Hva alle bør vite om demens og Alzheimers sykdom
De som merker symptomer på Ademens, kan gjøre noe for å stanse utviklingen, ja til og med reversere den. Det forutsetter et kosthold som ikke fører til et høyt insulin- og glukosenivå, to av de viktigste markørene for Alzheimers sykdom. Særlig effektivt er en omlegging til et ketogent kosthold, dernest å unngå miljøgifter og å ta bestemte kosttilskudd.
Tekst Thore K. Aalberg
Anmelderen kontaktet redaksjonen med forespørsel om vi var interessert i å trykke en omtale av denne boka. Ansvarlig redaktør Dag Viljen Poleszynski har redigert innlegget.
Forfatteren er dr.philos. i biologi og har skrevet flere artikler og bøker. Mysterud er fagredaktør i Helsemagasinet vitenskap & fornuft.
Den fyldige boka har 64 siders innledning, litteraturhenvisninger og stikkordsliste. Resten er delt inn i 23 kapitler. Dens primære fokus er Alzheimers sykdom, årsaker og ulike tiltak for å forebygge og motvirke sykdommen. Mysterud er inspirert av toneangivende forskere, særlig av nevrologen Dale E. Bredesen (f. 1952). Han deler inn pasientene i tre grupper hvor gruppe 1 har systemisk inflammasjon, som først og fremst skyldes feil kosthold og infeksjoner. Gruppe 2 mangler visse næringsstoffer, hormoner og andre molekyler som er gunstig for hjernen. I den 3. gruppa skyldes sykdomsutviklingen at pasienten er blitt utsatt for ett eller flere giftstoffer, inkludert giftstoffer som produseres av virus, bakterier, sopp eller parasitter. Forfatteren påpeker at hvis Bredesen har rett, er gåten Alzheimers sykdom løst.
Kapittel 1 ”Oversikt – tid for håp” gir et godt sammendrag av det mest vesentlige. Det er også fint med en oppsummering i siste kapittel og å knytte tråder tilbake og framover i boka. Ifølge forfatteren er den viktigste årsaken til Alzheimers sykdom, også kalt diabetes 3, trolig et for høyt inntak av ”raske” karbohydrater over tid. Forskningen som underbygger dette, er omfattende og gjengis i kapitlet ”Sukker – en hovedårsak”. En rekke studier har vist forbindelse mellom diabetes og Alzheimers sykdom. Ingen data tilsier at medikamenter som skal stabilisere blodsukkeret, virker forebyggende. Syrenøytraliserende medikamenter kan føre til manglende opptak av vitamin B12. Mye tyder på at mangel på B-vitaminer og omega-3-fettsyrer kan bidra til Alzheimers sykdom, i likhet med aluminium og kvikksølv. Det er sannsynlig at jern og ubalanse i forholdet mellom kobber og sink medvirker, i likhet med luftforurensning og stråling. Også ulike undersøkelser og bruk av medikamenter mot prostatakreft, bedøvelsesmidler, angstdempende medikamenter, antidepressiva og ikke minst statiner ser ut til å kunne øke risikoen for Alzheimers sykdom.
Infeksjoner kan være en undervurdert årsak. Mysterud viser til at kelatorer kan fjerne overflødig jern og aluminium fra kroppen. Selv om det er underforstått, kunne han ha nevnt at skolemedisinen og helsemyndighetene tar sterk avstand fra kelatterapi. Dette gjelder Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (NIFAB), som tilhører Nasjonalt Forskningssenter innen Komplementær og Alternativ Behandling (NAFKAM).
Det viktigste man kan gjøre for å bremse, reversere og forebygge Alzheimers sykdom, er uten tvil å holde seg unna alt som kan forårsake sykdommen, og da er sukker og andre raske karbohydrater viktigst. En omlegging til høyfett-/lavkarbokosthold med tilskudd av kokosfett og/eller mellomlange fettsyrer øker produksjonen av ketoner, i likhet med faste. Tilskudd av Souvenaid og Refreshall, Ginkgo biloba og andre medisinplanter, inkludert ayurvediske medisinplanter og eteriske oljer, kan være nyttige.
Forfatteren beskriver tre energimedisinske behandlingsformer: akupunktur, infrarød varmestråling og pulserende elektromagnetiske felter (PEMF). En av teoretikerne bak den sistnevnte behandlingen er Jacques Benveniste (f. 1935), som sammen med Luc Montagnier (f. 1932) hevder at vann har ”hukommelse”, noe som kan tenkes å forklare virkninger av homøopatiske midler. Mysterud nevner ikke homøopati, som i Norge blir sett på som kontroversielt.
Forfatteren er misfornøyd med at de store mediene, legestanden og helsevesenet ikke opplyser om gjennombruddene i behandling av Alzheimers sykdom, men ensidig fokuserer på medikamenter. Likevel anbefaler Mysterud pasienter å oppsøke skolemedisinsk hjelp.
