Skip to main content

Matvarer – menneskets energikilde

Alle levende vesener – fra mikroorganismer til blåhval – har evnen til å arbeide. Til dette trengs energi.

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Ernæringsskolen»]På skolen lærer vi dessverre ikke hvordan vi bør spise for å bli friskest mulig. I denne artikkelserien diskuterer vi prinsipper og fakta som vi mener at alle bør kjenne til uansett utdanningsbakgrunn.[/gdlr_box_icon]

  OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.

Energien vi trenger, hentes fra ”mat” som hver art kan fordøye og som består av tusenvis av ulike stoffer. Levende organismer bryter ned energigivende stoffer til små molekyler som sendes til kroppens celler hvor kjemiske bindinger brytes for å frigi varme og energi til å danne kroppens ”energimolekyl” ATP (adenosintrifosfat).

Energistoffskiftet er en komplisert affære fordi det involverer mange titalls molekyler og krever en rekke forskjellige vitaminer og mineraler for å få de ulike enzymene til å fungere. Prinsippet er imidlertid enkelt: Vi bruker fettsyrer og ketoner (som dannes fra fettsyrer), glukose og rester av aminosyrer (etter at nitrogen er fjernet) for å danne ATP. En del av kroppens vev kan bruke de samme energisubstratene, slik som musklene, leveren og nyrene, mens andre vev eller celler bare kan bruke glukose eller ketoner (hjernen, nervevev, deler av nyrene, morkaka).

Energigivende næringsstoffer


Menneskekroppen må tilføres minst 40 ulike stoffer for å overleve. Tre stoffgrupper kan brukes til å dekke organismens energibehov, hvorav to er livsviktige: Fett (dvs. 2 fettsyrer) og protein (dvs. 9 aminosyrer). Det tredje (karbohydrat) er ikke livsviktig, det vil si det ikke inntas i mat fordi kroppen kan lage det fra glyserol (i fett) og visse aminosyrer (glykogene aminosyrer).

Omkring 56 % av proteinet i maten kan omdannes til sukker. Likevel er det hensiktsmessig å tilføre særlig ett karbohydrat, nemlig monosakkaridet glukose, fordi en del av kroppens celler ha det for å danne ATP.1 Ved å innta glukose spares kroppen for arbeidet med å lage det som noen celler må ha.

Glukose kan også lages fra den delen av fett som binder fettsyrene til seg, dvs. molekylet glyserol. Fett er imidlertid livsnødvendig fordi det inneholder to fettsyrer vi ikke kan leve uten: ?-6-fettsyra linolsyre og ?-3-fettsyra alfalinolensyre.

Ved siden av de energigivende stoffende kjenner vi til minst 15 mineraler og 13 vitaminer som kroppen ikke kan lage selv, og som derfor tilføres for at den skal kunne danne nok ATP (adenosintrifosfat) og bygge og vedlikeholde alle celler og vev. ATP-molekylet ble oppdaget i 1929 og strukturen klarlagt i 1941. Det ble lagd kunstig første gangen av Alexander Todd2 (1907-97) i 1948.

”Balansert” kosthold svært individuelt

Rådet om å ha et ”balansert kosthold” handler om å spise på en slik måte at vi tilfører alt kroppen behøver for å fungere best mulig. Mediedebatten om hvilket kosthold som er ”best”, ser imidlertid sjelden den store sammenhengen. Mange forskere går i en felle ved at de for eksempel sammenlikner virkningene av bare to eller noen få ulike dietter og så konkluderer at en av dem fører til bedre helse enn de(n) andre. Slike funn fortolkes ofte av journalister, som ofte tror at forskerne har funnet det som er ”sunnest”, mens de i realiteten bare har sammenliknet noen får diettvarianter.

En annen feil er å sammenlikne gjennomsnittstall i stedet for resultater for enkeltindivider. Selv om man finner forskjeller mellom grupper, betyr ikke det at alle i en gruppe som i gjennomsnitt får færre plager med et gitt kosthold, får færre plager enn det alle i en annen gruppe får med et helt annet kosthold, selv om de i gjennomsnitt kommer dårligere ut. Det kan til og med være at flere i den gruppa som i gjennomsnitt skårer dårligst, får det bedre enn samtlige i den gruppa som skårer best.

