Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2014 > Smør i bøtter og spann

Smør i bøtter og spann

I middelalderen var smør et viktig betalingsmiddel. Det var også et verdimål siden varen var lett omsettelig og kunne lagres lengre enn mange andre jordbruksvarer. Smør ble dessuten ansett som helsebringende.

Tekst Bjørn Bandlien     Foto Shutterstock

«Ved en ferd gjennom Nordens landskap finner man overalt en rikelig tilgang til smør.» Dette er ikke noe som kunne ha blitt skrevet i 2011, da lavkarbodietten tømte butikkhyllene for smør midt i den verste julestria. Teksten i sitatet er skrevet av Olaus Magnus på midten av 1500-tallet. I norsk middelalder var smør så viktig at det ble brukt som betalingsmiddel. Dette var en naturlig konsekvens av at Norges viktigste ressurser i senmiddelalderen var jordbruk og fehold. Smør ble produsert på alle gårder. Priser og skatter ble gjerne målt eller omregnet til smør. Også jordleietakster og verdien på en gård ble gjerne målt i smør, noe som også gir en idé om hvor stort Norges bruttonasjonalprodukt var.

Smør ble veid og målt i lauper. Selve ordet er blitt sett i sammenheng med det angelsaksiske léap – kurv. En kurv som måleenhet kan synes litt tilfeldig og varierte da også noe i de ulike landsdelene. Likevel ble smørlaupen standardisert etter vekt. Det vanligste var såkalte tre punds laup tilsvarende rundt 15,5 kilo, eller 16,2 liter. Nordafjells ble dette laupmålet kalt spann.1

Selv om det fantes lokale varianter av lauper, som stinn laup eller lav laup, var målet standardisert nok til å kunne brukes som grunnlag for andre ytelser. I Gulatingsloven og Landsloven finner vi bestemmelser om hvor mye mat eller niste hver mann skulle få med seg når de ble innkalt av kongen til leidang, eller når en representant ble sendt på tinget. Da skulle de få med seg smør og mel nok til å vare i én måned. Dette ble kalt månedsmat og tilsvarte en laup smør. Tilsynelatende reflekterer dette et nokså ensidig kosthold, men andre matvarer kunne brukes og ble omregnet til enheter smør.

Annonse:

Månedsmaten ble en innarbeidet verdi som ble satt på en gård eller et jordstykke. Produserte jordeiendommen nok mat til å gi niste til en leidangsmann i én måned, var det et såkalt månedsmatbol – det kunne altså produsere nok til å gi én laup smør i landskyld hvert år. Månedsmarkebol var en vanlig takstvurdering av gårder på Vestlandet. På Østlandet var det vanligere å knytte verdien opp til myntenheten mark, altså hvor mye penger man fikk av det som ble produsert av landskylda. Et markebol ser ut til å ha vært det samme som tre månedsmatsbol, altså tre lauper smør. Når en gård ble sagt å være to markebol, vil det si at en slags gjennomsnittsgård produserte rundt seks lauper smør, eller rundt 100 liter smør i året – i landskyld. Siden landskylda trolig var på mellom 1/8 til 1/6 av gårdens takst, blir da beregnet bruttoproduksjon rundt 600 og 800 liter smør årlig på en såkalt fullgård.

For noen tiår siden var det et stort ødegårdsprosjekt i Norden, der slike beregninger ble koblet opp mot lokale undersøkelser av hvor mange gårder som fantes i Norge i middelalderen, og hvor mye som ble produsert på dem. Tidligere forskning av blant annet Asgaut Steinnes og Kåre Lunden hadde allerede gitt et godt grunnlag for disse beregningene.2,3 Selv om slike tall nødvendigvis blir omtrentlige, gir de en god indikasjon på både folketall og hvor mye som ble produsert i Norge i høymiddelalderen, omregnet i smør. Det kan dessuten beregnes hvor mye ressurser de store jordeierne satt med, som kirken, aristokratiet og kongen. Siden prosjektet var nordisk, kunne man sammenlikne Norge med andre land og gi grunnlag for å forklare hvorfor det gikk så forskjellig med de skandinaviske landene etter Svartedauden (1347–51).

Når det gjelder smør, kom prosjektet fram til at de samlede ressurser i Norge er blitt beregnet til noe slikt som 330 000 lauper smør. Så er det bare først å gange med 6 eller 8 for å få bruttoproduksjonen, og deretter multiplisere dette tallet igjen med drøyt 16, slik at man får rundt 37 millioner liter smør. Selvfølgelig ble ikke all landskyld eller skatt betalt i smør, og man kunne regne om til mel, salt, fisk eller andre produkter. Likevel var smør et ganske vanlig betalingsmiddel. Det hadde så bra holdbarhet at det kunne lagres i årevis og derfor kunne brukes som mat på skipsferder og pilegrimsreiser.

De store jordeierne mottok langt mer smør enn de kunne bruke, selv i store husholdninger ved domkirker og ved festninger, der man spiste smør særlig til tørrfisk. Derfor ble smør en viktig norsk eksportvare. Allerede på 1100-tallet handlet tyske kjøpmenn smør i Bergen og solgte det hjemme. Smør ble seinere et av stridspunktene mellom norske og utenlandske kjøpmenn og mellom hansaen og kongemakten. I motsetning til mange andre varer holdt smørprisene seg nokså høye både i Norden og Tyskland. Dette bidro til interessen blant store jordeiere for å holde landskyld og skatt i form av smør. Det er til og med blitt antydet at den tyske etterspørselen etter smør bidro til en krise. Siden det lønte seg mer for bøndene, gikk bønder over til økt fedrift i stedet for åkerbruk. Dermed ble man også mer avhengig av kornimport utenfra. På 1300-tallet ble det pålagt at alle som eksporterte smør, også måtte føre mel eller andre viktige varer tilbake til Norge. I lavkarbokrisetider er det kanskje en idé å gjøre det omvendt.


Om forfatteren

Bjørn Bandlien (f. 1972), dr. philos. ved Universitetet i Oslo i 2005. Han er for tiden førsteamanuensis i eldre historie ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold og har skrevet en rekke artikler og bøker om vikingtid og middelalder.

Kilder:

1.  Pettersen, G.I. Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500. Oslo: Riksarkivaren, 2013.

2.  Steinnes, A. Mål, vekt og verderekning i Noreg i millomalderen og ei tid etter. I: Aakjær S, red. Norsk kultur 30: Maal og Vægt. Oslo: Aschehoug, 1936: 84–154.

3.  Lunden, K. Korn og kaup: Studiar over prisar og jordbruk på Vestlandet i mellomalderen. Oslo: Universitetsforlaget, 1978.

You may also like
Myseprotein
Jevninger
Trådløse nettverk? Ikke i skoler og barne- hager på Kypros
Oppdatering om stråling fra andre land

Legg igjen et svar