Forfatteren påpeker at medisinsk behandling så langt har vært rettet mot symptomer. De 0,4 prosentene av alle medikamenter som er blitt testet mot Alzheimers sykdom og har nådd markedet, gir knapt annet enn bivirkninger. Mysterud er sterkt kritisk til bruken av statiner og viser til forskning som tyder på at et lavt kolesterolnivå øker risikoen for kognitiv svikt og demensutvikling. En detalj han ikke nevner, er at fysisk aktivitet kan forebygge blant annet hjerte- og karsykdommer. Hvis pasienten bruker statiner, har fysisk aktivitet ingen effekt.
Boka er faglig godt gjennomarbeidet, grundig og saklig. Forfatteren formulerer seg som forskere flest når det ikke foreligger tilstrekkelig forskning på effekten av ulike tiltak. Han nøler ikke med å anbefale pasienten ufarlige tiltak som kan hjelpe, selv om de mangler vitenskapelig dokumentasjon. Enkelte av rådene som Mysterud henviser til, kunne med fordel ha blitt kommentert eller utdypet. Den amerikanske nevrologen David Perlemutters råd om å redusere inntaket av grønnsaker som inneholder mye stivelse, inkludert poteter, kunne vært moderert ved å vise til at avkjølte poteter inneholder resistent stivelse, som ikke har samme negative effekt på blodsukkeret. Boka anbefaler antibiotika for å forebygge antimikrobielt plakk. En interessant opplysning er at et høyglykemisk, raffinert kosthold gir grunnlag for soppinfeksjoner.
Hvem skriver Mysterud for? Artsfrender, folk med doktorgrad i biologi, ernæring, medisin eller liknende, vil trolig mene at boka inneholder for mange gjentakelser og at den burde inneholdt mer om cellebiologi. Hvis målgruppa primært er de som er bekymret for at de selv eller andre personer som står vedkommende nær, er i ferd med å utvikle demens, har forfatteren et stykke på vei lyktes. Boka inneholder to sider med sitater fra toneangivende forskere i begynnelsen, før hvert kapittel og et par andre steder. Disse kunne det gjerne vært flere av, i likhet med pasientkasuistikker.
Forfatteren skriver gjennomgående godt og forklarer fagstoff på en god måte. Han kunne med fordel ha forklart noen flere, eksempelvis kelator og transkripsjonsfaktorer. Mysterud bruker også analogier: Alle forstår at man ikke gir nøtter til en nøtteallergiker, men ikke alle tenker på at det er ugunstig å la sukkersyke og insulinresistente spise mye sukker. Når det gjelder fagspråk, kunne han med fordel ha forklart bedre. Først på side 93 forklarer han metaanalyse. Ellers bruker han samlestudie og oversiktsstudie. Hvis leseren kjenner begrepene, er det flott at han varierer språket. Ikke alle kjenner begrepene kontraintuitive, etnobotaniker, behandlingsprotokoller eller mekanistiske studier. En del fremmedord kunne med fordel ha vært erstattet med vanlige ord uten at meningen var blitt endret, for eksempel årsak i stedet for kausalitet og inngrep i stedet for intervensjon. Heller ikke alle er fortrolige med hvordan man henviser til forskingslitteratur, noe han kunne forklart. Et eksempel er hva1:IX betyr. Matematiske potenser, som for eksempel 1014, er neppe noe alle vet hva betyr. Forfatteren bruker det engelskinspirerte ordet kontroller i stedet for det norske kontrollpersoner. Boka er uten skrivefeil, men et par steder mangler komma.
I slutten av nesten hvert kapittel henvises det til det som kommer i neste. Noen få steder er teksten markert med grå bakgrunn. Det gjelder slik som legfolk vil betrakte som vanskelig, men det gjøres også når det gjelder praktiske råd og annet stoff som er lettfattelig. Med fordel kunne mer av bokas vanskelige stoff ha blitt markert på samme måte. Boka inneholder ni bilder med omtale av toneangivende forskere, trolig for å gjøre den mer ”luftig”. Den har en litteraturliste på hele 33 sider med 457 henvisninger og en stikkordsliste på 11 sider. Illustrasjonene på både for- og baksiden er glimrende. Et bytte av fargene og skriftstørrelsen mellom hoved- og undertittel ville tydeliggjort hva som er hva.
Boka fortjener mange lesere, ikke bare de som kan bli rammet av Alzheimers og andre former for demens, men også de som driver med forebygging og behandling: leger, sykepleiere, psykologer, ernæringsfysiologer og lærere innen helsefag. Den bør selvfølgelig stå på litteraturlista til alle som studerer alternativ medisin.
Konvensjonelle leger har lenge behandlet sykdommen og ikke pasienten. Det har ført til at alle er blitt behandlet likt, selv om det er behov for individuell behandling. Innen kreftbehandling er ”individuell behandling” nærmest blitt et mantra. Mysteruds bok viser at skal man lykkes med behandling av Alzheimers sykdom, må man behandle ulike pasienter individuelt.
Forfatter: Iver Mysterud
Tittel: Håp ved demens og Alzheimers sykdom: Hva alle bør vite
Utgiver: Forlaget Lille Måne AS
Utgivelsesår: 2018
(247 sider))
ISBN: 978-82-8311-179-8
Pris: kr 399 (innbundet)
/wcm_restrict]