En viktig årsak til at diettstudier bør undersøke virkninger for individer og ikke grupper, er at vi alle biokjemisk – og fysiologisk – er ulike alle andre. Vi er unike individer og må behandles slik. Noen trenger for eksempel mye mer av enkelte vitaminer for å fungere godt enn andre, og to personer med samme høyde, vekt og aktivitetsnivå kan ha behov for ulike mengder tilført energi via maten.

Når det er sagt, finnes det fellestrekk som går igjen hos alle individer innen en art, og det gjelder også mennesker. Vi skal nedenfor se nærmere på hva ovennevnte betraktninger har å si for kroppens energiomsetning.

Fordøyelse først

De energigivende stoffene (”brenselet”) i maten må brytes ned i mage- og tarmkanalen til så små molekyler at de kan fraktes inn i blodet og derfra videre til cellene. Her brukes de til å danne ATP, bygge opp nytt eller erstatte eksisterende vev.

Proteiner hos mennesket består av 20 ulike aminosyrer og finnes i bindevev, beinvev, hud, hår og negler, transportkanaler inn i cellene, og så videre. Enzymer er proteiner som er satt sammen av aminosyrer, i likhet med mange hormoner. Hormoner og signalstoffer kan være kortere eller lengre kjeder aminosyrer og kalles da peptider. Det finnes også et utall av større og mindre proteiner som inngår i kroppens immunapparat, og mangel på protein vil derfor føre til redusert motstand mot infeksjoner.

Overskuddsprotein

Dersom vi inntar mer protein enn det som trengs for å bygge opp og erstatte alle kroppens proteinholdige molekyler og vev, bygges de enkelte aminosyrene ned og brukes enten til å lage ATP (energiformål), eller de omdannes til fettsyrer som lagres i fettvev. Overskudd av protein gir et overskudd på nitrogen som ikke kan brukes av kroppen, og det skilles derfor ut av kroppen via nyrene. Hvis man er i energibalanse og inntar mer enn 35-40 E% (energiprosent) av matens energi i form av protein, blir man kvalm og dårlig.

LES OGSÅ  Tarmbakterier hos folkegrupper i Himalaya

Aminosyrer omdannes til glukose ved å fjerne nitrogen, som fraktes ut av kroppen via nyrene. Leveren bygger altså også om overskuddsglukose til fettsyrer og glyserol og lagrer dette som fett. Dette er en relativt energikrevende prosess, så man blir ikke like lett tjukk av mye protein som av sukker, som lettere omdannes og lagres som fett.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Energi produseres ikke«]Populært snakker man gjerne om ”kroppens energiproduksjon”, men dette er et upresist uttrykk. Vi kan nemlig ikke ”lage” energi, siden energimengden i universet er konstant. Organismen kan derimot omdanne kjemisk energi bundet i maten til arbeid. Uttrykk som ”energiproduksjon” er følgelig uvitenskapelig og virker ikke klargjørende, men fører snarere til forvirring.
Ifølge termodynamikkens første lov kan energi verken skapes eller ødelegges, den kan bare endre form. Den totale mengden energi tilgjengelig i ethvert lukket system (og i universet som helhet) er derfor konstant.8 Organismer kan imidlertid overføre energien som er bundet i alle atomer som henger sammen med andre (molekyler), til andre molekyler som kan utføre arbeid. Bindinger som brytes på denne måten, avgir kjemisk energi.
I likhet med en bilmotor (Otto-maskin) klarer vi ikke å omdanne alt ”brenselet” i maten til arbeid, det vil si at enhver slik omdanning gir et varmetap. I kroppen er varmen nyttig fordi alle de biokjemiske prosessene i kroppen som er nødvendige for å opprettholde liv, krever en temperatur på omkring 36-40 grader.
Et varmetap ved omdanning av mat til nyttbar energi er uunngåelig og er konsekvens av termodynamikkens andre lov, som sier at entropien i ethvert system alltid øker. Entropi er et begrep som sier noe om livskraft og kan defineres som ”en tilstandsvariabel som sier noe om graden av uorden i et termodynamisk system”.9 Det betyr at alt er forgjengelig, slik alle i det lange løp skal dø. For å illustrere hva som menes, kan man tenke seg et sandslott på stranda. Idet det står ferdig, har det lav entropi (stor grad av orden), men etter en stund blir sandkornene fordelt jevn utover, og da er entropien (graden av uorden) så høy at vi ikke kan se hva sandkornene har forestilt.
Livsprosessen er følgelig en kamp for å holde entropien nede og dermed potensialet for å utføre arbeid oppe, en kamp vi taper litt hver dag ved at entropien i et lukket system som kroppen alltid øker. Økende entropi handler med andre ord om at vi eldes.[/gdlr_box_icon]

