.
9. http://en.wikipedia.org/wiki/February_15,_2003_anti-war_protest.
10. http://en.wikipedia.org/wiki/Palace_of_Versailles.