Noen celler må ha glukose

De cellene som ha glukose for å danne ATP, mangler mitokondrier og trenger derfor ikke tilførsel av oksygen. Slik såkalt obligat (nødvendig) glukosebruk foregår i alle blodcellene, i deler av hjernen og i resten av nervesystemet, i noen celler i nyrene og i morkaka (placenta). Totalt er det beregnet at en voksen person omsetter noe slikt som 50-70 gram glukose per døgn.5

Hvis man tilfører mindre glukose enn de ulike vevene må ha, lager leveren glukose fra glykogene aminosyrer, noe som krever energi i form av ATP. Det betyr at leveren må utføre et merarbeid sammenliknet med en situasjon hvor nok glukose er tilgjengelig. 

Vi kjenner bare til to leger som har beregnet hvor mye glukose en person nedbryter i løpet av et døgn: Den polske legen Jan Kwa?niewski (f. 1939) og den østerrikske legen dr.med. Wolfgang Lutz (1913-2010). Førstnevnte beregnet det obligate glukosebehovet til 50-70 g per døgn for en voksen person,3,4 mens sistnevnte anslo dette til 70-80 g.5 Forskjellen er ikke stor og beror på litt ulike forutsetninger for kroppsvekt og hvilestoffskifte. 

På sine eldre dager var Lutz i kontakt med Kwa?niewski og uttrykte stor sympati for hans arbeid. De var med andre ord nokså enige i grunnleggende forutsetninger og konkluderte nokså likt når det gjelder anbefalinger.

Energistoffskiftet

Etter at karbohydrater, fett og protein er brutt ned (fordøyd) i tarmen ved hjelp av enzymer (sakkaridaser, lipaser, proteaser), fraktes sukkermolekyler, fettsyrer, aminosyrer og peptider (kjeder av minst to aminosyrer) til leveren og andre vev. Der brukes de til å danne ATP, bygge opp nytt vev og erstatte deler av cellene.

Hvilket genialt hjelpemiddel har kroppen for å holde seg i live? Du har trolig allerede skjønt at dette skjer ved hjelp av det molekylet som kalles ATP.

Energimolekylet ATP

Dette store molekylet inneholder tre fosfatgrupper (ionet PO43-) bundet til et stort molekyl som kalles adenosin. Til to av fosfatgruppene er det koblet magnesium, som spiller en nøkkelrolle i kroppens energiomsetning.

Adenosinmolekylet består av tre ringstrukturer, hvorav to mindre er bundet til ett større. De to ringstrukturene inneholder fem nitrogenatomer, slik at totalt ni karbonatomer er koblet til oksygen (O), hydrogen (H) eller til hydroksylgrupper (OH).

ATP inneholder tre fosfatmolekyler og kalles adenosintrifosfat, et molekyl som dannes fra ADP (adenosindifosfat) ved å hekte på én fosfatgruppe (skrives Pi). Ringstrukturen til adenosin består av adenin og sukkermolekylet ribose, som igjen er koblet til de tre seriekoblete fosfatgruppene.

Forsøk har vist at musklene raskere kan gjenvinne nivået av ATP etter trening om man gir tilskudd av sukkerarten ribose, men det er usikkert hvorvidt dette øker ytelsen.6

Som noen idrettsinteresserte kanskje husker, avla den norske vektløfteren Stian Grimseth7 (f. 1972) positiv dopingprøve 2. september 2000. Prøven inneholdt spor etter nandrolon (nortestosteron), et anabolt steroid han mente at han fikk i seg ved at han brukte ribose i pulverform som kosttilskudd. Dette pulveret kan ha inneholdt rester av nandrolon uten Grimseths vitende.

Cellene bruker energien som frigis fra energimolekylet ATP når det ”fratas” fosfat, til å lage enzymer og tusenvis av andre molekyler som inngår i stoffskiftet. ATP brukes blant annet til muskelsammentrekninger, for å sende nerveimpulser og signalstoffer, til aktiv transport av molekyler over cellemembranene og til å reparere og nydanne alle slags molekyler og vev kroppen trenger.

Muskelcellene lagrer nok ATP til å utføre arbeid bare i noen sekunder, og da spaltes fosfat av slik at molekylet reduseres til ADP (adenosin difosfat), som består av adenosin bundet til to fosfatgrupper. Hvis det spaltes av en fosfatgruppe til, gjenstår AMP (adenosin monofosfat), som brukes i andre sammenhenger i cellene og som vi ikke skal gå nærmere inn på her.

Musklene lagrer fosfatbindinger ved hjelp av en buffer (et lager) av kreatin, noe som gjør det mulig for fosfatgrupper til raskt å binde seg til ADP etter hvert som ATP ”brukes opp”. På den måten gjenopprettes ATP, og musklene har dermed nok av dette energimolekylet til å holde ut i maksimal belastning omkring 8-10 sekunder.

LES OGSÅ  Er du plaget av for mye tarmgass?

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Glukoneogenese og Cori-syklus«]Gjenoppbyggingen av glukose kalles glukoneogenese. De viktigste substratene som brukes i glukoneogenesen, er de glykogene aminosyrene, laktat (melkesyre), glyserol og propionat (propionsyre). Prosessen med å sende laktat med blodet fra musklene til leveren for å omdanne det til glukose, har fått navnet Cori-syklus14 etter dens oppdagere, to tsjekkiskfødte biokjemikere, ekteparet Carl Ferdinand15 (1896-1984) og Gerty Theresa Cori16 (1996-1957). Prosessen er energikrevende, men gjør at musklene ikke stivner ved at syre fraktes bort.
Glukoneogenese skjer bare i leveren eller nyrene, hvor stoffer som ikke er karbohydrater (sukker), omdannes til glukose. Cori-syklus er illustrert i figuren. Her går det fram at nedbrytningen av glukose i glykolysen gir netto 2 ATP, mens gjenoppbygging fra laktat krever 6 ATP. Det vil si at dette er en energikrevende prosess.[/gdlr_box_icon]

Aerobt og anaerobt stoffskifte

Pattedyr bruker energimolekylet ATP for å utføre arbeid, og ATP dannes både i cellevæsken (området utenfor cellekjerna, også kalt cytosol) og i mitokondriene. Dette skjer ved at de kjemiske bindingene til atomene som inngår i glukose, fettsyrer og aminosyrer, brytes og frigir energi som brukes til å lage ATP.

Mitokondriene er små organer (organeller) som finnes i musklene, mest i de muskelfibrene som har høy utholdenhet. Mitokondriene er ansvarlige for det oksygenkrevende (aerobe) stoffskiftet.

Celler som bruker glukose i energistoffskiftet, danner ATP i en prosess som kalles glykolyse, som er den delen av stoffskiftet hvor glukose brytes ned til pyrodruesyre (pyruvat) og melkesyre (laktat). Prosessen krever ikke oksygen og kalles ”det anaerobe stoffskiftet”, og dette foregår i 10 ulike trinn ved hjelp av en rekke forskjellige enzymer og kofaktorer. De 10 trinnene fjerner fire karbonatomer fra glukose og overfører gradvis energien i disse bindingene til ATP.

Bare to karbonatomer er igjen i det siste molekylet i omdanningskjeden, pyrodruesyre eller pyruvat, som omdannes videre til acetyl koenzym A (acetylCoA).

ATP fra glukose og fettsyrer

Nettoutbyttet fra ett glukosemolekyl i glykolysen fram til dannelsen av acetylCoA gir totalt 14 ATP-molekyler, mens Krebs syklus gir ytterligere 24 ATP-molekyler,10,92-4 totalt 38 ATP-molekyler. Dette utgjør ca. 40 % av den totale energien i glukosemolekylet, dvs. at den resterende andelen på 60 % av molekylets kjemiske bindingsenergi omdannes til varme.

Prosessen høres kanskje lite effektivt ut, men til sammenlikning omdanner en bensindrevet bilmotor bare 18-20 % av brenselets energi til arbeid.11 Det betyr at 80 % av energien omdannes til varme. En moderne dieselmotor er imidlertid dobbelt så effektiv og omdanner 40 % til arbeid, like mye som vi får ut av et brensel som glukose.


Energiutbyttet fra fettsyrer er langt mer effektiv enn fra glukose og gir like mye ATP i Krebs syklus, men mye mer i den prosessen hvor små kjeder med to og to karbonatomer spaltes av: Nettoutbyttet ved såkalt ?-oksidasjon av den mettede palmitinsyra (som har 16 karbonatomer) er på 129 ATP, tilsvarende omkring 68 % av molekylets totale energi.12 Fettsyreforbrenninga foregår i sin helhet inne i mitokondriene.

Hvis man faster eller lever på høyfettkosthold, vil en del av fettsyrene omdannes til ketonlegemer (ketoner), som kan brukes til å danne ATP i de fleste vev og helt kan erstatte bruken av glukose i perifere nerver og delvis i hjernen.5, s. 244-5 Ketoner gir også mer energi enn glukose og regnes som et ”superbrensel” som er særlig godt egnet for nervene og hjernen.13

Hvis musklene arbeider så intenst at de ikke klarer å videreformidle alt pyruvat som lages inn til mitokondriene, blir overskuddet omdannet til melkesyre ved hjelp av et enzym kalt pyruvat dehydrogenase. Melkesyreoverskuddet sendes med blodet til leveren og nyrene hvor det bygges om til glukose. Denne mekanismen hindrer at musklene ødelegges av for mye syre.

Melkesyre er nemlig så surt at man merker det godt i musklene i form av stivhet og smerte, dersom det hoper seg opp større mengder. Denne ”laktatterskelen” inntreffer på et langt høyere nivå av maksimalt oksygeninntak hos veltrente enn utrente personer. Hvor raskt det hoper seg opp melkesyre i musklene slik at man blir stiv, er i stor grad genetisk bestemt, i likhet med maksimalt oksygenopptak.

Det kan virke en smule urettferdig, men forsøk har vist at enkelte personer lett kan øke det maksimale oksygenopptaket ved hjelp av trening, mens andre har liten effekt på maksimalt oksygenopptak av å trene. Derfor er det ikke gitt at en som har ”dårlig kondis”, nødvendigvis er lat.

Glykolysen foregår i cellevæsken som omgir cellekjerna, og restproduktet pyruvat fraktes inn i mitokondriene og bindes der til koenzym A og danner komplekset acetyl koenzym A (acetylCoA) ved hjelp av enzymet pyruvat dehydrogenase. 

Koenzym A er et stort molekyl som inneholder B-vitaminet pantotensyre, og dette molekylet kobler tokarbonmolekylet til oksalacetat (oksaleddiksyre) slik at det dannes sitronsyre (sitrat), det første molekylet i Krebs-syklus, også kalt sitronsyresyklus. Alle omdanningene fra sitronsyre til oksalacetat skjer inni mitokondriene.

Vi ”lager” ikke energi

I et vannkraftverk omdannes vannets fallenergi til bevegelsesenergi i turbinene, som får generatorer til å lage elektrisk energi. Denne prosessen foregår uten store tap, men i prosessen dannes uvegerlig litt varmeenergi.

Elektrisitet fraktes i ledninger og brukes til blant annet boligoppvarming. På veien tapes litt nyttbar energi, og når elektrisiteten brukes i panelovner som inneholder glødetråder, dannes varme, en prosess som er lite effektiv. Varmen fra ovnene går ut av huset og ender opp med samme temperatur som omgivelsene. Slik energi kan ikke brukes til å utføre et arbeid – for å få til det, må det være en temperaturforskjell stor nok til for eksempel å drive en dampturbin.

LES OGSÅ  Mat til de ”gode” bakteriene

En mer effektiv prosess enn panelovner er bruk av varmepumper, som bruker elektrisitet til å utføre et arbeid – det vil si til å drive en pumpe som henter inn 3-4 ganger mer varme enn det som medgår til å drive pumpa. Varmekilden kan være luft, jord eller vann, som kjøles ned i prosessen.

Selv om energikvaliteten gradvis forringes fra fallenergi til elektrisitet og videre til varme, går ikke energimengden tapt – den blir bare gradvis mindre nyttig. Dette framgår av termodynamikkens andre lov om energiens konstans.

Mye av det samme som skjer i et kraftverk, skjer også i kroppen: Vi bryter ned glukose og fettsyrer og danner ATP pluss varme, begge deler nødvendig for å opprettholde livet.

Inni mitokondriene brytes de kjemiske bindingene som er lagret i energigivende molekyler under tilførsel av oksygen, og den frigitte energien brukes til å danner ATP fra ADP og fosfat. Hele prosessen kalles Krebs-syklus fordi den tyske legen Hans Adolf Krebs (1900-81) var den første som kunne forklare hvordan dette skjedde. For oppdagelsen delte han Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1953.17

Det oksygenkrevende stoffskiftet som skjer i mitokondriene, kalles også sitronsyresyklus, siden det første molekylet i omdanningsprosessen er den samme organiske syra som finnes i sitrusfrukter.

Selv om mitokondriene populært kalles ”cellenes energifabrikker”, produserer de altså ikke energi. Derimot lager eller setter de sammen ATP fra ADP og uorganisk fosfat (skrives Pi), og det er ATP-molekylet som brukes i kroppen for å utføre alt arbeid i kroppen.

Mer ATP med kreatin

Man kan forlenge den tiden det tar før musklene er ”tomme” for ATP ved å spise mat som inneholder kreatin eller ta tilskudd av rent kreatin i pulverform. Et daglig kreatintilskudd kan gjøre musklene i stand til å yte maksimalt arbeid noen sekunder lengre uten slikt tilskudd.

Idrettsutøvere har for lengst funnet ut at de ved å ”mette” muskelcellene med kreatin kan øke ytelsen i idretter som krever eksplosiv kraft, slik som vektløfting, kulestøt og korte løp. Hvis vi belaster musklene over lengre tid med lavere belastning, klarer de å lage nok ATP ved å bryte ned fettsyrer. Derfor er et fettrikt kosthold særlig viktig for langdistanseidrettsutøvere.18

Kreatin finnes i kjøtt, men ikke i planter, og det er mest kreatin i lammekjøtt. Det kan også kjøpes i pulverform for en rimelig pris via nett og i helsekostbutikker.

Under utførelsen av muskelarbeid brytes en binding i ATP, og resultatet blir ADP pluss en uorganisk fosfatgruppe (Pi). Fosfatmolekylet bindes også til kreatin og danner kreatinfosfat (KP), og derfra kan fosfatmolekyler overføres til ADP etter behov. Kreatin inntatt via kosttilskudd eller lammekjøtt kan følgelig gi økt utholdenhet innen eksplosive idretter:19 

Kreatinfosfat holder et lager av fosfat klart i musklene slik at mengden ATP gjenvinnes raskere etter et utført arbeid enn hvis musklene ikke hadde hatt kreatin. Musklenes lager av ATP varer 10-12 sekunder. Når dette er brukt opp, dannes ATP helst fra nedbrytning av glukose og fettsyrer.

Under nedbrytning av glukose frigis energi hver gang en kjemisk binding brytes. Til slutt fører energiomsetningen til varme, vann (H2O) og karbondioksid (CO2). Kroppen lager med andre ord metabolsk vann fra glukose, dvs. at vann frigis når hydrogenbindinger brytes og bindes sammen med oksygen. Dessuten binder glukose vann når det lagres som glykogen, og når vi bruker av disse lagrene, frigis vann. Dette er én av årsakene til at man går ned vekt ved trening eller hvis man spiser lite karbohydrat.

Helheten

Celler og vev kan omstille seg til større eller mindre bruk av fettsyrer, glukose og ketoner. Personer som lever på høyfettkosthold eller har fastet minst 4-5 dager, kan lett venne seg til å innta svært lite eller ikke noe glukose og klarer seg likevel fint. Glukose er misvisende kalt ”kroppens superbrensel”, men nyere forskning viser at det virkelige ”superbrenselet” er ketoner,12 som sammen med fettsyrer kan erstatt mesteparten av kroppens bruk av glukose. 

Årsaken til at mange terapeuter og stadig flere forskere anbefaler et kosthold som rikt på naturlige fettstoffer, skyldes deres gode kliniske erfaringer og kunnskaper i biokjemi og fysiologi. Dette burde være et felles grunnlag for alle som diskutere ernæring, men merkelig nok er det vanskelig å få gehør for et slikt synspunkt i dagens opphetede debatt. 

 

Kilder:

1.  http://no.wikipedia.org/wiki/ATP

2.  http://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Robertus_Todd

3.  Kwa?niewski J. Optimal diet. Warszawa: Wydawnictwo “WPG”, 1999.

4.  Kwa?niewski J, Chyli?ski M. Homo optimus. Warszawa: Wydawnictwo “WPG”, 2000.

5.  Lutz W. Leben ohne Brot. 15. opplag. Gräfelingen, BRD: INFORMED Presse & Werbe GmbH, Fachagentur für Medizin, 2004.

6.  Hellsten Y, Skadhauge L, Bangsbo J. Effect of ribose supplementation on resynthesis of adenine nucleotides after intense intermittent training in humans. Am J Physiol Regul Integr Comp Physiol 2004; 286: R182-8.

7.  http://no.wikipedia.org/wiki/Stian_Grimseth

8.  http://en.wikipedia.org/wiki/Laws_of_thermodynamics

9.  http://no.wikipedia.org/wiki/Entropi

10.  Nes M, Müller H, Pedersen JI. Ernæringslære. 5. utgave. Oslo: Landsforeningen for kosthold og helse, 2004.

11.  http://en.wikipedia.org/wiki/Engine_efficiency#Gasoline_.28petrol.29_Engines

12.  Murray RK, Granner DK, Mayes PA mfl. Harper’s Biochemistry. 25th international edition. New York: McGraw-Hill, 2000.

13.  Cahill GF, Veech RL. Ketoacids? Good medicine? Trans Am Clin Climatol Ass. 2003; 14: 149-63.

14.  http://en.wikipedia.org/wiki/Cori_cycle

15.  http://en.wikipedia.org/wiki/Carl_Cori

16.  http://en.wikipedia.org/wiki/Gerty_Cori

17.  http://en.wikipedia.org/wiki/Hans_Adolf_Krebs

18.  Volek JS, Phinney SD. The art and science of low carbohydrate living. USA: Beyond Obessity, LLC, 2001. Se www.artandscienceoflowcarb.com. Boka kan bestilles fra VOF.

19.  Williams MG, Branch JD: Creatine supplementation and exercise performacne: an update. Journal of the American College of Nutrition 1998; 17: 216-34.

 


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…?